Samboer som begynner å bli tydelig lei av at jeg strever med jobben (søker på alle stillinger jeg kan)

[AnonymBruker]

Har over tid vært i en veldig utmattende situasjon med min nåværende arbeidsplass, veldig dårlig ledelse og arbeidsmiljø bl.a., og har de siste månedene søkt på en god del stillinger for å få byttet jobb. Jeg er tidvis langt nede psykisk, men prøver hardt å holde motet oppe. Samboer har holdt ut med veldig mye og har hele tiden vært en veldig trygg støttespiller for meg, men nå den siste tiden har jeg merket at han har begynt å komme med mer negative bemerkninger og de siste dagene har jeg blitt veldig lei meg av dette. Føler det er flere situasjoner enn vi har hatt noengang der han ender opp med å beklage for ubetenksomme, sårende ting han sier og jeg tilgir, men egentlig føler på det han har sagt fortsatt fordi jeg ofte må svare og forklare for meg i flere runder før han beklager at han sa noe sårende.. føles som han beklager kun fordi jeg blir lei meg. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget men jeg får ikke sove og er bare veldig lei meg. En bitte liten del av hjernen min vil bare foreslå for han at jeg flytter til foreldrene mine men jeg avfeier det i hodet mitt med en gang jeg har tenkt det fordi det vil jo sikkert bare såre han veldig. 

Kanskje noen her har vært i lignende situasjon og kan komme med noen trøstende ord?💔 Ja jeg vet jeg er i offerrolle men når sånt pågår over lang tid så blir man til et skjelett av seg selv etter hvert… Venter bare på dagen jeg får et jobbtilbud…

Anonymkode: 7aa9c...3d8

[Lele89]

Først vil jeg si at jeg skjønner deg godt, man blir psykisk tynnslitt av dårlig arbeidsmiljø. Da er det jo viktig med gode støttespillere når man står i det. Får du til å sette deg ned og snakke åpent med samboer om hva slags støtte du trenger? Det har du kanskje allerede, men om han fortsetter å komme med ugjennomtenkte kommentarer så vil jo det også tære på når du er sårbar ifra før. Det kan være vanskelig å være vitne til at en partner sliter med dårlig arbeidsmiljø og har det vondt, noen er ikke heller like gode til å lytte og la partner få riste av seg frustrasjon hjemme. Men det kan man jo bli bedre på, og der er kommunikasjon viktig. Det er ihvertfall viktig at du får et fristed hvor du kan legge fra deg det som tynger på jobb når du er hjemme. 

Jeg selv har god nytte av å føre dagbok, da kan jeg sette meg ned og skrive av meg. Men det er viktig med støtte, anerkjennelse og medfølelse fra de rundt en. Håper det løser seg både med ny jobb og med kommunikasjon med samboer.

Hilsen ei som vet hva det vil si å være i et dårlig arbeidsmiljø og som har en mann som nok kanskje syns jeg gnager mye på dette på hjemmebane. 

[AnonymBruker]

Jeg har vært på den andre siden, altså mottakeren av bekymringer, tristhet, sinne osv fordi partneren min ikke hadde det godt på jobb. Det er ekstremt slitsomt i lengden, for det var jo ikke slik at jeg hadde det supert på jobb hele tiden og hadde en uendelig mengde energi til å være positiv og støttende. Noen ganger hadde også jeg behov for å få støtte og oppmuntring. 

Her endte det med at partneren min ble sykmeldt og fikk det hele på avstand. 

Støtter forslaget over om å skrive dagbok.

Anonymkode: 9365e...ebd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har vært på den andre siden, altså mottakeren av bekymringer, tristhet, sinne osv fordi partneren min ikke hadde det godt på jobb. Det er ekstremt slitsomt i lengden, for det var jo ikke slik at jeg hadde det supert på jobb hele tiden og hadde en uendelig mengde energi til å være positiv og støttende. Noen ganger hadde også jeg behov for å få støtte og oppmuntring. 

Her endte det med at partneren min ble sykmeldt og fikk det hele på avstand. 

Støtter forslaget over om å skrive dagbok.

Anonymkode: 9365e...ebd

Jeg kunne skrevet dette innlegget selv… Mannen min er nå sykmeldt. Klager forsåvidt like mye på jobb selv om han ikke nå er der. Men det er ikke enkelt å være hoggestabben i lang tid heller. Det er vanskelig for begge, og det må begge forsøke å erkjenne. Selv om det er vanskelig.

Anonymkode: 1aabd...d6a

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte ts. Dårlig arbeidsmiljø, sjefer som behandler de ansatte på en måte man trodde ikke var mulig i Norge i 2025, press og stress. Det forventes at du skal være tilgjengelig til alle døgnets tider, selv i ferier. Dette sliter enormt på egen psyke. Mannen min har også problemer med å takle det, og jeg forstår han. Jeg blir mutt, innesluttet og helt uten livsglede og energi. Den minste krasse kommentar kan få meg til å begynne å gråte. Jeg er i en helt låst situasjon der jeg etter mange år i en jobb jeg elsket, men som krevde enormt mye tid, byttet jobb. Fikk først jobb et sted der det var helt uutholdelig: over halvparten av de som jobbet der sluttet innen seks måneder, meg selv inkludert. Er i ny jobb, men der er det som beskrevet over, virkelig ikke bra. Nå begynner jeg å føle at det er jeg som er problemet, som ikke passer noen steder. For CV’ens skyld må jeg bare bli der jeg er. Og jeg føler jeg bare råtner for hver dag som går. Det er grusomt. 
 

Jeg har dessverre få råd, for jeg har ingen løsning selv. Vil bare si at du ikke er alene. Håper virkelig for din skyld at du finner en ny jobb du kan trives og blomstre i❤️

Anonymkode: 7421c...da8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg har det på samme måte ts. Dårlig arbeidsmiljø, sjefer som behandler de ansatte på en måte man trodde ikke var mulig i Norge i 2025, press og stress. Det forventes at du skal være tilgjengelig til alle døgnets tider, selv i ferier. Dette sliter enormt på egen psyke. Mannen min har også problemer med å takle det, og jeg forstår han. Jeg blir mutt, innesluttet og helt uten livsglede og energi. Den minste krasse kommentar kan få meg til å begynne å gråte. Jeg er i en helt låst situasjon der jeg etter mange år i en jobb jeg elsket, men som krevde enormt mye tid, byttet jobb. Fikk først jobb et sted der det var helt uutholdelig: over halvparten av de som jobbet der sluttet innen seks måneder, meg selv inkludert. Er i ny jobb, men der er det som beskrevet over, virkelig ikke bra. Nå begynner jeg å føle at det er jeg som er problemet, som ikke passer noen steder. For CV’ens skyld må jeg bare bli der jeg er. Og jeg føler jeg bare råtner for hver dag som går. Det er grusomt. 
 

Jeg har dessverre få råd, for jeg har ingen løsning selv. Vil bare si at du ikke er alene. Håper virkelig for din skyld at du finner en ny jobb du kan trives og blomstre i❤️

Anonymkode: 7421c...da8

Du kan likevel velge å ikke la deg ta over livet ditt utenom jobb. Du kan snakke mindre om det, fokusere på deg positive i livet ditt utenom jobb osv frem til du får en annen jobb. Det kan TS også gjøre. Jeg har vært der selv, men jeg måtte være bevisst på hvor mye jeg delte og når jeg gjorde det for å skåne meg og de rundt meg.

Anonymkode: 7bb3a...aff

[AnonymBruker]

Men blir situasjonen bedre av å snakke masse om det på hjemmebane?

Du vet jo at løsningen er å få en ny jobb. Du er i prosess for å få til dette. Jeg tenker at du bør prøve å bare ikke snakk om nåværende jobb hjemme i det hele tatt. Både for din egen og for samboers skyld. En ting er at det er slitsomt å hele tiden høre om noe som man vet man ikke får gjort noe med likevel, en annen ting er at det er jo ikke bra for deg å snakke mer om dette hjemme. Forsøk å legg fra deg jobb på jobb og bare fokuser på livet deres hjemme.

Du er kanskje litt deprimert og derfor veldig fokusert på det negative. Jeg har vært der selv så jeg har sympati men vet også at det eneste som hjalp meg var å tvinge meg til å gjøre andre ting som jeg vet ga meg glede før depresjonen selv om jeg ikke følte lyst eller entusiasme for det akkurat da. Legg planer med venner og samboer. Ta opp en hobby du har likt før og tving deg selv til å begynne med den igjen. Finn en bra TV-serie dere kan se sammen.

Bruk tiden på jobb til å glede deg til fritid heller enn å bruke fritiden til å grue deg til jobb.

Anonymkode: 781b4...bfa

[AnonymBruker]

TS her. Tusen takk for mange fine, støttende og konstruktive svar❤️ Jeg og samboer har nå snakket ut og han sier han elsker meg veldig høyt og at han hadde holdt ut i 10 år til med dette, selv om han av og til uttrykker seg dumt da han også blir sliten innimellom. Vi vet nok begge to at dette kommer til å løse seg, men det er slitsomt når det står på. Det som er så fantastisk med han er at jeg har hatt det sånn her helt siden jeg traff han for ett år siden, likevel har han sett glimt av hvem jeg er når jeg har det bra, og han vil være her for meg og være min trygghet, og så vet han at jeg er det for han også den dagen han vil trenge det. I går sa han noe jeg syntes var så utrolig fint sagt. Jeg spurte om han føler at han drukner iblant i forholdet med meg, da sa han at Nei, jeg føler meg som en havn❤️ 

Det ligger nok ikke for meg å skyve mistrivselen på jobben unna på fritiden og ikke snakke om det. Jeg prøvde det i helgen etter å ha fått noen ubehagelige kommentarer fra en kollega på fredag, men det endte bare i at jeg brøt sammen i en elv av tårer og jeg har sovet kjempedårlig. Men jeg har funnet ut at jeg må bruke flere rundt meg i større grad, og heller ringe mamma flere ganger i uken slik at det ikke bare er samboeren min jeg ventilerer til. Men jeg skal også ta opp trening, hobbyer og kontakt med venninner sånn at jeg har andre ting å bruke hodet på, det er jo viktig for et kommende jobbintervju også at jeg prøver å bygge meg opp litt. Men jeg orker mye mindre nå enn jeg vanligvis gjør. Jeg er veldig glad for at jeg har en psykiater som følger meg opp. Jeg utredes nå på nytt for ADHD, som jeg fikk diagnostisert for 10 år siden, men både jeg og behandler er litt skeptisk til at det er riktig diagnose og jeg har selv begynt å mistenke at det er PTSD jeg strever med. Tidligere traumer som jeg har fått bearbeidet, men så blitt retraumatisert gjennom behandlingen fra arbeidsplassen. Det er jo ganske alvorlig, når lederen min antydet at jeg måtte ha psykologhjelp når ting sto på som verst på arbeidsplassen. Det er jo isåfall deres feil. 
 

Sorry langt innlegg men ville bare uttrykke takknemlighet for all støtte jeg får. Jeg har opprettet flere tråder her og det har vært veldig godt å kunne putte det «ut der» i offentligheten, og møte støtte❤️

 

Anonymkode: 7aa9c...3d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 23.2.2025 den 1.51):

Har over tid vært i en veldig utmattende situasjon med min nåværende arbeidsplass, veldig dårlig ledelse og arbeidsmiljø bl.a., og har de siste månedene søkt på en god del stillinger for å få byttet jobb. Jeg er tidvis langt nede psykisk, men prøver hardt å holde motet oppe. Samboer har holdt ut med veldig mye og har hele tiden vært en veldig trygg støttespiller for meg, men nå den siste tiden har jeg merket at han har begynt å komme med mer negative bemerkninger og de siste dagene har jeg blitt veldig lei meg av dette. Føler det er flere situasjoner enn vi har hatt noengang der han ender opp med å beklage for ubetenksomme, sårende ting han sier og jeg tilgir, men egentlig føler på det han har sagt fortsatt fordi jeg ofte må svare og forklare for meg i flere runder før han beklager at han sa noe sårende.. føles som han beklager kun fordi jeg blir lei meg. 

Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget men jeg får ikke sove og er bare veldig lei meg. En bitte liten del av hjernen min vil bare foreslå for han at jeg flytter til foreldrene mine men jeg avfeier det i hodet mitt med en gang jeg har tenkt det fordi det vil jo sikkert bare såre han veldig. 

Kanskje noen her har vært i lignende situasjon og kan komme med noen trøstende ord?💔 Ja jeg vet jeg er i offerrolle men når sånt pågår over lang tid så blir man til et skjelett av seg selv etter hvert… Venter bare på dagen jeg får et jobbtilbud…

Anonymkode: 7aa9c...3d8

Kan det være at han blir ansvarlig for å liksom være psykolog og den som bærer stemningen? Du er også ansvarlig for å være positiv og skape et godt samliv sammen. Ikke bare han. Er de tmye klaging liksom, hver dag? Eller greier dere å le sammen? 

Anonymkode: 2c768...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan det være at han blir ansvarlig for å liksom være psykolog og den som bærer stemningen? Du er også ansvarlig for å være positiv og skape et godt samliv sammen. Ikke bare han. Er de tmye klaging liksom, hver dag? Eller greier dere å le sammen? 

Anonymkode: 2c768...5d9

Les innlegget jeg har skrevet rett over her🥰

Anonymkode: 7aa9c...3d8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Les innlegget jeg har skrevet rett over her🥰

Anonymkode: 7aa9c...3d8

Ja. Man skal være en havn for hverandre. Han må også føle seg sett i sine behov. Han trenger også å glede seg til å komme hjem, til en trygg havn som vil at han skal ha det bra. 

Trener du? Går du til psykolog, eller snakker med noen? NB ofte så har vi med adhd, og ikke e medisinere , litt mye følelser og har behov for å ventilerte ut tanker fordi vi ikke regulerer oss selv. Kansje kverner du mye, feks. Om du begynner å trene så vil kroppen få ut en del stress og det kan hjelpe deg. Og du kan Kansje også begynne med en journal. 

Anonymkode: 2c768...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja. Man skal være en havn for hverandre. Han må også føle seg sett i sine behov. Han trenger også å glede seg til å komme hjem, til en trygg havn som vil at han skal ha det bra. 

Trener du? Går du til psykolog, eller snakker med noen? NB ofte så har vi med adhd, og ikke e medisinere , litt mye følelser og har behov for å ventilerte ut tanker fordi vi ikke regulerer oss selv. Kansje kverner du mye, feks. Om du begynner å trene så vil kroppen få ut en del stress og det kan hjelpe deg. Og du kan Kansje også begynne med en journal. 

Anonymkode: 2c768...5d9

Tror kanskje ikke du leste det lange innlegget jeg skrev over her skikkelig, der besvarer jeg mye av det du spør om her. 

Anonymkode: 7aa9c...3d8