Hvorfor gikk dere fra hverandre i småbarnsfasen

[AnonymBruker]

Hei, jeg vil gjerne høre fra dere som skilte dere/gikk fra hverandre i småbarnsfasen (0-6år) og hvorfor dere gjorde det? Selv har vi ikke gått fra hverandre men har gått i "vennen-fella", etter å kun hatt sex kanskje 12-15 ganger I løpet av en 5 års periode. Dette gjorde at den andre intimitet i forholdet over tid forsvant. Men vi jobber aktivt med det i terapi nå! Men vil høre alle deres årsaker

Anonymkode: a2b0f...5c2

[AnonymBruker]

Fordi jeg mista sexlyst men han maste fortsatt og alt arbeid sto på meg, på slutten av dagen fikk jeg klapp på skulderen og så en hånd på puppene klar for å pules. Men god morgen og smil kunne han ikke gi fordi han også er så sliten. Tross for at jeg tok nettene og lagde maten og vasket dassen og leverte i barnehagen. Nei vet du hva menn er unødvendig søppel. 🚮 

Anonymkode: 780fa...93e

[AnonymBruker]

Jeg er ikke der selv, heldigvis. Men er i en alder der mange venninner har vært gjennom det. Så håper det er greit at jeg deler det jeg har sett etter å ha vært tett på slike situasjoner. 

Det er ikke manglende sex som fører til manglende intimitet ellers (emosjonelt og fysisk), men motsatt, man glemmer å være kjærester. Og grunnen til at man kommer dit er "forelskelsen" i det nye barnet. Man velger separate soverom. Man prioriterer ikke egentid. Man drar ikke på kjæresteturer. For barnet settes først hele tiden, for "slik må det være". Man er blind for at det både er barnets, besteforeldres, og ikke minst parforholdes, beste, å fortsatt prioritere partid. I bunn og grunn er det mors behov som styrer, og gjør at dette blir ganske skakkjørt over tid. 

Anonymkode: 4765a...d16

[AnonymBruker]

Gikk fra bf mens ungen var baby fordi han bidro ikke med noe som helst og var kun en byrde for meg.
Han dra på jobb og kom hjem for å game. Han trodde det var nok å smelle meg på tjukka for å fange meg. News flash: jeg er ikke den gamle skolen. Hans foreldre måtte gifte seg da mora ble gravid med han…Ja, fikk unge med han altfor tidlig! 

Anonymkode: bda4e...9d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Selv har vi ikke gått fra hverandre men har gått i "vennen-fella", etter å kun hatt sex kanskje 12-15 ganger I løpet av en 5 års periode. Dette gjorde at den andre intimitet i forholdet over tid forsvant. 

Anonymkode: a2b0f...5c2

Jeg har ikke erfaring med brudd i den fasen, men det du beskriver høres ut som mye felles med mange andre brudd. Vi har vært på FVK og strever med vårt, men en sentral utfordring er at jeg (mann) trenger at hun betrakter meg som en seksuell partner og ikke bare en kompis, mens hun trenger at jeg gjør "annen intimitet" for at hun skal greie å betrakte meg som en seksuell partner.

Dette er tilsynelatende et enkelt spørsmål, men det er også noe som lett fostrer ambivalens, selvforsterkende negative mekanismer og (til slutt) brudd. Mennesker som velger hverandre kan "spille hverandre god" men vi kan jammen spille hverandre dårlig også. Jeg prøver å være generøs. Å gi noe uten å forvente noe tilbake. Å leve med tillitsbrudd og skuffelser. Jeg vet at hun prøver det samme. Tiden vil vise om vi får det til.

Jeg opplever at det er lett å ytre frustrasjon over at den andre ikke går med søppelet, eller at man har tv-en på for høyt og andre trivialiteter. Det er vanskeligere å formidle mer følsomme behov ("jeg trenger at du har sex med meg for å kunne være en god kjæreste" eller "jeg føler meg tilsidesatt hvis du sier hei til hunden før meg") og behov vi tar for gitt at den andre forstår intuitivt ("nå du setter deg i den andre enden av sofaen så føler jeg at du unngår meg"). Når ting går på felgen uansett (eller helst litt før det) så tenker jeg at det er greit å formidle hva man (tror) trenger for å bli lykkelig. Hvis partneren ønsker å ha en relasjon med deg så ønsker han antagelig at du skal være lykkelig. Om ikke annet, så fordi samlivet ikke blir noe særlig for ham heller om du er ulykkelig.

Anonymkode: 631f1...025

[AnonymBruker]

Vi har ikke gått fra hverandre enn så lenge. Jeg endret syn på ham da han lot meg stå mutters alene med nattevåk, husarbeid og fulltidsjobb. Jeg ble utbrent og han klaget på hvor utrolig kjedelig jeg var. Nå sover barnet om natta og jeg er på et mye bedre sted, men jeg tror aldri jeg kommer til å glemme hvor sveket jeg har følt meg. Men jeg prøver, for barnets skyld, å se at han har andre positive sider enn bare selvsentrertheten. 

Anonymkode: ad508...9ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Nei vet du hva menn er unødvendig søppel.

da håper jeg for din del at du ikke fikk en sønn

Anonymkode: 5030b...21e

[TinaChristina]

Fordi han foretrakk å runke til bilder av "venninner" som ble sendt han istedet for intimitet med meg, han drakk mye og var psykisk voldelig mot meg. Den dagen han slo meg foran barna var den dagen vi dro fra han. 

[AnonymBruker]

Et par ting som slår meg hver gang jeg leser denne type tråder.

Det ene er hvor totalt uforberedt mange virker på hvordan livet kan forandre seg post-svangerskap, fødsel og å få barn. Seksualitet er bare en av mange ting ved livet som kan forandre seg og mange, særlig menn virker totalt uforberedt på dette. Jeg finner det særdeles merkelig.

En annen ting som slår meg, er hvor dårlig mange egentlig kjenner den man velger å få barn med. Mulig mange forandrer seg totalt etter de har fått barn, men da handler det punkt-1, hvor dårlig forberedt de er.

Skulle ønske det var mye mer fokus på hvordan kropp, funksjon, seksualitet etc kan forandre seg. Da kunne langt flere tatt et informert valg om å få barn og ikke ende opp med samlivsbrudd og opprevet famile.

Anonymkode: 4c384...1b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Et par ting som slår meg hver gang jeg leser denne type tråder.

Det ene er hvor totalt uforberedt mange virker på hvordan livet kan forandre seg post-svangerskap, fødsel og å få barn. Seksualitet er bare en av mange ting ved livet som kan forandre seg og mange, særlig menn virker totalt uforberedt på dette. Jeg finner det særdeles merkelig.

En annen ting som slår meg, er hvor dårlig mange egentlig kjenner den man velger å få barn med. Mulig mange forandrer seg totalt etter de har fått barn, men da handler det punkt-1, hvor dårlig forberedt de er.

Skulle ønske det var mye mer fokus på hvordan kropp, funksjon, seksualitet etc kan forandre seg. Da kunne langt flere tatt et informert valg om å få barn og ikke ende opp med samlivsbrudd og opprevet famile.

Anonymkode: 4c384...1b6

Barn er en stress-faktor som kan vise det verste (og beste) i partneren din, og på mange måter ville det være etisk å prøve å finne en annen stress-faktor for å teste forholdet før man setter barn til verden.

Forøvrig så er mitt inntrykk at også barnløse forhold sliter med mange av de samme tingene. Man vokser ut av kjæreste-relasjonen og inn i en venne-relasjon som egentlig ingen av partene ønsker. Inntil en av partene gir opp og bryter ut eller man lever livet ut som venner.

Anonymkode: 631f1...025

[AnonymBruker]

Fordi han rett og slett ikke gadd å bidra når han så hvor mye jobb det var. Jeg var kjempedårlig av søvnmangel osv, men det var tydeligvis ikke så viktig. De få gangene han gjorde noe (som f.eks å se etter barnet mens jeg dusjet eller rydde ut av oppvaskmaskinen) følte han seg kjempeflink og forventet spredde bein den kvelden, for å si det sånn. Nå fikk han i utgangspunktet ganske mye sex uansett, fordi jeg har høy lyst, men i perioder syns jeg han var såfrastøtende at det ble vanskelig. Da var det jeg som var slem og urimelig og ødela familien. Dessverre tok det noen år før jeg orket å ta kampen med å gå, men det var helt uunngåelig og livet er så mye bedre nå.

Anonymkode: cdad0...978

[AnonymBruker]

Fordi det var etter vi fikk barn at hans egoisme ble tydelig, synlig og helt umulig å kombinere med familielivet. Han "jattet med" og "ble enig" om avtaler for å bare gjøre som han ville likevel. Kjørte opp gjelden "for det går seg til" mens han sluttet i fast arbeid fordi den jobben ikke var drømmejobben og så begynne på utdanning+tilkallingsvikar der han var borte i lange perioder uten å bidra økonomisk (annet enn å stifte mer gjeld) og det hele ble et mareritt. Når han freser så han fråder over retningen du skjærer brødskiven i "fordi du skjemmer bort barnet", ja forholdet var rett og slett ikke liv laga. Jeg kan fortelle og forklare men det korte svaret er at det var ikke plass til noen andre enn han i hans forhold. Så lenge jeg gikk med på det han ville var det greit, men straks barna (eller jeg) hadde behov som vikte fra hans forventet han at vi ville bøye oss til han. Tror ikke noen, langt mindre han selv, skjønte hvor manipulerende og egoistisk han var (er) for han "virker så grei" 🙄🙄

 

Anonymkode: 2905b...313

[AnonymBruker]

Vurderer brudd. Er i terapi. Det handler om hans manglende evne og vilje til å ta sin del. Han er mest av alt enn belastning. Livet er lettere når han er borte

Anonymkode: 39080...fd7

[AnonymBruker]

Vurderer brudd her også. Jeg er ikke alltid fin å bo med selv. Han er konstant sur, hater farsrollen og jeg vet hvor lettere til sinns jeg hadde hatt det alene. Jeg kan ikke huske sist han lo. Jeg kan ikke huske når han med entusiasme fant på noe gøy. Det er mange år siden. 

Anonymkode: a4a4c...21d

[Seff]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Et par ting som slår meg hver gang jeg leser denne type tråder.

Det ene er hvor totalt uforberedt mange virker på hvordan livet kan forandre seg post-svangerskap, fødsel og å få barn. Seksualitet er bare en av mange ting ved livet som kan forandre seg og mange, særlig menn virker totalt uforberedt på dette. Jeg finner det særdeles merkelig.

En annen ting som slår meg, er hvor dårlig mange egentlig kjenner den man velger å få barn med. Mulig mange forandrer seg totalt etter de har fått barn, men da handler det punkt-1, hvor dårlig forberedt de er.

Skulle ønske det var mye mer fokus på hvordan kropp, funksjon, seksualitet etc kan forandre seg. Da kunne langt flere tatt et informert valg om å få barn og ikke ende opp med samlivsbrudd og opprevet famile.

Anonymkode: 4c384...1b6

Det er vel noe med at det er forskjell på teori og praksis. De fleste har sikkert hørt om hvor slitsomt det kan være å ha barn, men det er noe annet å faktisk kjenne det.

[Fighter83]

Jeg gikk fra barnefar fordi han nektet å høre på meg ang at vi måtte jobbe med kommunikasjonen og sexlivet vårt. Han fiksa det rett og slett ikke og trodde ting bare ville gå over eller gå seg til.

Jeg nektet etterhvert å finne meg i en adferd der han nektet å lytte til meg eller ta hensyn til mine meninger og grenser som jeg hadde satt. Så da valgte jeg å gå. Jeg hadde det helt jævlig og ville heller ta livet av meg enn å leve et slikt liv sånn som det var blitt, hadde det absolutt ikke bra. Så valget mellom at barna hadde en mor som var tilstede eller ei var det hensynet som vant i mitt tilfelle. Man er sin egen lykkes smed! 

Endret 22. februar av Fighter83

[AnonymBruker]

Jeg valgte å gå da jeg skjønte at uansett hvor mye vi pratet sammen og gjorde avtaler, runder hos fvk samt at jeg ble sykemeldt noen måneder fordi jeg var helt på felgen, så var jeg alltid alene om å ta ansvar for hjem og unger. Det hjelper ikke med fine ord og god dialog om det ikke omsettes til handling. Det hjelper ikke at en kjemper for forholdet når den andre ikke gjør det. Det eneste som fungerte hos oss var fysisk nærhet og sex.

Anonymkode: 65197...9bb

[AnonymBruker]

Han bare meldte seg ut da barnet kom. Satte seg inne på et rom og gamet og drakk, bidro ikke med en dritt. Kunne ikke ta babyen så jeg fikk dusjet, tok ikke en trilletur før han selv hadde permisjon, sov til 12 eller 14 på dagene han hadde fri. Tok aldri babyen på natta eller morgenen. Jeg sov altså ingenting og fikk en heftig fødselsdepresjon, så jeg ble sykmeldt og han tok over permisjonen. Dette tok han som ferie og gjorde det samme som ellers. Sov, drakk og gamet. Hvis jeg sa noe ble han fly forbanna og slo knyttneven i vegger og bord. Jeg prøvde å holde ut, men da barnet var to år så gikk jeg. Da hadde han vært utro, så da følte jeg endelig at jeg kunne gå uansett. 

Vi hadde mye sex, så det var ikke det som var problemet for ham. Mulig han også fikk en fødselsdepresjon, men han gjorde ingenting for å endre noe. Det var de absolutt verste årene i mitt liv, og det er trist at jeg nesten blir uvel av å se på bilder av babyen min, for det minner meg om hvor fælt jeg hadde det. 

Anonymkode: b1ca2...e8a

[AnonymBruker]

Fordi barnefar lå konstant i sengen og ropte ut kommandoer, hvis de ikke ble gjort brøt helvete løs. Alle var redde. Å gå var eneste mulighet. 

Anonymkode: 49839...3d5

[AnonymBruker]

Seff skrev (1 time siden):

Det er vel noe med at det er forskjell på teori og praksis. De fleste har sikkert hørt om hvor slitsomt det kan være å ha barn, men det er noe annet å faktisk kjenne det.

Jeg tror også det er en forskjell på om man klarer å gå inn i en stresset situasjon som «oss» eller hver for seg.

Man kan være sliten og sur og bli løftet opp av et lite kjærtegn fra partneren. Eller trykket ned av et sukk eller stillhet.

I seg selv ubetydeligheter men i sum mye. Mennesker har evnen til å tåle stress og ubehag og søvnmangel men vi tåler mindre fra hverandre

Anonymkode: 631f1...025