Forferdelig samboerforhold

[AnonymBruker]

Vi får bare ikke til familielivet. Vi har en krevende 1,5 åring. Uansett vil min samboer hevde å gjøre mest og ha det verst. Han er et offer. Jeg tar med barnet på utflukter og playdates og min samboer får mye tid for seg selv, men allikevel klager han. Jeg tar legging hver dag, og den varer fort over en time. Morgenstell deler vi omtrent likt. Nettene går greit og vi deler likt. Han har ikke et sosialt behov, og er kun på jobb med kollegaer og synes det er nok sosialt.
 

Jeg fikk gå tur med noen venner på onsdag, ca. 2 timer totalt, noe jeg svært sjelden gjør.I går skulle han ta igjen dette uten å si fra på forhånd. Etter barnehagen ( jeg hentet) var han utilgjengelig i et annet rom fra kl 16 og ut hele kvelden. Han hilste bare på oss og sa at han skulle reparere noe. Spurte om vi trengte noe, sett i etterkant som et klart signal på « nå er jeg utilgjengelig lenge» Barnet vårt hørte og visste at pappa var hjemme og maste om å være med pappa og han på døren der han var, frem og tilbake. Samboer satt med noen ølbokser og hørte på musikk der inne mens han « reparerte noe». Jeg ble fryktelig provosert og klarer ikke sette ord på hvorfor. Det var rettferdig med «hans tur», men allikevel så sært å sitte på et rom utilgjengelig på en fredag.
 

Jeg var totalt uforberedt og hadde ikke helt sett for meg starten på helgen slik. Samboer sa han skulle bestille take away til oss, sikkert for å lette på byrden. Dette skjønte jeg heller ikke før i etterkant. Barnet var jo ikke medregnet, så jeg ble irritert og sa han kunne hjelpe til siden han uansett var hjemme, så barnet også kunne få middag.

Han ble rasende og vi spiste hver for oss etter leggingen. Han tok natten til i dag mens jeg tok legging og alt i går ettermiddag. Barnet sov hele natten. Det første han gjør i dag er å lempe barnet til meg og bare gå tilbake på soverommet med en kaffe og lukke døren bak seg. Han sier ikke noe, bare melder seg ut.

Etterpå viser det seg at han er i dritt dårlig humør. Han kommer med en rekke spydigheter. 
 

Hva holder han på med?

 

 

 

 

Anonymkode: f8c7e...28d

[AnonymBruker]

Det er to alternativer her;

Han har vært egosentrisk og furtende hele veien, og du valgte likevel å få barn med han. Det kommer ikke til å endre seg. 

Dette er brått en ny oppførsel. Mulig han er ferdig med forholdet, og dytter deg unna. Mulig han er deprimert og at ny rolle er for tung. Mulig det er noe ellers i livet, jobb, som han projiserer. Da er det kommunikasjon som gjelder, om du når inn, men vent til dere har et rolig og normalt øyeblikk. 

Anonymkode: 073da...3e9

[NakenPanda]

Han har bare oppdaget av et barn begrenser mye mer hva han kan gjøre i livet en han så for seg.

Derfor er han bitter og innesluttet

[AnonymBruker]

Han her høres helt ufordragelig ut. Være i samme bolig, men gjøre seg utilgjengelig? Uten avtale? For en barnslig oppførsel. 

Vi har en toåring, og jeg kunne ønske noen ganger at mannen min var flinkere til å ta han med ut på ting slik at jeg fikk litt alenetid hjemme. Det er «alltid» jeg som finner på aktiviteter og drar ungen med på lekeplass. Mannen blir ofte med, men jeg skulle ønske han tok mer initiativ. Men når det gjelder å unne hverandre å gjøre noe utenfor familien, så legger begge til rette for det. Jeg hadde en dag denne uka, mannen hadde to dager for et par uker siden. Det går litt i rykk og napp, men er såpass sjelden at ingen av oss problematiserer det, og unner den andre å ha det hyggelig. Jeg hadde bedt mannen bli med til parterapeut om han oppførte seg som din. 

Anonymkode: 6c957...3b8

[AnonymBruker]

Jeg må ærlig si at jeg ikke helt skjønner hvorfor du ble så irritert for at han var i et annet rom en ettermiddag/kveld. Han var jo tilgjengelig og du kunne jo bedt om hjelp om du trengte det. Hvorfor du trengte hjelp til å lage mat til barnet skjønner jeg heller ikke, kunne ikke barnet spist det dere spiste? Men det virker som om dere begge fokuserer veldig på hvor slitsomt det er å ha barn og er fokuset kun der så merker man heller ikke at det også kan være rolige perioder. Dere må kanskje bli flinkere på å unne hverandre nedetid, begge to!

Anonymkode: 0b481...402

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Jeg må ærlig si at jeg ikke helt skjønner hvorfor du ble så irritert for at han var i et annet rom en ettermiddag/kveld. Han var jo tilgjengelig og du kunne jo bedt om hjelp om du trengte det. Hvorfor du trengte hjelp til å lage mat til barnet skjønner jeg heller ikke, kunne ikke barnet spist det dere spiste? Men det virker som om dere begge fokuserer veldig på hvor slitsomt det er å ha barn og er fokuset kun der så merker man heller ikke at det også kan være rolige perioder. Dere må kanskje bli flinkere på å unne hverandre nedetid, begge to!

Anonymkode: 0b481...402

Noe så dumt! Uten avtale eller noe sette seg med noen ølbokser alene på fredag med unge i hus. Og TS må spørre om hjelp? Det er ikke slik familielivet fungerer. Skal TS straffes for å være ute av huset to timer uten barn? 

Anonymkode: 152a6...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Han her høres helt ufordragelig ut. Være i samme bolig, men gjøre seg utilgjengelig? Uten avtale? For en barnslig oppførsel. 

Vi har en toåring, og jeg kunne ønske noen ganger at mannen min var flinkere til å ta han med ut på ting slik at jeg fikk litt alenetid hjemme. Det er «alltid» jeg som finner på aktiviteter og drar ungen med på lekeplass. Mannen blir ofte med, men jeg skulle ønske han tok mer initiativ. Men når det gjelder å unne hverandre å gjøre noe utenfor familien, så legger begge til rette for det. Jeg hadde en dag denne uka, mannen hadde to dager for et par uker siden. Det går litt i rykk og napp, men er såpass sjelden at ingen av oss problematiserer det, og unner den andre å ha det hyggelig. Jeg hadde bedt mannen bli med til parterapeut om han oppførte seg som din. 

Anonymkode: 6c957...3b8

Kan jeg spørre hvorfor du venter på initiativ?

Mannen kan være litt treg her også, akkurat når det gjelder slike ting. Men sier jeg "kanskje du skal...", eller "kunne du...", så er han oppe av sofaen på to sekunder. 

Anonymkode: 073da...3e9

[AnonymBruker]

Og TS ba om denne «hjelpen», men fikk rasende mann i stedet. 

Anonymkode: 152a6...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan jeg spørre hvorfor du venter på initiativ?

Mannen kan være litt treg her også, akkurat når det gjelder slike ting. Men sier jeg "kanskje du skal...", eller "kunne du...", så er han oppe av sofaen på to sekunder. 

Anonymkode: 073da...3e9

Men da er det jo ikke mannen som tar initiativet. Noe vedkommende savner at mannen gjør. Altså å slippe å komme med forslaget og organisere alt. 

Anonymkode: 152a6...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Men da er det jo ikke mannen som tar initiativet. Noe vedkommende savner at mannen gjør. Altså å slippe å komme med forslaget og organisere alt. 

Anonymkode: 152a6...9b2

Vi snakker da ikke om å organisere alt, verken jeg eller personen du siterer har slike menn. Det er snakk om en lørdag formiddag, jeg er litt sliten, ønsker litt alenetid, barna må aktiviseres. Da har jeg to valg; 

1) Tenke og håpe på at mannen ser situasjonen, og tar initiativ til noe. Bli mer og mer irritert. Til slutt ta med barna på lekeparken, og organisere alt rundt det. (og også få stor slitasje både på meg selv, og forholdet, over tid). 

2) Si til mannen "Kunne du tatt et-par timer på lekeparken?". Da spretter han opp av sofaen, pakker sekk, kler barn, og drar smilende avgårde. Glad mann, glade barn, glad kone, som også gjør at resten av dagen blir god og nær. 

 

Anonymkode: 073da...3e9

[AnonymBruker]

NakenPanda skrev (35 minutter siden):

Han har bare oppdaget av et barn begrenser mye mer hva han kan gjøre i livet en han så for seg.

Derfor er han bitter og innesluttet

Og menn kan så absolutt få fødselsdepresjon av den enorme omveltningen de opplever… tipper noe av det vanskeligste for menn er når de erfarere at de rykket ned på prioriteringslista. Å bo med en nybakt mor kan nok for noen oppleves som å bo sammen med kjæresten og den nye elskeren hennes. Vant til å ha det som plommen i eget både med masse egentid og en partner som antagelig setter deg foran det meste, over natta forsvinner både kjæresten og egentiden og alt…

Til TS: du må sette deg ned med han for en alvorlig prat. Finne ut nettopp hvorfor han har meldt seg ut. Si hva du ser (fakta), hvordan du føler deg (fakta), spørre åpent hvorfor det er slik, og viktigst av alt, faktisk lytte når han svarer. Det siste kan være vanskelig. Du kan få endel kritikk. Men ikke gå til motangrep. Start med denne samtalen og se hva som skjer.

Har vært gjennom litt min mann og jeg på 15 år også. Måtte lære oss å kommunisere. Han måtte lære seg å snakke heller enn å oppføre seg på liknende vis som din samboer når han var misfornøyd, jeg måtte øve meg på å lytte og svare på en måte som gjør han trygg på at han kan snakke med meg om ting. Kommunikasjon er en kunst. Men øvelse gjør mester   

Anonymkode: 1e03f...e33

[AnonymBruker]

Dette blir neppe bedre, bare verre. Been there done that. Han skjønner ikke hva behovene i familien er, klarer ikke kommunisere og ender opp som demonstrativt offer. Prøv familievernkontoret...men ikke gi dette resten av livet ditt om det ikke funker. Da får dere det bedre uten han.

Anonymkode: 8b75f...a5c

[BobbySocks]

Du får det bedre alene.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Vi snakker da ikke om å organisere alt, verken jeg eller personen du siterer har slike menn. Det er snakk om en lørdag formiddag, jeg er litt sliten, ønsker litt alenetid, barna må aktiviseres. Da har jeg to valg; 

1) Tenke og håpe på at mannen ser situasjonen, og tar initiativ til noe. Bli mer og mer irritert. Til slutt ta med barna på lekeparken, og organisere alt rundt det. (og også få stor slitasje både på meg selv, og forholdet, over tid). 

2) Si til mannen "Kunne du tatt et-par timer på lekeparken?". Da spretter han opp av sofaen, pakker sekk, kler barn, og drar smilende avgårde. Glad mann, glade barn, glad kone, som også gjør at resten av dagen blir god og nær. 

 

Anonymkode: 073da...3e9

Igjen så handler initiativ om at noen foreksempel  sier i morgen tenkte jeg å ta med ungene til lekeplassen, jeg har ringt Ole og de ville også være med å leke. Har du lyst til å være med? 

Ikke at den ene sier kan du ta med ungene ut! 
 

I ditt eksempel er det selvfølgelig fint å gjøre det slik ingenting galt med det, men initiativ handler om noe annet slik jeg ser det. 

Anonymkode: 152a6...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Igjen så handler initiativ om at noen foreksempel  sier i morgen tenkte jeg å ta med ungene til lekeplassen, jeg har ringt Ole og de ville også være med å leke. Har du lyst til å være med? 

Ikke at den ene sier kan du ta med ungene ut! 
 

I ditt eksempel er det selvfølgelig fint å gjøre det slik ingenting galt med det, men initiativ handler om noe annet slik jeg ser det. 

Anonymkode: 152a6...9b2

Men i alle dager, da...

Du mener man i et parforhold skal gå rundt og vente på initiativ fra den andre? Det er jo destruktivt. 

Man er ulike mennesker, med ulikt fokus. Som kan samarbeide for å sammen ha det best mulig, i stedet for å gå og skule på den andre. 

Og det går virkelig begge veier, jeg har også mine blindsoner. Og setter da pris på et at min mann kommer med en kommentar, i stedet for å mugne mer og mer fordi han venter på at jeg selv skal ta initiativ. 

 

Anonymkode: 073da...3e9

[GodtNok]

Dere trenger å snakke skikkelig sammen. Og det må gjøres når det ikke er en slik situasjon du beskriver. Både du og han kjenner på noen behov og frustrasjoner dere ikke har delt med hverandre. Om man får det på bordet, kan man sammen finne løsninger som fungerer for hverandre. Det å behøve alenetid er en ærlig sak. Snakk om det. Kanskje rett og slett lage en slags ukeplan for det?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Noe så dumt! Uten avtale eller noe sette seg med noen ølbokser alene på fredag med unge i hus. Og TS må spørre om hjelp? Det er ikke slik familielivet fungerer. Skal TS straffes for å være ute av huset to timer uten barn? 

Anonymkode: 152a6...9b2

Det er snakk om ett barn de har, det er ikke snakk om en hel skokk med unger som raserer huset mens mor står mutters alene med influensa. Etter nesten 20 år som småbarnsforelder, full jobb og krevende hverdager har iallefall vi lært at det er svært viktig å unne den andre nedetid og ikke tolke alt i verste mening. Og vi har lært at det ER viktig å spørre om hjelp og kanskje til og med vurdere om det faktisk er behov for hjelp eller om man kan klare det selv. Det er ganske tydelig at TS tolket hans nedetid for «straff» for at hun selv hadde nedetid, og det er en uheldig tolkning. Hvorfor skal ikke han få nedetid når det var rom for det? Hvor må alt avtales i hytt og pine når det er åpenbart at man ikke har annet på agendaen? 
et godt parforhold dannes ved at man unner hverandre gode hverdager og det gjelder begge to. 

Anonymkode: 0b481...402

[AnonymBruker]

 Nei  det mener jeg ikke, noe jeg også presiserer i innlegget du siterer. 
For å si det på en annen måte kan en jo ønske seg at den andre tar initiativ framover med å ta med barna ut da. Uten at det betyr at en selv er sliten eller ikke skal være med. 

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Men i alle dager, da...

Du mener man i et parforhold skal gå rundt og vente på initiativ fra den andre? Det er jo destruktivt. 

Man er ulike mennesker, med ulikt fokus. Som kan samarbeide for å sammen ha det best mulig, i stedet for å gå og skule på den andre. 

Og det går virkelig begge veier, jeg har også mine blindsoner. Og setter da pris på et at min mann kommer med en kommentar, i stedet for å mugne mer og mer fordi han venter på at jeg selv skal ta initiativ. 

 

Anonymkode: 073da...3e9

 

Anonymkode: 152a6...9b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

 Nei  det mener jeg ikke, noe jeg også presiserer i innlegget du siterer. 
For å si det på en annen måte kan en jo ønske seg at den andre tar initiativ framover med å ta med barna ut da. Uten at det betyr at en selv er sliten eller ikke skal være med. 

 

Anonymkode: 152a6...9b2

I det hele tatt gir mye av det du skriver veldig lite mening. Jeg er litt usikker på om du vet hva du selv prøver å si? 

Anonymkode: 073da...3e9

[AnonymBruker]

Det du har behov for å være sosial med venninner har han behov for å være alene, antar jeg. 

Jeg vil sterkt anbefale dere å snakke sammen og finne en vei å dekke så mange behov som mulig, dere må samarbeide og avlaste hverandre ved behov. Kanskje vurdere å gå fra den rigide «nå har jeg tatt denne natten så neste er din tur» løsningen og faktisk trekke i samme retning og hjelpe hverandre til å få hjulene til å gå rundt. Foreldreskap er samarbeid og spesielt i småbarnsperioden er det viktig å være rause med hverandre. 
 

 

Anonymkode: b4e39...28a