Kjæresten min er deprimert – hva kan jeg gjøre?

[AnonymBruker]

Hei, kjæresten min har vært veldig deprimert den siste halvannen måneden. Han har ikke noe energi, virker nedstemt og sliter med sine egne indre problemer. Jeg foreslo at han skulle oppsøke en lege, men han sa at han hadde det slik for åtte år siden, og ingenting hjalp da. Samtidig har han jo ikke vært deprimert i alle disse årene etterpå.

Han har begynt å svare meg veldig sjeldent og skriver nesten ingenting. Han forklarte at han rett og slett ikke har krefter til det. En dag fikk jeg plutselig en melding om at det var best om vi gjorde det slutt, fordi han ikke har energi til noe som helst. Jeg ble sjokkert og fikk panikk.

Dagen etter reiste jeg til ham uten invitasjon. Vi bor i forskjellige byer, og reisen tar omtrent tre timer. Jeg var helt knust, gråt mye og klarte ikke å sove. Da jeg kom fram, snakket vi sammen. Jeg sa at jeg er her for ham og at jeg elsker ham. Han svarte at han er redd for at han ikke kan leve opp til forventningene mine, og at alt kommer til å bli vanskelig. Jeg sa at jeg ikke har noen forventninger, jeg vil bare at han skal ha det bedre. Til slutt ble vi enige om å ikke gå fra hverandre.

Noen dager senere skrev han at han hadde vært hos legen, og så en gang til etter det. Det virket som om ting kanskje ble litt bedre, og han foreslo at jeg kunne komme på besøk i helgen hvis jeg ville. Jeg dro dit, og han virket i litt bedre form. Men nå, en uke etter besøket, svarer han nesten ikke igjen, og jeg skjønner at han har det dårlig.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han har sagt at han ikke vil at foreldrene hans skal vite om dette.  Jeg innrømmer at depresjon kan ta lang tid. Jeg maser ikke på ham, jeg spør bare av og til hvordan han har det. Noen ganger tenker jeg at kanskje det ville vært bedre for ham om jeg ikke var en del av livet hans, at jeg ikke vil være et problem. Men på den andre siden, hvordan kan jeg forlate noen i en sånn situasjon, når jeg elsker ham?

Har noen vært i en lignende situasjon? Hvordan kom dere gjennom det? Har dere noen råd?

Anonymkode: 28b69...f6d

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? 

Anonymkode: 52a53...6f9

[Rødstrupa]

Kanskje du kan ringe en hjelpetelefon og få gode råd som du kan videre formidle til kjæresten din❤️

[frivis]

Du må regne med at han alltid vil ha disse depressive episodene. De aller fleste klarer ikke gjør noe stort med dette, da de fleste er svært låst i sin egen virkelighet @ vanskelig for å forestille seg en annen. Ofte er løsningen på slikt å vite at ens egen virkelighet ikke definerer den eksterne virkeligheten. Altså handler dette om eksistensielle spørsmål. Du kan be for han i Jesu navn. Eller be han oppsøke kristne mennesker.

Endret 21. februar av frivis

[Nina577839]

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Hvor gamle er dere? 

Anonymkode: 52a53...6f9

Han er 30, jeg  er 24.  Jeg forstår at han allerede er ganske moden 

[AnonymBruker]

Jeg ble veldig deprimert i ekteskapet mitt etter alvorlig sykdom over flere år. Men min mann så det ikke, og tolket meg nok bare som sur og sliten/doven. Jeg valgte til slutt å si at jeg ikke elsket han mer, og ekteskapet ble avsluttet. Nå etterpå har jeg med mye jobb kommet meg gjennom depresjonen, men den er jo erstattet av en dyp sorg over at jeg mistet mitt livs kjærlighet i prosessen. (Vi hadde vært gift i ti år og har barn sammen) 

Jeg skulle ønske at min eks hadde sett at jeg slet. Og at han hadde sagt at han var her for meg gjennom prosessen. Og at han hadde sagt nei til å avslutte ekteskapet og sagt at han ikke godtok det før vi hadde jobbet for det og at jeg fortsatt mente det samme når det var gått minst 6 mnd. Men dessverre så han ikke at jeg slet.. 

Som råd vil jeg si nettopp det, trygg han på at du ikke går noe sted, at han kan få tid til å jobbe seg gjennom det. (Men ikke godta at han ikke går til legen, krev at han tar tak i det) Og pass på deg selv i prosessen også, tar det på for mye på deg, må du på et tidspunkt si stopp. 

Anonymkode: 5cbe9...09b

[Nina577839]

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg ble veldig deprimert i ekteskapet mitt etter alvorlig sykdom over flere år. Men min mann så det ikke, og tolket meg nok bare som sur og sliten/doven. Jeg valgte til slutt å si at jeg ikke elsket han mer, og ekteskapet ble avsluttet. Nå etterpå har jeg med mye jobb kommet meg gjennom depresjonen, men den er jo erstattet av en dyp sorg over at jeg mistet mitt livs kjærlighet i prosessen. (Vi hadde vært gift i ti år og har barn sammen) 

Jeg skulle ønske at min eks hadde sett at jeg slet. Og at han hadde sagt at han var her for meg gjennom prosessen. Og at han hadde sagt nei til å avslutte ekteskapet og sagt at han ikke godtok det før vi hadde jobbet for det og at jeg fortsatt mente det samme når det var gått minst 6 mnd. Men dessverre så han ikke at jeg slet.. 

Som råd vil jeg si nettopp det, trygg han på at du ikke går noe sted, at han kan få tid til å jobbe seg gjennom det. (Men ikke godta at han ikke går til legen, krev at han tar tak i det) Og pass på deg selv i prosessen også, tar det på for mye på deg, må du på et tidspunkt si stopp. 

Anonymkode: 5cbe9...09b

Jeg er glad for at du har jobbet mye med deg selv, og jeg beklager at eksmannen din ikke la merke til at du var deprimert. men kanskje vil du finne lykke ikke bare i deg selv, men også finne en verdig mann som vil sette pris på deg. 
Jeg har også andre utfordringer og problemer  i den siste måneden, det er veldig vanskelig for meg nå også, men jeg holder på

Endret 21. februar av Nina577839

[AnonymBruker]

hvor lenge har dere vært sammen? Er det første gang du opplever ham slik? Du skriver at han har slitt med depresjon tidligere; vil det si at du har vært med i prosessen? Eller var det før deres tid sammen? 

Anonymkode: a157b...f14

[Nina577839]

7 minutter siden, AnonymBruker said:

hvor lenge har dere vært sammen? Er det første gang du opplever ham slik? Du skriver at han har slitt med depresjon tidligere; vil det si at du har vært med i prosessen? Eller var det før deres tid sammen? 

Anonymkode: a157b...f14

Det er første gang med meg, vi er sammen ikke så lenge, circa 1 år 

[AnonymBruker]

Krev at han går til legen, og snakket med noen om det. Det trenger ikke være en psykolog, det kan like greit være legen, en veileder, sykepleier eller noe.

Jeg har vært der selv, det vil si, jeg har vært på begge sidene.
Du har min dypeste medfølelse for situasjonen du står i, den er absolutt ikke lett.

Det er veldig viktig at du tar vare på deg selv, og setter grenser for deg. Han er syk, og det kan ta lang tid bli frisk. Mye han sier og gjør skyldes sykdommen. Men du skal ikke finne deg i alt bare fordi han er syk. Eksen min behandlet meg skikkelig dårlig etterhvert når han var deprimert, og det preget meg i mange år fremover, og jeg hadde store problemer med å gå inn i nye forhold... Jeg gikk rundt på eggeskall rundt alle, for jeg var så redd for å trigge noe i dem, slik hans depresjon ofte ble trigget. Sånn skal det ikke være.

Så, den andre siden... Når jeg er deprimert så vet jeg ikke hva jeg vil eller har behov for. Ta en fest for eksempel; Jeg har veldig stort behov for å bli inkludert, at jeg blir invitert. Men jeg vil ikke være med på noe. Og når jeg ser at andre er med på en fest så blir det en slags bekreftelse på at de har det bedre uten meg. Men en invitasjon kan jeg like mye tolke til at de ikke skjønner hvor ille jeg har det. Altså, noe så enkelt som en fest kan dra meg i alle retninger, og gi meg masse ulike negative følelser, og egentlig blir ingenting riktig uansett hva andre gjør.

Når jeg er deprimert så er ting veldig mye verre når jeg er alene, så på en måte vil jeg helst ikke være alene. Men samtidig er jeg så sliten og føler meg så verdiløs at jeg ikke vil være med noen. Lite sosial kontakt trekker meg veldig langt ned. Men for mye sosial kontakt gjør det samme.

Og det er det som er så komplisert... Jeg forventer ikke at noen skal klare finne balansen på hvor mye kontakt de skal ta med meg når jeg er deprimert, for jeg aner ikke hvordan den balansen er selv. Det vil si, den friske delen av meg forventer ikke det, men den depressive delen kan tidvis forvente det.

Så mine råd til deg er

- vær tålmodig, men ikke for tålmodighet

- vær sterk, men ikke for sterk

- vær raus, men ikke for raus

- depresjon kan være en forklaring på kjip oppførsel, men det er ikke en unnskyldning.

- ta vare på deg selv først og fremst.

Anonymkode: da259...e8d

[AnonymBruker]

Veldig bra at han har gått til legen og forhåpentligvis får hjelp framover! Jeg ville ha gitt ham litt tid og space, og håp at det går bedre med ham dersom han får hjelp. Men som en som med jevne mellomrom har fått depresjoner ble det ikke bedre før jeg gikk gjennom ECT etter 20 år med et humør som gikk veldig opp og ned. Nå er han kanskje ikke der ennå, men dette kan være et livslangt problem. 

Håper dere finner ut av det ❤️

Anonymkode: 89e01...7d2