Andre her som ikke har venner eller kjæreste fordi dere er redd for å bli såret eller mislikt? Eller som har klart å endre seg?

[AnonymBruker]

Hei! Ville bare høre om det er andre her inne som ikke har venner eller kjæreste fordi dere ikke tør å bli kjent med nye mennesker fordi dere er redd for å bli såret eller ikke likt? Eventuelt andre som har slitt med det eller lignende før og klart å endre seg og kan fortelle litt om hvordan dere klarte endre dere og ta det første steget?

For å fortelle litt mer om meg så er jeg en kvinne i 30-årene og jeg har ingen venner nå og jeg har aldri hatt kjæreste. Jeg hadde en venninne på barneskolen, men vi har mistet kontakten nå. Har ikke klart å få nye venner siden det og ift kjæreste så har jeg aldri vært på date og har egentlig heller aldri opplevd at noen menn har vært interessert i meg heller.

Anonymkode: dd668...2f1

[AnonymBruker]

Ja jeg måtte få bedre selvfølelse og selvtillit. Nå har jeg ikke kjæreste for har ikke møtt noen, men har venner. Folk man er venner med vil jo ikke mislike deg Just like that liksom. Og om så noen misliker meg så trenger de ikke å være venn min, hva så? Alle er ikke alles cup of tea liksom.. 

Det gjelder å være trygg på seg selv, så løser det meste andre seg og. 

Anonymkode: c1455...f35

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja jeg måtte få bedre selvfølelse og selvtillit. Nå har jeg ikke kjæreste for har ikke møtt noen, men har venner. Folk man er venner med vil jo ikke mislike deg Just like that liksom. Og om så noen misliker meg så trenger de ikke å være venn min, hva så? Alle er ikke alles cup of tea liksom.. 

Det gjelder å være trygg på seg selv, så løser det meste andre seg og. 

Anonymkode: c1455...f35

Hva gjorde du for å få bedre selvfølelse og selvtillit? For det er noe jeg også strever veldig med.

Anonymkode: dd668...2f1

[AnonymBruker]

Jeg har også vært der, ble mobbet på barneskolen og utviklet sosial angst på grunn av det. Begynte ikke prosessen med å overkomme det før ute i 20-årene, er helt i slutten av 20-årene nå. For meg startet det gradvis, jeg trengte lang tid på å venne meg til å være rundt folk, ha en samtale, delta på sosiale arrangementet. I studietiden var jeg med i en studentorganisasjon, som var en fin arena for å øve, men jeg klarte ikke å knytte noen nære vennskap. i ettertid har jeg funnet nye ting å drive med, og utfordret megselv til å dra på ting alene.
 

Jeg måtte til slutt ta meg selv litt i det andre har sagt, man må bygge opp litt selvtillit. Folk tar deg på det førsteinntrykket du gir, og hvis det du selger deg selv som er en som ikke er bra nok, hva skal folk liksom tenke da? For meg hjalp det å se på andre folk - de som er flinke i det sosiale spillet er ofte komfortable med å vise de ikke fult så polerte sidene av seg selv, de tør å gjøre feil, de tør å være ærlige og de tør å vise hva de liker og ikke liker. Jeg har aldri tenkt negativt om noen som har gjort noen av disse tingene i en samtale, derfor er det ulogisk at noen skulle tenkt det samme om meg. En annen ting jeg har måttet jobbe med er det å ta initiativ. Det er så lett å tenke at folk vil bli plaget av at du tar kontakt, men det stemmer jo aldeles ikke! Man må faktisk tørre å ta kontakt for å vise at man ønsker vennskap. Det satt langt inne for meg, men jeg har faktisk klart å gjenvinne kontakt med en jeg nesten ble venn med i studietiden. Det trenger ikke være mer enn en liten melding om hvordan det går med dem! 

Ellers ville jeg anbefalt å søke ut en eller annen møteplass for noe du er interessert i. Prøv å tenk på hver nye samtale som en fresh start, møt den med åpenhet og et smil. Lytt til hva de andre sier, og still oppfølgingsspørsmål - om ikke umiddelbart en  venn får du hvertfall en god samtale.

Anonymkode: bac3f...74b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har også vært der, ble mobbet på barneskolen og utviklet sosial angst på grunn av det. Begynte ikke prosessen med å overkomme det før ute i 20-årene, er helt i slutten av 20-årene nå. For meg startet det gradvis, jeg trengte lang tid på å venne meg til å være rundt folk, ha en samtale, delta på sosiale arrangementet. I studietiden var jeg med i en studentorganisasjon, som var en fin arena for å øve, men jeg klarte ikke å knytte noen nære vennskap. i ettertid har jeg funnet nye ting å drive med, og utfordret megselv til å dra på ting alene.
 

Jeg måtte til slutt ta meg selv litt i det andre har sagt, man må bygge opp litt selvtillit. Folk tar deg på det førsteinntrykket du gir, og hvis det du selger deg selv som er en som ikke er bra nok, hva skal folk liksom tenke da? For meg hjalp det å se på andre folk - de som er flinke i det sosiale spillet er ofte komfortable med å vise de ikke fult så polerte sidene av seg selv, de tør å gjøre feil, de tør å være ærlige og de tør å vise hva de liker og ikke liker. Jeg har aldri tenkt negativt om noen som har gjort noen av disse tingene i en samtale, derfor er det ulogisk at noen skulle tenkt det samme om meg. En annen ting jeg har måttet jobbe med er det å ta initiativ. Det er så lett å tenke at folk vil bli plaget av at du tar kontakt, men det stemmer jo aldeles ikke! Man må faktisk tørre å ta kontakt for å vise at man ønsker vennskap. Det satt langt inne for meg, men jeg har faktisk klart å gjenvinne kontakt med en jeg nesten ble venn med i studietiden. Det trenger ikke være mer enn en liten melding om hvordan det går med dem! 

Ellers ville jeg anbefalt å søke ut en eller annen møteplass for noe du er interessert i. Prøv å tenk på hver nye samtale som en fresh start, møt den med åpenhet og et smil. Lytt til hva de andre sier, og still oppfølgingsspørsmål - om ikke umiddelbart en  venn får du hvertfall en god samtale.

Anonymkode: bac3f...74b

For et fantastisk bra svar! Ta til deg dette TS💪

Anonymkode: e89b0...ad6

[AnonymBruker]

Følger ❤️

Anonymkode: 79581...8ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2025 den 16.53):

Jeg har også vært der, ble mobbet på barneskolen og utviklet sosial angst på grunn av det. Begynte ikke prosessen med å overkomme det før ute i 20-årene, er helt i slutten av 20-årene nå. For meg startet det gradvis, jeg trengte lang tid på å venne meg til å være rundt folk, ha en samtale, delta på sosiale arrangementet. I studietiden var jeg med i en studentorganisasjon, som var en fin arena for å øve, men jeg klarte ikke å knytte noen nære vennskap. i ettertid har jeg funnet nye ting å drive med, og utfordret megselv til å dra på ting alene.
 

Jeg måtte til slutt ta meg selv litt i det andre har sagt, man må bygge opp litt selvtillit. Folk tar deg på det førsteinntrykket du gir, og hvis det du selger deg selv som er en som ikke er bra nok, hva skal folk liksom tenke da? For meg hjalp det å se på andre folk - de som er flinke i det sosiale spillet er ofte komfortable med å vise de ikke fult så polerte sidene av seg selv, de tør å gjøre feil, de tør å være ærlige og de tør å vise hva de liker og ikke liker. Jeg har aldri tenkt negativt om noen som har gjort noen av disse tingene i en samtale, derfor er det ulogisk at noen skulle tenkt det samme om meg. En annen ting jeg har måttet jobbe med er det å ta initiativ. Det er så lett å tenke at folk vil bli plaget av at du tar kontakt, men det stemmer jo aldeles ikke! Man må faktisk tørre å ta kontakt for å vise at man ønsker vennskap. Det satt langt inne for meg, men jeg har faktisk klart å gjenvinne kontakt med en jeg nesten ble venn med i studietiden. Det trenger ikke være mer enn en liten melding om hvordan det går med dem! 

Ellers ville jeg anbefalt å søke ut en eller annen møteplass for noe du er interessert i. Prøv å tenk på hver nye samtale som en fresh start, møt den med åpenhet og et smil. Lytt til hva de andre sier, og still oppfølgingsspørsmål - om ikke umiddelbart en  venn får du hvertfall en god samtale.

Anonymkode: bac3f...74b

Hva gjorde du for å bygge opp selvtillit? 

Skal se om jeg finner meg en møteplass, har troen på at det kan funke.

Anonymkode: dd668...2f1