Redd jeg ikke har klart å satse og endre meg slik jeg ønsker og ender opp like ensom og alene

[AnonymBruker]

Jeg ble psykisk syk da jeg var 18 år og det gjorde at de 10 neste årene i livet mitt besto av behandling og innleggelser på psykiatrisk og jeg var alt for dårlig til å ha både venner og kjæreste (jeg følte det i alle fall slik) så jeg mistet kontakten med de vennene jeg hadde og jeg har aldri hatt kjæreste, ikke en gang noen som har vært interessert i meg. Jeg er nå 30 år og mye bedre og har vært ganske stabil og i en god periode siste 2 år.

Jeg har siden jeg begynte tilfriskningsprosessen hatt ett ønske om å få i alle fall en god venninne og en kjæreste. Men problemet mitt er at jeg aldri tør å faktisk gå ut av komfortsonen og faktisk satse på å bli kjent med venninne eller fremtidig kjæreste. Grunnen til det er at jeg er veldig redd for flere ting, der i blant aller mest det å bli såret og/eller ikke likt. 

Jeg har jo de siste 2 årene tenkt at jeg ønsker å gjøre en innsats for å få en venninne og kjæreste, men det blir mest bare med tanken da jeg ikke tør å faktisk gjøre tanke til handling. Og nå er jeg redd at jeg om 2 år sitter på samme sted som nå: Ensom og alene uten venner og kjæreste. Fordi jeg ikke har turt å ta det første steget.

Jeg lurer derfor på: Er det noen her som har en god pep talk eller bare ett godt tips til meg til hvordan jeg kan klare å endre meg slik jeg ønsker og tørre å satse og faktisk handle på det jeg ønsker?

Anonymkode: b3073...65b

[AnonymBruker]

Hva er det verste som kan skje? At du ender opp like ensom og uten venn og kjæreste som nå? Du har ingenting å tape på å tørre satse litt, kjør på! Livet er kort ikke bli gammel grå og angre på å ikke ha gitt livet en sjanse! 

Anonymkode: 25d90...d3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er det verste som kan skje? At du ender opp like ensom og uten venn og kjæreste som nå? Du har ingenting å tape på å tørre satse litt, kjør på! Livet er kort ikke bli gammel grå og angre på å ikke ha gitt livet en sjanse! 

Anonymkode: 25d90...d3b

Du har ett godt poeng. Samtidig er det så vanskelig å bare ta det første steget og satse. Jeg er ganske frustrert over meg selv som ikke klarer å bare hoppe i det og bare gjøre noe, hva som helst for å komme meg fremover i det minste. Men det er sååå vanskelig. Er som en indre sperre som bare stopper meg (vanskelig å forklare), som gjør at jeg ikke klarer.

Anonymkode: b3073...65b

[AnonymBruker]

Min pep-talk er at du er søren meg RÅ! Du har stått i alt det du har stått i uten særlig nettverk rundt deg (fra det du beskriver), ikke venner og kjæreste (du nevner ikke familie) til å støtte dei, heie og til å ha gode møter for påfyll, og likevel har du greid å bli ganske stabil. Er du klar over hvilken prestasjon det er? Det er fantastisk skal jeg si deg. Og jeg skulle ønske du ikke hadde trengt å være så alene og ensom i det, du hadde fortjent en heiagjeng. Men selv uten den heiagjengen så stod du i det, dag etter dag etter dag, du gjorde det! 

Så det å få en venn og en kjæreste, det er ikke tvil i mitt sinn om at du kan få det til. Men det innebærer risiko, det kommer til å bli skummelt. Å bygge opp egenkjærligheten så mye at du stoler på at "viss de avviser meg, så kan jeg tåle det". Det er noe så mange gjør, tar på seg en maske når de møter folk, er ikke ærlig, jeg gjorde det i årevis, gjør det fremdeles i stor grad, så vennene jeg har er basert på at jeg tok på meg en maske. Så det å ta den masken av, det å åpne meg, være ærlig og å risikere at de avviser og forlater meg, KJEMPESKUMMELT. Dette er så dypt menneskelig å kjenne på. Det er ikke fordi du er dei og du er håpløs, det er fordi du er menneske, fordi avvisning gjør knallvondt, og særlig når en har levd gjennom så mye vondt alene. 

Husk at hver eneste lille risk, bare det å skrive dette ærlige innlegget her, det er et lite steg. Det er min strategi i livet, å akseptere at stegene jeg tar er små, men å feire dem. Jeg har sluttet å bagatellisere tingene jeg får til, sluttet å sammenligne meg med andre som ikke lever mitt liv. Med bittesmå skritt så kommer en etterhvert fremover. 

Mitt lille tips er å bli din bestevenn og din heiagjeng, det kommer så mye egenkjærlighet med det, og med noen som pumper deg opp hvert steg på veien så plutselig våger du det store vågestykket. Og så kan du også huske at jeg er på samme reise som deg. Litt eldre enn deg, men over et tiår inn og ut av sykehus, så mye helsegreier, vennskap som riktignok er der, et privilegium du ikke hadde, men som er basert på at jeg skjuler meg og ikke våger å si det JEG mener, med folk jeg helt ærlig aldri har passet med. Jeg har full tro på oss begge, vi er fantastiske! Og vi får til dette. Et lite steg om gangen. Et MIKROsteg om gangen. Så selv om jeg kan kjenne meg alene og ensom, og du det samme, så kan vi begge vite at det finnes noen der ute som står i det samme. Og du skal vite at jeg heier på deg, jeg tror på deg, og det er ikke det gram rart at du er redd. Men du er også MODIG. ❤️❤️❤️ 

All min styrke og kjærlighet til deg på din reise! 

Anonymkode: 99c9a...376

[AnonymBruker]

Baby steps, dette for bra 😊 Bor du i by eller på landet? Start med å bli komfortabel med å bare være deg (om du ikke allerede er det). Gå på café med en bok, går på kino, sett deg på en bar en fredag kveld. Gjerne samme café/bar, så er det kanskje noen du kommer i prat med jevnlig.

Jeg hadde nesten ikke nettverk en periode og fant ut at jeg måtte gjøre en innsats. Jeg har aldri hatt mange venner, men man trenger jo noen. Nå har jeg en god venninne, en del litt mer perifert jeg kan gå ut med, og bekjente jeg kan slenge meg ned med på café eller bar.

Det tok litt tid, enkelte har kommet og gått, men jeg er i hvert fall ikke like ensom. Kjæreste kunne jeg kanskje hatt, men jeg ender stort sett opp med å bli venner med tinderdatene mine 😄

Anonymkode: 16ef5...e93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Min pep-talk er at du er søren meg RÅ! Du har stått i alt det du har stått i uten særlig nettverk rundt deg (fra det du beskriver), ikke venner og kjæreste (du nevner ikke familie) til å støtte dei, heie og til å ha gode møter for påfyll, og likevel har du greid å bli ganske stabil. Er du klar over hvilken prestasjon det er? Det er fantastisk skal jeg si deg. Og jeg skulle ønske du ikke hadde trengt å være så alene og ensom i det, du hadde fortjent en heiagjeng. Men selv uten den heiagjengen så stod du i det, dag etter dag etter dag, du gjorde det! 

Så det å få en venn og en kjæreste, det er ikke tvil i mitt sinn om at du kan få det til. Men det innebærer risiko, det kommer til å bli skummelt. Å bygge opp egenkjærligheten så mye at du stoler på at "viss de avviser meg, så kan jeg tåle det". Det er noe så mange gjør, tar på seg en maske når de møter folk, er ikke ærlig, jeg gjorde det i årevis, gjør det fremdeles i stor grad, så vennene jeg har er basert på at jeg tok på meg en maske. Så det å ta den masken av, det å åpne meg, være ærlig og å risikere at de avviser og forlater meg, KJEMPESKUMMELT. Dette er så dypt menneskelig å kjenne på. Det er ikke fordi du er dei og du er håpløs, det er fordi du er menneske, fordi avvisning gjør knallvondt, og særlig når en har levd gjennom så mye vondt alene. 

Husk at hver eneste lille risk, bare det å skrive dette ærlige innlegget her, det er et lite steg. Det er min strategi i livet, å akseptere at stegene jeg tar er små, men å feire dem. Jeg har sluttet å bagatellisere tingene jeg får til, sluttet å sammenligne meg med andre som ikke lever mitt liv. Med bittesmå skritt så kommer en etterhvert fremover. 

Mitt lille tips er å bli din bestevenn og din heiagjeng, det kommer så mye egenkjærlighet med det, og med noen som pumper deg opp hvert steg på veien så plutselig våger du det store vågestykket. Og så kan du også huske at jeg er på samme reise som deg. Litt eldre enn deg, men over et tiår inn og ut av sykehus, så mye helsegreier, vennskap som riktignok er der, et privilegium du ikke hadde, men som er basert på at jeg skjuler meg og ikke våger å si det JEG mener, med folk jeg helt ærlig aldri har passet med. Jeg har full tro på oss begge, vi er fantastiske! Og vi får til dette. Et lite steg om gangen. Et MIKROsteg om gangen. Så selv om jeg kan kjenne meg alene og ensom, og du det samme, så kan vi begge vite at det finnes noen der ute som står i det samme. Og du skal vite at jeg heier på deg, jeg tror på deg, og det er ikke det gram rart at du er redd. Men du er også MODIG. ❤️❤️❤️ 

All min styrke og kjærlighet til deg på din reise! 

Anonymkode: 99c9a...376

Tusen takk, ble rørt av å lese det du skriver og svaret ditt betyr mye. Jeg har heldigvis hatt mye støtte i nærmeste familie som jeg er uendelig takknemlig for. Men savner jo likevel en venninne (og kjæreste) i livet mitt, så jeg håper jeg kan klare å få det etterhvert. Du skriver veldig mye bra, og jeg skal definitivt forsøke å ta til meg rådene. Spesielt det med å være sin egen bestevenn og heiagjeng traff meg. For er det en person man lever hele livet sammen med så er det jo en selv og da gjelder det å være god mot seg selv og heie seg selv frem (jeg har dessverre en lei tendens til å gjøre det motsatte og kritisere meg selv osv). 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Baby steps, dette for bra 😊 Bor du i by eller på landet? Start med å bli komfortabel med å bare være deg (om du ikke allerede er det). Gå på café med en bok, går på kino, sett deg på en bar en fredag kveld. Gjerne samme café/bar, så er det kanskje noen du kommer i prat med jevnlig.

Jeg hadde nesten ikke nettverk en periode og fant ut at jeg måtte gjøre en innsats. Jeg har aldri hatt mange venner, men man trenger jo noen. Nå har jeg en god venninne, en del litt mer perifert jeg kan gå ut med, og bekjente jeg kan slenge meg ned med på café eller bar.

Det tok litt tid, enkelte har kommet og gått, men jeg er i hvert fall ikke like ensom. Kjæreste kunne jeg kanskje hatt, men jeg ender stort sett opp med å bli venner med tinderdatene mine 😄

Anonymkode: 16ef5...e93

Takk for at du har tatt deg tid å svare. Jeg bor i en liten by. Veldig fint å høre at du har klart å få venner og bekjente, som du sier så trenger man alle noen.

Anonymkode: b3073...65b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du har ett godt poeng. Samtidig er det så vanskelig å bare ta det første steget og satse. Jeg er ganske frustrert over meg selv som ikke klarer å bare hoppe i det og bare gjøre noe, hva som helst for å komme meg fremover i det minste. Men det er sååå vanskelig. Er som en indre sperre som bare stopper meg (vanskelig å forklare), som gjør at jeg ikke klarer.

Anonymkode: b3073...65b

Det meste som er verdt noe her i livet koster noe, med mindre du er villig til å satse noe er det få som kan lene seg tilbake å la livet utfolde seg slik man ønsker🤷‍♀️ Det eneste du har å tape her her at du eventuelt må feile et par ganger og det må de aller fleste, vil til og med påstå at det gjør mennesker mer interessante

Anonymkode: 44f92...392

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tusen takk, ble rørt av å lese det du skriver og svaret ditt betyr mye. Jeg har heldigvis hatt mye støtte i nærmeste familie som jeg er uendelig takknemlig for. Men savner jo likevel en venninne (og kjæreste) i livet mitt, så jeg håper jeg kan klare å få det etterhvert. Du skriver veldig mye bra, og jeg skal definitivt forsøke å ta til meg rådene. Spesielt det med å være sin egen bestevenn og heiagjeng traff meg. For er det en person man lever hele livet sammen med så er det jo en selv og da gjelder det å være god mot seg selv og heie seg selv frem (jeg har dessverre en lei tendens til å gjøre det motsatte og kritisere meg selv osv). 

Anonymkode: b3073...65b

Så glad for å høre at jeg kunne røre ved deg. Jeg mener hvert et ord, 100%. Det endrer jo kanskje ikke din situasjon, men for meg har det i alle fall vært mye støtte i å vite at vi er flere i denne kampen, så mange av oss som er redde for å ta stegene vi vet må til. Sånn som f.eks bare her, kanskje vi hadde matchet bra på kjemi, og kunne passet som venner, men jeg er jo også fremdeles for redd (og midt i en så utmattende helingsprosess) at jeg ikke tør å poste under nick i tilfelle du hadde hatt lyst til å skrive til meg. Men jeg tror likevel på veien. At vi kommer til å komme frem. Om en ikke tør i dag, så tør en kanskje i morgen. Jeg kjenner så mye tillit, fordi jeg ser bare av innlegget ditt her at du våger noe mer enn før. 

Apropos din indre kritiker, for meg har det hjulpet å se hvilken funksjon den har, kanskje del-arbeid kan være noe for deg for å hjelpe deg finne mer heiing for deg selv, jeg har brukt litt IFS-selv-terapi. Bare si fra hvis du vil høre hvordan jeg startet. Uansett finner du din vei til dette, et lite steg av gangen. ❤️ 

Anonymkode: 99c9a...376