Barnevernet: Når kritikk skader barna

[SosialIntrovert]

Jeg er så fortvilet over den ensidige kritikken mot barneverntjenesten. Kritikk er viktig, og barnevernet er langt fra feilfritt. Men mye av det som spres i medier og sosiale medier gir et skjevt bilde. Det er ofte de som har negative erfaringer som ytrer seg høyest, mens de som har opplevd god hjelp sjelden føler behov for å dele sin historie. Dette skaper en ubalansert debatt.

Jeg har personlig erfaring med barnevernssaker – både som en samarbeidende part i en egen sak og som støtteperson i andres saker. Jeg har sett hvor profesjonelt og grundig barnevernet kan jobbe, men også hvor utfordrende det er når en av partene nekter å samarbeide. Når noen motsetter seg samarbeid, er det ofte fordi de har noe å skjule eller ikke ønsker å jobbe med seg selv. Da er det naturlig at de sitter igjen med bitterhet og en opplevelse av urettferdighet. Men betyr det at deres kritikk alltid gjenspeiler hele sannheten?

Jeg har også vært en hjelpende part – en venn og støtte for begge foreldre, men viktigst av alt en trygghet for barna og deres talerør. Det var en tøff rolle, og til slutt gikk vennskap tapt. I denne saken var problemet at ingen av foreldrene evnet å sette barnas behov først. De var fastlåst i konflikt, og en av dem prøvde å fremstå som den feilfrie, mens fokuset lå på å peke ut den andres feil. For ordens skyld: Vi snakker her om fysisk og psykisk vold. Til slutt ble barna tatt bort fra begge foreldrene. Min eneste kritikk av barneverntjenesten i denne saken er at det tok for lang tid. Men jeg forstår også at de ikke kan handle uten solid dokumentasjon. Når foreldre kun kritiserer hverandre og nekter å se seg selv i speilet, er det en enorm utfordring for barnevernet å finne sannheten. Den usaklige kritikken som florerer i samfunnet gjør ikke denne jobben lettere – den gjør det faktisk vanskeligere å hjelpe barn i tide.

I mange tilfeller der omsorgsovertakelse skjer, kunne det kanskje vært midlertidig det beste for barna. Kanskje det er en vekker noen foreldre trenger for å innse at de må endre seg? Likevel ser vi ofte at saker der barna tilbakeføres blir fremstilt som en seier over barnevernet, som om det beviser at de tok feil. Men hva om det heller beviser at systemet fungerer? At det er mulig å få hjelp, ta ansvar, og få en ny sjanse?

Jeg tenker mye på dette etter å ha sett en video med en mor som selv var et barn som ble tatt bort fra foreldrene. Hun sier kort og enkelt i klippet: "Ikke vær redd barnevernet." Kommentarfeltet flommet over av kritikk mot barneverntjenesten – alt fra en som hevdet å ha vært meddommer i overtakelsessaker til de som roper at barnevernet er en instans der de ansatte er pedofile. Dette får meg til å undre: Hva har denne meddommeren gjort for at sakene skulle behandles riktig, og hvis hun har gjort sitt, hvorfor ble hun ikke hørt? Er det mulig at mange kun ser én side av saken, og ikke hele bildet?

Så til dere som uttaler dere om barneverntjenesten: Vær så snill, vær åpne og ærlige om konteksten. Har dere sett hele saken, eller kun én side? Pass på at kritikken dere sprer er basert på fakta, og ikke kun på en persons opplevelse. Usaklig kritikk påvirker hvor raskt og effektivt barn får hjelp. Vil du virkelig ha det på samvittigheten?

Husk at barneverntjenesten først og fremst er der for barna. De ønsker å hjelpe foreldre til å bli bedre versjoner av seg selv. Omsorgsovertakelse er alltid siste utvei, og når det skjer, ligger det VELDIG mye dokumentasjon bak. Ingen i barnevernet ønsker at barn skal tas fra foreldrene sine – men noen ganger er det helt nødvendig.

Hva tenker du? Har du opplevd barnevernet fra innsiden, enten som forelder, familie, venn eller barn? Hvordan kan vi få en mer balansert debatt som både anerkjenner feilene, men også verdsetter den viktige jobben de gjør?

 

 

[AnonymBruker]

Jeg har som deg sett BV jobbe tett på som ressurs og jeg ser at det er mye som hindrer dem i å gripe inn i langt større grad enn det som kommer frem og jeg ser at det som havner i media er et spill fra den forelderen / de foreldrene som føler at de har rett og BV tar feil og ikke ser sin egen sak som den er. 
Det er mange foreldre der ute med tunellsyn som ikke ønsker at verden skal vite hvorden de egentlig er, og som tror seg selv bedre enn de faktisk er. Jeg har selv hørt en forelder si at de er "Streng" når det de egentlig gjør er å utøve vold fysisk og psykisk mot egne barn og egen familie og da sier det seg selv at man ikke når frem med tiltak mens loven sier at man ikke kan frata forelderen rettigheter uten at det er stor fare for liv og helse og "Litt juling i ny og ne" er ikke en overhengende fare... 

Anonymkode: 6953a...0d0

[AnonymBruker]

"Når noen motsetter seg samarbeid, er det ofte fordi de har noe å skjule eller ikke ønsker å jobbe med seg selv"

Ikke rart svenskene kalte oss den siste sovjet stat på 90 tallet 😄

Anonymkode: 44e0f...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

"Når noen motsetter seg samarbeid, er det ofte fordi de har noe å skjule eller ikke ønsker å jobbe med seg selv"

Ikke rart svenskene kalte oss den siste sovjet stat på 90 tallet 😄

Anonymkode: 44e0f...9a4

Kan du utdype? Denne forstod jeg ikke 

Anonymkode: 07071...8ae

[AnonymBruker]

Har vært borti i forbindelse med venner av barna ble hentet. Og kan vel si jeg har aldri sett en slik rapport skrevet så feil som den. Eks at barnet til storebroren ble registrert som lillebror i papirene, i stede for nevø.  At bv stoppet viktig utredning på sykehuset. Og behandling for diagnose ble ikke behandlet før ungdommen selv ble 18 og kunne velge selv fra barnet/ungdommen var 14 til 18 ble det nektet å fortsette utredning som hadde gitt rett svar på hvorfor det sleit og hadde ikke vært grunn til å flytte det. Foreldre hadde fått beskjed fra fødsel at det kunne oppstå sein komplikasjoner dette kunne fort ikke vise seg før etter 10 års alder, barnet pustet ikke ved fødsel, brukte over 1 time for å stabilisere. Dette nektet bv for. Da ungdommen fikk utredning gen viser det seg epilepsi,  lett utvikling hemmed og en ting til. Som legen på sykehuset sa ,ungdommen fikk aldri hjelpen fordi bv stoppet alr og påstod det var Foreldre som gjorde at barnet ikke lærte som det skulle på skolen.

Nr 2 er barnebarn til ei vennine. Der var det tidligere lærer til barnebarnet so. Skrev til bv at mor kunne ikke ha barnet fordi det var psykisk utviklingshemmede.  Noe som verken stod hos fastlege eller noe. De kjempet med neppe og klør. Barnekor tok tester ingen psykisk utviklingshemning , ingen lærevansker, psykolog kunne ikke skjønne hva de pratet om. Først etter 8 års kamp vant de igjennom. Da hadde barnet bodd i fosterhjem fra 4 mnd alder. Bv nektet tilogmed å sette barnet innen familie. Der barnet ble satt prøvd di fosterforeldre å adoptere barnet alt etter 5 mnd.

Nr 3 positiv erfaring.  Ungdom begynte å slite med rusd. Der fikk Foreldre og barnet hjelp til et tverfaglig oppleg og ungdommen flyttet en periode til sin onkel for å komme inn i nytt miljø 

 

Men ja bv kan gjøre en del bra. Men de gjør og mye dårlig. En ser en del ungdom som havner hos bv havner fortere på kjøret en de som får hjelp i sitt eget hjem eller plasserer innen familie eller venner av familien. Men bv bruker det alternativet alt for lite

Anonymkode: f6a71...95e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har som deg sett BV jobbe tett på som ressurs og jeg ser at det er mye som hindrer dem i å gripe inn i langt større grad enn det som kommer frem og jeg ser at det som havner i media er et spill fra den forelderen / de foreldrene som føler at de har rett og BV tar feil og ikke ser sin egen sak som den er. 
Det er mange foreldre der ute med tunellsyn som ikke ønsker at verden skal vite hvorden de egentlig er, og som tror seg selv bedre enn de faktisk er. Jeg har selv hørt en forelder si at de er "Streng" når det de egentlig gjør er å utøve vold fysisk og psykisk mot egne barn og egen familie og da sier det seg selv at man ikke når frem med tiltak mens loven sier at man ikke kan frata forelderen rettigheter uten at det er stor fare for liv og helse og "Litt juling i ny og ne" er ikke en overhengende fare... 

Anonymkode: 6953a...0d0

Det du beskriver er straffbare handlinger, 

da har man politi og domstolen 

Anonymkode: 44e0f...9a4

[SosialIntrovert]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Har vært borti i forbindelse med venner av barna ble hentet. Og kan vel si jeg har aldri sett en slik rapport skrevet så feil som den. Eks at barnet til storebroren ble registrert som lillebror i papirene, i stede for nevø.  At bv stoppet viktig utredning på sykehuset. Og behandling for diagnose ble ikke behandlet før ungdommen selv ble 18 og kunne velge selv fra barnet/ungdommen var 14 til 18 ble det nektet å fortsette utredning som hadde gitt rett svar på hvorfor det sleit og hadde ikke vært grunn til å flytte det. Foreldre hadde fått beskjed fra fødsel at det kunne oppstå sein komplikasjoner dette kunne fort ikke vise seg før etter 10 års alder, barnet pustet ikke ved fødsel, brukte over 1 time for å stabilisere. Dette nektet bv for. Da ungdommen fikk utredning gen viser det seg epilepsi,  lett utvikling hemmed og en ting til. Som legen på sykehuset sa ,ungdommen fikk aldri hjelpen fordi bv stoppet alr og påstod det var Foreldre som gjorde at barnet ikke lærte som det skulle på skolen.

Nr 2 er barnebarn til ei vennine. Der var det tidligere lærer til barnebarnet so. Skrev til bv at mor kunne ikke ha barnet fordi det var psykisk utviklingshemmede.  Noe som verken stod hos fastlege eller noe. De kjempet med neppe og klør. Barnekor tok tester ingen psykisk utviklingshemning , ingen lærevansker, psykolog kunne ikke skjønne hva de pratet om. Først etter 8 års kamp vant de igjennom. Da hadde barnet bodd i fosterhjem fra 4 mnd alder. Bv nektet tilogmed å sette barnet innen familie. Der barnet ble satt prøvd di fosterforeldre å adoptere barnet alt etter 5 mnd.

Nr 3 positiv erfaring.  Ungdom begynte å slite med rusd. Der fikk Foreldre og barnet hjelp til et tverfaglig oppleg og ungdommen flyttet en periode til sin onkel for å komme inn i nytt miljø 

 

Men ja bv kan gjøre en del bra. Men de gjør og mye dårlig. En ser en del ungdom som havner hos bv havner fortere på kjøret en de som får hjelp i sitt eget hjem eller plasserer innen familie eller venner av familien. Men bv bruker det alternativet alt for lite

Anonymkode: f6a71...95e

Takk for at du deler dine erfaringer. Det høres ut som dere har vært gjennom noen svært vanskelige situasjoner, og det må ha vært frustrerende å oppleve feil og mangler i systemet. Jeg forstår at tilliten til barnevernet kan bli svekket når slike feil skjer, spesielt når det handler om barnas helse og velferd.

Det er også trist å høre om kampen for å bevise at barnet ikke hadde psykisk utviklingshemming. Det høres ut som en lang og slitsom prosess, og det er klart at det er behov for mer samarbeid og kommunikasjon mellom barnevernet, helsevesenet og familiene.

Samtidig er det positivt å høre at det har vært tilfeller der barnevernet har kunnet hjelpe familier, som i situasjonen med ungdommen og rusproblemene. Jeg tror det er viktig at vi får frem både de gode og dårlige sidene ved barnevernet, slik at vi kan ha en mer balansert debatt.

Har du noen tanker om hvordan systemet kan forbedres for å unngå slike situasjoner i fremtiden? Jeg setter pris på at du delte, og jeg vil gjerne høre mer om hvordan andre kan oppleve barnevernet.

[AnonymBruker]

Det er mange som har erfart hvor uprofesjonelle barnevernet kan være også. Du hører ikke om alle dem i media heller. De fleste vet at de blir dømt uansett om bv er i bildet, for holdningene til folk flest er at barnevernet ikke kan ta feil. 
 

Barnevernet fortjener kritikk, og vi trenger en forbedring av hele systemet. Ikke minst må utdanningen bedres. 

Anonymkode: 8ee19...5af

[SosialIntrovert]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

"Når noen motsetter seg samarbeid, er det ofte fordi de har noe å skjule eller ikke ønsker å jobbe med seg selv"

Ikke rart svenskene kalte oss den siste sovjet stat på 90 tallet 😄

Anonymkode: 44e0f...9a4

Jeg forstår at du kanskje mener at det er en overdrevent negativ holdning til motstand mot samarbeid, men jeg tror ikke det er riktig å sammenligne situasjonen med en sovjetstat. Barnevernet og deres prosesser er komplekse, og mange faktorer spiller inn i hvorfor noen motsetter seg samarbeid.

Det kan være frykt, mistillit til systemet, eller tidligere negative erfaringer som gjør at folk ikke ønsker å samarbeide. Å generalisere og anta at alle som er motvillige har noe å skjule, kan bidra til å stigmatisere dem som faktisk trenger hjelp.

Jeg mener det er viktig å se nyansene i slike situasjoner og ikke gjøre dem til en del av en større politisk eller kulturell kritikk. Hva tenker du om dette? Kan vi kanskje finne en bedre måte å diskutere motstand mot samarbeid på?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er mange som har erfart hvor uprofesjonelle barnevernet kan være også. Du hører ikke om alle dem i media heller. De fleste vet at de blir dømt uansett om bv er i bildet, for holdningene til folk flest er at barnevernet ikke kan ta feil. 
 

Barnevernet fortjener kritikk, og vi trenger en forbedring av hele systemet. Ikke minst må utdanningen bedres. 

Anonymkode: 8ee19...5af

Takk for at du deler dine tanker. Jeg er helt enig i at det er viktig å anerkjenne at det finnes mange erfaringer med barnevernet, både positive og negative. Det er trist å at noen føler at de blir dømt uansett, og at det kan være en utbredt oppfatning om at barnevernet alltid har rett.

Kritikk av barnevernet er helt nødvendig for at vi skal kunne forbedre systemet. Jeg tror det er viktig å se på statistikker og fakta for å få en mer balansert debatt. Dessverre er det ofte mangel på tilgjengelig statistikk som kan gi oss et helhetlig bilde av barnevernet og dets virkninger. Uten slike data blir diskusjonen bli skjevfordelt, og vi risikerer å overse viktige aspekterav.

Hva mener du er de viktigste områdene som trenger endring for å sikre at barnevernet kan gi best mulig hjelp til familier og barn?

Anonymkode: 07071...8ae

[AnonymBruker]

SosialIntrovert skrev (11 minutter siden):

Takk for at du deler dine erfaringer. Det høres ut som dere har vært gjennom noen svært vanskelige situasjoner, og det må ha vært frustrerende å oppleve feil og mangler i systemet. Jeg forstår at tilliten til barnevernet kan bli svekket når slike feil skjer, spesielt når det handler om barnas helse og velferd.

Det er også trist å høre om kampen for å bevise at barnet ikke hadde psykisk utviklingshemming. Det høres ut som en lang og slitsom prosess, og det er klart at det er behov for mer samarbeid og kommunikasjon mellom barnevernet, helsevesenet og familiene.

Samtidig er det positivt å høre at det har vært tilfeller der barnevernet har kunnet hjelpe familier, som i situasjonen med ungdommen og rusproblemene. Jeg tror det er viktig at vi får frem både de gode og dårlige sidene ved barnevernet, slik at vi kan ha en mer balansert debatt.

Har du noen tanker om hvordan systemet kan forbedres for å unngå slike situasjoner i fremtiden? Jeg setter pris på at du delte, og jeg vil gjerne høre mer om hvordan andre kan oppleve barnevernet.

Hvordan systemet ska endres. Er jeg usikker på. Men én ting er tror jeg er at i en del tilfeller så burde en bruke mer ressursene rundt familien, besteforeldre, tanter,onkler og venner av familien.

Vi så med en klassevenn av sønnen der ble vi som foreldre av venn innkalt på møtte med spørsmål om det var noe vi kunne bidra med. Eks hjelpe til å få gutten på skolen osv. Ofte rakk ikke gutten bussen og mor hadde ikke billapen. Evnt om han kunne være hos oss en helg i mnd osv som avlastning.

En ting og syns er viktig er at jeg syns det er utrolig synd ofte at bv stopper utredninger osv barnet eller ungdom er under fordi de mener det ikke er behov eller at barnet såkaldt ska få ro. Noe som desverre ofte gjør at disse ofte ikke får den hjelpen de trenger verken innen helse eller skole. En av årsaken jeg tror de til tider sier det ikke trenger utredning er for da kan ting henges på annen knagg en omsorgsvikt

 

Anonymkode: f6a71...95e

[AnonymBruker]

SosialIntrovert skrev (52 minutter siden):

Jeg er så fortvilet over den ensidige kritikken mot barneverntjenesten. Kritikk er viktig, og barnevernet er langt fra feilfritt. Men mye av det som spres i medier og sosiale medier gir et skjevt bilde. Det er ofte de som har negative erfaringer som ytrer seg høyest, mens de som har opplevd god hjelp sjelden føler behov for å dele sin historie. Dette skaper en ubalansert debatt.

Jeg har personlig erfaring med barnevernssaker – både som en samarbeidende part i en egen sak og som støtteperson i andres saker. Jeg har sett hvor profesjonelt og grundig barnevernet kan jobbe, men også hvor utfordrende det er når en av partene nekter å samarbeide. Når noen motsetter seg samarbeid, er det ofte fordi de har noe å skjule eller ikke ønsker å jobbe med seg selv. Da er det naturlig at de sitter igjen med bitterhet og en opplevelse av urettferdighet. Men betyr det at deres kritikk alltid gjenspeiler hele sannheten?

Jeg har også vært en hjelpende part – en venn og støtte for begge foreldre, men viktigst av alt en trygghet for barna og deres talerør. Det var en tøff rolle, og til slutt gikk vennskap tapt. I denne saken var problemet at ingen av foreldrene evnet å sette barnas behov først. De var fastlåst i konflikt, og en av dem prøvde å fremstå som den feilfrie, mens fokuset lå på å peke ut den andres feil. For ordens skyld: Vi snakker her om fysisk og psykisk vold. Til slutt ble barna tatt bort fra begge foreldrene. Min eneste kritikk av barneverntjenesten i denne saken er at det tok for lang tid. Men jeg forstår også at de ikke kan handle uten solid dokumentasjon. Når foreldre kun kritiserer hverandre og nekter å se seg selv i speilet, er det en enorm utfordring for barnevernet å finne sannheten. Den usaklige kritikken som florerer i samfunnet gjør ikke denne jobben lettere – den gjør det faktisk vanskeligere å hjelpe barn i tide.

I mange tilfeller der omsorgsovertakelse skjer, kunne det kanskje vært midlertidig det beste for barna. Kanskje det er en vekker noen foreldre trenger for å innse at de må endre seg? Likevel ser vi ofte at saker der barna tilbakeføres blir fremstilt som en seier over barnevernet, som om det beviser at de tok feil. Men hva om det heller beviser at systemet fungerer? At det er mulig å få hjelp, ta ansvar, og få en ny sjanse?

Jeg tenker mye på dette etter å ha sett en video med en mor som selv var et barn som ble tatt bort fra foreldrene. Hun sier kort og enkelt i klippet: "Ikke vær redd barnevernet." Kommentarfeltet flommet over av kritikk mot barneverntjenesten – alt fra en som hevdet å ha vært meddommer i overtakelsessaker til de som roper at barnevernet er en instans der de ansatte er pedofile. Dette får meg til å undre: Hva har denne meddommeren gjort for at sakene skulle behandles riktig, og hvis hun har gjort sitt, hvorfor ble hun ikke hørt? Er det mulig at mange kun ser én side av saken, og ikke hele bildet?

Så til dere som uttaler dere om barneverntjenesten: Vær så snill, vær åpne og ærlige om konteksten. Har dere sett hele saken, eller kun én side? Pass på at kritikken dere sprer er basert på fakta, og ikke kun på en persons opplevelse. Usaklig kritikk påvirker hvor raskt og effektivt barn får hjelp. Vil du virkelig ha det på samvittigheten?

Husk at barneverntjenesten først og fremst er der for barna. De ønsker å hjelpe foreldre til å bli bedre versjoner av seg selv. Omsorgsovertakelse er alltid siste utvei, og når det skjer, ligger det VELDIG mye dokumentasjon bak. Ingen i barnevernet ønsker at barn skal tas fra foreldrene sine – men noen ganger er det helt nødvendig.

Hva tenker du? Har du opplevd barnevernet fra innsiden, enten som forelder, familie, venn eller barn? Hvordan kan vi få en mer balansert debatt som både anerkjenner feilene, men også verdsetter den viktige jobben de gjør?

 

 

BV forsøker å kneble all negativ kritikk. Har sett det selv i ikke-alvorlige saker med ressurssterke foreldre. Derfor sluttet jeg.

Anonymkode: f2a75...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

BV forsøker å kneble all negativ kritikk. Har sett det selv i ikke-alvorlige saker med ressurssterke foreldre. Derfor sluttet jeg.

Anonymkode: f2a75...e37

Det er trist å høre at du føler at barnevernet knebler kritikk. Kan du fortelle mer om hva du opplevde? Det er viktig med kontekst for å forstå ulike perspektiver.

Anonymkode: 07071...8ae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Takk for at du deler dine tanker. Jeg er helt enig i at det er viktig å anerkjenne at det finnes mange erfaringer med barnevernet, både positive og negative. Det er trist å at noen føler at de blir dømt uansett, og at det kan være en utbredt oppfatning om at barnevernet alltid har rett.

Kritikk av barnevernet er helt nødvendig for at vi skal kunne forbedre systemet. Jeg tror det er viktig å se på statistikker og fakta for å få en mer balansert debatt. Dessverre er det ofte mangel på tilgjengelig statistikk som kan gi oss et helhetlig bilde av barnevernet og dets virkninger. Uten slike data blir diskusjonen bli skjevfordelt, og vi risikerer å overse viktige aspekterav.

Hva mener du er de viktigste områdene som trenger endring for å sikre at barnevernet kan gi best mulig hjelp til familier og barn?

Anonymkode: 07071...8ae

Jeg tenker det er viktig å gjennomgå og bedre utdanningen. Det var snakk om det for noen år siden, men jeg vet ikke om det ble gjort. Kvotere inn flere menn…

Mange som jobber i barnevernet er alt for unge og uerfarne, uten at alder og erfaring alltid henger ihop. Større fleksibilitet… De må legge fra seg den «vi har alltid rett» holdningen. 

 

Anonymkode: 8ee19...5af

[AnonymBruker]

Jeg er langt fra imponert over barnevernstjenesten i bydelen jeg jobber i. Vi har endel samarbeid med de. Det hjelper heller ikke at den gjennomsnittlige ansatte er ca. 25 år og uten egne barn. 

Anonymkode: f400c...6d8

[AnonymBruker]

Endelig noen som sier det som det er. Barnehagemotstanderne forstår ikke at de selv er med på å ødelegge BV og at barn ikke får den hjelpen de trenger. De er så fastlåst i egne negative opplevelser eller det de har hørt fra andre. De er kroneksempelet på Dunning-Kruger effekten og dumheten og uvitenheten sammen med behovet for å skrike over alle andre er skremmende å se. Det som er galt med verden er at de dumme er så skråsikre og de kloke så fulle av tvil.

Anonymkode: 6c163...94d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Jeg tenker det er viktig å gjennomgå og bedre utdanningen. Det var snakk om det for noen år siden, men jeg vet ikke om det ble gjort. Kvotere inn flere menn…

Mange som jobber i barnevernet er alt for unge og uerfarne, uten at alder og erfaring alltid henger ihop. Større fleksibilitet… De må legge fra seg den «vi har alltid rett» holdningen. 

 

Anonymkode: 8ee19...5af

Signerer denne

Virker som de lærer at alt handler om miljø.  Arv og genetikk er visst bare tull. Diskuterte dette med en barnevern utdannet, var som å diskutere med en helt religiøs fanatiker. 

Anonymkode: 44e0f...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Endelig noen som sier det som det er. Barnehagemotstanderne forstår ikke at de selv er med på å ødelegge BV og at barn ikke får den hjelpen de trenger. De er så fastlåst i egne negative opplevelser eller det de har hørt fra andre. De er kroneksempelet på Dunning-Kruger effekten og dumheten og uvitenheten sammen med behovet for å skrike over alle andre er skremmende å se. Det som er galt med verden er at de dumme er så skråsikre og de kloke så fulle av tvil.

Anonymkode: 6c163...94d

Ok, en skråsikker 25åring med fersk bachlor er altså klok mot en usikker forelder med 15års erfaring. Motsier deg selv

Anonymkode: 44e0f...9a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Det er trist å høre at du føler at barnevernet knebler kritikk. Kan du fortelle mer om hva du opplevde? Det er viktig med kontekst for å forstå ulike perspektiver.

Anonymkode: 07071...8ae

Jeg opplevde at foreldre som purret på frister, hjelpetiltak eller andre ting ofte ble ansett som vanskelige, selv om vi brøt lovens utgangspunkt til saksbehandlingstid.

Ofte kunne foreldrene mene at de ble sitert feil (jeg har selv sett dette bli gjort) og når det påpekes er det noen ganger en generell oppfatning av at de lyver. 

Jeg opplevde også at mange saksbehandlere ikke beklaget til foreldrene når de begikk feil.

I det hele tatt fremstår barneverntjenesten for mange som lukket og steil. For min del ønsket jeg ikke å bli assosiert med denne atferden. Jobber nå et annet  sted med et beslektet fagfelt og ser stadig bedre hvor mange svakheter systemet dessverre har.

 

Anonymkode: f2a75...e37

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ok, en skråsikker 25åring med fersk bachlor er altså klok mot en usikker forelder med 15års erfaring. Motsier deg selv

Anonymkode: 44e0f...9a4

Er du sikker på at det er så A4? En nyutdannet 25 åring med god erfaring i hvordan det er å være barn / tenåring i moderne tid, mot en forelder som selv har blitt oppdratt av den "gamle skolen" der psykisk helse var en skam?

Bare ett av tusen varianter å tenke på 😊

Anonymkode: 07071...8ae