Det blir ikke barn- hvordan komme seg videre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tusen takk for gode ord- setter pris på det❤️ har ikke tenkt så veldig godt på dette med beredskapshjem osv fordi ønske om egne barn har vært så uendelig høyt. Kanskje dette er noe som vi kan vurdere mer senere. 
off, ja det kjennes bekmørkt ut nå.. håper ting lyser om ikke så alt for lenge.

tall for at du deler🫶🏼

ts

Anonymkode: f0469...d2c

Vær obs på at fosterbarn som regel kommer med veldig mye bagasje. Jeg opplever det i familien nå. Det er en stor og viktig oppgave, men det er ikke for alle. Mange barn som trenger et nytt hjem er i tenårene, og det er det ikke alltid folk «vil ha». Selv helt små barn kan ha tilknytningsvansker og varige skader pga det, og de er også ofte utsatt for rus i fosterlivet som kan gi varige skader. 

Anonymkode: dc026...848

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Adopsjon er vel lite aktuelt nå. 
Jeg vet ikke hva du legger i «alt», har dere prøvd eggdonasjon, embryodonasjon og evt surrogati også? Eller har dere prøvd alt det er mulig (praktisk, økonomisk, helsemessig…) for dere å prøve?

Anonymkode: dc026...848

Ja.. det har vært en årrekke med utprøvning, nå som alderen også har tatt meg igjen så er det ikke mer å gjøre.

 

ts

Anonymkode: f0469...d2c

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon. Det er en stor, stor livssorg, og det er liksom viktig at man anerkjenner det, og ikke skyver det bort. Sorgen må snakkes om å bearbeides og kanskje kan det være lurt å finne en terapeut.

Når man har stått i prøvingen så lenge, og barneprosjektet har opptatt så mye av ens tid, så er det vanskelig å begynne å finne mening andre steder, for det har jo vært så altoppslukende, så lenge. Jeg vet selv hvordan det har vært. Det har slukt så mye av livet mitt at det er ikke barnedrømmen jeg har tapt, men årevis av mitt liv. Jeg tror at skal man klare å gå videre, så må man tørre å stå i sorgen, og ta tiden til hjelp.

Selv vurderer jeg å flytte. Trenger en ny start i livet. Studere noe nytt og mer meningsfylt. Og dyr. Dyr vil aldri kunne erstatte er barn, men mitt hjerte trenger å gi kjærlighet til noe, og jeg kjenner det gir meg mening.

Anonymkode: 39082...23e

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon, men er ti år siden vi satt strek for prosjekt barn.

Livet er utrolig godt. Vi har levd og lever et liv vi aldri kunne levd med barn. Og slipper mye av utfordringene og sorgene venner med barn har. Jeg har det veldig godt i parforholdet, en karriere jeg virkelig trives med, og mengder frihet. Vi finner også mye glede i å være til stede for nevøer og nieser (og så er det utrolig godt å levere dem tilbake 😅)

Det handler som flere har påpekt om å fokusere på det livet man har, og la sorgen være en liten del av det. I stedet for å drømme og romantisere noe som kunne ha vært, som sikkert også hadde bydd på sine sorger. 

Anonymkode: 9604f...659

[AnonymBruker]

Jeg hadde reist vekk. Stukket til Asia og reist litt rundt og bare levd litt. Og tillat meg selv å kjenne på sorgen, og lære meg å akseptere det utfallet som ble. 

Det er tungt å stå i det, det er tungt å akseptere. Samtidig er det litt godt på en måte å vite at nå er det ikke flere muligheter. Noe av det verste for meg å stå i det der var desperasjonen etter å prøve noe nytt, gjøre noe annerledes, gi det bare ETT forsøk til. Det å kunne sette strek er på en måte litt godt og, for det verste er jo egentlig håpet. Det bittelille håpet som minsker dag for dag, men som aldri blir helt borte så lenge man vet at hvis bare prøver sånn og sånn så kaaaanskje… 

Planlegg noe gøy, legg opp til at det skal skje noe du og dere kan se fram til sammen. Livet kan være uendelig bra selv om det ikke ble barnedrømmen. Og også der finnes det muligheter for ikkebiologiske barn! 

Anonymkode: 50445...b4a

[AnonymBruker]

Så vondt! ❤️

Jeg tror det er viktig at du lar deg få lov til å kjenne på følelsene og smerten. Del med andre om du har noen du stoler på. Sorg tar tid, men du skal komme gjennom det, ikke over det. 
Etter hvert blir du klar for å se veien videre og hva du ønsker, men ta deg den tiden du trenger ❤️

Anonymkode: 965d3...21f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Da jeg kjente at jeg var i ferd med å gå fullstendig i kjelleren pga. dette fant jeg ut at jeg måtte ta et livsvalg, enten dyrke sorg og bitterhet, eller akseptere barnløsheten og se at man kan ha et fullverdig liv også uten barn.

Jeg fant ut at jeg ikke ville la sorg og bitterhet få definere resten av mitt liv.

Så jeg gikk dypt i meg selv, fant ut at tross sorgen så måtte jeg akseptere at dette er slik det er. Jeg minnet meg selv på at det ikke er en selvfølge at alle kan få barn, at det faktisk er mange i samme situasjon. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg valgte også å finne inspirasjon fra noen jeg kjente som var frivillig barnløse. De hadde flotte liv, de fylte livene sine med hverdag og innhold, familie, og til og med andres barn i varierende grad.

Jeg begynte også å se på de med barn, at barn ikke er hele livene deres heller, de jobber, de har interesser og venner, de trener, de er sosiale (i større og mindre grad, selvfølgelig, alt etter antall barn og alder på barna). De har ofte personlige drømmer og ønsker om egen utvikling, ting de ønsker å oppleve (ting som ikke innebærer barn), de ønsker å utvikle seg. Å være bevisst på dette hjalp meg å se at barn er ikke alt, selv om det er mye.

Så jeg tok et aktivt valg, jeg fant ut at jeg måtte velge mitt liv, min fremtid, mine relasjoner. Og da valgte jeg at det å være barnløs ikke skulle være en stor del av min identitet og ikke ta opp stort rom i meg og mitt liv, at jeg måtte fylle meg og mitt liv med andre givende og positive ting.

Da jeg innså dette var det som om en stor bør falt av skuldrene mine. Og jeg kunne på en måte bli kjent med meg selv på nytt. Jeg innså at dette også ga meg nye muligheter.

En annen ting, jeg tok også et veldig bevisst valg om at jeg ikke skulle være bitter. At jeg ikke skulle være misunnelig på en negativ måte. At jeg ikke skulle unngå barn, ikke unngå andre med barn.

Og ikke minst, at jeg skal glede meg på andres vegne, når de får barn og i oppveksten til barna deres. Og akkurat dette siste har vært veldig givende, synes jeg, og ikke minst så slipper jeg med denne innstillingen å stadig rive opp sår, bli deprimert osv.

Det vil være en slags livssorg for meg å ikke få barn, men sorgen er ikke overstyrende, den definerer meg ikke, den styrer ikke mitt liv.

Så jeg tror du må akseptere at dette er slik ditt liv er, Ts, og så bestemme deg helt bevisst for at du skal gjøre det aller beste du kan for at ditt liv skal være så godt som mulig, at det er et valg du tar.

Om dere ønsker er det jo flere muligheter til å ha nærere tilknytning til barn. Fosterforeldre, beredskapshjem, adopsjon, avlastningshjem, støtte familier som sliter m.m.

 

 

Anonymkode: 3b1b2...78f

Du er heldig som har kjente som er frivillig barnløse. De jeg har rundt meg har alle mann og barn. Jeg er den dnesre som er singel og uten barn. Og alderen innhenter meg, så innser det kommer til å forbli sånn.

Anonymkode: 3738d...7ba

[AnonymBruker]

Ts her..

Må bare si felles takk for de siste postene.. det er blytungt det her, men det er et. Lite håp om at det kan bli bedre etter å ha lest deres erfaring. Tiden lege alle sår sier det, men selv om det føles umulig ut nå, så trøster jeg meg med at dere har sikkert kjent på det jeg kjenner på nå- og har det greit nå🤷🏻‍♀️ 

sender en klem til dere alle❤️ takk for at dere deler🫶🏼

Anonymkode: f0469...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du er heldig som har kjente som er frivillig barnløse. De jeg har rundt meg har alle mann og barn. Jeg er den dnesre som er singel og uten barn. Og alderen innhenter meg, så innser det kommer til å forbli sånn.

Anonymkode: 3738d...7ba

Tviler ikke på det er en vanskelig situasjon du også står i. Restulatet er jo det samme enten man ikke klarer å bli gravid eller som deg som er singel- man står uten barn. Håper det kan snu for deg🫶🏼

TS

Anonymkode: f0469...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Ts her..

Må bare si felles takk for de siste postene.. det er blytungt det her, men det er et. Lite håp om at det kan bli bedre etter å ha lest deres erfaring. Tiden lege alle sår sier det, men selv om det føles umulig ut nå, så trøster jeg meg med at dere har sikkert kjent på det jeg kjenner på nå- og har det greit nå🤷🏻‍♀️ 

sender en klem til dere alle❤️ takk for at dere deler🫶🏼

Anonymkode: f0469...d2c

Har aldri følt meg så tom i mitt liv som da vi tok beslutningen om å sette strek.

Men jeg hentet frem mantraet jeg lærte meg allerede tidlig i prøvingen. "Dette er en del av livet, ikke la det bli livet". Jeg er så mye mer enn prøving, graviditet og barn. Det er så mye å oppleve, mye glede og mye innhold i livet. Jeg klarte også å kjenne på en lettelse og glede over at vi var ferdig, for det hadde vært tunge år, at nå skulle jeg se fremover. Og den tredje tingen som var veldig viktig for meg i denne fasen var å ikke romantisere graviditet og barn, kjenne litt på lettelsen over hva man slipper, ikke bare lengselen etter hva man ikke har. 

Nå, mange år senere, kjenner jeg en reell glede over hva jeg har, og har gjort, i livet mitt. Som aldri ville vært mulig uten barn. Ikke at livet med barn ville vært et veldig godt liv det og (eller, hvem vet..), men da ville jeg ikke hatt dette livet. Så det er kanskje det beste tipset mitt når du begynner å se fremover igjen - hva ønsker du av ditt liv, som du nå kan oppnå? Hvilke muligheter har nå åpnet seg? 

Anonymkode: 9604f...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Har aldri følt meg så tom i mitt liv som da vi tok beslutningen om å sette strek.

Men jeg hentet frem mantraet jeg lærte meg allerede tidlig i prøvingen. "Dette er en del av livet, ikke la det bli livet". Jeg er så mye mer enn prøving, graviditet og barn. Det er så mye å oppleve, mye glede og mye innhold i livet. Jeg klarte også å kjenne på en lettelse og glede over at vi var ferdig, for det hadde vært tunge år, at nå skulle jeg se fremover. Og den tredje tingen som var veldig viktig for meg i denne fasen var å ikke romantisere graviditet og barn, kjenne litt på lettelsen over hva man slipper, ikke bare lengselen etter hva man ikke har. 

Nå, mange år senere, kjenner jeg en reell glede over hva jeg har, og har gjort, i livet mitt. Som aldri ville vært mulig uten barn. Ikke at livet med barn ville vært et veldig godt liv det og (eller, hvem vet..), men da ville jeg ikke hatt dette livet. Så det er kanskje det beste tipset mitt når du begynner å se fremover igjen - hva ønsker du av ditt liv, som du nå kan oppnå? Hvilke muligheter har nå åpnet seg? 

Anonymkode: 9604f...659

Tom var godt beskrevet.. men føler også på en enorm nummenhet i kroppen, som noe er revet bort fra kroppen. Hver eneste dag jeg står opp lurer jeg på hvordan jeg skal klare å komme meg igjennom dagen😔. Er nok mye sant i det du sier at man får gjort mye i livet når man ikke har barn også og man får et helt annet liv man kan leve, men man har jo i mange år sett for seg noe helt annet.. å omstille det nå føles umulig. Men som sakt så er det et lite glupt å lese alt dere skriver om at livet til slutt kanskje ikke har blitt så gale og klart å finne igjen gleden. Det er det som bekymrer meg mest når, å klare å finne igjen gleden i noe som helst.. 

takk for at du deler❤️

TS

Anonymkode: f0469...d2c

[AnonymBruker]

Du sier du har prøvd alt. Hva med surrogati? Jeg hadde fakktisk ikke gitt opp om det var  noe jeg virkelig ønsket meg.

Anonymkode: 67223...5cf

[AnonymBruker]

Så trist❤️

Jeg har selv voksne barn, men jeg ønsker ikke at de får barn pga slik verden er blitt nå. Synes på en måte at det er egoistisk å få barn, i likhet med de som hevder st det er egoistisk å ikke få barn.

Anonymkode: 71478...84b

[AnonymBruker]

Kjære TS ❤️ vi prøvde i 4 år , 7 forsøk med egne egg hvor jeg mistet 2 ganger så det ble eggdonasjon på oss

Veldig tøft å ta det steget men fikk en sønn i mai i fjor . Problemet mitt nå er at jeg føler meg som en gammel mamma da jeg snart blir 42. Var det slik at dere hadde prøvd eggdonasjon og ? Håper virkelig det går deres vei tilslutt ❤️ sender mange klemmer ❤️

Anonymkode: 09d1a...675

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.3.2025 den 8.24):

Kjære TS ❤️ vi prøvde i 4 år , 7 forsøk med egne egg hvor jeg mistet 2 ganger så det ble eggdonasjon på oss

Veldig tøft å ta det steget men fikk en sønn i mai i fjor . Problemet mitt nå er at jeg føler meg som en gammel mamma da jeg snart blir 42. Var det slik at dere hadde prøvd eggdonasjon og ? Håper virkelig det går deres vei tilslutt ❤️ sender mange klemmer ❤️

Anonymkode: 09d1a...675

Høres ut som en vond prosess for dere også.. fint dere fikk et lykkelig utfall til slutt til tross for alderen🫶🏼 

vi har å prøvd donasjon..

ts

Anonymkode: f0469...d2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.2.2025 den 19.48):

Sorgen over å ikke få barn

Er det mulig å komme seg videre? Alt ser bekmørkt ut nå og må begynne å innse at det blir ikke barn.

kan man komme seg videre i livet? Hva gjør man for å komme seg igjennom sorgen? 
Noen som har noen gode råd som he vært igjennom det her? 
 

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. 
 

Anonymkode: f0469...d2c

Hei og takk for denne tråden og for at du deler❤️ det var godt for meg å lese at flere er i samme situasjon som meg. Og jeg skjønner at det er tungt. Det er en stor omveltning når man må endre innstilling og forventninger til livet og innse at man ikke kommer til å oppleve å få barn. Jeg går selv gjennom en sorgprosess rundt dette nå. Jeg er 40 år, og har hatt flere forsøk med ivf med donor de siste årene. Jeg har satt strek for IVF, da dette var en utrolig tøff påkjenning for kroppen jeg ikke ønsket å utsette meg selv for mer. Jeg er glad jeg hadde de rundene jeg hadde, så slipper jeg å angre på at jeg ikke prøvde. Men det var riktig å sette strek for det etter flere egguttak og fem innsett hvor ingen festet seg. Det er et par år siden nå. Siden det har jeg dyrket vennskap og interesser, datet litt, engasjert meg i frivillig arbeid med mer. Jeg har prøvd å fokusere på det som gir glede i livet, og tenkt at mest sannsynlig får jeg ikke barn, men livet kan bli godt likevel❤️ Så jeg har kommet et stykke på vei i prosessen med å bearbeide min situasjon.

I fjor traff jeg en fantastisk mann som er noen år eldre enn meg og har store barn fra før. Det å finne kjærligheten er veldig verdifullt for meg, og jeg gikk inn i forholdet vel vitende om at han mest sannsynlig ikke ønsket flere barn. Jeg visste fra tidlig av at han var sterilisert. Likevel har vi først nå nylig hatt den litt mer alvorlige praten om dette med barn, og jeg fikk bekreftet at han ikke ønsker flere barn. Det var det jeg forventet, og selv om det er trist, er det også en lettelse å snakke ut om det. På grunn av min alder, min historikk med prøving fra før og også andre ting som spiller inn, føles det riktig at det ikke blir barn på oss (det er heller ikke sikkert vi hadde fått det til uansett, siden jeg har prøvd en del før). Det er rett og slett ikke riktig tid i livet, og selv om jeg kunne ønske at vi møttes for noen år siden, var det nå veiene våre møttes - og det må jeg bare akseptere❤️ Men det er en stor omstilling, og jeg må jobbe med meg selv mentalt nå for å endre fokuset i livet.

Det som hjelper meg er å bruke tid på andre meningsfulle ting, og tenke på det jeg slipper, som man kanskje ikke tenker så mye på når det eneste man er opptatt av er å bli mor. Jeg har flere venninner med barn, og ser jo hvor store utfordringer det byr på for flere av de. Særlig når barna blir større. Flere av venninnene er ikke lenger sammen med barnas far, og det er diskusjoner rundt samvær, fordeling av utgifter og så videre. Flere venninner bekymrer seg mye for barna, og diskutere med de og opplever sårende kommentarer som gjør at de føler seg ganske mislykkede som mødre.

Jeg kjenner også til noen som har blitt gravid etter mange år med prøving og er på rundt min alder, og har en del helseutfordringer fra før. Og jeg tenker i mitt stille sinn at det kan bli krevende, ikke bare graviditeten men å oppdra et barn med alle utfordringene det vil innebære i tillegg til hva man strever med selv. Jeg er ikke misunnelig på den situasjonen. Det virker ganske krevende med barn også, selv om det selvfølgelig gir ekstra mening til livet. Det hjelper meg også å tenke på det gode forholdet jeg og kjæresten min kan ha fremover når vi bare har hverandre å fokusere på. Da ligger jo verden åpen for å reise, oppleve ting, nyte livet og ha mindre bekymringer. Vi kan få bedre søvn, ha mer sex, få mer tid til hverandre, mer frihet og så videre. Alle de tingene tenker jeg også er utrolig verdifulle i livet, og det hjelper❤️ nå vet jeg ikke om du er i et forhold selv eller singel? Jeg tror uansett at man må prøve å rette fokuset på alt det gode man faktisk har og har mulighet til når man ikke har barn, og tvinge seg til å styre tankene mot det. Det er hvertfall en trøst for meg. 

Vil bare si at jeg forstår deg utrolig godt, og du er ikke alene i dette! Det er også en trøst for meg å lese hva andre ufrivillig barnløse skriver om hvordan man håndterer dette. Hvordan går det nå (jeg ser at det er noen uker siden du skrev her)? Har du klart å flytte fokuset litt over på andre ting, eller er det fortsatt like tungt?❤️

- Lotte

Anonymkode: 3eb6f...c28

[AnonymBruker]

Jeg forstår at det sikkert er vanskelig å forestille seg nå, men kan fosterhjem være et alternativ på sikt? 
Jeg skulle ønske jeg hadde bedre innsikt og råd til det du/dere går gjennom. 

Anonymkode: c5e2d...470

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.2.2025 den 23.25):

Jeg er i samme situasjon. Det er en stor, stor livssorg, og det er liksom viktig at man anerkjenner det, og ikke skyver det bort. Sorgen må snakkes om å bearbeides og kanskje kan det være lurt å finne en terapeut.

Når man har stått i prøvingen så lenge, og barneprosjektet har opptatt så mye av ens tid, så er det vanskelig å begynne å finne mening andre steder, for det har jo vært så altoppslukende, så lenge. Jeg vet selv hvordan det har vært. Det har slukt så mye av livet mitt at det er ikke barnedrømmen jeg har tapt, men årevis av mitt liv. Jeg tror at skal man klare å gå videre, så må man tørre å stå i sorgen, og ta tiden til hjelp.

Selv vurderer jeg å flytte. Trenger en ny start i livet. Studere noe nytt og mer meningsfylt. Og dyr. Dyr vil aldri kunne erstatte er barn, men mitt hjerte trenger å gi kjærlighet til noe, og jeg kjenner det gir meg mening.

Anonymkode: 39082...23e

Ja. Det er en stor sorg❤️ jeg føler med deg. Er i samme situasjon og har innsett at det ikke blir barn etter flere år med prøving og ivf.  Jeg kom tilfeldigvis over en bok som heter Livssorg, som er en slags selvhjelpsbok som skal hjelpe en å reflektere rundt egne følelser og samtidig så virker det som det sto noen kloke ting der som kanskje kan være til hjelp. Den er tilpasset ulike typer livssorg man lever med, og det å være ufrivillig barnløs er jo definitivt en av dem. Jeg tenkte jeg skulle gi den boka en sjanse, se om det kan være et godt verktøy i prosessen her nå. Det er tungt å innse at siste punktum i dette kapitlet i livet er satt.

Jeg har tro på at det kan være godt å gjøre en endring for å få en ny start. Dyr kan gi veldig mye glede og mening, og det kan jo også andre ting man kan fylle tiden med. Håper du finner ut hva som er best for deg framover❤️

Anonymkode: 3eb6f...c28

[Hulderen]

Det er vondt å være ufrivillig barnløs. 

Først må dere tillate dere å sørge. Dere har også lov til å trekke dere unna venner og familie som har barn. Jeg vet hvor vondt det er å omgås andres barn. Dere har lov til å beskytte dere selv så lenge dere trenger det. 

Det vi gjorde, som hjalp oss, var å skaffe oss en valp. Den trengte mye omsorg og gjorde at vi kom oss ut på lange turer i naturen. Jeg sier ikke at en hund erstatter et barn, men det hjalp å ha noe som krevde tid og krefter. 

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (2 minutter siden):

Det er vondt å være ufrivillig barnløs. 

Først må dere tillate dere å sørge. Dere har også lov til å trekke dere unna venner og familie som har barn. Jeg vet hvor vondt det er å omgås andres barn. Dere har lov til å beskytte dere selv så lenge dere trenger det. 

Det vi gjorde, som hjalp oss, var å skaffe oss en valp. Den trengte mye omsorg og gjorde at vi kom oss ut på lange turer i naturen. Jeg sier ikke at en hund erstatter et barn, men det hjalp å ha noe som krevde tid og krefter. 

En valp er kjempehyggelig og kan absolutt fylle litt av tomrommet - og det er fint å ha noen å ta vare på og bruke energi på. Jeg har en hund selv som det er mye trøst i❤️

Anonymkode: 3eb6f...c28