Når forventer du å gå av med pensjon ?

[AnonymBruker]

Vet ikke - nærmer meg seksti. Tjener bra, men har spart lite. Samtidig er jeg single og nesten nedbetalt lelighet som er verdt noen millioner. Problemet er at jeg allerede føler meg utdatert i nåværende jobb - det er for mye teknisk som skjer og mye av det jeg har gjort før overlates av maskiner og KI. Jobber i en sektor som har hatt mange endringer og en bransje som ikke går speisielt fort. Mest typiske parallellen er vel type bankfunksjonær eller postansat... Jeg ser ikke for meg å jobbe til noe særlig mer enn fem-seks å til. Samtidig har jeg da ikke full opptjening. Jeg trenger ikke mye når jeg er pensjonist og jeg har fortsatt noe arv i vente. Så situasjone er veldig usikker. Det er også usikre tider, så i verste fall er jeg uansett uten jobb om et års tid... Skulle gjerne hatt den luksus å ha en trygg jobb jeg behersker til fulle og føler meg trygg i.

Anonymkode: 6a2f9...ec8

[AnonymBruker]

62

Anonymkode: 3d4ba...e86

[AnonymBruker]

  AnonymBruker skrev (På 21.2.2025 den 6.12):

Håper å kunne gå av så tidlig man kan rett og slett. Født 81. Har jobbet mine pålagte 40 år, når jeg blir 59 år

Anonymkode: 99cc1...b76

Ekspander  

Med mindre du tilhører et av de få yrkene som har særaldersgrense, kan du ikke ta ut pensjon når du er 59 år, selv om du har jobbet i 40 år. Nedre grense for deg er 63 år og 9 måneder. 

https://frifagbevegelse.no/loaktuelt/sa-lenge-ma-du-jobbe-for-du-kan-ga-av-med-pensjon-6.158.1025050.de7a2a4145
 

Anonymkode: 77e36...9c1

[Trøndere1]

Jeg kan ikke gå av med pensjon men jeg skal slutte å jobbe når jeg blir 55. Da skal jeg leve på leieinntekter frem til en pensjon kommer på plass. 

[AnonymBruker]

Født i 73 og har planer om å gå av ved 62. Jobber i det private og har afp og vil ha ca. 300.000 utbetalt fra privat pensjon i tillegg til offentlig pensjon. Kunne gått av nå og levd på oppsparte midler, men trives i jobben og tenker at 62 er en fin alder å gå av pluss at jeg da får afp. 

Anonymkode: 2dc5a...3a8

[AnonymBruker]

Er født i 86, og fyller 39 i år. Grøsser og griner av å tenke på enda 40 år i arbeidslivet 😭 Og jeg jobber ikke fullt en gang!

Jeg har spart noe. Kommer nok aldri til å klare å spare nok. Jeg har døde foreldre som før de døde krevde ganske mye økonomisk av meg, og fikk naturlig nok ingen arv (annet enn traumer, som nok har gått i arv). 

Mine barn får nok ikke den økonomiske tryggheten jeg ønsket for dem når de ble unge voksne, men de får iallfall en fin barndom, med tid og penger som er øremerket dem, det prioriterer jeg fremfor en romslig alderdom. 

Anonymkode: ee590...ba1

[Amossa]

  AnonymBruker skrev (På 21.2.2025 den 15.44):

Er født på beg. av 50 talet, og målsettingen var å vera gjeldfri til ein ble pensjonist, og  betalte siste avdrag på boligen v/ fylte 62 år, og ble  oppsagt ved fylte 63 år med AFP gr. ordresvikt og  lønn  6 mnd. i oppsigelsestiden. Gikk over på dagpenger, men kom etterhvert tilbake i jobb igjenn og vekslet mellom  dagpenger og jobb  til fylte 67 år. 

Pensjonisttilverelsen ble slett ikkje som ein forstilte seg, og savner ofte jobben,  arbeidsmiljøet, og mange av de personene ein engang hadde rundt seg er forlengst  borte. 

Kona ble uføretrygda 2012,men begge er nå forlengst pensjonister, og har en samlet netto inntekt på omlag. AFP er ofte heilt avgjørende for mange om de har råd å slutte ved 62 år. Mange tar ikkje høgde for at de kan bli oppsagde,  permitert eller sykdom  i løpet av yrkeslivet som kan endre den økonomiske kvardagen.  Genarsjonen født etter 1990 har en annen holdning til sparing en genrasjonen før 1990.  Norge har de senere årene fått mange "nyrike " personer som har arvet en formue av sin foreldre , besteforeldre.  Mange foreldre har de senere årene sponset inngangsbilletten til boligen til barna og pansatt sin bolig,  medlånstagere, eller kausjonert. 

Til alle dem som ser fermtil pensjonsalderen, så er det vert å minne om at økonomien er av underordnet betydning om helse svikter før pensjonstida. En annen utfordring er at ingen vet idag hvordan eldrebølgen vil bli når mange av de som idag er på KG går inn i pensjonsalderen.  Ein får også krysse fingrene for at ein kan sjå fremtil ytterligere 80 år med ferd i Norge,

 

Anonymkode: b51b5...ac5

Ekspander  

Så forskjellig kan det bli, selv når ditt og mitt utgangspunktet var likt.  Ingen har garanti for god helse, eller hva som ellers kan endre planene man hadde.  Du høres ut som en pliktoppfyllende og lojal ansatt, og jeg gjetter at du jobbet sammen med kolleger som hadde samme holdning.  
Som deg har jeg opplevd å miste jobben, men var rimelig ung, så bare en kort periode.  Men jeg forsto at mye av vår identitet ligger i jobben vår. For meg ble dagpenger et sjokk.  Hadde inntekt langt over "taket" som NAV hadde, og det jeg fikk, dekket knapt boliglånet.  Andre fortalte at de hadde sykemeldt seg, og dermed fikk 100% lønn.  Men jeg var jo frisk!?  Har derfor aldri forstått at man får mindre dersom man mister jobben enn om man blir syk.... 

Du har kanskje, som meg, lagt merke til at mange yngre her på KG mener at vår generasjon har kommet så lett til alt.  Samtidig forskutterer de foreldrenes verdier som de en dag forventer å arve.  Og at foreldre hjelper til med egenkapital er jo en selvfølge og noe de forventer.  Har de ingen stolthet, ingen motivasjon om å være selvstendige?  Hadde dette vært mine barn, så hadde jeg gjort dem arveløse! 

Leser at du savner livet som yrkesaktiv.  Jeg tenker helt motsatt.  Hver morgen tenker jeg på hvor heldig jeg er som slipper å dra på jobb - å skynde meg, kjøre i all slags vær og føre, være faglig oppdatert osv.  I stedet kan jeg kose meg med frokosten mens jeg hører på nyhetene, for dagen er bare min