Vi var enige om to barn. Mannen har ombestemt seg.

[AnonymBruker]

Det var han som aller helst ville ha barn, vi ble enige om to.

Nå er eldste halvannet år, og det har vært beintøft for mannen min som jobber i en kreativ bransje og er tilsvarende ego. Han er en fantastisk pappa for barnet vårt, men syntes det var vanskelig å være i permisjon, tøft å ha mindre penger å rutte med en periode, og takler dårlig at han ikke kan komme og gå som han vil lenger. Dette til tross for at vi på alle måter har hatt en veldig "enkel" baby som har sovet natten gjennom nesten fra fødsel av.

Nå sier han at et barn er nok.

Jeg er i ferd med å nå siste halvdel av tredveårene, og er ikke interessert i å ha baby som 40-åring. Det føles som om det er "nå eller aldri", og at han har gått tilbake på avtalen vår. Jeg vil ha et barn til. Jeg vil at barnet mitt skal ha noen å vokse opp sammen med, jeg vil så gjerne oppleve graviditet og fødsel igjen - nå har jeg jo gjort det en gang før og vet at jeg kan gjøre det enda bedre!

Barn var aldri veldig viktig for meg, men da vi begynte å snakke om det understreket jeg at det enten var to eller ingen. Mye fordi jeg selv har stor glede av egne søsken, men også fordi jeg tror på tryggheten og viktigheten av å ha andre tidsvitner til sin egen oppvekst.

Jeg kan ikke tvinge mannen min til å få et barn til. Jeg kan ikke gå fra ham og finne en annen eller gjøre det selv; det er jo ikke det jeg vil! Jeg vil ha et barn til med ham. Må jeg bare slå meg til ro med det ene, herlige barnet vi har?

Anonymkode: b9584...d5c

[AnonymBruker]

Er mannen din selvstendig næringsdrivende?

Jeg tenker du får komme til bunns i om det er slik at han genuint ikke vil ha flere barn, eller om dette er noe han sier for at du skal være mer på tilbudssiden for å ta en større del av jobben ved et evt. nytt barn. 

Jeg og mannen venter nummer to, og han har også to særkullsbarn. Da vi traff hverandre sa han at han ikke var sikker på om han ønsket flere barn, og etter vi fikk første sa han at han kanskje ikke ville ha et til. Men det handlet om at han ønsket et liv som ikke ble for hektisk, så her har jeg tatt hele permisjonen, også ulønnet når han skulle hatt pappaperm.

Anonymkode: 551ca...75c

[AnonymBruker]

Å få barn, eller antall barn, er ikke en avtale. Det er en intensjon. Men så endrer forutsetningene seg. Den som ikke vil ha et barn har alltid vetorett i slike saker. 

Det gjelder også ovenfor barnet. Avtaler om at han ikke skal trenge å være til stedet for eget barn ville jeg aldri godtatt. 

Anonymkode: e3bd1...8cc

[AnonymBruker]

Jeg tolker det som du enda ikke har fylt 35? Du er ikke interessert i å få barn når du er 40 men kanskje det er veldig tidlig enda når første er bare 1.5 år. Eller tidlig for han. Er uansett greit å avklare det med han om han er 100% sikker. Du kan uansett ikke tvinge han så da må jo valget være om du skal bli med barnefaren til nr 1 eller gjøre det slutt for å finne en ny. Men det vil jo uansett ta tid å finne en ny og komme til det punktet at dere skal få barn sammen. Så da blir det jo fort slutten av 30-årene nr 2 kommer.

Personlig ville jeg blitt sammen med barnefaren, og heller håpet at han endrer mening og ikke vært så opphengt at barnet må komme så snart som mulig.

For min del fikk jeg nr 1 like før fylte 37 og nå får jeg nr 2 som 39. Fyller 40 i slutten av året. Ideelt sett skulle jeg selvsagt ha ønsket å få barn tidligere men da ville jeg ikke ha. Mannen forlot meg aldri pga det selv om han var klar mange år før meg. 

 

Anonymkode: a989c...6ae

[AnonymBruker]

Avtaler om å få barn er aldri endelige. Ting kan skje, kanskje ante man ikke hva man gikk til, plutselig endrer livet seg med sykdom hos en selv eller barna, kanskje greier man simpelten ikke å bli gravid. Jeg ville vært mer opptatt av at den familien jeg har fungerer enn å skulle få vilja mi 100% Du har mye å tape på å presse han, både dårlig stemning og potensielt samlivsbrudd. Det er også veldig tidlig å tenke på en til når eldste er halvannet. Har flere venninner som har blitt blankt avvist når de snakker om barn to ved halvannet til tre års alder, men når de da har sagt at det er greit har mannen kommet rundt når barnet er 4-5 år og vil ha en til, tror menn generelt bruker lengre tid på å modnes inn i farsrollen, og må få babytida litt mer på avstand. 

Anonymkode: 6404f...337

[AnonymBruker]

Tja. Her var vi også enige om 2. Jeg, mammaen, ombestemte da førstefødte var omtrent på samme alder som deres. Da hadde vi endelig gått søvnen litt tilbake og jeg var i ferd med å få helsa tilbake. Livet begynte å bli harmonisk.

Min mann hadde veldig lyst på søsken, men jeg var fullt bestemt på at det gikk bli med det ene barnet.

Så skjedde det som kan skje og jeg ble uplanlagt gravid. Var helt i oppløsning da testen ble positiv. Livredd for at psyken min ikke ville tåle en baby til (første var en svært krevende baby). Og permisjon ville jeg hvertfall ikke ha!

Løsningen ble at mannen tar all permisjon bortsett fra mammakvoten og at han tar en del ekstra på hjemmebane det første året. Kun under mine betingelser kunne jeg gjennomføre dette svangerskapet.

Nå er jeg snart i 3. trimester og har begynt å se frem til å bli tobarnsmamma. Tanken har modnet og det virker plutselig ikke så uoverkommelig lenger.

Har inntrykket av at mannen din sitter med mye av de samme følelsene, at det vil bli uoverkommelig. Hva om han, som egentlig ikke vil, får sette rammen og betingelsene rundt det hele? Er du klar for at ta litt ekstra av det babytiden medfører?

 

Anonymkode: 3af90...330

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt å ikke ønske flere barn når første er rundt 1-2 år, det er fortsatt mulig at han ombestemmer seg om et års tid. MEN, dette er ikke noe du bør gå og håpe på, prøv heller å forsone deg med at det blir det ene barnet. Selv om han sa seg enig i 2 barn før, betyr ikke det at det er et løfte som må overholdes. Barn bør være sterkt ønsket av begge parter! 

Anonymkode: 23a1f...ee9

[AnonymBruker]

Åh, jeg føler sånn med deg. Jeg har ett barn, og tanken på å ikke få et til er nesten uutholdelig. Den første er jo et så fantastisk lite menneske, klart man vil oppleve det en gang til! Jeg vet ikke hva jeg hadde gjort i din situasjon, jeg tror og jeg hadde mistet ganske mye av respekten for mannen egentlig, som er så fokusert på seg selv og sine behov. Men det er jo ikke noe annet å gjøre enn å prøve å akseptere det. Kan jo hende han ombestemmer seg (jeg syns 1,5 fortsatt var litt slitsomt, jeg syns det blir bedre og bedre etter 2 år, det syns mannen og), men du kan jo ikke gå rundt og forvente det heller. 

Igjen, føler med deg!

Anonymkode: 8400f...ac0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Å få barn, eller antall barn, er ikke en avtale. Det er en intensjon. Men så endrer forutsetningene seg. Den som ikke vil ha et barn har alltid vetorett i slike saker. 

Det gjelder også ovenfor barnet. Avtaler om at han ikke skal trenge å være til stedet for eget barn ville jeg aldri godtatt. 

Anonymkode: e3bd1...8cc

Helt enig i dette. 

Det er helt naturlig og fullt forståelig at du er skuffet, lei deg, frustrert og for den saks skyld nesten desperat her, TS. Samtidig er det riktig som TS selv sier i siste setning at ja, hun må slå seg til ro med det ene barnet hun har. 

Det er også mange myter om enebarn jeg tror TS kan ha nytte av å få slått ihjel, for det skinner litt gjennom at hun også mener dette vil gi barnet de har et tøffere utgangspunkt. Det finnes nok av studier og litteratur som viser at enebarn, hverken sosialt eller på annet vis, er særlig annerledes enn de som har søsken. Selvfølgelig kan man finne stor glede i søsken, og dele ansvaret for sine aldrende foreldre når den tid kommer osv., men i det store og det hele er forskjellene i utfall helt forsvinnende små og veies opp for av motsatte tendenser på andre indikatorer på et godt liv. Så fort man snakker om enebarn, særlig på nettfora, er det ekstremt mye synsing og anekdotiske bevis som ikke er verdt noen ting når man først undersøker hva tallene viser.

Det du derimot vil gå glipp av er selvfølgelig et nytt svangerskap og en ny fødsel. Det er helt klart. Det blir det ikke. Og det er helt sikkert vondt nok. Det er også vondt bare at forutsetningene, at de familiebildene man ville kunnet se litt utydelig foran seg når man så for seg egen fremtid, har forandret seg. Men det kommer til å gå like fint sånn her også. 

Anonymkode: 71ee9...87b

[AnonymBruker]

Man kan selvsagt ombestemme seg angående barn, for det er en stor omveltning som man ikke skal gå gjennom uten å ønske det.

Vi har to tette, og min erfaring er at man er "låst" uansett når man har ett barn. To utgjør ingen forskjell akkurat der. Vi kan ikke "komme og gå" som vi vil, vi må avklare at noen er hjemme med barna, men det løser seg jo. Vi måtte gjort det samme med det ene barnet.

Barna mine er 2 og 3 nå, så vi sover godt igjen, de leker med hverandre mens vi lager middag eller gjør husarbeid osv, og vi bytter på å legge barn eller trene. Alt i alt føler jeg ikke at det var så stor overgang fra ett til to barn, annet enn at det første året må "gjøres om igjen" på en måte. På mange måter føler jeg at to er lettere i lengden, da de har hverandre uansett om de krangler eller leker sammen.

Har du spurt samboeren din akkurat hva det er som gjør at han ikke vil ha nummer to? 

Anonymkode: 96265...a31

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Man kan selvsagt ombestemme seg angående barn, for det er en stor omveltning som man ikke skal gå gjennom uten å ønske det.

Vi har to tette, og min erfaring er at man er "låst" uansett når man har ett barn. To utgjør ingen forskjell akkurat der. Vi kan ikke "komme og gå" som vi vil, vi må avklare at noen er hjemme med barna, men det løser seg jo. Vi måtte gjort det samme med det ene barnet.

Barna mine er 2 og 3 nå, så vi sover godt igjen, de leker med hverandre mens vi lager middag eller gjør husarbeid osv, og vi bytter på å legge barn eller trene. Alt i alt føler jeg ikke at det var så stor overgang fra ett til to barn, annet enn at det første året må "gjøres om igjen" på en måte. På mange måter føler jeg at to er lettere i lengden, da de har hverandre uansett om de krangler eller leker sammen.

Har du spurt samboeren din akkurat hva det er som gjør at han ikke vil ha nummer to? 

Anonymkode: 96265...a31

Jeg er enig i dette, jeg har alltid mislikt utsagn som "en er som en, to er som hundre". Jeg forstår at det handler om at mange foreldre føler seg overveldet med to små barn, og kanskje glorifiserer litt tiden de hadde med bare ett. Men den største endringen ER jo fra 0 til 1 barn, ettersom du for første gang har ansvar for noen utenfor deg selv, og ikke kan legge frie planer. 

De store endringene I hverdagen er der uansett; noen skal hentes i barnehagen, noen skal skiftes på og bades, noen skal ha matpakke. Feriene ser annerledes ut; du reiser ikke til de samme stedene, bor annerledes, går ikke ut og spiser sene middager. 

Så har du selvsagt anstrengelsen ved å ha nyfødt-, spedbarn og babyfasen på nytt, men denne fasen er jo ganske kort. 

Jeg hadde nok snakket med ham om hva som var hans hovedgrunner, utover barnet første to leveår.

Anonymkode: 551ca...75c

[AnonymBruker]

Jeg ville satset på å leve livet slik dere har det nå, og forsøke å legge tanken på barn litt bort. 
 

Gi han litt tid, dersom alt annet fungerer for dere har du ikke hastverk med å avslutte forholdet.

Dersom det viser seg at barneønsket fortsatt er like stort om 3-4 år, ville jeg vurdert å bryte, og rett og slett fått et barn til på egenhånd uten involvering i andre menn. 
 

Og husk, 40 er absolutt ingen alder i dag!  Livet skjer, du har ingen garanti for at du er frisk i morgen,  og du kan være i din beste form når du er 40 og småbarnsmor!

 

Anonymkode: 9f886...abe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er enig i dette, jeg har alltid mislikt utsagn som "en er som en, to er som hundre". Jeg forstår at det handler om at mange foreldre føler seg overveldet med to små barn, og kanskje glorifiserer litt tiden de hadde med bare ett. Men den største endringen ER jo fra 0 til 1 barn, ettersom du for første gang har ansvar for noen utenfor deg selv, og ikke kan legge frie planer. 

De store endringene I hverdagen er der uansett; noen skal hentes i barnehagen, noen skal skiftes på og bades, noen skal ha matpakke. Feriene ser annerledes ut; du reiser ikke til de samme stedene, bor annerledes, går ikke ut og spiser sene middager. 

Så har du selvsagt anstrengelsen ved å ha nyfødt-, spedbarn og babyfasen på nytt, men denne fasen er jo ganske kort. 

Jeg hadde nok snakket med ham om hva som var hans hovedgrunner, utover barnet første to leveår.

Anonymkode: 551ca...75c

Ja, nettopp.

Jeg forstår godt at mange kvier seg til babyfasen igjen, for selv med "enkle" babyer så trivdes jeg ikke så godt med det, men det er en kort fase. Mange tror nok at overgangen fra 1-2 er like omveltende som 0-1, men det er den ikke.

Skal ikke påstå at alle har kapasitet til to barn om man bare prøver altså, men mange ser nok mørkere på det enn man trenger. Jeg kunne føle meg utslitt med første barnet og tenke at jeg ikke har noe overskudd til et ekstra barn, men nå som jeg har to så er jeg ikke mer utslitt slik jeg hadde sett for meg.

Nå er barna mine små, så det er mulig forskjellene dukker opp den dagen de begge skal på hver sin aktivitet.

Anonymkode: 96265...a31

[Norja]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg ville satset på å leve livet slik dere har det nå, og forsøke å legge tanken på barn litt bort. 
 

Gi han litt tid, dersom alt annet fungerer for dere har du ikke hastverk med å avslutte forholdet.

Dersom det viser seg at barneønsket fortsatt er like stort om 3-4 år, ville jeg vurdert å bryte, og rett og slett fått et barn til på egenhånd uten involvering i andre menn. 
 

Og husk, 40 er absolutt ingen alder i dag!  Livet skjer, du har ingen garanti for at du er frisk i morgen,  og du kan være i din beste form når du er 40 og småbarnsmor!

 

Anonymkode: 9f886...abe

Samfunnsmessig er det ikke det, men fra naturens side øker risikoen for at noe kan gå galt under svangerskapet jo eldre mor er. 

[AnonymBruker]

Jeg forstår godt du er skuffet, men det er tidlig å ville ha baby igjen når yngste er 1,5, det er og en utrolig krevende tid. kanskje blir mannen din klar om et par år kanskje aldri. Jeg ville forsøkt å se det positive i det du har. Du har en flott frisk fin baby, du har en mann som er kreativ og jeg tenker han (ego eller ei) og må ha mange gode sider😆

Det er ikke sånn at det å ha søsken er noe som er være eller ikke være for barnet ditt. Dere kan knytte dere tett til familie, til venner og deres barn og slik skape et trygt og godt miljø rundt barnet, det er ikke søsken som avgjør hvorvidt livet blir bra.

Anonymkode: c7a9c...f86

[AnonymBruker]

Jeg er i en tilnærmet helt lik situasjon. Her er minsten snart 3 år og mannen har fremdeles ikke ombestemt seg.  Så ... da ble det sånn her i livet! Jeg har brukt tid på å forsone meg med tanken, og jeg har vært ærlig med mannen om at dette er en sorg for meg. Jeg vil nok resten av livet føle at jeg aldri ble helt ferdig.

Men - jeg kan heller ikke tvinge noen til å få barn. Jeg er selvfølgelig utrolig takknemlig for det fine barnet jeg har, og ser det positive i at vi kan gi barnet tett oppfølging. Barnet har også søskenbarn som jeg håper blir en stor glede i livet. 

Anonymkode: cac90...1d4

[AnonymBruker]

Sørger far selv for prevensjon? Hvis ikke er det vel ingen sak.. om han ikke gidder å passe på dette selv ved å bruke kondom så er det i grunn dere damene som bestemmer. 

Jeg synes det er dårlig at dem ikke vil gi dere flere barn. Ett barn er sårbart. Og ønsker dere sterkt ett til kommer dere antakelig til å ende opp bitre når tiden har utløpt for å få flere unger. 

Anonymkode: f4b6e...10c

[AnonymBruker]

Problemet er jo at om hans største utfordring med farsrollen er mindre tid til seg selv og mindre frihet, så er jo det en betydelig negativ overgang når man får et barn til. Sorry å si det, men det er jo realiteten.  Det blir ikke mindre å gjøre på hjemmebane og mer frihet av å gå fra ett til to barn. Så liker han ikke den delen, er det ikke lurt å få flere barn. 

Anonymkode: bc0ba...3e2

[AnonymBruker]

Jeg forstår skuffelsen din, men løsningen er (dessverre for din del) å godta dette. Du skjønner selv at du ikke kan tvinge ham til å få flere barn og når det gjelder barn er det alltid den som ønsker færrest som "vinner". Hva dere avtalte før betyr ingenting, for han visste ikke da hva det ville innebære å ha barn. Folk forandrer seg, livet forandrer seg. Du kan ikke argumentere med at dere hadde en avtale. Du oppnår ingenting ved å bli sur eller prøve å få ham til å endre mening. Barnet deres er bare 1,5, dere er ennå unge, la det ligge. Kanskje forandrer han mening, kanskje ikke, men det er ikke hans oppgave eller plikt å "gi deg" flere barn (som en eller annen idiot lenger opp her skriver). 

Anonymkode: bf181...606

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg er enig i dette, jeg har alltid mislikt utsagn som "en er som en, to er som hundre". Jeg forstår at det handler om at mange foreldre føler seg overveldet med to små barn, og kanskje glorifiserer litt tiden de hadde med bare ett. Men den største endringen ER jo fra 0 til 1 barn, ettersom du for første gang har ansvar for noen utenfor deg selv, og ikke kan legge frie planer. 

De store endringene I hverdagen er der uansett; noen skal hentes i barnehagen, noen skal skiftes på og bades, noen skal ha matpakke. Feriene ser annerledes ut; du reiser ikke til de samme stedene, bor annerledes, går ikke ut og spiser sene middager. 

Så har du selvsagt anstrengelsen ved å ha nyfødt-, spedbarn og babyfasen på nytt, men denne fasen er jo ganske kort. 

Jeg hadde nok snakket med ham om hva som var hans hovedgrunner, utover barnet første to leveår.

Anonymkode: 551ca...75c

Hundre er vel litt å ta i. Men 1 barn, da har man fortsatt masse masse frihet som voksen. 2 barn, da må man ta en hver når man er hjemme titt og ofte. Noen barn har stor glede av hverandre og leker fint, mens andre er som hund og katt.

Vil dog ikke si at det smeller ordentlig før de er litt større og må kjøres til aktiviteter langt unna, venner langt unna, og både hverdagene og helgene fylles opp av aktivitetene deres. Da er det veldig stor forskjell på en og to. Da er to faktisk dobbelt så mye arbeid og fyller den tiden man ellers hadde hatt fordi man bare trengte å bli med annenhvergang med 1 barn.

Anonymkode: a4dbd...9f6