Angsten min går ut over mine venner - føler meg så alene. Hva kan hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg har angst og  noen ganger er det perioder som er verre enn andre. I går fikk jeg panikkanfall og måtte ringe legevakten, men det gikk fint. Jeg var helt overbevist om at jeg skulle dø, jeg tenkte ikke da at det var angst. 

Nå i kveld spurte jeg en venninne om noe, om noe er vanlig pga angtsen min. Da sa hun at jeg måtte slutte å spørre henne, og det har hun all rett på. Jeg skjønner så sykt godt at hun er lei. Så jeg tar henne ikke på det. Det får meg bare til å innse at nå har jeg trenger mer hjelp. 

Jeg går til dps og har gjort det i ett år nå. Og nå er fokuset på stabiliseringsterapi ved å starte rutiner, utprøving av medisiner noe som skremmer meg sykt. Før drev vi med kognitiv atferdsterapi, men det hjalp ikke meg noe. Jeg eksopnerer meg hele tiden og det gjorde meg mer sliten, at det heller økte angsten. Det er egentlig snakk om noe utbrenhet nå, der angtsen heller er ett symptom. Så nå driver vi å ser på kalenderen min og skal se hva som tar energi og hva som gir energi.

Jeg bare følte meg plutselig så alene. Selvom jeg forstår at mine venner er drit lei nå. Så jeg må bare stå i det alene fremover, men jeg skal klare det. Har dps, men vi møtes bare hver 3 uke pga jeg er på utprøving av medisiner og hun er halvt sykemeldt. 

Så nå vet jeg egentlig ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det alene de ukene jeg ikke er hos dps. Jeg skjønner at jeg trenger hjelp, men det så vanskelig å be om hjelp selvom jeg er hos dps. Jeg føler meg ekstremt alene, og føler meg så redd. Eneste jeg vil ha er noen å ha rundt meg akkurat nå. En jeg er trygg på og som jeg ikke hele tiden trenger bekreftelse fra. 

Jeg har en veldig god samtalepartner som jobber i samskipnaden, men henne er også sykemeldt. Og henne var den som bare ga meg den roen jeg trengte uten at vi trengte å snakke direkte om problemene. Men vi kunne sitte å bare snakke helt om hverdagslige ting også, hun var så rolig og hadde en kroppspråk som gjorde at jeg følte meg sett. Og så hun at det gnagde ett sted, så kunne hun se det. Jeg trenger en slik person akkurat nå. 

Hva kan hjelpe?

 

Anonymkode: b39f6...591

[AnonymBruker]

For å si det rett ut. Slutt å kreve at andre skal gjøre jobben for deg og ta ansvar selv. Du vet du har angst, du vet hvordan angst kjenner ut og du vet hvordan det utarter seg. Du må lære deg å stole på deg selv at det er bare angst, ikke lene deg på andre hele tiden. Du gjør deg selv avhengig av andre, du må bli mer selvstendig og trygg på deg selv og med deg selv. Og ikke minst, lære deg å bli trygg på din egen angst, da fratar du den all makten og frykten for angsten. For angst for angsten er det som mater angsten og opprettholder den år etter år. 

Eksponeringsterapi funker, du må gi det tid og du må ha riktig innstilling. Angst er slitsomt, eksponeringsterapi er utmattende og energikrevende. Er det enkelt, så gjøres det ikke riktig. 

Det å bli bedre av en angstlidelse er krevende, men fult mulig. Første steget er å akseptere at du må gjøre det helt selv, ingen andre kan gjøre det for deg. Du har allerede gått i terapi i 1 år, du skal ha lært alt du trenger innen nå. 

Anonymkode: 317de...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

For å si det rett ut. Slutt å kreve at andre skal gjøre jobben for deg og ta ansvar selv. Du vet du har angst, du vet hvordan angst kjenner ut og du vet hvordan det utarter seg. Du må lære deg å stole på deg selv at det er bare angst, ikke lene deg på andre hele tiden. Du gjør deg selv avhengig av andre, du må bli mer selvstendig og trygg på deg selv og med deg selv. Og ikke minst, lære deg å bli trygg på din egen angst, da fratar du den all makten og frykten for angsten. For angst for angsten er det som mater angsten og opprettholder den år etter år. 

Eksponeringsterapi funker, du må gi det tid og du må ha riktig innstilling. Angst er slitsomt, eksponeringsterapi er utmattende og energikrevende. Er det enkelt, så gjøres det ikke riktig. 

Det å bli bedre av en angstlidelse er krevende, men fult mulig. Første steget er å akseptere at du må gjøre det helt selv, ingen andre kan gjøre det for deg. Du har allerede gått i terapi i 1 år, du skal ha lært alt du trenger innen nå. 

Anonymkode: 317de...682

Først og fremst. Så kan jeg legge til før jeg traff veggen. Så hadde jeg mistet 4 nære familiemedlemer av sykdom. De fire døde på en periode på 2 år. to stykker i året. Så tiden brukte jeg på å jobbe, jobbe og jobbe pga. forsvarsmekanisme. 100% stilliing på papiret, men var nok mer oppe på nesten 200%. All min tid gikk på å jobbe. Da var jeg 24 år, nå er jeg 29. Og midt oppi dette selvmedisinerte jeg meg med alkohol, det var for mye å takle på det tidsunktet. 

Jeg begynte å studere for å ta en liten pause fra jobbingen. Og jobbet ganske mye med studier en periode, mye mer enn hva jeg hadde trengt tok fag på fag var vel oppe i 200% der også, Men på den måten fikk jeg ting på avstand. Så smalt det. Det smalt hardt. Jeg har snakket med 2 instanser og de begge sier at når det går nbra har jeg gjort alt selv og de føler de står mer på sidelinjen og oppsumerer. Slik som å tilbringe masse til i natur, spise sunt variert, osv. Jeg gjør mye bra. Men jeg er livredd etter de livskrisene. Jeg har blitt vettskremt. Og mistet 4 ekstremt gode mennesker som sto meg ekstremt nær fra jeg ble født. Og det skjedde brått. 

Når det går bra, så går det bra. Også kommer det dessverre tilbake når det er stress i livet. Og nå gjør jeg mye bra igjen, men selvfølgelig er det strevsomt, det må det vel være lov å synes? Nå har jeg et mål. Det er å ha noe å glede meg til hver dag, og oppnå en form for mestring hver dag. Det må være likevel lov til å oppsøke noe form for trygghet? Jeg mener ikke at jeg skal overøse mine venner med mine bekymringer. Men jeg hadde kanskje trengt en form for mor, far eller noe.

Ts 

Anonymkode: b39f6...591

[AnonymBruker]

Eg forstår at du er lei deg og føler deg avvist no. ❤️

Er venninna di helsepersonell sidan du spør henne om ting relatert til angsten din?

 

Anonymkode: 06010...ac0

[AnonymBruker]

Jeg har vært venninnen din TS. Og jeg var den som ga min venninne beskjed om å roe litt ned. Det ble kort og greit for mye.

Min venninne er en fantastisk person, men når angsten og depresjonen tok henne så ble hun ekstremt selvopptatt, alt handlet bare om henne og det eneste hun kunne snakke om var hvor vanskelig det var å være henne. Jeg prøvde å ta henne med på gøye ting, ringte henne hver dag, sendte masse meldinger, men alt jeg fikk i retur var snakk om sykdommen. Om jeg prøvde å dele noe fra mitt liv så tok det ca et halvt minutt og så snakket vi om angst igjen.

En periode var det skikkelig ille. Da ringte hun omtrent hver natt og fortalte at hun hadde lagt seg på sofaen fordi hun ikke klarte å ligge i sengen. Jeg syntes jo så klart enormt synd på henne, men til slutt måtte jeg bare si at hun var helt nødt til å snakke med noen profesjonelle om dette. Jeg er ikke helsepersonell og kan ikke mer om angst og depresjon enn den vanlige mannen i gaten. Jeg var kort og greit livredd for å trå feil. De gangene jeg sa noe hun ikke likte/noe feil så ble hun rasende på meg. Jeg ble så enormt sliten av å gå på tærne rundt henne, samtidig som jeg så fryktelig gjerne ville hjelpe henne.

Enden på visa ble at hun kontaktet legen sin for mer hjelp enn hun allerede fikk og vi snakket lite sammen en stund. Etter en stund har hun gradvis gjenopptatt kontakten og nå sier hun at hun skjønner hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg har vært tilgjengelig for henne hele veien, men da for å snakke om andre ting enn angst. Det taklet hun dessverre dårlig når hun var så syk som hun var.

Hadde min venninne ringt meg på denne tiden og sagt: Nå har jeg det tungt, kan vi sladre om vær og vind? Jeg hadde så klart snakket med henne! Jeg ville veldig gjerne være med henne, men jeg var nødt til å beskytte meg selv litt også. Jeg er sikker på at din venninne gjerne er der for deg, men kanskje dere kan snakke om helt andre ting TS?

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 3bd63...e99

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med dps jeg, og se om det er muligheter for litt hyppigere samtaler der. 

Og kanskje se om det finnes et fellesskap der ute for deg, enten en frivillig organisasjon som røde kors eller folkehjelpen, grupper basert på interesse/hobby eller kanskje til og med et fellesskap for de som ikke har nær familie, men ønsker det. Vet ikke om sistnevnte finnes, men skulle ønske det for jeg forstår godt at du skulle ønske deg å ha noen. 
Det kan jo like gjerne være ensomhet som gir deg disse følelsene, som angst. Og/eller en sammenheng mellom de to. 

Anonymkode: 31d94...386

[AlternativX]

Trist å føle man er alene, men forstår veldig godt venninna di. Lurer også på hva du har konkret jobba med det året med tanke på angsten din? I og med at du høres så redd ut og ringer legevakt og venner. Har du ikke lært teknikker du skal jobbe med for å håndtere panikkanfallene?

[Snublefot62]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Først og fremst. Så kan jeg legge til før jeg traff veggen. Så hadde jeg mistet 4 nære familiemedlemer av sykdom. De fire døde på en periode på 2 år. to stykker i året. Så tiden brukte jeg på å jobbe, jobbe og jobbe pga. forsvarsmekanisme. 100% stilliing på papiret, men var nok mer oppe på nesten 200%. All min tid gikk på å jobbe. Da var jeg 24 år, nå er jeg 29. Og midt oppi dette selvmedisinerte jeg meg med alkohol, det var for mye å takle på det tidsunktet. 

Jeg begynte å studere for å ta en liten pause fra jobbingen. Og jobbet ganske mye med studier en periode, mye mer enn hva jeg hadde trengt tok fag på fag var vel oppe i 200% der også, Men på den måten fikk jeg ting på avstand. Så smalt det. Det smalt hardt. Jeg har snakket med 2 instanser og de begge sier at når det går nbra har jeg gjort alt selv og de føler de står mer på sidelinjen og oppsumerer. Slik som å tilbringe masse til i natur, spise sunt variert, osv. Jeg gjør mye bra. Men jeg er livredd etter de livskrisene. Jeg har blitt vettskremt. Og mistet 4 ekstremt gode mennesker som sto meg ekstremt nær fra jeg ble født. Og det skjedde brått. 

Når det går bra, så går det bra. Også kommer det dessverre tilbake når det er stress i livet. Og nå gjør jeg mye bra igjen, men selvfølgelig er det strevsomt, det må det vel være lov å synes? Nå har jeg et mål. Det er å ha noe å glede meg til hver dag, og oppnå en form for mestring hver dag. Det må være likevel lov til å oppsøke noe form for trygghet? Jeg mener ikke at jeg skal overøse mine venner med mine bekymringer. Men jeg hadde kanskje trengt en form for mor, far eller noe.

Ts 

Anonymkode: b39f6...591

Mitt råd til deg er å få hjelp fra noen profesjonelle, eller i det minste noen du kan snakke med regelmessig. Psykolog, psykiater, psykomotorisk fysioterapeut, lokal kirke, kommunale tilbud, lokale organisasjoner eller private coacher.

For utfordringen er fort det at det du anser som "støtte" og "trygghet" kan oppleves annerledes for mottaker. Venner kan ikke alltid bidra med alt og når en har det ekstra tøft så kan det ødelegge vennskap og relasjoner. Det handler ikke om at vennene ikke vil eller ønsker å være der for deg, men at det fort blir litt mye og de har kanskje nok med "sitt"?

[AnonymBruker]

AlternativX skrev (1 minutt siden):

Trist å føle man er alene, men forstår veldig godt venninna di. Lurer også på hva du har konkret jobba med det året med tanke på angsten din? I og med at du høres så redd ut og ringer legevakt og venner. Har du ikke lært teknikker du skal jobbe med for å håndtere panikkanfallene?

Jobbet med kognitiv atferdsterapi, men på det tidpunktet var jeg så utmatta, at det gjorde det vondt verre. Noe psykologen så, så vi skulle finne en annen måte å jobbe på. Den timen hun sa det, så fortalte hun også at hun slutter som psykolog og at jeg skulle høre mer i løpet av høsten. Så går det 6 måneder, så får jeg en ny psykolog og nå skal vi ha stabiliseringsterapi. Så nå skal vi gå gjennom min kalender og se hva jeg kan redusere og endre på for å få det bedre. Det kan hende at det er disse medisinene jeg går på nå som gjør at jeg føler meg ekstra trist. Det står i bivirkningene tydeligvis at det kan forverre depresjonen. Og jeg føler den kanskje har gjort det. Men har ikke time før om 3 uker, fordi hun psykologen jeg har nå er halvt sykemelt. 


 

Anonymkode: b39f6...591

[AnonymBruker]

Snublefot62 skrev (Akkurat nå):

Mitt råd til deg er å få hjelp fra noen profesjonelle, eller i det minste noen du kan snakke med regelmessig. Psykolog, psykiater, psykomotorisk fysioterapeut, lokal kirke, kommunale tilbud, lokale organisasjoner eller private coacher.

For utfordringen er fort det at det du anser som "støtte" og "trygghet" kan oppleves annerledes for mottaker. Venner kan ikke alltid bidra med alt og når en har det ekstra tøft så kan det ødelegge vennskap og relasjoner. Det handler ikke om at vennene ikke vil eller ønsker å være der for deg, men at det fort blir litt mye og de har kanskje nok med "sitt"?

Har også en veldig god sjelesørger, men hun er også sykemeldt. Min fastlege er i permisjon (men har vikarlege), og psykologen som også er ganske mye sykemelt. Så jeg føler vel at mye av tryggheten rundt meg er borte. Også er det mine venner som får gjennomgå. Men jeg vil bare si at jeg skjønner de ekstremt godt! Så det har egentlig ikke noe med det å gjøre. Men jeg innser at jeg trenger mer hjelp enn jeg får, og det er det litt uheldig at den trygge profesjonelle gjengen min er borte og må starte alt på nytt + oppstart av medisiner som jeg nå også ser jeg blir påvirket av på godt og vondt ❤️ ts

Anonymkode: b39f6...591

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jobbet med kognitiv atferdsterapi, men på det tidpunktet var jeg så utmatta, at det gjorde det vondt verre. Noe psykologen så, så vi skulle finne en annen måte å jobbe på. Den timen hun sa det, så fortalte hun også at hun slutter som psykolog og at jeg skulle høre mer i løpet av høsten. Så går det 6 måneder, så får jeg en ny psykolog og nå skal vi ha stabiliseringsterapi. Så nå skal vi gå gjennom min kalender og se hva jeg kan redusere og endre på for å få det bedre. Det kan hende at det er disse medisinene jeg går på nå som gjør at jeg føler meg ekstra trist. Det står i bivirkningene tydeligvis at det kan forverre depresjonen. Og jeg føler den kanskje har gjort det. Men har ikke time før om 3 uker, fordi hun psykologen jeg har nå er halvt sykemelt. 


 

Anonymkode: b39f6...591

Så det du hadde i behandling hjalp ikke fordi du var for utmattet? Skjønner det er litt styr når de slutter, men har du ikke vært i behandling i høst? Hvilke medisiner er det snakk om og når startet du?

[AnonymBruker]

AlternativX skrev (1 minutt siden):

Så det du hadde i behandling hjalp ikke fordi du var for utmattet? Skjønner det er litt styr når de slutter, men har du ikke vært i behandling i høst? Hvilke medisiner er det snakk om og når startet du?

Ja! Jeg var rett og slett utbrent noe vi ser nå. Så nå er det om å redusere det som tar energi og gjøre mer av det so gir energi. Også mener de at jeg kan ha adhd eller bipolar lidelse så vi skal kanskje se på det senere om nødvendig. Så fikk quetiapin sandoz (antipsykotika), fordi antidepressiva trodde de kunne fremkalle manisk episode hos meg. ts

Anonymkode: b39f6...591

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja! Jeg var rett og slett utbrent noe vi ser nå. Så nå er det om å redusere det som tar energi og gjøre mer av det so gir energi. Også mener de at jeg kan ha adhd eller bipolar lidelse så vi skal kanskje se på det senere om nødvendig. Så fikk quetiapin sandoz (antipsykotika), fordi antidepressiva trodde de kunne fremkalle manisk episode hos meg. ts

Anonymkode: b39f6...591

Høres lurt ut. Men synd det tok så lang tid før psykologen å se at den behandlingen hen ga ikke hjalp. Hvis angsten plager deg såpass mye bør du få noen til å hjelpe deg med det. Har du ikke fått lært noen teknikker ved anfall?

[AnonymBruker]

1. Du kommer til å dø uansett. Lev med det.

2. Ha en profesjonell person som du snakker med om angst

3. Vær venner med andre og ikke ta opp angsten med de

Anonymkode: 43f7a...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Men jeg hadde kanskje trengt en form for mor, far eller noe.

Ts 

Anonymkode: b39f6...591

Kanskje du kan se om røde kors eller noen andre i ditt nærmiljø har et tilbud for deg? En slags støttekontakt som du kan spørre om slike ting.

Anonymkode: 93f60...ed2

[AnonymBruker]

Jeg har selv slitt med angst i mange år, så jeg forstår godt hvordan det føles for deg. Følelsen av panikkangst er virkelig helt grusomt, og jeg tror ikke folk som ikke har opplevd det selv forstår hvor forferdelig det er, selv om det man frykter egentlig er helt ufarlig. 

Det er bra at du får hjelp, TS, men det høres ut som om du har havnet i en uheldig skvis pga bemanningsproblemer. Det er det dessverre ikke så mye å gjøre med. Men det finnes andre ting du kan gjøre, det finnes mange bøker og artikler du kan lese, søke hjelp i det frivillige, feks kirken eller røde kors, om du trenger en samtalevenn, finne et forum for likesinnede, der dere kan støtte hverandre osv. 

Finn ut hva du selv kan gjøre for å dempe angstanfall, feks lese bok, løse kryssord/sudoku, gå en tur, høre på radio/podcast/white noise osv. 

Og når du har anfall, si til deg selv, "nå har jeg angst. Det føles ubehagelig. Det kommer til å gå over" repeter mens du fokuserer på pusten din. 

Jeg har også lyttet mye til diverse mindfulness og avslappningsapper. Anbefaler Andrew Johnson spesielt! 

Anonymkode: 7076d...81c

[AnonymBruker]

Nå angsten og panikk anfallene kommer bare husk at det ikke er farlig! Prøv å vær sjefen over angstfølelsen.. jeg vet det ikke er lett fordi jeg sliter med det selv til tider.. 

men husk det er utrolig mange som sliter med dette og ingen dør av angsten ❤️ 

stor klem.

Anonymkode: 67d98...251

[AnonymBruker]

Har dere snakket om skjerming i terapien? Velge seg ut trygge ting og ikke utsette seg for det som trigger i en periode. Jeg hadde noen år totalt utbrent og fikk angst for alt. Det som hjalp meg var å bruke ett lavterskel møteplass en dag i uka (frivillighetssentralen, røde kors, frelsesarmeen etc) og de andre dagene i uka konsentrerte jeg meg om å klare å gå til butikken (annehver dag), ikke se nyheter, ikke snakke om ting jeg syntes var ekkelt etc.

Anonymkode: b634e...3ca

[AnonymBruker]

Mitt perspektiv er at jeg får angstsymptomer om jeg er i situasjoner over tid hvor det er for mye for meg. Med en gang jeg skjønte det kunne jeg lettere velge bort og prioritere. Jeg hadde engasjert meg i angstringen frem til da, men avsluttet det etter dette.

Vennskap og nære relasjoner er vanskelig nok uten sykdom, det blir enda vanskeligere med. Jeg vil anbefale kortfattet og klar kommunikasjon så snart du vet hva du trenger, jeg opplevde at noen folk økte belastningen på meg og derfor symptomene og andre forsterket de vanskelige følelsene, det jeg trenger er å delta i veldig gode samtaler med trygge folk. Jeg hadde ikke hatt en sjanse til å komme meg fra angst midt i noe som overbelaster meg, det er måten jeg er på.

 Jeg har måtte justere hvordan jeg tar inn sansene mine, for eksempel at jeg helst ikke så på folk, tørre å stille spørsmål om ting jeg føler meg usikker på, fortolkninger av indre signaler som plutselig hjertebank og aksept av at jeg er alene i perioder. Jeg har rett og slett ikke pratet om angsten til venner.

Nå har jeg ikke trodd at jeg skulle dø, så sånn sett har det jeg har hatt ikke vært angst som sådan og jeg skårer tildels altfor lavt på nevrotisme. Jeg er mer redd i konkrete og forståelige situasjoner.

Anonymkode: 2f571...83a

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du må være den trygge personen du trenger. Det er jo det som er målet på lang sikt, at du skal finne tryggheten inne i deg selv. Si de tingene til deg selv som du gjerne ville at venninnen din skulle si. Praktisere selvmedfølelse. Se deg selv, hva som er tungt. Sette ord på det som skjer. Holde rundt deg selv, stryke deg selv på armen. Gå gjennom bekymringene dine, en etter en, på en rolig og logisk måte. 

Anonymkode: a59d9...3e3