Angsten min går ut over mine venner - føler meg så alene. Hva kan hjelpe?

[AnonymBruker]

Jeg har angst og  noen ganger er det perioder som er verre enn andre. I går fikk jeg panikkanfall og måtte ringe legevakten, men det gikk fint. Jeg var helt overbevist om at jeg skulle dø, jeg tenkte ikke da at det var angst. 

Nå i kveld spurte jeg en venninne om noe, om noe er vanlig pga angtsen min. Da sa hun at jeg måtte slutte å spørre henne, og det har hun all rett på. Jeg skjønner så sykt godt at hun er lei. Så jeg tar henne ikke på det. Det får meg bare til å innse at nå har jeg trenger mer hjelp. 

Jeg går til dps og har gjort det i ett år nå. Og nå er fokuset på stabiliseringsterapi ved å starte rutiner, utprøving av medisiner noe som skremmer meg sykt. Før drev vi med kognitiv atferdsterapi, men det hjalp ikke meg noe. Jeg eksopnerer meg hele tiden og det gjorde meg mer sliten, at det heller økte angsten. Det er egentlig snakk om noe utbrenhet nå, der angtsen heller er ett symptom. Så nå driver vi å ser på kalenderen min og skal se hva som tar energi og hva som gir energi.

Jeg bare følte meg plutselig så alene. Selvom jeg forstår at mine venner er drit lei nå. Så jeg må bare stå i det alene fremover, men jeg skal klare det. Har dps, men vi møtes bare hver 3 uke pga jeg er på utprøving av medisiner og hun er halvt sykemeldt. 

Så nå vet jeg egentlig ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det alene de ukene jeg ikke er hos dps. Jeg skjønner at jeg trenger hjelp, men det så vanskelig å be om hjelp selvom jeg er hos dps. Jeg føler meg ekstremt alene, og føler meg så redd. Eneste jeg vil ha er noen å ha rundt meg akkurat nå. En jeg er trygg på og som jeg ikke hele tiden trenger bekreftelse fra. 

Jeg har en veldig god samtalepartner som jobber i samskipnaden, men henne er også sykemeldt. Og henne var den som bare ga meg den roen jeg trengte uten at vi trengte å snakke direkte om problemene. Men vi kunne sitte å bare snakke helt om hverdagslige ting også, hun var så rolig og hadde en kroppspråk som gjorde at jeg følte meg sett. Og så hun at det gnagde ett sted, så kunne hun se det. Jeg trenger en slik person akkurat nå. 

Hva kan hjelpe?

 

Anonymkode: b39f6...591

[AnonymBruker]

For å si det rett ut. Slutt å kreve at andre skal gjøre jobben for deg og ta ansvar selv. Du vet du har angst, du vet hvordan angst kjenner ut og du vet hvordan det utarter seg. Du må lære deg å stole på deg selv at det er bare angst, ikke lene deg på andre hele tiden. Du gjør deg selv avhengig av andre, du må bli mer selvstendig og trygg på deg selv og med deg selv. Og ikke minst, lære deg å bli trygg på din egen angst, da fratar du den all makten og frykten for angsten. For angst for angsten er det som mater angsten og opprettholder den år etter år. 

Eksponeringsterapi funker, du må gi det tid og du må ha riktig innstilling. Angst er slitsomt, eksponeringsterapi er utmattende og energikrevende. Er det enkelt, så gjøres det ikke riktig. 

Det å bli bedre av en angstlidelse er krevende, men fult mulig. Første steget er å akseptere at du må gjøre det helt selv, ingen andre kan gjøre det for deg. Du har allerede gått i terapi i 1 år, du skal ha lært alt du trenger innen nå. 

Anonymkode: 317de...682

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

For å si det rett ut. Slutt å kreve at andre skal gjøre jobben for deg og ta ansvar selv. Du vet du har angst, du vet hvordan angst kjenner ut og du vet hvordan det utarter seg. Du må lære deg å stole på deg selv at det er bare angst, ikke lene deg på andre hele tiden. Du gjør deg selv avhengig av andre, du må bli mer selvstendig og trygg på deg selv og med deg selv. Og ikke minst, lære deg å bli trygg på din egen angst, da fratar du den all makten og frykten for angsten. For angst for angsten er det som mater angsten og opprettholder den år etter år. 

Eksponeringsterapi funker, du må gi det tid og du må ha riktig innstilling. Angst er slitsomt, eksponeringsterapi er utmattende og energikrevende. Er det enkelt, så gjøres det ikke riktig. 

Det å bli bedre av en angstlidelse er krevende, men fult mulig. Første steget er å akseptere at du må gjøre det helt selv, ingen andre kan gjøre det for deg. Du har allerede gått i terapi i 1 år, du skal ha lært alt du trenger innen nå. 

Anonymkode: 317de...682

Først og fremst. Så kan jeg legge til før jeg traff veggen. Så hadde jeg mistet 4 nære familiemedlemer av sykdom. De fire døde på en periode på 2 år. to stykker i året. Så tiden brukte jeg på å jobbe, jobbe og jobbe pga. forsvarsmekanisme. 100% stilliing på papiret, men var nok mer oppe på nesten 200%. All min tid gikk på å jobbe. Da var jeg 24 år, nå er jeg 29. Og midt oppi dette selvmedisinerte jeg meg med alkohol, det var for mye å takle på det tidsunktet. 

Jeg begynte å studere for å ta en liten pause fra jobbingen. Og jobbet ganske mye med studier en periode, mye mer enn hva jeg hadde trengt tok fag på fag var vel oppe i 200% der også, Men på den måten fikk jeg ting på avstand. Så smalt det. Det smalt hardt. Jeg har snakket med 2 instanser og de begge sier at når det går nbra har jeg gjort alt selv og de føler de står mer på sidelinjen og oppsumerer. Slik som å tilbringe masse til i natur, spise sunt variert, osv. Jeg gjør mye bra. Men jeg er livredd etter de livskrisene. Jeg har blitt vettskremt. Og mistet 4 ekstremt gode mennesker som sto meg ekstremt nær fra jeg ble født. Og det skjedde brått. 

Når det går bra, så går det bra. Også kommer det dessverre tilbake når det er stress i livet. Og nå gjør jeg mye bra igjen, men selvfølgelig er det strevsomt, det må det vel være lov å synes? Nå har jeg et mål. Det er å ha noe å glede meg til hver dag, og oppnå en form for mestring hver dag. Det må være likevel lov til å oppsøke noe form for trygghet? Jeg mener ikke at jeg skal overøse mine venner med mine bekymringer. Men jeg hadde kanskje trengt en form for mor, far eller noe.

Ts 

Anonymkode: b39f6...591

[AnonymBruker]

Eg forstår at du er lei deg og føler deg avvist no. ❤️

Er venninna di helsepersonell sidan du spør henne om ting relatert til angsten din?

 

Anonymkode: 06010...ac0

[AnonymBruker]

Jeg har vært venninnen din TS. Og jeg var den som ga min venninne beskjed om å roe litt ned. Det ble kort og greit for mye.

Min venninne er en fantastisk person, men når angsten og depresjonen tok henne så ble hun ekstremt selvopptatt, alt handlet bare om henne og det eneste hun kunne snakke om var hvor vanskelig det var å være henne. Jeg prøvde å ta henne med på gøye ting, ringte henne hver dag, sendte masse meldinger, men alt jeg fikk i retur var snakk om sykdommen. Om jeg prøvde å dele noe fra mitt liv så tok det ca et halvt minutt og så snakket vi om angst igjen.

En periode var det skikkelig ille. Da ringte hun omtrent hver natt og fortalte at hun hadde lagt seg på sofaen fordi hun ikke klarte å ligge i sengen. Jeg syntes jo så klart enormt synd på henne, men til slutt måtte jeg bare si at hun var helt nødt til å snakke med noen profesjonelle om dette. Jeg er ikke helsepersonell og kan ikke mer om angst og depresjon enn den vanlige mannen i gaten. Jeg var kort og greit livredd for å trå feil. De gangene jeg sa noe hun ikke likte/noe feil så ble hun rasende på meg. Jeg ble så enormt sliten av å gå på tærne rundt henne, samtidig som jeg så fryktelig gjerne ville hjelpe henne.

Enden på visa ble at hun kontaktet legen sin for mer hjelp enn hun allerede fikk og vi snakket lite sammen en stund. Etter en stund har hun gradvis gjenopptatt kontakten og nå sier hun at hun skjønner hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg har vært tilgjengelig for henne hele veien, men da for å snakke om andre ting enn angst. Det taklet hun dessverre dårlig når hun var så syk som hun var.

Hadde min venninne ringt meg på denne tiden og sagt: Nå har jeg det tungt, kan vi sladre om vær og vind? Jeg hadde så klart snakket med henne! Jeg ville veldig gjerne være med henne, men jeg var nødt til å beskytte meg selv litt også. Jeg er sikker på at din venninne gjerne er der for deg, men kanskje dere kan snakke om helt andre ting TS?

Klem til deg ❤️

Anonymkode: 3bd63...e99