Er jeg en manipulerende eller truende mamma?

[AnonymBruker]

Det er ikke mye som får min 3-åring til å høre på meg. Det eneste er såkalte trusler. Men er dette trusler, eller rett og slett bare at jeg forteller om naturlige konsekvenser? 

Hun fikk se litt på barne-tv før vi skulle pusse tennene i dag morges. Da det var på tide å skru av sa jeg fra om det noen minutter før. Da vi skrudde av ble hun sint, begynte med høylytt sutring, og nektet å gå til badet med meg. Da sa jeg "kanskje du ikke kan se på tv før barnehagen. Hvis du sutrer og ikke kommer til badet, så betyr vel det at du ikke bør se på barne-tv på morgenen, det må jeg huske i morgen". Da kom hun til badet og sluttet å sutre med en gang. 

I går skulle vi gå ut på kafe og kjøpesenter, men det var utrolig mye styr å få kledd på seg og gått ut. Hun var skikkelig uregulert,vill, og jeg fikk ikke kontakt. Slike dager er typiske dager hvor hun kan springe fra meg, tar på alt og potensielt river ned ting (med uhell) på butikker, og det er generelt veldig krevende å gå ut og gjøre ting. Før vi gikk satt jeg meg ned på gulvet og sa at vi må gjøre en avtale. "Hvis vi skal gå ut, må du høre på mamma når vi er ute. Du må holde meg i hånda når jeg sier det, og stoppe når jeg ber deg å stoppe. Du må høre etter når jeg gir deg en beskjed. Hvis ikke, kan vi ikke gå ut." Først sa hun ja, gikk ut i oppgangen i blokka og begynte å hyle og rulle rundt og så videre. Jeg ville si at hun ikke kunne hyle i oppgangen, og sa: "mamma må gi deg en beskjed". Hum fortsatte å hyle og hørte ikke etter, da gikk jeg inn igjen og sa "ja vel, når du ikke hører på beskjeden min, kan vi ikke gå ut skjønner jeg. Da må vi bare gå inn igjen". Da sa hun "nei! Jeg hører etter!", og tok til seg beskjeden min om å ikke hyle. Da gikk vi ut (selve turen gikk ikke veldig bra, og jeg måtte true/minne henne på avtalen vi hadde gjort flere ganger, med "trussel" om å dra hjem. Da hørte hun mer etter).

Spørsmålet mitt er: er det trusler jeg kommer med? Eller bare beskjed om naturlige konsekvenser? For dette er den eneste måten jeg får barnet mitt til å høre etter. 

Anonymkode: 26b60...a99

[AnonymBruker]

Nei, det er ikke trusler. Det er helt alminnelige konsekvenser for adferd. På et eller annet tidspunkt må et menneske lære seg at handlinger alltid vil ha konsekvenser. Bedre at de lærer seg dette som barn enn voksen.

Anonymkode: c852e...36d

[AnonymBruker]

Å si ifra hva resultatet blir dersom barnet feks ikke kler på seg osv er kobhelt greit. Men der du feilet var ko å gjenta gang på gang at dere måtte dra hjem hvis barnet ikke hørte på deg. Hvorfor skal barnet høre når du uansett ikke gjenomfører det du sier? 

Anonymkode: e1dac...4a4

[AnonymBruker]

Du er en flink forelder. Vær mer trygg på deg selv. Gjennomfør det du sier, så hun vet at hun kan stole på deg. Nå er det bare tomme trusler du kommer med, og det lærer henne at hun ikke kan stole på det du sier. 

Anonymkode: 5758d...187

[AnonymBruker]

"Truslene" er ok, men du feiler jo i å gjennomføre dem. Hun lærer fort at truslene er tomme hvis dere ikke faktisk drar hjem når hun ikke oppfører seg.

Anonymkode: ff81d...7b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

"kanskje du ikke kan se på tv før barnehagen. Hvis du sutrer og ikke kommer til badet, så betyr vel det at du ikke bør se på barne-tv på morgenen, det må jeg huske i morgen". Da kom hun til badet og sluttet å sutre med en gang. 

Dette var unødvendig og en lang og kronglete setning. Bare ikke sett på tven på morgen, du trenger ikke å si noe som helst om det. Det er en uvane og skaper mer frustrasjon enn glede.

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

"Hvis vi skal gå ut, må du høre på mamma når vi er ute. Du må holde meg i hånda når jeg sier det, og stoppe når jeg ber deg å stoppe. Du må høre etter når jeg gir deg en beskjed. Hvis ikke, kan vi ikke gå ut."

Prøv å si dette FØR dere havner i situasjonen, skap forventningen om hva hun skal gjøre når dere er ute. Snakk om den ønska oppførselen før dere kommer dit hvor oppførselen skal være, typisk på vei mot destinasjonen. Og når dere er der, gir du henne skryt for når hun gjør det dere snakket om. Alltid gi skryt (ikke 'så flink du er') når de oppfører seg som du ønsker. Det kan være du sier til henne: 'Godt jobba' osv. Det kalles positiv forsterkning og gjør at de gjør mer av det.

 

Da kan du ta det mer i fredsstid, også får du heller minne henne på det om det glipper. Glipp kan skje, spesielt om man blir begeisret. Da må du huke henne inn. Og om det ikke hjelper, så forlater dere stedet. For har disse såkalte truslene ført til at de har blitt gjennomført noen gang?

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg ville si at hun ikke kunne hyle i oppgangen, og sa: "mamma må gi deg en beskjed". Hum fortsatte å hyle og hørte ikke etter, da gikk jeg inn igjen og sa "ja vel, når du ikke hører på beskjeden min, kan vi ikke gå ut skjønner jeg. Da må vi bare gå inn igjen". Da sa hun "nei! Jeg hører etter!", og tok til seg beskjeden min om å ikke hyle. Da gikk vi ut (selve turen gikk ikke veldig bra, og jeg måtte true/minne henne på avtalen vi hadde gjort flere ganger, med "trussel" om å dra hjem. Da hørte hun mer etter).

Dere virker til å være inne i dårlig sirkel. Gjentatte trusler, men null gjennomføring. Dette vil kun virke en begrenset periode. Om noen år vet hun at det er tomme ord og herjer som hun selv vil for du har null gjennomføringsevne.

 

 

Anonymkode: 5af8d...619

[AnonymBruker]

Ikke trusler nei, naturlige konsekvenser.
Jeg har gjort dette masse med mine. Barn er smarte. De vet når det ikke er sammenheng mellom tomme trusler og virkeligheten. Mens når man gjør ting realistisk forstår de at dette er jo alvor. Ikke minst lærer de seg at DE kan påvirke utfallet av ting selv. At deres valg medfører de og de konsekvensene. Mine har alltid hørt på ting slikt, og er i dag veloppdragne fine barn som VET at dere oppførsel påvirker hva de får og ikke får. Kjærlighet får de alltid ❤️ Så ikke sånn sett. Men de har for lengst skjønt at god oppførsel ser ut til å lønne seg, fordi da får de det mer som de vil. De har vel også lært å justere sin vilje mot noe som faktisk er oppnåelig. 

Men må jo være konsekvent da, det er jo viktig. De vil jo selvsagt teste om vi mener det vi sier. Men her holdt det med å stå for det noen få ganger, så skjønte de tegninga.

Anonymkode: 389fa...ec2

[AnonymBruker]

Jeg vil si helt normal oppdragelse, sjøl ville jeg lagt til at om du ikke slutter nå så går vi. Hadde hun fortsatt etter det, hadde jeg plukket opp ungen og bært henne i bilen og kjørt hjem. Forklart rolig at sånn blir det om du ikke vil høre på mamma. Så fikk hun heller være sur en stund, men forhåpentligvis lært konsekvens av handlingen sin.

Anonymkode: c52e1...b29

[AnonymBruker]

Mitt barn er også sånn, glemmer beskjedene som er gitt hele tiden. Det er jo ikke trusler, bare konsekvensen av hva som blir å skje. Neste gang barnet spørr minner jeg han heller på hva som skjedde sist og hvorfor de ikke får lovt. Gjør det noen ganger før vi kan prøve igjen. 

Anonymkode: cc223...f2b

[AnonymBruker]

Du legger jo opp til at det skal gå galt også da! Hvorfor la henne se tv før barnehagen? Når du vet det blir drama når du skal skru av? 
 

Hvorfor planlegge en tur på cafe og kjøpesenter med en sliten og kranglete 3 åring? Hadde vært bedre med en tur ut i frisk luft på en lekeplass. 

Anonymkode: d6709...415

[AnonymBruker]

Helt vanlige konsekvenser. Gjør slik med min gutt på 2 år også, og det er det som fungerer.

Anonymkode: 8598f...ea8

[LeonoraDorothea]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Du legger jo opp til at det skal gå galt også da! Hvorfor la henne se tv før barnehagen? Når du vet det blir drama når du skal skru av? 
 

Hvorfor planlegge en tur på cafe og kjøpesenter med en sliten og kranglete 3 åring? Hadde vært bedre med en tur ut i frisk luft på en lekeplass. 

Anonymkode: d6709...415

Enig med denne. 
 

Konsekvensene er i utgangspunktet greie, men jeg synes på en måte at du setter ungen opp til å feile.

Du legger opp til aktiviteter ungen ikke klarer å takle, og så legger du skylden på ungen når det går galt. Det er du som voksen som har ansvaret for å tilrettelegge ut fra hva du vet at barnet fikser.

Og måten du formidler det på gir preg av «guilt-tripping». 
 

Du kommer lengre med å gi barnet mestring og ved å vise at du som voksen klarer å styre skuta på en måte som er god for alle involverte. Hvis barnet får tillit til at du regulerer hverdagen på en måte som kommer det til gode, vil du få en mer naturlig autoritet og slippe å krangle så mye.

[AnonymBruker]

I utgangspunktet helt ok. 

Men som flere sier her: det er ditt ansvar at de utfordringene du gir er innenfor det hun kan klare, og at du ikke setter henne opp for å feile.

Og at du faktisk utfører de konsekvensene da har sagt du skal gi.

Synes noe skurrer her.

Har en treåring noen intresse av å dra på kjøpesenter? Til og med jeg som voksen synes det er overstimulerende og kjedelig. Og spesielt om hun allerede er i dårlig humør. 

Se litt tv? Hvor lenge lot du henne se da? Om det bare var 15 minutter for eksempel, så skjønner jeg jo at det ikke er så kult. Har barnet først satt  ned så bør det jo kunne se en episode eller to. 

Og tv før barnehagen, det er bare helt unødvendig.

Synes ikke den formuleringen din rundt tv-tittingen var så grei. Som hun over sier gir det litt følelse av guilt tripping. 

Anonymkode: 6bff6...f47

[AnonymBruker]

Tja, treåringer er ikke så store enda. Generelt sett er jeg enig i at "trusler" om konsekvens må gjennomføres, men mener likevel at en del treåringer kan trenge påminnelser. Derfor hadde jeg f.eks ikke tvert dratt hjem, selv om vi hadde hatt en samtale om dette før vi dro hjemmefra for 2 timer siden. Treåringer lever i nuet. Så lenge barnet korrigerer atferden ved påminnelsen tenker jeg det er greit å gi en påminnelse: "husker du at du måtte holde mamma i hånden?" Slik måtte jeg gjøre med mitt ene barn. Noen påminnelser ble gitt, og han hørte da etter med en gang, i stedet for å avbryte alt vi holdt på med å dra han hjem. 

Så må man jo også vurdere hva man sier blir konsekvens. Hvis familien feks er på vei til en fornøyelsespark hadde jeg aldri sagt til hverken en treåring eller syvåring at hvis du ikke hører etter kjører vi hjem igjen. 

Anonymkode: 1399a...264

[Arkana]

Jeg er enig med de andre her. Du gir henne et ansvar hun ikke er klar for. Hun er bare tre år og det er kjempevanskelig å regulere følelsene sine. Som andre har påpekt legger du opp til at hun feiler. Slutt å la henne se TV før barnehagen, det skaper jo bare problemer. La henne heller leke, tegne eller noe annet og så kan hun heller se TV til en tid hvor de ikke gjør så mye om det blir uro når det slås av. 

Avtalene og konsekvensene ved å tulle når dere går ut er helt greie. Samtidig gjennomfører du heller ikke din del av avtalen, nemlig at dere går hjem hvis hun ikke slutter. Du kommer altså med tomme trusler og det skjønner barn veldig raskt. Det er jo ikke rart hun ikke slutter når hun erfarer at hun kan strekke det i det uendelige og det eneste som skjer er at du minner henne på avtalene og kommer med tomme trusler igjen og igjen. Gi henne ordentlig beskjed neste gang, minn gjerne på det én gang og etter det går dere faktisk hjem. 

Til sist vil jeg minne om å faktisk rose når hun gjør noe bra. Foreldre har gjerne en tendens til å si noe eller kjefte når barn gjør noe vi ikke vil og så sier og gjør vi ingenting når de gjør noe bra, for det ser vi som normalen og det vi er fornøyd med. Vær nøye med å rose henne når hun oppfører seg pent og hører etter. La henne føle at det er verdt det for henne å gjøre som hun får beskjed om og gi henne mestringsfølelse i stedet for at hun alltid føler at hun gjør noe galt. Prøv å ha fokus på at hun faktisk veldig gjerne vil gjøre det riktig og vil ha det bra, hun ønsker jo ikke å skape trøbbel og gjøre deg sint, men hun er bare tre år og det er du som er voksen og du som må legge til rette for at hun får det til. 

[AnonymBruker]

Du er ikke en dårlig mamma, du har bare urealistiske forventninger til hva barnet ditt klarer å forstå av logikk og fremtidsstenkning. Så små barn klarer ikke å tenke "mamma sa at det ikke blir tv i morgen om jeg ikke skrur av, så best å skru av". Da er det bedre å skru av tv, trøste barnet for at TV-tid er over og så finne på noe gøy for å komme seg på badet. F eks " få se om du kan hoppe som en hare til badet" og så hopper du som en hare. Det kan ofte hjelpe. Eller gjøre det til en konkurranse eller noe. 
Og i butikk- situasjonen du nevnte. Noen ganger er barn i koko-modus og man må bare endre planer rett og slett. Det er ikke alltod de faktisk evner å ta seg sammen. Spesielt om de er trøtte, sultne eller slitne

Anonymkode: f3572...6a4

[Irak]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke mye som får min 3-åring til å høre på meg. Det eneste er såkalte trusler. Men er dette trusler, eller rett og slett bare at jeg forteller om naturlige konsekvenser? 

Hun fikk se litt på barne-tv før vi skulle pusse tennene i dag morges. Da det var på tide å skru av sa jeg fra om det noen minutter før. Da vi skrudde av ble hun sint, begynte med høylytt sutring, og nektet å gå til badet med meg. Da sa jeg "kanskje du ikke kan se på tv før barnehagen. Hvis du sutrer og ikke kommer til badet, så betyr vel det at du ikke bør se på barne-tv på morgenen, det må jeg huske i morgen". Da kom hun til badet og sluttet å sutre med en gang. 

I går skulle vi gå ut på kafe og kjøpesenter, men det var utrolig mye styr å få kledd på seg og gått ut. Hun var skikkelig uregulert,vill, og jeg fikk ikke kontakt. Slike dager er typiske dager hvor hun kan springe fra meg, tar på alt og potensielt river ned ting (med uhell) på butikker, og det er generelt veldig krevende å gå ut og gjøre ting. Før vi gikk satt jeg meg ned på gulvet og sa at vi må gjøre en avtale. "Hvis vi skal gå ut, må du høre på mamma når vi er ute. Du må holde meg i hånda når jeg sier det, og stoppe når jeg ber deg å stoppe. Du må høre etter når jeg gir deg en beskjed. Hvis ikke, kan vi ikke gå ut." Først sa hun ja, gikk ut i oppgangen i blokka og begynte å hyle og rulle rundt og så videre. Jeg ville si at hun ikke kunne hyle i oppgangen, og sa: "mamma må gi deg en beskjed". Hum fortsatte å hyle og hørte ikke etter, da gikk jeg inn igjen og sa "ja vel, når du ikke hører på beskjeden min, kan vi ikke gå ut skjønner jeg. Da må vi bare gå inn igjen". Da sa hun "nei! Jeg hører etter!", og tok til seg beskjeden min om å ikke hyle. Da gikk vi ut (selve turen gikk ikke veldig bra, og jeg måtte true/minne henne på avtalen vi hadde gjort flere ganger, med "trussel" om å dra hjem. Da hørte hun mer etter).

Spørsmålet mitt er: er det trusler jeg kommer med? Eller bare beskjed om naturlige konsekvenser? For dette er den eneste måten jeg får barnet mitt til å høre etter. 

Anonymkode: 26b60...a99

Jeg tenker at trusler er noe man truer med som ikke blir gjennomført. Så jeg bruker ikke det. Jeg sier til barna mine at de får advarsler på hva som kan skje, om de ikke hører på meg. Supert at du er tydelig og fortellende overfor barnet. Da kan barnet føle seg mer trygg på deg. Å lage avtaler er veldig lurt. Minne dem på avtalen like så. Det virker tryggende på barnet ditt. Barn trenger grenser og rammer. Det er bare bra for dem. Du er god 👏👏👏👏

Endret tirsdag kl 12:07 av Irak

[AnonymBruker]

Ikke bare trusler, men tomme som sådan. 

Anonymkode: 97f17...9d6

[AnonymBruker]

Nå er det lenge siden jeg hadde en 3 åring, så jeg kan ha glemt mye. Men jeg synes at du gir veldig lange beskjeder til datteren din. Tror du hun klarer å ta imot og skjønne så lange beskjeder? Hun er jo bare 3 år. 

Anonymkode: d5250...897

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er ikke mye som får min 3-åring til å høre på meg. Det eneste er såkalte trusler. Men er dette trusler, eller rett og slett bare at jeg forteller om naturlige konsekvenser? 

Hun fikk se litt på barne-tv før vi skulle pusse tennene i dag morges. Da det var på tide å skru av sa jeg fra om det noen minutter før. Da vi skrudde av ble hun sint, begynte med høylytt sutring, og nektet å gå til badet med meg. Da sa jeg "kanskje du ikke kan se på tv før barnehagen. Hvis du sutrer og ikke kommer til badet, så betyr vel det at du ikke bør se på barne-tv på morgenen, det må jeg huske i morgen". Da kom hun til badet og sluttet å sutre med en gang. 

I går skulle vi gå ut på kafe og kjøpesenter, men det var utrolig mye styr å få kledd på seg og gått ut. Hun var skikkelig uregulert,vill, og jeg fikk ikke kontakt. Slike dager er typiske dager hvor hun kan springe fra meg, tar på alt og potensielt river ned ting (med uhell) på butikker, og det er generelt veldig krevende å gå ut og gjøre ting. Før vi gikk satt jeg meg ned på gulvet og sa at vi må gjøre en avtale. "Hvis vi skal gå ut, må du høre på mamma når vi er ute. Du må holde meg i hånda når jeg sier det, og stoppe når jeg ber deg å stoppe. Du må høre etter når jeg gir deg en beskjed. Hvis ikke, kan vi ikke gå ut." Først sa hun ja, gikk ut i oppgangen i blokka og begynte å hyle og rulle rundt og så videre. Jeg ville si at hun ikke kunne hyle i oppgangen, og sa: "mamma må gi deg en beskjed". Hum fortsatte å hyle og hørte ikke etter, da gikk jeg inn igjen og sa "ja vel, når du ikke hører på beskjeden min, kan vi ikke gå ut skjønner jeg. Da må vi bare gå inn igjen". Da sa hun "nei! Jeg hører etter!", og tok til seg beskjeden min om å ikke hyle. Da gikk vi ut (selve turen gikk ikke veldig bra, og jeg måtte true/minne henne på avtalen vi hadde gjort flere ganger, med "trussel" om å dra hjem. Da hørte hun mer etter).

Spørsmålet mitt er: er det trusler jeg kommer med? Eller bare beskjed om naturlige konsekvenser? For dette er den eneste måten jeg får barnet mitt til å høre etter. 

Anonymkode: 26b60...a99

Det er naturlige konsekvenser! Kanskje hun fikk litt mange sjanser da dere gikk tur? Jeg sitter ikke på noe fasit her, og jeg selv har gitt mine egne altfor mange sjanser, og det samme gjør jeg på jobb som barnehagelærer innimellom. Neste gang hadde jeg prøvd å bare gitt en sjanse, og så dratt hjem. 

Jeg syns du gjør det helt rett  (Som sagt, jeg sitter ikke på noe fasit, barn er ulike! Men jeg gir samme type konsekvenser!)

Anonymkode: 32644...29f