Føler meg fortapt i livet

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne 27 år og jeg føler meg så enormt fortapt i livet. Jeg har aldri hatt ambisjoner. Oppveksten min var preget av vold og under hele tenåringstidene mine var jeg rebell, og jeg har aldri brydd meg om fremtiden min. Jeg har tenkt at jeg skal dø når jeg blir rundt 25 år. Vet ikke hvorfor jeg har hatt de tankene. Jeg sitter i dag med 190k i kredittgjeld, ingen sparepenger, jeg har for lavt snitt til å komme inn på noe studier som faktisk virke litt interessant. Jeg prøver å ta opp fag, men det krever enormt mye av meg. Har fra siden jeg ble 19 år frem til i dag stagnert helt i livet. Ikke fått til noe, ikke gjort noe, bare vært en zombie. 

Hvorfor er jeg sånn? Jeg har ingen diagnoser på papir, annet enn at jeg har vært deprimert. Føler meg ikke deprimert nå, men å ta tiltak syns jeg likvevel er vanskelig fordi jeg ikke aner hvor jeg skal starte. Føler årene flyr som fy, og at jeg ikke klarer å oppnå noe. Alle andre på min alder har tatt utdanning, kjøpt seg hus, fått seg barn. Mens her er jeg...

Anonymkode: 09451...62f

[AnonymBruker]

Det tar lang tid å stable et nytt liv på bena, så du må se det som en maraton. Du må ta et steg om gangen, ikke ha for mange baller i luften. Men for eksempel bestemme deg at de neste to årene prioriterer du å få karakterene du ønsker. Så er økonomien lengre fram i fremtiden. Du får ikke gjort alt du ønsker på en gang.

Anonymkode: c8618...139

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det tar lang tid å stable et nytt liv på bena, så du må se det som en maraton. Du må ta et steg om gangen, ikke ha for mange baller i luften. Men for eksempel bestemme deg at de neste to årene prioriterer du å få karakterene du ønsker. Så er økonomien lengre fram i fremtiden. Du får ikke gjort alt du ønsker på en gang.

Anonymkode: c8618...139

Men når er det normalt å starte å gjøre ting for fremtiden? Jeg har aldri blitt lært opp til nettopp dette. Hvordan man skal klare seg i fremtiden, hva man må gjøre, hvilke valg man må ta..

Anonymkode: 09451...62f

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg, og jeg forstår at det må være utrolig vanskelig å føle seg fastlåst og fortapt, spesielt etter alt du har vært gjennom. Å vokse opp med vold og å ha den opplevelsen av å ikke bry seg om fremtiden kan sette dype spor, og det er helt normalt at det føles vanskelig å finne veien videre. Det er modig av deg å dele dette, og å være ærlig med deg selv om hva du føler.

Det er utrolig at du har begynt å ta opp fag, selv om det er krevende. Å ta små steg, selv om de føles tunge, er et kjempestort skritt. Det er også viktig å huske at du ikke trenger å ha alt på plass med en gang. Livet har ikke en fasit, og du er ikke alene om å føle deg som en «zombie» noen ganger. Det er mange som har opplevd stagnasjon i livet på et tidspunkt.

Selv om det føles som du er på stedet hvil, så kan det å gjøre små endringer på lang sikt føre til store forbedringer. Det kan være nyttig å fokusere på hva som er mulig akkurat nå, uten å overvelde deg selv med alt du føler du bør ha oppnådd. Kanskje det kan være nyttig å ta et skritt tilbake og tenke på hva som gir deg glede, selv små ting, og bruke det som et fundament for å bygge videre på.

Jeg vil også oppfordre deg til å søke støtte – enten det er profesjonell hjelp eller samtaler med noen du stoler på. Å få hjelp til å sortere tanker og følelser kan gjøre det lettere å finne retning, og noen ganger kan det gi et nytt perspektiv på ting. Du er sterk som har kommet så langt, og det er aldri for sent å endre kurs. Du er mer enn din fortid og hva du føler akkurat nå❤️❤️

Anonymkode: c1160...00e