Sorg over å aldri skulle være gravid igjen

[AnonymBruker]

Må bare lufte tankene litt. 
Vi har tre fantastiske barn. Livet er ganske fint både med familielivet, partnerskapet, økonomien, arbeidslivet og livet generelt. Ting går liksom som smurt. 
vi hadde egentlig bestemt oss for at vi ville ha 4 barn, men ombestemt oss underveis. Forrige svangerskap ble jeg alvorlig syk, og baby måtte bli født prematurt for at jeg skulle overleve. Sjansen er stor for at det samme vil skje igjen. Valget er derfor ganske enkelt at vi stopper på de 3 flotte vi har allerede. Dette er vi begge enige om. 
 

Men jeg går å kjenner på en voldsom sorg over at jeg aldri skal være gravid igjen. At jeg aldri skal få oppleve sparkene igjen. Aldrk få oppleve å få en nyfødt baby på brystet. Aldri sitte timesvis hud mot hud med en liten baby. Aldri oppleve første skritt, første tann, første latter, første rampestrek osv. jeg syntes det er utrolig trist at jeg er ferdig med den tidsepoken av livet. Selv om jeg gleder meg over alt det livet gir meg nå, og der barna er i dag, så er det allikevel trist å vite at jeg aldri kommer til å oppleve det andre igjen. 
 

jeg vet at vi ikke skal ha flere barn. Jeg ønsker ikke å risikere p bli så syk igjen, og måtte være innlagt i ukesvis borte fra barna. Jeg ønsker ikke å påføre mannen og barna den belastningen av min sykdom.
 

er det noen andre som også føler sorg over å være ferdig med babytida? Går det over?

Anonymkode: 9e0a7...82f

[AnonymBruker]

Det går over, hvis du ikke dyrker sorgen. 

Det er en milliard første ting å oppleve. Og hver epoke har sin sjarm med alle barna 

Anonymkode: e99b1...e15

[AnonymBruker]

Jeg ville bare sende en klem og si at jeg skjønner godt sorgen.

Holder selv på å lande i det å ikke skulle pakke frem babyklærne en siste gang, da vi er ferdige selv om jeg gjerne skulle hatt en til..

Anonymkode: 1c448...861

[AnonymBruker]

Vi er alle forskjellig. Gravid med nr 2 og sender gubben til klipp av streng, overlykkelig for at jeg aldri skal måtte oppleve første trimester igjen, og aldri skal måtte oppleve tredje trimester igjen. Hadde en traumatisk barseltid med første barnet så den gleder jeg meg også enormt til å få overstått - for alltid!

Gleder meg allerede til minste begynner i bhg, til jeg er ferdig med amming, våkenetter, bleier og timevis i en stol med spedbarn på brystet.

Å ha baby er virkelig ikke noe for meg. Større barn derimot! Det er jo så mye moro, og har inntrykk av at det bare blir mer gøy jo større de blir! 

Skal det ikke bli litt godt å legge våkenetter og gråt med uviss årsak bak seg? Prøv å ikke bare fokusere på alle de første du ikke skal ha igjen, men tenk også litt på de sist - for noe må det da være deilig å være ferdig med?

Personlig skal jeg gjøre et stor nummer ut av å kvitte meg med bbhugme når tiden er inne. Ja, den er en livredder når behovet er der, men herregud så deilig det skal bli å slippe å ha behovet! 😄

Anonymkode: 4a3cf...af7

[AnonymBruker]

Jeg ønsket bare to barn, men nå er nyfødttiden over for andre ungen og den har bare vært preget av kolikk, ammeproblemer og andre personlige greier. Sitter nå med en dyp sorg og depresjon av å «miste» den fine tiden som jeg hadde opplevd med første. Må ha en til for å «gjøre opp»

Anonymkode: 59a36...52c

[Sigrid<3]

😭😭😭🫶🫶🩷🩷🩷

[AnonymBruker]

Jeg er gravid nå, og det eneste som tar meg igjennom er lettelsen over at dette blir aller siste gang. 

Anonymkode: 93d8d...b79

[AnonymBruker]

Vi har bare et barn. Jeg hadde en forferdelig barseltid, og fødselsopplevelsen var ikke særlig god den heller. Svangerskapet var helt ok.

Jeg har jo en viss sorg over at jeg aldri får oppleve noe fint med fødsel/barsel/babytid, men ikke søren om jeg går gjennom det der igjen. 

Anonymkode: ea9af...9c7

[AnonymBruker]

Du får mange slike sorger TS. Det er sorg når barnetiden er over. Så er det sorg når de flytter ut. 

Man har dem i et visst antall år, og så er det forbi. Noen av årene er litt vanskelige, og ofte pga en selv. Fordi man ikke greier å omstille seg, ikke greier å prioritere riktig. Ikke takler at de løsriver seg, og møter dem riktig da. Så når du takler alt det...så flytter de ut. Og da sitter du der med tomme rom, og du innser at den middagen hver dag du var så lei av å lage, med små ansikt, mutte ungdom, latter, der de forteller om dagen...den tiden er over.  

Så ja. Det er mange gleder, og det er utfordrene, og det er sorg. Men slik er det. Det er en tid for alt. ...og løsningen er ikke å fylle på med barn, men å lære seg å sette pris på hver epoke som kommer. Virkelig sette pris på hvor du er nå. Hva du har nå. Om du har utfordringer med dem, er sliten osv...så har du muligheten til å gi en klem, til å være med dem. 

Anonymkode: 61082...91c

[AnonymBruker]

Jeg håper det går over❤️ står midt oppi det selv for øyeblikket. Vi har alltid sagt 3, og nå har vi 3 friske fine barn, men hjertet mitt lengter etter en fjerde. 
 

Og algoritmene mine ELSKER å servere meg reaksjonsvideoer på positiv test.

Anonymkode: 2dea9...201

[AnonymBruker]

Vi slet med å få de to vi har nå, og hadde en spontanabort med tredje, og ikke lykkes med flere graviditeter.

Så jeg prøver å sette pris på de vi har, som er flotte og friske barn. 
Ja, så kjøpte vi en kattunge, da. Den får myyyyye kos🤭

Anonymkode: 85a2b...634

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Jeg ønsket bare to barn, men nå er nyfødttiden over for andre ungen og den har bare vært preget av kolikk, ammeproblemer og andre personlige greier. Sitter nå med en dyp sorg og depresjon av å «miste» den fine tiden som jeg hadde opplevd med første. Må ha en til for å «gjøre opp»

Anonymkode: 59a36...52c

Og hva om det skjer igjen? Skal du ha fjerde unge, femte unge, sjette unge?

Anonymkode: 68353...000

[Tjoheiii]

Ingen råd, vil bare si at jeg føler med deg🤎 er i akkurat samme situasjon, har alltid ønsket meg fire barn, er gravid med nummer tre og jeg og mannen har blitt enig om at dette blir sistemann. Både av praktiske årsaker, hvis vi skulle hatt fire barn måtte vi flyttet til et større hus, barn krever mer oppfølging enn vi trodde før vi fikk barn etc.😅, men jeg prøver å trøste meg med at jeg sannsynligvis ikke ville følt meg «ferdig» om jeg fikk fire barn heller. Og ett sted må jo grensen gå😅 jeg har (heldigvis?) vært veldig kvalm i dette svangerskapet, i motsetning til de to forrige, så akkurat det å gå gravid igjen frister egentlig ikke så mye. Men samtidig prøver jeg bare å nyte hvert øyeblikk og tenke at jeg har bare et visst energinivå å dele på barna, og nå når vi gir oss på tre så får jeg mer tid og energi til hver av dem🥰 jeg tipper denne følelsen går over med tiden🤎 kan ikke skjønne at det er fristende å få flere barn når de barna du har er blitt ti-femten år🤭

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn, men så for meg sånn ca tre barn. Jeg har to søsken og det hadde min mann også. Men så ble jeg så syk etter svangerskapet med bekkeløsning, sengeliggende mer eller mindre i flere år, og det var ikke forsvarlig med flere barn, da kunne jeg endt opp i rullestol. Nå er sønnen min snart tredve, og ja det har vært og er fortsatt en sorg at jeg ikke fikk flere barn. Prøv å glede deg over de barna du har. Du har mye å glede deg over. Jeg er veldig dypt takknemlig over min også selvfølgelig. Livet blir sjeldent akkurat slik vi helt kunne drømme om 100 prosent på alle måter. 

Anonymkode: 32f4f...902

[AnonymBruker]

Føler også med deg. Vi har to, og jeg kjenner veldig på ønske om en tredje, men det er for mange cons på listen, og jeg blir helt sørgelig når jeg tenker på det. Tror likevel det er det beste. Men huff. Skikkelig trist. Men jeg trøster meg med at det sikkert ville vært like trist når neste barn blir født og kommer forbi baby-fasen at det er siste gang da også. En eller annen gang må det jo bli siste gang liksom.. 

Anonymkode: 5b27f...a4b

[AnonymBruker]

Ærlig talt så klarer jeg ikke å sette meg inn i din situasjon. Må ærlig si at jeg føler på misunnelse når jeg hører deg eller andre som har 1-2-3 barn føler for å få flere men at dette ikke er mulig eller passer. Etter x antall spontanaborter (to så sent at barna mine kunne overlevd om det bare hadde skjedd ett par uker senere) og mye inn og ut med leger og forsøk så sitter jeg som 38 år ufrivillig barnløs. Jeg vil bare råde deg til å fokusere på det du har og så mye som mulig. Jeg fokuserer på mine nevøer og nieser, familie, min mann og alt det gode jeg har i livet. Hadde ett par perioder hvor jeg var farlig nær å bli så deprimert at det skremte mannen min. Så aksept er den eneste løsningen. Og du har tre barn, fokuser og vær takknemmelig for dem.

(Mener ikke at du ikke har lov til å være lei deg, alle har lov til dette når de føler noe mangler i livet).

Anonymkode: 19422...83d

[AnonymBruker]

Du er utrolig heldig som føler det sånn! Jeg er uendelig lykkelig over at jeg aldri igjen skal måtte gå gjennom en graviditet. Mange blir så dårlige i svangerskapet at de tar abort selv om barnet er ønsket. De får derfor også ofte færre barn enn de ellers ville fått. 

Anonymkode: aa443...9d8

[Lorieen]

Jeg tror man føler på et visst vemod uansett når man har fått sistemann, enten man har to eller seks barn. Det er noe ugjenkallelig ved det å lukke den døra, det å være en bærende, fødende, ammende kvinne og mor. Livet går videre, og alt går over, men det er fullstendig normalt og lov å føle sorg over epoker som er over, bare man ikke blir hengende fast i sorgen.

[AnonymBruker]

Jeg har alltid sett for meg å ha tre barn. Fikk to på rappen tidlig i 20årene. Jeg ville ha en til, mannen ville ikke. Så forsonet jeg meg med det, helt til vi gikk fra hverandre og jeg traff en ny mann. Da kom suget tilbake. Jeg er nå i begynnelsen av 40årene så det synger på siste vers. Kom frem etter et par år med ny mann at han høyst sannsynlig er steril så det blir nok med de to jeg har. Jeg er fornøyd, men jeg kjenner på det at jeg egentlig skulle hatt tre...

Anonymkode: 64424...313

[Hannabanna]

To her og hadde ønsket en eller to til. Dessverre har jeg ikke helse til dette. Nå fant jeg ikke ut dette før de to vi har var blitt noen år, det er ufordringer som ikke er direkte relatert til å gå gravid. Føler på at det er kjipt, jeg ønsket at det skulle være flere søsken som jeg selv har og følte meg ikke ferdig med det stadiet av livet. Samtidig har jeg i min og min manns omgangskrets og blandt venninner så mange som sliter med å bli gravide og noen som har ett barn men ønsket flere. Støtter meg til takken for de to jeg har og de har søsken, selv om jeg kunne ønske å gi dem flere søsken og at vi hadde blitt en større familie. Men, å se venninner som gjennom ti år har prøvd å bli gravide og til slutt gitt opp og deres sorg får meg til å være så evig takknemmlig for de to jeg har fått.

Endret 19. februar av Hannabanna