Stefar og nytt felles barn

[AnonymBruker]

Jeg hadde også en sånn steforelder, en stemor. Tro det eller ei, hun var veldig hyggelig og fin i hele 6 år imens de var særboere. Så flyttet pappa og vi inn og hun ble helt annerledes.

Jeg har nå blitt ignorert, kritisert, satt på plass, holdt til en annen (høyere) standard og tråkket på i 23 år. Hennes barn var selvfølgelig engler. Måtte ofte ha samvær på hytta med bare pappa fordi hun nektet oss å komme inn i huset.

Min klare anbefaling er å gå fra mannen før barna dine blir for såret av dine handlinger. For det er faktisk din handling å bli i samme hus som han og tillate denne oppførselen.

Anonymkode: c9474...65e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette går jo begge veier når noen er forelsket. Alle viser seg fra sin beste side i større eller mindre grad, uten at de er mentalt syke av den grunn. Man trenger ikke gjøre en diagnose ut av alt.

Mannen min har to særkullsbarn og vi var sammen i flere år uten at de ble involvert. Argumentet var at de skulle skjermes fra nye partnere og bli vant med skilsmissen. Det viser seg i etterkant at et av barna har en diagnose og er veldig utfordrende å forholde seg til. Mannen har vedkjent seg at han ikke snakket om dette fordi han ikke ville «skremme meg vekk». Og det er forståelig at han tenker annerledes om egne barn enn andre gjør. Men det endret ikke det faktum at jeg føler jeg har kjøpt katta i sekken.

Anonymkode: 6c159...3f7

Hvorfor har du kjøpt katta i sekken? 

Anonymkode: 6557a...c3d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvorfor har du kjøpt katta i sekken? 

Anonymkode: 6557a...c3d

Hun har vel investert tid og følelser i en mann som ikke var helt ærlig om hvordan barna hans egentlig var.

Anonymkode: 37f3c...ac5

[Dojakitty]

Og denne personen er du fortsatt sammen med? Stakkars barna dine sier bare jeg 

[Rotemor]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Lovebombing er en ting. 

Noen kan og vil spille et skuespill til de vet at de har "fanget" partner.

Faktisk er det nøyaktig hva de sykeste gjør. Se til forsking, før du uttaler deg så bastant om ting du tydeligvis ikke har peiling på..

Anonymkode: 827ea...c14

Det skjedde ikke her. Hun var mor til to barn fra før. Hun skulle blitt kjent med ham før hun ble gravid. Det skjedde heller ikke.

Men ikke referer til forskning uten å referere til forskning. Det er som når barn sier at ting er sant fordi «Pappa sa det». 

Endret 18. februar av Rotemor

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.2.2025 den 10.16):

Du kan ikke tvinge noen til å elske dine barn. Steforeldre elsker ikke sine stebarn som sine egne, det vet du godt. Det kan du lese om av alle innleggene om stemors behandling av ste barn. Slik er virkeligheten. Men man kan behandle folk med respekt selv om man ikke liker dem.

Det er flest overgrep og mishandling fra steforeldre enn biologiske foreldre. 

Anonymkode: eb355...3ea

Jeg elsker bonusbarna mine, men jeg elsker barna mine høyere. Selv om jeg ikke hadde elsket bonusbarna mine, så hadde jeg likevel behandlet dem som familie, og ALDRI ignorert de og spesifisert at de ikke var mine barn (med mindre samboeren min hadde bedt meg om å betale konfirmasjonen deres. Da hadde jeg sagt at det må han og eksen dekke)

Anonymkode: 27f54...856

[Lønnesirup01]

Nå har du jo valgt å få barn med denne mannen, og sådan satt deg selv i en situasjon der dette må løses. Hadde dere ikke hatt barn hadde det vært en helt annen vurdering å avslutte forholdet. I det minste kunne dere bodd hver for dere. Nå er du jo knyttet til mannen til en viss grad resten av deres liv, i relasjon til barnet. Så forholde deg til ham må du jo, og spørsmålet er jo om det er riktig å også bryte opp den nye familien. Selv om jeg er enig i at hans oppførsel er usympatisk, så vil jo også deres fellesbarn lide unødig. Den første familien blir jo heller ikke hel igjen selv om den andre brytes opp.

Jeg kan godt tro deg når du sier at dette var bedre før. Nå er det en litt typisk KG-tankegang at verden er svart-hvitt og mennesker er enten tvers igjennom snille eller onde. Men det er jo mer komplekst enn som så.

Som en annen nevnte kan synet på barn endres når man får egne. Det er også vanlig at utfordringene øker når det kommer flere barn. Den som får flere kull med barn (i dette tilfellet deg), står jo i spagaten kapasitetsmessig. Du har 100% ansvar for dine særkullsbarn når du har dem, samtidig som du også har 50% ansvar for ditt siste barn. Det blir mye på en person, og resultatet blir ofte at det faller ekstra på den nye partneren. Min erfaring er også at dagens "store barn" er mye mindre selvstendige enn de pleide å være, og krever mye mer oppfølging. Dette er en kjent irritasjon blant de jeg kjenner med egne og bonusbarn, der de store barna liksom aldri når punktet der de blir selvgående. 

Jeg vet ikke hvor ærlige og åpne samtaler dere har om disse tingene. Jeg har inntrykk av at menn med særkullsbarn har litt lettere for å snakke om utfordringene ved dem, mens det for mange kvinner blir "sårt". Hvis det er slik at du vil løse denne situasjonen, så tror jeg du må stikke hull på byllen. Du må rett og slett prate med ham om det, og gjøre det på en slik måte at han kan få utløp for sine irritasjoner ved barna uten at du blir lei deg eller sint (lettere sagt enn gjort). Gjerne legg opp til det, si f.eks. "Jeg vet at andres barn kan være noe dritt. Jeg merker nå at barna begynner å gå deg på nervene, og det er åpenbart noe som har skjedd. Yngstemann skal være med oss noen år til og slik det er nå fungerer jo ikke. Hva kan vi gjøre?".

Så får dere heller legge en plan. 

[AnonymBruker]

Du er en dårlig mor. Det kan du endre på hvis du går fra han, og ergo setter de stakkars uskyldige barna dine først. Synd du fikk et barn med han oppi dette her og. 

Anonymkode: b62c8...772

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 21.48):

Jeg tenker at her er det to sider av en sak og at mest sannsynlig er du blind på egne barn. Det kan hende at hans ikke biologiske barn er frekke drittunger og han er lei av at de er bortskjemte og ikke får noen konsekvenser for oppførselen sin? Jeg må ærlig innrømme at jeg forstår han, jeg er mer tolerant mot mine egne barn og er egt veldig grei med andres barn også men oppfører de seg som dritt uten å bli irettesatt eller straffet så hadde jeg også gitt langt faen! 

Anonymkode: 140b4...499

Det er helt fjernt å forsvare det å ignorere og ikke snakke til 18-åringen. Er du også ellers tilhenger av psykisk vold?

Og hvorfor i all verden velger man å få barn med en som allerede har oppfostret to «drittunger»?

Anonymkode: 9bb9d...1f2