Du som er people pleaser og ble sosialt utbrent. Fikk du tilbake ditt gamle aktive sosial liv?

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vært en notorisk people pleaser. 
Jeg har hatt høye skuldre hele livet og passet på at alle andre har det bra og absorbert all møkk som kunne skape ubehag og konflikt.

Derfor har jeg alltid kvidd meg for å la mine relasjoner som ikke kjenner hverandre møtes sammen med meg fordi jeg kan ikke please så mange på en gang og redd for at de får dårlig kjemi. Med andre ord, jeg er helt håpløs.

Jeg møtte veggen og har unngått sosiale aktiviteter i over ett år.

Bare tanken på at jeg må sitte i et besøk å lytte, delta og smile i 5-6 timer kanskje enda lenger skremmer meg. Enda verre; invitere og varte opp og ikke ane når gjester går hjem. Blir uvel bare med tanken.

Jeg har tidligere vært veldig sosial og har kunne tilbringe uker med krevende mennesker som ikke har vært bra for meg.

Men så sa det stopp.

Jeg er fortsatt i jobb heldigvis. Da jobben min er lite sosialt krevende.

Andre med lignende erfaringer?

Anonymkode: afd1c...288

[Ingrid B]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg har alltid vært en notorisk people pleaser. 
Jeg har hatt høye skuldre hele livet og passet på at alle andre har det bra og absorbert all møkk som kunne skape ubehag og konflikt.

Derfor har jeg alltid kvidd meg for å la mine relasjoner som ikke kjenner hverandre møtes sammen med meg fordi jeg kan ikke please så mange på en gang og redd for at de får dårlig kjemi. Med andre ord, jeg er helt håpløs.

Jeg møtte veggen og har unngått sosiale aktiviteter i over ett år.

Bare tanken på at jeg må sitte i et besøk å lytte, delta og smile i 5-6 timer kanskje enda lenger skremmer meg. Enda verre; invitere og varte opp og ikke ane når gjester går hjem. Blir uvel bare med tanken.

Jeg har tidligere vært veldig sosial og har kunne tilbringe uker med krevende mennesker som ikke har vært bra for meg.

Men så sa det stopp.

Jeg er fortsatt i jobb heldigvis. Da jobben min er lite sosialt krevende.

Andre med lignende erfaringer?

Anonymkode: afd1c...288

Kjenner meg godt igjen. Jeg har vært en people pleaser mesteparten av mitt liv. "Alle" ringte meg når de trengte å blåse ut problemene sine. Venninnene mine stolte alltid på at jeg ville stille opp til alle døgnets tider hvis de trengte støtte. Jeg trodde jeg var snill, men oppdaget etterhvert at de samme menneskene ikke stilte opp for meg når jeg hadde det vanskelig. Det var tøft, og føltes urettferdig. 

Jeg gikk tilslutt på en smell, og måtte trekke meg tilbake. Orket ikke ha folk rundt meg, og sluttet å ta tlf, åpne døra når det ringte på, dra ut på byen, være sosial, lyttende og blid. 

Jeg har gått i terapi for å lære å ta bedre vare på meg selv. Brukte mange år på å forstå hvor viktig det er å sette grenser. Det var tøft å måtte si nei til både familie og venner. Jeg var alltid den sterke og tøffe som tålte alt.

Nå er jeg i 50- årene, men må fortsatt aktivt jobbe med grensesetting. Det er noe i min personlighet som tiltrekker mennesker som sliter. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jo fortere du lærer deg å si nei, jo enklere blir det for både deg og de rundt deg. Du vil få en ny respekt, både for deg selv, og hos andre. Du trenger et menneske som kan veilede deg. Jeg fant tilslutt en coach. Psykologer med avtale har lange ventelister, og min erfaring er at man må gjennom endel forskjellige terapeuter før man treffer "den riktige". Løsningen for meg ble en coach. Jeg måtte riktignok betale full pris for timene, men det var det verdt. 

Jeg ønsker deg lykke til. Ta vare på deg selv. Det er nok kroppen din som prøver å fortelle deg at du må skjerme deg. Du vil sannsynligvis bli sosial og glad igjen. Som alt annet i livet, endres også sosiale behov. Dette gjelder de aller fleste. 

[AnonymBruker]

Nei. Men de årene med utbrenthet lærte meg mye også, så jeg ønsket ikke det livet tilbake.

Nå har jeg mye alenetid, og når jeg omgås venner så er det venner som er bra for meg. Venner som gir energi og som jeg vet støtter meg når livet er kjipt.

Anonymkode: 1f073...d59

[AnonymBruker]

Ingrid B skrev (1 time siden):

Nå er jeg i 50- årene, men må fortsatt aktivt jobbe med grensesetting. Det er noe i min personlighet som tiltrekker mennesker som sliter. 

 

Kanskje litt på siden av tråden, men jeg vil bare gi deg en ♥️. Jeg er en av de som sliter og kjenner inni meg at noe nesten klikker når jeg møter mennesker som er slik du beskriver, så jeg tror det er helt sant det du skriver. Du er sannsynligvis en svært varm, empatisk og lyttende person, og selv om det for «sliterne» (som meg) er sykt godt å bli møtt, så har jeg blitt så bevisst på at det skjer at jeg øver på å grensesette meg selv. Jeg er glad for at du også gjør det, men jeg tenker at det må være både vondt og vanskelig. 

De folkene jeg kjenner som er sånn har alltid en strøm av folk som kommer til seg, på jobb står alltid en eller annen ved pulten til den det gjelder og klager over et eller annet, og de sitter og nikker, smiler og trøster. 

Så altså, takk for at du/dere er som du er, men også takk for at du/dere setter grenser. Vi er alt for mange som tar du/dere som en selvfølge. 

💕

Anonymkode: e6f42...c2d

[AnonymBruker]

Jeg fikk tilbake livet mitt, men jeg faset ut de menneskene som lagde mye styr, drama og konflikter. Det var typisk at hver gang jeg skulle være med på festligheter, så ble jeg brukt som en "sammensvoren" dersom noe gikk galt. Det ble drama, og krangling og jeg kom som regel midt i mellom. Enden på visa ble at jeg ikke inviterer med meg de som er sånn. Jeg unngår dem for alt i verden. 

 

Anonymkode: 22477...9ab

[AnonymBruker]

Det er fem år siden jeg møtte veggen; sa opp jobben og gikk ut i et års sykemelding. Koronatiden var egentlig god hjelp for meg da man uansett måtte holde seg litt unna folk. Syntes det var deilig å kun ha mann og barn rundt meg. Etter endt sykemelding havnet jeg på AAP, og det er der jeg er nå. Er på vei ut i arbeidsprøving i disse dager, og da er bestillingen fra NAV helt spesifikk på at jeg ikke skal være i et typisk people pleaser yrke. Valget mitt har havnet på budbilsjåfør, og jeg (pg veileder) har snakket med et par bedrifter. Viser seg at flere budbilsjåfører er introverte og "vil være i fred", mens andre er mer snakkesalige, og begge deler blir akseptert i det yrket (tydeligvis). Så må jo jeg jobbe med meg selv for å ikke gå inn i rollen som people pleaser igjen i en eventuell jobb, og heller være tydelig på grensene mine.

Når det gjelder det sosiale i privatlivet så har jeg meldt meg ut av omtrent alt. Har egentlig ikke venner lengre. Likevel ble jeg helt nylig kontaktet av en "kompis" som sliter med psyken for tiden, og jeg svarte ham så godt som mulig uten å investere for mange følelser selv. Rett og slett høre og anerkjenne uten å la det gå inn på meg. Og etter at han hadde "spilled the tea" i vinrusen sin, la jeg meg rett til å sove (fordi det var natt, og jeg gadd ikke bruke energi på å "føle" på noe rundt det). Så hørte jeg selvsagt ikke mer, for sånn er det jo: øse ut til meg om alt som er vondt og fælt, for så å ikke høre fra seg i ettertid. Heldigvis ble jeg ikke særlig investert i problemene - noe jeg ville blitt før. Før ville jeg også gått all in for å følge opp vedkommende i etterkant, men nå anser jeg det ikke som min oppgave. Enten får han bruke de nære relasjonene sine, ellers får han ta en runde i terapirommet. Terapirommet har vært svært effektivt for min vekst i hvert fall.

Anonymkode: 1bc87...1ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det er fem år siden jeg møtte veggen; sa opp jobben og gikk ut i et års sykemelding. Koronatiden var egentlig god hjelp for meg da man uansett måtte holde seg litt unna folk. Syntes det var deilig å kun ha mann og barn rundt meg. Etter endt sykemelding havnet jeg på AAP, og det er der jeg er nå. Er på vei ut i arbeidsprøving i disse dager, og da er bestillingen fra NAV helt spesifikk på at jeg ikke skal være i et typisk people pleaser yrke. Valget mitt har havnet på budbilsjåfør, og jeg (pg veileder) har snakket med et par bedrifter. Viser seg at flere budbilsjåfører er introverte og "vil være i fred", mens andre er mer snakkesalige, og begge deler blir akseptert i det yrket (tydeligvis). Så må jo jeg jobbe med meg selv for å ikke gå inn i rollen som people pleaser igjen i en eventuell jobb, og heller være tydelig på grensene mine.

Når det gjelder det sosiale i privatlivet så har jeg meldt meg ut av omtrent alt. Har egentlig ikke venner lengre. Likevel ble jeg helt nylig kontaktet av en "kompis" som sliter med psyken for tiden, og jeg svarte ham så godt som mulig uten å investere for mange følelser selv. Rett og slett høre og anerkjenne uten å la det gå inn på meg. Og etter at han hadde "spilled the tea" i vinrusen sin, la jeg meg rett til å sove (fordi det var natt, og jeg gadd ikke bruke energi på å "føle" på noe rundt det). Så hørte jeg selvsagt ikke mer, for sånn er det jo: øse ut til meg om alt som er vondt og fælt, for så å ikke høre fra seg i ettertid. Heldigvis ble jeg ikke særlig investert i problemene - noe jeg ville blitt før. Før ville jeg også gått all in for å følge opp vedkommende i etterkant, men nå anser jeg det ikke som min oppgave. Enten får han bruke de nære relasjonene sine, ellers får han ta en runde i terapirommet. Terapirommet har vært svært effektivt for min vekst i hvert fall.

Anonymkode: 1bc87...1ac

Interessant innlegg. Jeg måtte bytte til en helt annnen jobb der jeg ikke må være people pleaser; dvs jeg KAN, men jeg kan også jobbe i total fred og ro. Er evig takknemmlig for min tidligere nav veileder; hun hadde også utdannelse innen gestaltterapi(?). Som bestemt styrte meg unna en del yrker da jeg skulle omskoleres. Det er jeg svært takknemmlig for i dag. Jeg har ikke tykk nok hud til å ha en rekke mennesker tett innpå meg. Å håndtere andres sinne, problemer, drama osv-det ødelegger min egen psyke. Og gir også en fysisk dårliger helse. Litt pinlig fordi jeg er mann, og føler meg som en pingle🥹🙃

Anonymkode: eb305...a09

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Interessant innlegg. Jeg måtte bytte til en helt annnen jobb der jeg ikke må være people pleaser; dvs jeg KAN, men jeg kan også jobbe i total fred og ro. Er evig takknemmlig for min tidligere nav veileder; hun hadde også utdannelse innen gestaltterapi(?). Som bestemt styrte meg unna en del yrker da jeg skulle omskoleres. Det er jeg svært takknemmlig for i dag. Jeg har ikke tykk nok hud til å ha en rekke mennesker tett innpå meg. Å håndtere andres sinne, problemer, drama osv-det ødelegger min egen psyke. Og gir også en fysisk dårliger helse. Litt pinlig fordi jeg er mann, og føler meg som en pingle🥹🙃

Anonymkode: eb305...a09

Du er ikke en pingle. Viktig å være ærlig med seg selv. Selvinnsikt kommer du langt med 🤗 Så flott at du hadde noen som kunne hjelpe deg et skritt på veien når du trengte det. Det kan vi trenge alle og enhver. Syns du er modig jeg 💕

Endret 18. februar av Irak

[AnonymBruker]

Irak skrev (38 minutter siden):

Du er ikke en pingle. Viktig å være ærlig med seg selv. Selvinnsikt kommet du langt med 🤗 Så flott at du hadde noen som kunne hjelpe deg et skritt på veien når du trengte det. Det kan vi trenge alle og enhver. Syns du er modig jeg 💕

Takk for gode ord🥰

Anonymkode: eb305...a09

[AnonymBruker]

Ingrid B skrev (14 timer siden):

Kjenner meg godt igjen. Jeg har vært en people pleaser mesteparten av mitt liv. "Alle" ringte meg når de trengte å blåse ut problemene sine. Venninnene mine stolte alltid på at jeg ville stille opp til alle døgnets tider hvis de trengte støtte. Jeg trodde jeg var snill, men oppdaget etterhvert at de samme menneskene ikke stilte opp for meg når jeg hadde det vanskelig. Det var tøft, og føltes urettferdig. 

Jeg gikk tilslutt på en smell, og måtte trekke meg tilbake. Orket ikke ha folk rundt meg, og sluttet å ta tlf, åpne døra når det ringte på, dra ut på byen, være sosial, lyttende og blid. 

Jeg har gått i terapi for å lære å ta bedre vare på meg selv. Brukte mange år på å forstå hvor viktig det er å sette grenser. Det var tøft å måtte si nei til både familie og venner. Jeg var alltid den sterke og tøffe som tålte alt.

Nå er jeg i 50- årene, men må fortsatt aktivt jobbe med grensesetting. Det er noe i min personlighet som tiltrekker mennesker som sliter. 

Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jo fortere du lærer deg å si nei, jo enklere blir det for både deg og de rundt deg. Du vil få en ny respekt, både for deg selv, og hos andre. Du trenger et menneske som kan veilede deg. Jeg fant tilslutt en coach. Psykologer med avtale har lange ventelister, og min erfaring er at man må gjennom endel forskjellige terapeuter før man treffer "den riktige". Løsningen for meg ble en coach. Jeg måtte riktignok betale full pris for timene, men det var det verdt. 

Jeg ønsker deg lykke til. Ta vare på deg selv. Det er nok kroppen din som prøver å fortelle deg at du må skjerme deg. Du vil sannsynligvis bli sosial og glad igjen. Som alt annet i livet, endres også sosiale behov. Dette gjelder de aller fleste. 

Takk for fint svar❣️

Anonymkode: afd1c...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg fikk tilbake livet mitt, men jeg faset ut de menneskene som lagde mye styr, drama og konflikter. Det var typisk at hver gang jeg skulle være med på festligheter, så ble jeg brukt som en "sammensvoren" dersom noe gikk galt. Det ble drama, og krangling og jeg kom som regel midt i mellom. Enden på visa ble at jeg ikke inviterer med meg de som er sånn. Jeg unngår dem for alt i verden. 

 

Anonymkode: 22477...9ab

Høres klokt og fornuftig ut! Takk for svar!

Anonymkode: afd1c...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er fem år siden jeg møtte veggen; sa opp jobben og gikk ut i et års sykemelding. Koronatiden var egentlig god hjelp for meg da man uansett måtte holde seg litt unna folk. Syntes det var deilig å kun ha mann og barn rundt meg. Etter endt sykemelding havnet jeg på AAP, og det er der jeg er nå. Er på vei ut i arbeidsprøving i disse dager, og da er bestillingen fra NAV helt spesifikk på at jeg ikke skal være i et typisk people pleaser yrke. Valget mitt har havnet på budbilsjåfør, og jeg (pg veileder) har snakket med et par bedrifter. Viser seg at flere budbilsjåfører er introverte og "vil være i fred", mens andre er mer snakkesalige, og begge deler blir akseptert i det yrket (tydeligvis). Så må jo jeg jobbe med meg selv for å ikke gå inn i rollen som people pleaser igjen i en eventuell jobb, og heller være tydelig på grensene mine.

Når det gjelder det sosiale i privatlivet så har jeg meldt meg ut av omtrent alt. Har egentlig ikke venner lengre. Likevel ble jeg helt nylig kontaktet av en "kompis" som sliter med psyken for tiden, og jeg svarte ham så godt som mulig uten å investere for mange følelser selv. Rett og slett høre og anerkjenne uten å la det gå inn på meg. Og etter at han hadde "spilled the tea" i vinrusen sin, la jeg meg rett til å sove (fordi det var natt, og jeg gadd ikke bruke energi på å "føle" på noe rundt det). Så hørte jeg selvsagt ikke mer, for sånn er det jo: øse ut til meg om alt som er vondt og fælt, for så å ikke høre fra seg i ettertid. Heldigvis ble jeg ikke særlig investert i problemene - noe jeg ville blitt før. Før ville jeg også gått all in for å følge opp vedkommende i etterkant, men nå anser jeg det ikke som min oppgave. Enten får han bruke de nære relasjonene sine, ellers får han ta en runde i terapirommet. Terapirommet har vært svært effektivt for min vekst i hvert fall.

Anonymkode: 1bc87...1ac

Takk for din historie og svar🥰

Anonymkode: afd1c...288