Barn nummer to, men delt foreldrett på første.

[Nicoliten]

Hei,

 

Jeg har akkurat funnet ut at jeg er gravid. I utgangspunktet ikke noe jeg ønsket, da den første sønnen min var et barn som sov svært lite. Nå blir han 6 år til sommeren og er selvstendig og sover godt gjennom natten. Samboeren min ønsker seg heller ikke egne barn, selv om han er helt super bonuspappa.

Barnefar og jeg har 50/50, altså annenhver uke. Vi er gode venner og samarbeidet er veldig bra.

Nå er jeg så i tvil på hva jeg skal gjøre. det frister så innmari lite å "begynne på nytt". I tillegg er jeg så redd for at sønnen min skal være lei seg for at eventuelt kommer en annen unge som får være med mamma hele tiden.

Er det noen som har erfaring med dette?

 

Jeg ønsket selvsagt aldri at man skulle gå fra hverandre i utgansgpunktet, men må innrømme også at når man har blitt vant til annenhver uke hvor man får vært "supermamma" og annen uke til å passe på seg selv og parforholdet, så sitter jeg jo også igjen med frykten om at dette forholdet også skal ryke osv.

 

Hva tenker dere?

[AnonymBruker]

Hva taler egentlig for å beholde her? "Abort er slemt"?

Anonymkode: 968a6...da8

[Nicoliten]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva taler egentlig for å beholde her? "Abort er slemt"?

Anonymkode: 968a6...da8

På en måte ja. Jeg har fin mann, fint hus og plass i huset, stødig økonomi og da et enebarn, som kanskje ville ønsket seg søsken egentlig.. føler meg litt egoistisk kanskje?

[AnonymBruker]

Nei, jeg tenker at hvis du ikke ønsker et barn til, så er det beste alternativet abort. Jeg forstår tankene dine i forhold til barnet du har fra før - jeg kunne personlig ikke fått flere barn når jeg ikke hadde mine eldste hos meg hele tiden. Hadde nok følt det som et hån mot dem. Jeg personlig mener at det burde vært en lov mot en unge her og en unge der! Blir kvalm på vegne av frem-og-tilbake-barna og alt de må tilpasse seg med nye søsken som får være med foreldrene hele tiden, være med på ferie alltid, aldri gå glipp av det som skjer «hjemme», steforeldre, stebesteforeldre som kun bryr seg om de yngre søsknene, men later som de bryr seg litt om ditt barn fra før pga samvittighet etc, Eldste barn som føller seg på besøk og ikke har samme rett som de andre, som føler seg til overs og til bry! Høres negativ ut ja, men det er fordi jeg har sett og opplevd for mye som eldste barn i en moderne familie 😕 Mange ekle skjebner for de eldste barna som lever et liv der de prøver å høre til 💔

Anonymkode: a8bba...349

[Nicoliten]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei, jeg tenker at hvis du ikke ønsker et barn til, så er det beste alternativet abort. Jeg forstår tankene dine i forhold til barnet du har fra før - jeg kunne personlig ikke fått flere barn når jeg ikke hadde mine eldste hos meg hele tiden. Hadde nok følt det som et hån mot dem. Jeg personlig mener at det burde vært en lov mot en unge her og en unge der! Blir kvalm på vegne av frem-og-tilbake-barna og alt de må tilpasse seg med nye søsken som får være med foreldrene hele tiden, være med på ferie alltid, aldri gå glipp av det som skjer «hjemme», steforeldre, stebesteforeldre som kun bryr seg om de yngre søsknene, men later som de bryr seg litt om ditt barn fra før pga samvittighet etc, Eldste barn som føller seg på besøk og ikke har samme rett som de andre, som føler seg til overs og til bry! Høres negativ ut ja, men det er fordi jeg har sett og opplevd for mye som eldste barn i en moderne familie 😕 Mange ekle skjebner for de eldste barna som lever et liv der de prøver å høre til 💔

Anonymkode: a8bba...349

Ja. Jeg skulle jo på sett og vis ønske at man isåfall hadde begge med samme. Er redd han skal føle at noen tar plassen hans..

[AnonymBruker]

Du skriver at din samboer ikke ønsker egne barn. Har du snakket med ham nå?

Anonymkode: cfb33...d4d

[AnonymBruker]

Jeg har ingen erfaring med 50/50 på barn og ny baby, men jeg skjønner at man fort blir vant til det, og at det frister litt mindre å bli mamma på "heltid" igjen.

Vi har to ganske tette, og jeg har alltid ønsket meg to barn, men jeg ble deprimert og hatet babytiden med første. Jeg hadde en kjempeenkel baby, men alt føltes tungt og grusomt ut. Et halvt år senere følte jeg at jeg endelig begynte å trives, men ble slått i bakken av en ny positiv test. Ønsket ikke lenger to barn.

Samboer ønsket fortsatt et barn til, og siden jeg i utgangspunktet hadde ønsket det jeg også så valgte vi å beholde. Det var en tøff graviditet mentalt og med en baby på armen, og babytiden var preget av depresjon som sist. Denne gangen fikk vi også kolikk på toppen, så det var herlig.

Selv om mine var tette så kjente jeg på følelsen av å starte på nytt da ting endelig var lettere. Fikk heldigvis minner fra året før av eldste på snapchat, noe som minnet meg på at om 3 måneder ser livet sånn ut allerede, dette er en fase som faktisk er over snart osv. Det hjalp meg.

Alt er fint nå, jeg angrer ikke, men jeg vet at en tredje graviditet hadde blitt avsluttet fort. Jeg vet med meg selv at jeg ikke har det i meg å gå gjennom det en gang til.

Dette ble langt, men poenget er at det til syvende og sist handler om hva dere ønsker og klarer. Ønsker dere et barn, og klarer å se lyset i enden av tunellen? Eller vil dere ikke ha det i det hele tatt? Begge deler er like greit, og barnet du har klarer seg helt fint uten søsken. Heller det enn at mamma og bonuspappa går til grunne for å gi eldste et søsken.

 

Anonymkode: 2dd97...dda

[Nicoliten]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Du skriver at din samboer ikke ønsker egne barn. Har du snakket med ham nå?

Anonymkode: cfb33...d4d

Han vet det  og sønnen min var hjemme i går så han sa "Jenta mi, dette løser seg uasnett. Jeg er her uansett og vi trenger ikke bestemme oss for noe i dag". Jeg gråt på badet og han ba meg gå og legge meg på sofaen og puste, så ikke det ble rart for sønnen min som var hjemme. Så vet han stiller opp uansett, men jeg håper jo litt det blir klarere når jeg får pratet ordentlig med han da.

[Nicoliten]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har ingen erfaring med 50/50 på barn og ny baby, men jeg skjønner at man fort blir vant til det, og at det frister litt mindre å bli mamma på "heltid" igjen.

Vi har to ganske tette, og jeg har alltid ønsket meg to barn, men jeg ble deprimert og hatet babytiden med første. Jeg hadde en kjempeenkel baby, men alt føltes tungt og grusomt ut. Et halvt år senere følte jeg at jeg endelig begynte å trives, men ble slått i bakken av en ny positiv test. Ønsket ikke lenger to barn.

Samboer ønsket fortsatt et barn til, og siden jeg i utgangspunktet hadde ønsket det jeg også så valgte vi å beholde. Det var en tøff graviditet mentalt og med en baby på armen, og babytiden var preget av depresjon som sist. Denne gangen fikk vi også kolikk på toppen, så det var herlig.

Selv om mine var tette så kjente jeg på følelsen av å starte på nytt da ting endelig var lettere. Fikk heldigvis minner fra året før av eldste på snapchat, noe som minnet meg på at om 3 måneder ser livet sånn ut allerede, dette er en fase som faktisk er over snart osv. Det hjalp meg.

Alt er fint nå, jeg angrer ikke, men jeg vet at en tredje graviditet hadde blitt avsluttet fort. Jeg vet med meg selv at jeg ikke har det i meg å gå gjennom det en gang til.

Dette ble langt, men poenget er at det til syvende og sist handler om hva dere ønsker og klarer. Ønsker dere et barn, og klarer å se lyset i enden av tunellen? Eller vil dere ikke ha det i det hele tatt? Begge deler er like greit, og barnet du har klarer seg helt fint uten søsken. Heller det enn at mamma og bonuspappa går til grunne for å gi eldste et søsken.

 

Anonymkode: 2dd97...dda

Takk for klokt innspill. Jeg også hatet babytiden sist, men elsker det jeg har nå ❤️ 

[AnonymBruker]

Babytid kan jo variere. Jeg hadde to lette, og en vanskelig babytid. Jeg tror jo jeg likte best den siste, fordi jeg hadde god tid til de to eldste. Jeg fikk følge dem opp på en annen måte, og det var stas med en liten baby, gå på tur og de var glade for søsken. Det kan jo være at sønnen din blir glad for et søsken? Mange av oss er jo det. 

Jeg har ikke barn med mannen min, men det er fordi jeg hadde tre med eksmann. For meg var det litt leit å ikke ha barn med mann, men samtidig hadde vi tilsammen så mange. 

Nå står jeg her med siste jente som bor hjemme enda. 19 år gammel. Nå sa hun at til sommeren flytter hun ut, og jeg gråt i går min modige tårer. Jeg kommer til å savne det. Å være mor, å ha dem her. Jeg har tidvis vært lei, irritert, osv...men jeg har virkelig satt pris på det. Og nå er det over. Man har alltid "barn", men det er jo det samme når de ikke bor her lenger. 

Så hva vil du? Hvorfor gråter du? Hva er det du føler rundt dette?

Anonymkode: 5bca8...2d8

[Nicoliten]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Babytid kan jo variere. Jeg hadde to lette, og en vanskelig babytid. Jeg tror jo jeg likte best den siste, fordi jeg hadde god tid til de to eldste. Jeg fikk følge dem opp på en annen måte, og det var stas med en liten baby, gå på tur og de var glade for søsken. Det kan jo være at sønnen din blir glad for et søsken? Mange av oss er jo det. 

Jeg har ikke barn med mannen min, men det er fordi jeg hadde tre med eksmann. For meg var det litt leit å ikke ha barn med mann, men samtidig hadde vi tilsammen så mange. 

Nå står jeg her med siste jente som bor hjemme enda. 19 år gammel. Nå sa hun at til sommeren flytter hun ut, og jeg gråt i går min modige tårer. Jeg kommer til å savne det. Å være mor, å ha dem her. Jeg har tidvis vært lei, irritert, osv...men jeg har virkelig satt pris på det. Og nå er det over. Man har alltid "barn", men det er jo det samme når de ikke bor her lenger. 

Så hva vil du? Hvorfor gråter du? Hva er det du føler rundt dette?

Anonymkode: 5bca8...2d8

Jeg tror nok han hadde vært glad for et søsken, men jeg tror det også kunne oppstått vanskelige følelser når han må dele mammaen sin og da i tillegg ikke får være der like mye som den andre babyen. Derfor jeg egentlig spør om noen har erfaring emd det scenarioet da. Som kanskje kan betrygge eller eventuelt faktisk bekrefte tankene mine, så det blir lettere med en avgjørelse på noe vis.

 

enig i at det går fort og brått en dag så er de store også. at man glemmer litt at det er for en liten periode.. 

 

Jeg skulle ønske jeg kjente meg sikker på et av valgene nå, så jeg kunne stå støtt i det. Nå føler jeg meg usikker og jeg er redd for å angre på et valg.

[AnonymBruker]

Hvordan er forholdet mellom ditt barn og din samboer? 

Anonymkode: 78c9a...1ad

[Nicoliten]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan er forholdet mellom ditt barn og din samboer? 

Anonymkode: 78c9a...1ad

det er veldig bra. Er ikk redd for forskjellsbehandling for eks

[AnonymBruker]

Nicoliten skrev (2 minutter siden):

det er veldig bra. Er ikk redd for forskjellsbehandling for eks

Det er jo veldig bra. For det blir jo litt mer de to om dere får baby. Tror mange kan synes det er vanskeligere at mamma får nytt barn enn at pappa får. Sikkert fordi mammaen blir så opptatt med baby i starten. Da hjelper de tar de to har god relasjon.

Anonymkode: 78c9a...1ad

[Snok1]

Nicoliten skrev (1 time siden):

På en måte ja. Jeg har fin mann, fint hus og plass i huset, stødig økonomi og da et enebarn, som kanskje ville ønsket seg søsken egentlig.. føler meg litt egoistisk kanskje?

Hvis barnet ditt er enebarn på begge sider ville jeg gitt det en søster eller bror. Alle har godt av et livsvitne.

Endret 17. februar av Snok1

[Rotemor]

Nicoliten skrev (1 time siden):

Ja. Jeg skulle jo på sett og vis ønske at man isåfall hadde begge med samme. Er redd han skal føle at noen tar plassen hans..

Dette kan du bare slå fra deg. Sønnen din har en egen pappa som han er hos. Det er hvordan dere fremlegger det og dine evt sentimentale føringer som er avgjørende. De fleste barn tåler fint å få søsken. Dette er ikke spesielt.

[Nicoliten]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er jo veldig bra. For det blir jo litt mer de to om dere får baby. Tror mange kan synes det er vanskeligere at mamma får nytt barn enn at pappa får. Sikkert fordi mammaen blir så opptatt med baby i starten. Da hjelper de tar de to har god relasjon.

Anonymkode: 78c9a...1ad

ja, det er veldig sant. det er jeg ikke redd for ❤️ jeg skal snakke ordentlig med samboer, så finner vi ut av det:)

[Nicoliten]

Rotemor skrev (16 timer siden):

Dette kan du bare slå fra deg. Sønnen din har en egen pappa som han er hos. Det er hvordan dere fremlegger det og dine evt sentimentale føringer som er avgjørende. De fleste barn tåler fint å få søsken. Dette er ikke spesielt.

joda, det er mulig du har rett. Bare ha rjo hans beste interesser i tankene også ❤️ 

[Hulderen]

Nicoliten skrev (22 timer siden):

Han vet det  og sønnen min var hjemme i går så han sa "Jenta mi, dette løser seg uasnett. Jeg er her uansett og vi trenger ikke bestemme oss for noe i dag". Jeg gråt på badet og han ba meg gå og legge meg på sofaen og puste, så ikke det ble rart for sønnen min som var hjemme. Så vet han stiller opp uansett, men jeg håper jo litt det blir klarere når jeg får pratet ordentlig med han da.

Det høres ut som samboeren din er klar for et barn til. Han høres sympatisk og ansvarsfull ut. 

[AnonymBruker]

Hei ts.

Dette blir jo ikke helt det samme, siden jeg ser det fra "den andre siden", men jeg kan beskrive litt hvordan jeg oppfatter at det er for mitt barn som akkurat nå er i denne situasjonen - bare hos far.

Jeg og min eksmann har kun 1 barn (på 9 år) med 50/50-løsning.

Det var tungt for barnet i starten da vi flyttet fra hverandre, men det har gått seg til. Barnet har det nå fint, selv om det er litt vanskelig kvelden før hun skal reise fra hjemmet her hos meg for å være 1 uke hos pappa.

Hos far og hans nye samboer har hun ganske nylig fått en lillesøster. Hun er glad i lillesøster og syntes det er stas. Samtidig syntes hun det er vanskelig å dele pappa. Hun kan innimellom si til meg at det er vanskelig at lillesøster er der hele tiden, mens hun får se pappa mindre. Hun syntes også at det er litt vanskelig å finne plassen i det som nå fremstår som en familie uten at hun er tilstede.

Og ofte forteller hun meg at hun er veldig glad for at det ikke er jeg som har fått ny baby. Det hadde visstnok vært mye vanskeligere for henne hvis det var hos mamma.

Jeg skriver ikke dette til deg for at du skal bli skremt og for at du skal velge abort, men jeg skjønner tankene og redslene dine. Tror det kan være veldig fint og nyttig å tenke igjennom på forhånd.

Men jeg vil også fortelle deg at bare på den korte tiden siden lillesøster ble født, så ser jeg en endring i hvordan hun snakker om både lillesøster og å måtte reise fra pappa mens lillesøster får være der hele tiden. Det er allerede bittelitt mindre vanskelig, og jeg ser at lillesøster har blitt en berikelse i livet hennes. Hun savner henne nå de ikke er sammen.

Poenget mitt er at dette sikkert kan bli midlertidig vanskelig for sønnen din, men han vil også få et søsken som han kommer til å elske. Og så lenge du og samboer er bevisste på problemstillingen så klarer dere helt sikkert å gjøre tiltak som gjør det litt mindre utfordrende i den første tiden.

Uansett; lykke til med valget!

Anonymkode: 39d9e...cff