Kjersti Grini om kjønnsidentitet

[Bålkaffe]

Tartufo skrev (2 timer siden):

Jo, legning handler hovedsakelig om følelser, mens kjønn handler om biologi.

Man kan ikke nødvendigvis se forskjeller mellom heterofile og homofile, men det er store fysiske og biologiske forskjeller mellom en mann og en kvinne. Å si til barn at de kan bli glad i hvem de vil, er noe annet enn å si at de kan være det kjønnet de vil.

Man kan ikke se om en baby er homofil, men man kan se om det er gutt eller jente.

 

De blir ikke fortalt at de kan være det kjønnet de vil, de blir fortalt at om de kjenner på kjønnsinkogruens, en tilstand som faktisk eksisterer her i verden, så finnes det hjelp. Om den hjelpen er medisiner og operasjoner er helt opp til de.

Hva annet vil du hjelpe de barna med, enn kjønnsbekreftende behandling?

[Tartufo]

Bålkaffe skrev (På 20.2.2025 den 20.54):

De blir ikke fortalt at de kan være det kjønnet de vil, de blir fortalt at om de kjenner på kjønnsinkogruens, en tilstand som faktisk eksisterer her i verden, så finnes det hjelp. Om den hjelpen er medisiner og operasjoner er helt opp til de.

Hva annet vil du hjelpe de barna med, enn kjønnsbekreftende behandling?

Det flere av de som opererer som angrer i ettertid, men det er ikke kun de som tar skade av denne utviklingen der alt skal settes i bås.

Har du aldri tenkt over at barn som ikke er kjønnsstereotype kan bli usikre på egen kropp og kjønn når de lærer og hører så mye om kjønnsidentitet? Mange av dem føler kanskje at de har mer til felles med motsatte kjønn, og kan tro at det kan være et tegn på at de er født i feil kropp.

Jeg tenker at den viktigste hjelpen slike barn kan få, er å få høre at de er normale som de er, og at gutter og jenter ikke trenger å føle seg eller være ulike. Det er det biologiske som bestemmer kjønnet, men man kan være nøyaktig den samme personen uavhengig av hvilket kjønn man har. Hva som blir sett på som feminint og maskulint forandrer seg med tid og miljø, og noen vil alltid føle seg annerledes enn de fleste andre som har samme kjønn, men det er pga forventninger fra samfunnet rundt, ikke fordi de er født i feil kropp.

Som tidligere skrevet er forskjellene minimale mellom kvinner og menns hjerner. Forskjellene er faktisk større innenfor hvert kjønn. Så ingen kan føle at de er et annen kjønn enn det de er. Ingen kvinner kan heller vite hvordan det føles å være mann, og motsatt. Så hvordan mener du man kan være sikre på at barn faktisk har kjønnsinkogruens?

Endret 26. februar av Tartufo

[Tartufo]

yamask skrev (18 timer siden):

Joda. 

Men så finnes det jo noe som heter kjønnsinkongruens som vi som ikke har denne tilstanden ikke klarer forstå oss på. Det er jo helt udiskutabelt. Så jeg har tiltro til at norsk helsevesen best vet hvordan behandle disse. 

Er det virkelig sånn at barn lærer at det er "noe galt med dem"? Eller har de lenge følt at det er noe galt med dem, helt til de lærer om kjønnsinkongruens og endelig forstår at det faktisk ikke er noe galt med dem, men at de har en diagnose?  

Leger er uenige om dette. Kjønnsinkongruens er en diagnose det er vanskelig å fastsette.

Barn hadde kanskje trengt å få mer informasjon om at det er normalt å ikke føle seg som flertallet innen sitt kjønn, og at kjønn ikke definerer hvem de er. Det å lære at man kan være noe annet enn det kjønnet man er, kan skape mer tvil og usikkerhet, spesielt for barn som ikke er kjønnsstereotype. 

[NatNat]

Tartufo skrev (9 minutter siden):

Hva som blir sett på som feminint og maskulint forandrer seg med tid og miljø, og noen vil alltid føle seg annerledes enn de fleste andre som har samme kjønn, men det er pga forventninger fra samfunnet rundt, ikke fordi de er født i feil kropp.

Enig med deg 100%. Er dame men tenker på meg selv bare som "født i en kvinne kropp" Har ikke tenkt å bytte kjønn, jeg hadde ikke vært den mannen jeg ser i hodet mitt likevel men tenker ikke på meg som typisk dame eller. Har null interesse på barn f.eks.. Tenker på meg som uten kjønn egentlig.. Jeg er sikker at mange føler det samme.

[Tartufo]

NatNat skrev (2 minutter siden):

Enig med deg 100%. Er dame men tenker på meg selv bare som "født i en kvinne kropp" Har ikke tenkt å bytte kjønn, jeg hadde ikke vært den mannen jeg ser i hodet mitt likevel men tenker ikke på meg som typisk dame eller. Har null interesse på barn f.eks.. Tenker på meg som uten kjønn egentlig.. Jeg er sikker at mange føler det samme.

Ja, det er jo egentlig kun kroppen som skiller kvinner fra menn. Selv om du ikke føler deg som en typisk dame, er du like mye kvinne som alle andre kvinner. Alle har sin egen identitet uavhengig av hvilket kjønn de er. Håper du blir godtatt som akkurat den du er!

[NatNat]

Tartufo skrev (11 minutter siden):

Ja, det er jo egentlig kun kroppen som skiller kvinner fra menn. Selv om du ikke føler deg som en typisk dame, er du like mye kvinne som alle andre kvinner. Alle har sin egen identitet uavhengig av hvilket kjønn de er. Håper du blir godtatt som akkurat den du er!

Det har aldri vært et problem, utrolig nok.. Det er bare kansje litt mer vanskelig å få venner siden menn og kvinner er veldig atskilt i Norge..

[Bålkaffe]

Tartufo skrev (1 time siden):

Det flere av de som operer som angrer i ettertid, men det er ikke kun dem som tar skade av denne utviklingen der alt skal settes i bås.

Har du aldri tenkt over at barn som ikke er kjønnsstereotype kan bli usikre på egen kropp og kjønn når de lærer og hører så mye om kjønnsidentitet? Mange av dem føler kanskje at de har mer til felles med motsatte kjønn, og kan tro at det kan være et tegn på at de er født i feil kropp.

Jeg tenker at den viktigste hjelpen slike barn kan få, er å få høre at de er normale som de er, og at gutter og jenter ikke trenger å føle seg eller være ulike. Det er det biologiske som bestemmer kjønnet, men man kan være nøyaktig den samme personen uavhengig av hvilket kjønn man har. Hva som blir sett på som feminint og maskulint forandrer seg med tid og miljø, og noen vil alltid føle seg annerledes enn de fleste andre som har samme kjønn, men det er pga forventninger fra samfunnet rundt, ikke fordi de er født i feil kropp.

Som tidligere skrevet er forskjellene minimale mellom kvinner og menns hjerner. Forskjellene er faktisk større innenfor hvert kjønn. Så ingen kan føle at de er et annen kjønn enn det de er. Ingen kvinner kan heller vite hvordan det føles å være mann, og motsatt. Så hvordan mener du man kan være sikre på at barn faktisk har kjønnsinkogruens?

Angreraten på dette er ekstrem liten, i forhold til angreraten på andre typer operasjoner.

De som angrer gjør det også hovedsaklig fordi de ikke mottar støtte og forståelse av samfunnet rundt de.

Selve læringen om kjønnsidentitet snakker jo også om ikke-binære, de som flyter såpass inn og ut av begge kjønn at de føler at de ikke hører hjemme i noen av dem.

Du tenker det, ja? Veit du hva slags type behandling som faktisk fungerer best? Det finnes nemlig tall på dette.

Hvordan kan man være sikker på at noen snakker sant når de forteller om en opplevelse og en følelse som er subjektiv? Ved å tro på de. Så enkelt er det.

Sitter du å kryssforhører personer som opplever depresjon på samme måten? De som hører stemmer? De som er i psykoser? Mødre med fødselsdepresjon? De situasjonene der er like mye en opplevelse og følelse som det å oppleve kjønnsinkongruens, men jeg ser ikke samme nivået av skepsis mot de overnevnte som jeg ser mot kjønnsinkongruens.

[linsejesus]

Bålkaffe skrev (22 minutter siden):

Sitter du å kryssforhører personer som opplever depresjon på samme måten? De som hører stemmer? De som er i psykoser? Mødre med fødselsdepresjon? De situasjonene der er like mye en opplevelse og følelse som det å oppleve kjønnsinkongruens, men jeg ser ikke samme nivået av skepsis mot de overnevnte som jeg ser mot kjønnsinkongruens.

Det handler nok i stor grad om at det ikke er noen ber samfunnet som helhet rette seg etter virkelighetsoppfatningen til folk som sliter med depresjon, psykose osv. Den vanlige behandlingen for emosjonelle og psykiske vansker handler også hovedsaklig om å jobbe med nettopp følelser og psyke, ikke medisinsk behandling av kroppen for at den skal stemme overens med pasientens selvbilde.

Og det handler nok også om at det er velkjent at barn og unge kan ha svært varierend ideer om hvem og hvordan de er, så derfor tenker mange at vi ikke uten videre skal ta det for "god fisk" at noen "er" det motsatte kjønn. Men jeg tror det er en forskjell på folk som har opplevd det slik så lenge de kan huske, og de mange som får slike problemer først i ungdomsårene. Det er ikke sikkert all kjønnsinkongruens skal behandles likt.

[Bålkaffe]

linsejesus skrev (Akkurat nå):

Det handler nok i stor grad om at det ikke er noen ber samfunnet som helhet rette seg etter virkelighetsoppfatningen til folk som sliter med depresjon, psykose osv. Den vanlige behandlingen for emosjonelle og psykiske vansker handler også hovedsaklig om å jobbe med nettopp følelser og psyke, ikke medisinsk behandling av kroppen for at den skal stemme overens med pasientens selvbilde.

Og det handler nok også om at det er velkjent at barn og unge kan ha svært varierend ideer om hvem og hvordan de er, så derfor tenker mange at vi ikke uten videre skal ta det for "god fisk" at noen "er" det motsatte kjønn. Men jeg tror det er en forskjell på folk som har opplevd det slik så lenge de kan huske, og de mange som får slike problemer først i ungdomsårene. Det er ikke sikkert all kjønnsinkongruens skal behandles likt.

De som hører stemmer, har psykose og folk som har kjemiske ubalanser i hjernen må faktisk medisineres. De kan ikke prate vekk en kjemisk ubalanse.

Det er ikke sikkert all kjønnsinkongruens skal behandles likt? Hvordan mener du at det skal behandles da?

 

[linsejesus]

Tartufo skrev (1 time siden):

Som tidligere skrevet er forskjellene minimale mellom kvinner og menns hjerner. Forskjellene er faktisk større innenfor hvert kjønn. Så ingen kan føle at de er et annen kjønn enn det de er. Ingen kvinner kan heller vite hvordan det føles å være mann, og motsatt. Så hvordan mener du man kan være sikre på at barn faktisk har kjønnsinkogruens?

Du kan nok ikke si at "ingen kan føle seg som et annet kjønn" bare fordi vi (foreløpig) ikke kan måle en slik tilstand i hjernen.

Jeg tror det er sant at vi normalt oppfatter oss selv som et kjønn. Det at jeg for eksempel tiltrekkes av graving og bygging (selv om jeg ikke er handy i det hele tatt), slåssing og ta vare på en familie osv, handler sannynligvis mer om biologi og instinkter enn kultur. Jeg tror faktisk ikke jeg ville oppført og følt meg som en kvinne om jeg tilfeldigvis hadde hatt denne hjernen i en kvinnekropp. Det blir selvsagt umulig å måle disse følelsene på noen måte, men jeg er ikke i tvil om at de er høyst reelle. Spørsmålet er om det er kronisk eller midlertidig, og om det biologisk, kjemisk eller sosialt betinget. Og videre, hvilken behandling (om noen) som skal tilbys.

[linsejesus]

Bålkaffe skrev (4 minutter siden):

De som hører stemmer, har psykose og folk som har kjemiske ubalanser i hjernen må faktisk medisineres. De kan ikke prate vekk en kjemisk ubalanse.

Det er ikke sikkert all kjønnsinkongruens skal behandles likt? Hvordan mener du at det skal behandles da?

 

Medisin er ikke den eneste, eller nødvendigvis foretrukne, behandlingen for hverken psykoser eller depresjoner. Både depresjon og psykose kan forårsakes av f.eks hormonelle sykdommer, og da gir det mening å snakke om kjemisk ubalanse som best avhjelpes med medikamenter. Men det kan også komme av søvnmangel eller mobbing.

Når jeg sier at kanskje ikke all kjønnsinkongruens skal behandles likt, mener jeg at det er ikke sikkert en mann som alltid har hatt det skal behandles likt som en fjorten år gammel jente med autisme som nettopp har begynt å føle det slik.

[Tartufo]

Bålkaffe skrev (1 time siden):

Angreraten på dette er ekstrem liten, i forhold til angreraten på andre typer operasjoner.

De som angrer gjør det også hovedsaklig fordi de ikke mottar støtte og forståelse av samfunnet rundt de.

Selve læringen om kjønnsidentitet snakker jo også om ikke-binære, de som flyter såpass inn og ut av begge kjønn at de føler at de ikke hører hjemme i noen av dem.

Du tenker det, ja? Veit du hva slags type behandling som faktisk fungerer best? Det finnes nemlig tall på dette.

Hvordan kan man være sikker på at noen snakker sant når de forteller om en opplevelse og en følelse som er subjektiv? Ved å tro på de. Så enkelt er det.

Sitter du å kryssforhører personer som opplever depresjon på samme måten? De som hører stemmer? De som er i psykoser? Mødre med fødselsdepresjon? De situasjonene der er like mye en opplevelse og følelse som det å oppleve kjønnsinkongruens, men jeg ser ikke samme nivået av skepsis mot de overnevnte som jeg ser mot kjønnsinkongruens.

Her antar du mye om meg som ikke stemmer. Alle gruppene du nevner bør selvsagt få hjelp. Men det betyr ikke å bekrefte dem i at det de føler er riktig. Stemmene folk i psykoser hører er ikke ekte, mødre med fødselsdepresjon hater ikke barna sine, og barn som ikke føler seg hjemme i egen kropp og kjønn, er er ikke nødvendigvis født i feil kropp.

Å bekrefte alt barn føler, er ikke riktig. Bekrefter du barn som føler seg stygge og dumme også? Jeg sier bare at usikre barn trenger å høre at de er perfekte som de er, og at de kan like og føle det de gjør uavhengig av kjønn. Mennesker er ulike, også innenfor samme kjønn, og det er ikke noe negativt, eller feil ved det.

Endret 21. februar av Tartufo

[Tartufo]

linsejesus skrev (2 timer siden):

Du kan nok ikke si at "ingen kan føle seg som et annet kjønn" bare fordi vi (foreløpig) ikke kan måle en slik tilstand i hjernen.

Jeg tror det er sant at vi normalt oppfatter oss selv som et kjønn. Det at jeg for eksempel tiltrekkes av graving og bygging (selv om jeg ikke er handy i det hele tatt), slåssing og ta vare på en familie osv, handler sannynligvis mer om biologi og instinkter enn kultur. Jeg tror faktisk ikke jeg ville oppført og følt meg som en kvinne om jeg tilfeldigvis hadde hatt denne hjernen i en kvinnekropp. Det blir selvsagt umulig å måle disse følelsene på noen måte, men jeg er ikke i tvil om at de er høyst reelle. Spørsmålet er om det er kronisk eller midlertidig, og om det biologisk, kjemisk eller sosialt betinget. Og videre, hvilken behandling (om noen) som skal tilbys.

Jo, ingen kan føle seg som noe de aldri har vært. Jeg kan ikke vite hvordan det føles å være mann, fordi jeg aldri har vært det. Og alle menn føler seg jo ikke like, det er enorme ulikheter innenfor hvert kjønn.

Ulikhetene i hjernen ER allerede målt vitenskapelig, og det er bekreftet at ulikhetene er større innenfor hvert kjønn, enn mellom kjønnene. Å tro at kvinner føler på en måte, og menn på en annen, er direkte feil.

At barn lærer at de kan føle seg som noe annet enn det de er, kan skape mer usikkerhet rundt egen identitet og kropp, spesielt for de som ikke er kjønnsstereotype.

Hvorfor er det så viktig å plassere folk i bås etter hva de føler? Hvorfor ikke bare innse at alle er ulike, og det er store variasjoner i hva som må betraktes som normalt, både for jenter og gutter. Det betyr ikke at de som føler seg annerledes enn flertallet i sitt kjønn er født i feil kropp!

Endret 21. februar av Tartufo

[esk]

Bålkaffe skrev (18 timer siden):

At det ikke hadde plass i pensum betyr da virkelig ikke at det ikke har eksistert ute i samfunnet, eller?

Det var det vel heller ingen som sa? Forskjellen på nå og da er at barn lærer at det er vanlig å tro man er et annet kjønn enn det biologiske, og det kom inn i pensum for ikke mange år siden. Ergo større sjans for å bli påvirket.

Endret 21. februar av esk

[linsejesus]

Tartufo skrev (1 time siden):

Jo, ingen kan føle seg som noe de aldri har vært. Jeg kan ikke vite hvordan det føles å være mann, fordi jeg aldri har vært det. Og alle menn føler seg jo ikke like, det er enorme ulikheter innenfor hvert kjønn. Og ulikhetene i hjernen ER allerede målt vitenskapelig, og det er bekreftet at ulikhetene er større innenfor hvert kjønn, enn mellom kjønnene. Å tro at kvinner føler på en måte, og menn på en annen, er direkte feil.

Jeg sier ikke at det bare er én måte å føle seg som mann eller kvinne, men at de biologiske forskjellene gir utslag også mentalt og følelsesmessig, ikke bare fysisk. Det er jo et faktum at kvinner og menn generelt har noe ulike sjelsevner, for å bruke et gammeldags uttrykk. Når det for eksempel er mange flere kvinner som velger omsorgsyrker selv om samfunnet er ganske likestilt, viser det at kjønn påvirker mer enn det rent fysiske. Jeg sier altså ikke at å ha visse egenskaper er det som bestemmer kjønnet ditt, men kjønnet ditt vil - igjen, generelt - gi deg visse personlige egenskaper, som for eksempel at menn oftere er mer konkurransedrevne enn kvinner.

I fremtiden vil vi kanskje kunne måle hver minste lille egenskap i hjernen, men i dag kan vi ikke scanne den og avlese hverken hvilket kjønn noen er eller hva de måtte føle seg som.

[Tartufo]

linsejesus skrev (1 time siden):

Jeg sier ikke at det bare er én måte å føle seg som mann eller kvinne, men at de biologiske forskjellene gir utslag også mentalt og følelsesmessig, ikke bare fysisk. Det er jo et faktum at kvinner og menn generelt har noe ulike sjelsevner, for å bruke et gammeldags uttrykk. Når det for eksempel er mange flere kvinner som velger omsorgsyrker selv om samfunnet er ganske likestilt, viser det at kjønn påvirker mer enn det rent fysiske. Jeg sier altså ikke at å ha visse egenskaper er det som bestemmer kjønnet ditt, men kjønnet ditt vil - igjen, generelt - gi deg visse personlige egenskaper, som for eksempel at menn oftere er mer konkurransedrevne enn kvinner.

I fremtiden vil vi kanskje kunne måle hver minste lille egenskap i hjernen, men i dag kan vi ikke scanne den og avlese hverken hvilket kjønn noen er eller hva de måtte føle seg som.

Som jeg skrev så er det forsket på hjernene til menn og kvinner, og forskjellene er minimale. Faktisk er forskjellene større innenfor hvert kjønn.

Selvsagt finner du forskjeller i valg av yrke og oppførsel, men mye av det er sosialt betinget, og handler om hvordan samfunnet rundt ser på kvinner og menn, og hva forventningene basert på kjønn er.

Selv om flertallet av jenter er annerledes enn flertallet av gutter, betyr ikke det at de som føler seg mer lik flertallet av motsatt kjønn er født i feil kropp. Alle er ulike uavhengig av kjønn, og noen må også tilhøre mindretallet når det gjelder følelser og interesser. Det betyr ikke at noe er galt.

Endret 21. februar av Tartufo

[linsejesus]

Tartufo skrev (1 time siden):

Som jeg skrev så er det forsket på hjernene til menn og kvinner, og forskjellene er minimale. Faktisk er forskjellene større innenfor hvert kjønn.

Selvsagt finner du forskjeller i valg av yrke og oppførsel, men mye av det er sosialt betinget, og handler om hvordan samfunnet rundt ser på kvinner og menn, og hva forventningene basert på kjønn er.

Selv om flertallet av jenter er annerledes enn flertallet av gutter, betyr ikke det at de som føler seg mer lik flertallet av motsatt kjønn er født i feil kropp. Alle er ulike uavhengig av kjønn, og noen må også tilhøre mindretallet når det gjelder følelser og interesser. Det betyr ikke at noe er galt.

Men at vi finner forskjeller (eller likheter) i hjernen sier oss ikke så mye om hva de forskjellene består i, spesielt ikke når det gjelder noe så komplekst som folks opplevelse av egen identitet. Da måtte vi i såfall vite nøyaktig hvilken del av hjernen som forårsaker nøyaktig hvilken egenskap eller følelse, og det vet vi forsvinnende lite om.

Jeg er enig i at ingen er født i feil kropp og at det ikke er noe galt i å ha egenskaper eller interesser som vanligvis assosieres med det motsatte kjønn. Hvis noen opplever å ha feil kjønn, tenker jeg at utgangspunktet må være å ta dem på alvor. Altså å legge til grunn at opplevelsen er reell (jeg ser da heller ingen grunn til å lyve om sånt). Men, som i tilfellet med f.eks depresjon, så kan vi ikke dermed ta for gitt at pasientens opplevelse speiler virkeligheten og at de faktisk er det motsatte kjønn "inni seg." Spesielt ikke når kjønnsdyforien oppstår plutselig i tenårene.

Jeg tenker at det ikke er umulig at folk som alltid har følt seg som feil kjønn faktisk har et slags avvik eller skade i deler av hjernen som har med selvoppfattelse å gjøre. Det er jo ikke et nytt fenomen heller. Men jeg tror det i såfall er noe helt annet enn når unge jenter plutselig får det for seg at de egentlig er gutter.

Endret 21. februar av linsejesus

[Tartufo]

linsejesus skrev (2 timer siden):

Men at vi finner forskjeller (eller likheter) i hjernen sier oss ikke så mye om hva de forskjellene består i, spesielt ikke når det gjelder noe så komplekst som folks opplevelse av egen identitet. Da måtte vi i såfall vite nøyaktig hvilken del av hjernen som forårsaker nøyaktig hvilken egenskap eller følelse, og det vet vi forsvinnende lite om.

Jeg er enig i at ingen er født i feil kropp og at det ikke er noe galt i å ha egenskaper eller interesser som vanligvis assosieres med det motsatte kjønn. Hvis noen opplever å ha feil kjønn, tenker jeg at utgangspunktet må være å ta dem på alvor. Altså å legge til grunn at opplevelsen er reell (jeg ser da heller ingen grunn til å lyve om sånt). Men, som i tilfellet med f.eks depresjon, så kan vi ikke dermed ta for gitt at pasientens opplevelse speiler virkeligheten og at de faktisk er det motsatte kjønn "inni seg." Spesielt ikke når kjønnsdyforien oppstår plutselig i tenårene.

Jeg tenker at det ikke er umulig at folk som alltid har følt seg som feil kjønn faktisk har et slags avvik eller skade i deler av hjernen som har med selvoppfattelse å gjøre. Det er jo ikke et nytt fenomen heller. Men jeg tror det i såfall er noe helt annet enn når unge jenter plutselig får det for seg at de egentlig er gutter.

Poenget er at det ikke finnes vesentlige forskjeller på kvinner og menns hjerner, derfor synes jeg fokuset på slike forskjeller blir overdrevet.

Ja, det vil alltid finnes unntak, men det er viktig å ikke la unntakene bestemme og komplisere hva barn skal lære om noe så konkret som kjønn.

Endret 21. februar av Tartufo

[Bålkaffe]

esk skrev (8 timer siden):

Det var det vel heller ingen som sa? Forskjellen på nå og da er at barn lærer at det er vanlig å tro man er et annet kjønn enn det biologiske, og det kom inn i pensum for ikke mange år siden. Ergo større sjans for å bli påvirket.

Det var da virkelig det du skrev:

 

esk skrev (På 20.2.2025 den 17.48):

Fordi jeg regner med du, som meg, vokste opp da kjønnsidentitet ikke var et utbredt tema som hadde plass i pensum. Tar jeg feil?

[Bålkaffe]

Tartufo skrev (9 timer siden):

Her antar du mye om meg som ikke stemmer. Alle gruppene du nevner bør selvsagt få hjelp. Men det betyr ikke å bekrefte dem i at det de føler er riktig. Stemmene folk i psykoser hører er ikke ekte, mødre med fødselsdepresjon hater ikke barna sine, og barn som ikke føler seg hjemme i egen kropp og kjønn, er er ikke nødvendigvis født i feil kropp.

Å bekrefte alt barn føler, er ikke riktig. Bekrefter du barn som føler seg stygge og dumme også? Jeg sier bare at usikre barn trenger å høre at de er perfekte som de er, og at de kan like og føle det de gjør uavhengig av kjønn. Mennesker er ulike, også innenfor samme kjønn, og det er ikke noe negativt, eller feil ved det.

Jeg antok ingenting, jeg stilte deg spørsmål rundt andre sykdommer som ikke kan testes for, på lik linje som kjønnsdysfori.

Du svarer heller ikke på dette:

Sitat

Du tenker det, ja? Veit du hva slags type behandling som faktisk fungerer best? Det finnes nemlig tall på dette.