Kjersti Grini om kjønnsidentitet

[Tartufo]

Først vil jeg presisere at dette ikke er en tråd for å «ta» Kjersti for å være åpen og den hun er. Dere som ønsker å sette henne i bås nok en gang for å være ærlig og ha helt normale meninger (selv om de ikke er lik dine), får finne en annen tråd å mobbe i.

Kjersti sier i et intervju til Tv2 i dag, at hun var veldig aktiv og ofte ble tatt for å være gutt som barn. Hun sier også at hun egentlig skulle ønske hun var gutt på den tiden. «Derfor er jeg veldig glad for at jeg ikke vokser opp i dag, da hadde jeg vel vært en av dem som hadde prøvd å bytte kjønn».

Det finnes mange som ikke er kjønnsstereotype, og som synes alt fokuset på kjønnsidentitet er vanskelig i dag. De vokser opp, og lærer at de ikke trenger å være det kjønnet de er født som, og at man kan føle seg som et annet kjønn. Da sier man samtidig at jenter og gutter ikke skal føle det samme. Hvordan kan man påstå det? Alle kan både føle og like det det de vil, uavhengig av kjønn! Og ingen er født i feil kropp, men er perfekte som de er, selv om de føler og liker andre ting enn flertallet i sitt kjønn. Det at vi er ulike er NORMALT.

Hvorfor er det så vanskelig for mange ekstreme lgbtq-forkjempere å se at deres kamp kan føre til mindre rom for den enkelte til å være seg selv? Og hvordan kan følelser og meninger forandre på vitenskaplige fakta som at det finnes to kjønn, og at man er det kjønnet man blir født som? (Ser bort fra medisinske unntak)

[AnonymBruker]

Fordi de har begravd seg i en skyttergrav hvor det å «ta» motstanderen har blitt viktigere enn å beskytte den sårbare gruppen som var den opprinnelige motivasjonen for deres ståsted? I noen tilfeller kan man mistenke at omtanken for transfolk bare har vært et skalkeskjul hele veien og at det man egentlig ville var å utdele en trøkk i trynet til en «trangsynt konservativ transhater». Litt som kommunister som hater USA og kapitalister langt mer enn de elsker arbeidere…

Vi kan alle jobbe med å godta andre som de er (så lenge de er snill og grei). Det er ikke et stort problem at Tore(3) vil ha prinsessetiara i barnehagen. Hva det evt betyr for hans selvopplevelse er et spørsmål han må få finne ut av på egen hånd uten velmenende «hjelpere» eller undertrykkende voktere.

Anonymkode: a0d3f...2d8

[AnonymBruker]

Viktige poenger der. Slik jeg har sett og ser på det, så er mye av grunnen til at en del ønsker å bytte kjønn, er nettopp det at det ikke er stort rom for å være anderledes, eller være maskulin kvinne eller feminin mann, da er det lett å tenke man er "født med feil kjønn".

Ingen mann eller kvinne vet heller hvordan det føles å være det motsatte kjønn, så følelsen av å ha et annet kjønn enn man faktisk har, det kommer mye av hva en oppfatter i samfunnet av hvordan en mann og kvinne er. Så jeg er 100% overbevist om at mange færre ville ønsket å bytte kjønn om båsene for mann og kvinne var større, og mer aksept i samfunnet for å være anderledes, for det er da ingenting galt med det 

Anonymkode: 270d6...8a0

[AnonymBruker]

Så enig i det du skriver. Ja, det finnes mange som har en reell forstyrrelse/lidelse og trenger hjelp ift. at de føler kroppen sin er feil. Men mange av de problemene vi har i dag er jeg sikker på at skyldes at vi hele tiden skal settes inn i båser. Det skal settes merkelapper på alt. Enten er du det eller så er du det. Lager vi flere kategorier og båser nå så ender vi vel opp med like mange diagnoser og kjønn som det finnes mennesker på planeten, en til hver person.

Det finnes to biologiske kjønn, og det finnes over 8 milliarder identiteter. Man kan være en kvinne som er mer maskulin enn de fleste menn. Og omvendt. Og det er helt greit. Uten at man må mene at kjønn er noe flytende og ubestemmelig.

Slik det er blitt i dag skaper bare masse forvirring og psykiske lidelser. 

Jeg jobbet i en klesbutikk og hørte de andre ansatte si når de blir spurt om f.eks hjelp til å finne barnesko, "Er det til gutt eller jente?". Svarte kunden gutt ble de ført til avdelingen med blå sko med Spiderman og lignende. Svarte kunden jente ble de ført til avdelingen med rosa sko med Barbie o.l. Jeg pleide å spørre hvilken farge barnet liker isteden.

Jeg så aldri en eneste mann som prøvde klær på dameavdelingen. Men jeg er 100% sikker på at det må ha vært flere menn innom som hadde ønsket det. Allerede som små blir vi fortalt at om vi er en gutt som liker f.eks rosa Barbie-sko eller å gå med kjole så er vi annerledes, og kanskje er vi egentlig en jente født i feil kropp..?  Det burde være aksept for at vi er forskjellige, ikke alle passer inn i de kjønnstypiske båsene, men det betyr ikke at det er noe feil. Sånn det har blitt i dag legger opp til at det blir mange som går rundt og føler at det er noe feil med de bare fordi de ikke ikke passer inn. Men jeg mener at det er hvordan samfunnet har blitt som er problemet, og ikke menneskene.

Vi burde bruke ordet kjønn om biologi/kromosomene. Og ikke om hvordan vi oppfører oss eller føler oss. Hvordan vi liker å kle oss eller vår seksualitet. Fordi det er det som er flytende og forandelig. Og ikke kromosomene vi er født med.

Anonymkode: f0856...815

[AnonymBruker]

Inntrykket mitt er at mange født etter ca 1995 er preget av at kjønnsnormene har blitt til mye trangere båser enn de var på 70- og 80-tallet.

Jeg tror også jeg ville trodd jeg var gutt inn jeg vokste opp i dag. Både grunnet påvirkning fra sosiale medier, ungdommelig opprørstrang og behov for svar på opplevelser av annerledeshet og fordi det har blitt veldig smalt hva som er typisk for et kjønn.

I min åttitallsbarndom var det helt greit at jeg hadde pinnkort hår, hatet kjoler, ønska meg blå sykkel med stang og lekte med guttene. Det falt verken meg eller noen andre inn at det skulle gjøre at jeg ikke var jente. 

Jeg kjenner mange som meg i samme aldersgruppe, enkelte med såpass "maskulin" fremtoning at folk skuler på dem når de går på dametoalettet, men som aldri noensinne har følt at vi er feil kjønn. Dét tror jeg er vanskelig å oppleve om du er en slik jente i dag. 

Anonymkode: b6e66...47f

[AnonymBruker]

Kjønnsnormene har aldri vært så snevre som de er nå. Hva unge folk i dag anser for normalt er ekstremt trangt. Dette er helt motsatt av hvordan tidligere generasjoner har vokst opp. Selv på 1950-tallet (en tid kjent for svært trange kjønnsnormer) var det større valgfrihet.  

Anonymkode: dc6c3...d67

[AnonymBruker]

Har og tenkt tanken. Da jeg vokste opp var jeg det de kaldte på 80 tallet guttejente.  Likte helst gutteklær, lekte kun med biler, elsket fart , det å skru osv konfirmerte meg i dress. Men var jo jente selv om det var de tingene jeg likte. Går med følelsen hadde jeg vokst opp i dag hadde enkelte sagt jeg måtte bli gutt og at jeg ikke var jente.

Er nå gift og har barn. Og har aldri følte meg som en gutt/mann selv om de tingene jeg liker er det menn ofte driver med jakt, skru på bil, snekre er faktisk utdannet tømrer 

Anonymkode: 46849...a7a

[AnonymBruker]

Men jeg tror at vi allerede ser en bedring. Fordi vi aksepterer nå lettere at folk kan være forskjellige. Så de som er tenåringer nå, de aksepterer at gutter kan være feminine, jenter kan være maskuline, og det må ikke bety at du er født i feil kropp. Det er jo også derfor, tror jeg, at vi ser nå saker der de som tidligere ville identifisert seg som transexuele, nå sier heller at de ikke er binære. Det er også noen som har "prøvd seg" som trans, har funnet ut at den båsen var like trang, og de passet ikke der heller. Jeg tror vi gjør det bedre for alle, at vi aksepterer at folk er vidt forskjellige. Også i sin sexualitet eller kjønnsintrykk. Så vi må tilbake på barnehagenivå her, du er like verdiful selv om du er ei jente som liker gravemaskiner, eller gutt som liker barbier, det må ikke være enten eller. 

Anonymkode: 9aa6c...ecc

[AnonymBruker]

Det er et viktig poeng, dette med at hva det vil si å være et kjønn blir innsnevret.

Jeg er en kvinne som har null interesse for såkalte "kvinneinteresser" som sminke, mote, interiør osv. Jeg har til og med vokst opp med to eldre brødre så jeg er mer vant med å leke med lego enn med dukker. Likevel har jeg ingen problem med å føle meg som en kvinne.

Anonymkode: ccd6c...647

[AnonymBruker]

Hun har jo helt rett i dette. Unge i dag skulle visst hvordan 80-tallet var. 

Anonymkode: 61e27...943

[HSV50]

Men altså. Som en som har en som er «født i feil kropp» i veldig nær familie så må jeg jo få lov til å si at det er STOR forskjell på det og på å være guttejente. Og min opplevelse er den at selv ikke  de meste liberale foreldre med viten og vilje vil påvirke en unge til å skifte kjønn, selv om de leker med biler og ikke synes det er stas med kjole. Jada, jeg vet at TikTok og mennesker som er skeptiske til transer gir inntrykk av at det er sånn det er, men nei. Det er en lang vei å gå og de aller fleste vil, selv om de støtter barnet sitt, fremdeles stille «er du nå helt sikker på det?» ganske mange ganger, og ikke sånn tilfeldig over fredagstacoen foreslå at «du som er sånn en guttejente burde kanskje skiftet kjønn?».

Det finnes haugevis av heterofile guttejenter, og såkalte «traktorlesber», feminine heterofile menn og feminine homofile menn, som aldri har tenkt tanken på å skifte kjønn. Mennesker som er i den kroppen de skal ha selv om de ikke er A4 mann eller kvinne. Og så er det dem som bare ikke føler seg hjemme i den kroppen de har. Og jeg er himla glad for at det finnes et tilbud for dem. Og jeg er glad for at det er en lang prosess og at man ikke bare kan få et innfall og skifte kjønn. 

Endret 17. februar av HSV50
Manglet et ikke

[Bålkaffe]

Det er veldig stor forskjell på det å være guttejente og det å være trans.

Man får ikke kjønnsdysfori av å være guttejente, men det får man når man er trans og kjønnet tildelt ved fødsel ikke stemmer overens.

Jeg var/er også guttejente og jeg følte mange ganger på at ting hadde vært _lettere_ om jeg var en gutt, for det var sosiale greier forbundet med å være jente jeg ikke gadd. Men aldri var jeg deprimert, suicidal eller kjente en sånn indre, ekstrem uro ved det. JEg så ikke meg selv i speilet og kjente på hele meg at det jeg så var feil.

Og det tror jeg heller ikke at Grini kjente på, om hun kjenner veldig godt etter.

[Meowmere]

Hvordan føler man seg som et kjønn egentlig? 

[Tartufo]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Men jeg tror at vi allerede ser en bedring. Fordi vi aksepterer nå lettere at folk kan være forskjellige. Så de som er tenåringer nå, de aksepterer at gutter kan være feminine, jenter kan være maskuline, og det må ikke bety at du er født i feil kropp. Det er jo også derfor, tror jeg, at vi ser nå saker der de som tidligere ville identifisert seg som transexuele, nå sier heller at de ikke er binære. Det er også noen som har "prøvd seg" som trans, har funnet ut at den båsen var like trang, og de passet ikke der heller. Jeg tror vi gjør det bedre for alle, at vi aksepterer at folk er vidt forskjellige. Også i sin sexualitet eller kjønnsintrykk. Så vi må tilbake på barnehagenivå her, du er like verdiful selv om du er ei jente som liker gravemaskiner, eller gutt som liker barbier, det må ikke være enten eller. 

Anonymkode: 9aa6c...ecc

Hva er poenget med å kalle seg ikke-binær? Man er jente/gutt selv om man ikke føler seg som flertallet av andre jenter/gutter. Ikke-binære er en konstruert gruppe, som også er med på å snevre inn kjønnsbåsene. 

Endret 17. februar av Tartufo

[AnonymBruker]

HSV50 skrev (2 minutter siden):

Men altså. Som en som har en som er «født i feil kropp» i veldig nær familie så må jeg jo få lov til å si at det er STOR forskjell på det og på å være guttejente. Og min opplevelse er den at selv de meste liberale foreldre med viten og vilje vil påvirke en unge til å skifte kjønn, selv om de leker med biler og ikke synes det er stas med kjole. Jada, jeg vet at TikTok og mennesker som er skeptiske til transer gir inntrykk av at det er sånn det er, men nei. Det er en lang vei å gå og de aller fleste vil, selv om de støtter barnet sitt, fremdeles stille «er du nå helt sikker på det?» ganske mange ganger, og ikke sånn tilfeldig over fredagstacoen foreslå at «du som er sånn en guttejente burde kanskje skiftet kjønn?».

Det finnes haugevis av heterofile guttejenter, og såkalte «traktorlesber», feminine heterofile menn og feminine homofile menn, som aldri har tenkt tanken på å skifte kjønn. Mennesker som er i den kroppen de skal ha selv om de ikke er A4 mann eller kvinne. Og så er det dem som bare ikke føler seg hjemme i den kroppen de har. Og jeg er himla glad for at det finnes et tilbud for dem. Og jeg er glad for at det er en lang prosess og at man ikke bare kan få et innfall og skifte kjønn. 

Men det er ikke snakk om å bli spurt om å bytte kjønn over fredagstacoen. Men at gjennom hele oppveksten skulle ta stilling til hvem man er, samtidig som samfunnet hele tiden møter deg med forventninger om at du er en annen enn du ser ut. Jeg var også guttejente. Vet ikke om jeg var det, eller ble det. Moren min hadde en venninne som hadde gutter litt eldre enn meg. Og moren min takket ja til å arve derfra. Kort sveis hadde jeg også, for det var så lettvint. Så da ble jeg seende ut som en gutt, omtalt som «han», «gutten» osv fra fremmede. Fikk sparegris med blå sløyfe hos banken, mens venninner fikk rød. osv. I ungdomstiden ville jeg være gutt. Men jeg visste ikke at det var mulig. Som voksen er jeg og føler jeg meg som dame.

Anonymkode: 7d161...60e

[Tartufo]

HSV50 skrev (14 minutter siden):

Men altså. Som en som har en som er «født i feil kropp» i veldig nær familie så må jeg jo få lov til å si at det er STOR forskjell på det og på å være guttejente. Og min opplevelse er den at selv ikke  de meste liberale foreldre med viten og vilje vil påvirke en unge til å skifte kjønn, selv om de leker med biler og ikke synes det er stas med kjole. Jada, jeg vet at TikTok og mennesker som er skeptiske til transer gir inntrykk av at det er sånn det er, men nei. Det er en lang vei å gå og de aller fleste vil, selv om de støtter barnet sitt, fremdeles stille «er du nå helt sikker på det?» ganske mange ganger, og ikke sånn tilfeldig over fredagstacoen foreslå at «du som er sånn en guttejente burde kanskje skiftet kjønn?».

Det finnes haugevis av heterofile guttejenter, og såkalte «traktorlesber», feminine heterofile menn og feminine homofile menn, som aldri har tenkt tanken på å skifte kjønn. Mennesker som er i den kroppen de skal ha selv om de ikke er A4 mann eller kvinne. Og så er det dem som bare ikke føler seg hjemme i den kroppen de har. Og jeg er himla glad for at det finnes et tilbud for dem. Og jeg er glad for at det er en lang prosess og at man ikke bare kan få et innfall og skifte kjønn. 

Men hva er det som gjør det nødvendig for noen å prøve å likne det kjønnet de ikke er ved å fysisk operere og behandle en frisk kropp? Man kan jo leve nøyaktig det samme livet uavhengig av hvilket kjønn man er. Man burde iallfall kunne det!

Tenker du noen gang at annen hjelp, og mer aksept for personer som ikke er kjønnsstereotype også kunne gitt disse et bedre liv? Det er jo ikke slik at operasjoner og behandling nødvendigvis fører til bedre livskvalitet heller, og det er store, inngripende, og risikofylt å gå gjennom dette. Det er også til en viss grad irreversibelt.

Endret 17. februar av Tartufo

[HSV50]

Meowmere skrev (5 minutter siden):

Hvordan føler man seg som et kjønn egentlig? 

Si det. Jeg har aldri tenkt over det. Jeg bare er meg. Jeg er pupper og hofter og føler meg vel i min egen kropp. Vedkommende som jeg kjenner godt, og som ikke føler seg som jente, hatet alle de delene av seg som ga bort til andre at han var født jente. Det han så i speilet ga ikke mening. Jeg tror vel at det er hele greia altså. Vi som ikke er født i feil kropp er komfortabel med den vi er. Om det er en guttejente, «traktorlesbe», en feminin homofil gutt, en standard mann eller en mannemann.  Vi bare er den vi er uten å tenke over det.  Det finnes menn som liker å kle seg i dameklær av og til uten noe behov for å skifte kjønn permanent. Det eneste som egentlig er problematisk er mennesker som har behov for å mene noe om hvordan andre lever livet sitt, og med behov for å regulere andre. 

[HSV50]

Tartufo skrev (15 minutter siden):

De fleste jeg vet om som har angret på at de prøvde å «bytte kjønn» har gått tilbake til sitt opprinnelige kjønn.

Hva er forresten poenget med å kalle seg ikke-binær? Man er jente/gutt selv om man ikke føler seg som flertallet av andre jenter/gutter. Ikke-binære er en konstruert gruppe, som er med på å snevre inn kjønnsbåsene. 

Hva er poenget med å mene noe om hvorfor noen velger å kalle seg ikke-binær? Man må vel undres og lure, men derfra til å mene at folk ikke burde ha rett til å kalle seg det? Why? Det gjør nix null og nada med mitt liv om Per kaller seg ikke-binær eller ei. Men det er fullt mulig at det gjør noe med Per sitt liv om jeg nekter ham det. 

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Inntrykket mitt er at mange født etter ca 1995 er preget av at kjønnsnormene har blitt til mye trangere båser enn de var på 70- og 80-tallet.

Jeg tror også jeg ville trodd jeg var gutt inn jeg vokste opp i dag. Både grunnet påvirkning fra sosiale medier, ungdommelig opprørstrang og behov for svar på opplevelser av annerledeshet og fordi det har blitt veldig smalt hva som er typisk for et kjønn.

I min åttitallsbarndom var det helt greit at jeg hadde pinnkort hår, hatet kjoler, ønska meg blå sykkel med stang og lekte med guttene. Det falt verken meg eller noen andre inn at det skulle gjøre at jeg ikke var jente. 

Jeg kjenner mange som meg i samme aldersgruppe, enkelte med såpass "maskulin" fremtoning at folk skuler på dem når de går på dametoalettet, men som aldri noensinne har følt at vi er feil kjønn. Dét tror jeg er vanskelig å oppleve om du er en slik jente i dag. 

Anonymkode: b6e66...47f

Enig med deg og med hovedinnlegger her. 
Jeg er like gammel som Grini, og det er helt rett at kjønnsnormene er blitt trangere enn på 70-80-tall. Du ser det på hårfrisyrer, klesmote for å ta et felt. Bare å ta seg en tur inn på en avdeling for babyklær og sammenligne avdeling for gutter og jenter. 
Fikk mitt første barn midt på nittitallet, og da var det unisex-klær å få kjøpt, fex gule sparkedresser. Jeg kjøpte en gul og en blå husker jeg, jeg visste ikke kjønnet (ville ikke vite, overrask meg 😅) og jenta brukte begge. 
 

Jeg vil på mange måter si at rammene er strammere enn på 50-tallet. Toppen (eller bunnen) ble nådd for meg for 10 år siden når jeg fikk mitt siste barn. Fikk en sangbok beregnet på et spesielt kjønn. Det hadde de ikke funnet på selv på 50-tallet.

[AnonymBruker]

Datteren var som liten veldig aktiv og ville ha like klær som broren, men kunne ikke handle i gutteavdelingen selv om hun ville. Buksene for brede og t-skjorter for lange og armene så lange. Merkelig at gutte t-skjorter var 10-15 cm lenger i samme størrelse.  Merker det fortsatt i idretten nå. Unisex xs er for stor, dvs for lang og dekker over shorts, mens s dame er akkurat passe.  

Klær er så mye kjønn at det er til å gråte av. Datteren kunne altså ikke arve klær heller pga passformene.  Så er alt knyttet til kjønn, ski, skøyter, hjelmer, og alt og liker du ikke rosa/lilla som jente så er det vanskelig. Jenter har det lettere tross alt hvor dwt er godtatt å handle i gutteavdelingen. Motsatt og du vil slite å finne klær som faktisk passer for jenteklær er små. 

Så Kjersti Grini. Hun er 178 høy, antar tidlig pubertet siden hun spilte i Eliteserien allerede som 15-16 åring og da er det nok enklere å henge med gutta når man ikke er liten og petit.  Interessene virket ikke veldig «jentete» heller i dagens målestokk. Jeg var selv ikke guttete, men jeg lekte jo som alle barn i skogen og spikket, hamret og saget.  

Anonymkode: e18f3...83f