Jeg er psykisk syk, men ingen andre vet det. Jeg sliter nå.

[AnonymBruker]

Jeg er syk, jeg vet det, men ingen andre vet det. Det startet i starten av tenårene, men jeg ble sett på som et problembarn fordi jeg falt av skolen pga alvorlig mobbing og angst. Med ingen støtte rundt meg, bare problemer med å være ærlig om det, så lukket jeg det inni meg. Jeg vet ikke hva jeg har av evt diagnose, men jeg har hatt stemmer med meg i hodet i over 20 år, men mange av stemmene har vært mer som venner, bortsett fra de siste årene. Jeg har i alle år hatt mange tvangstanker, at jeg må lukke døren på en hvis måte, si ting inni meg/hviske det flere ganger om dagen, si noe inni meg når jeg går forbi speil osv, ta meg på en viss måte på haka, ellers skjer det noe med dem jeg er glad i. Dette skjuler jeg så godt at ingen har lagt merke til det.  Jeg er svært deprimert av og på, men har skjut dette i alle år. Jeg har også tanker om at jeg ikke orker mer.

Jeg har fått flere barn, mann, jobb osv, prøvd mitt beste å leve et normalt liv. Alle rundt meg ser på meg som en svært oppegående person, og på noen måter er jeg også det. Men på noen måter ikke.

Jeg prøvde for en del år siden å søke hjelp, ble henvist til samtale med kommunal psykolog via fastlegen. Jeg sa bare til fastlegen at jeg trengte noen å snakke med. Men jeg fikk ikke ordene frem hos psykologen og var livredd for å miste barna mine hvis jeg sa noe, så jeg fant bare på noe smått som jeg ønsket å snakke om. Psykologen sa dermed at jeg ikke trengte flere samtaler der og jeg sa meg enig av frykt. For barna mine er jo dem jeg lever for og jeg kan ikke miste dem. Barna mine også ser meg som en stabil mamma, jeg har aldri vist dem noe annet. 

Men nå er det noe som skjer med meg, jeg har fått en del økonomiske problemer pga at jeg for mange år siden var uten jobb og var på nav en god periode. Jeg måtte velge mellom mat og regninger, og fikk dermed gjeld. I dag når jeg er i en grei jobb har namsmannen kommet inn i bildet og jeg har trekk i lønn, og jeg skjønner jo at sånn er det. Men jeg er så fattig nå og det har gitt meg problemer med nye regninger som jeg ikke får betalt da dette ikke blir tatt hensyn til, jeg føler at jeg ikke får gitt barna det dem trenger og at livet mitt ramler sammen. Og det var visst den knekken som jeg ikke tålte, jeg er blitt så psykisk svak, at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Jeg gråter mye i skjul, også på jobben. Jeg hører mer og mer stemmer, stvangstankene er der som aldri før og jeg får stadig nye. Jeg kan ikke snakke med mannen min om det, for han klarer ikke snakke om sånt og jeg har ikke mange venner. 

Folk på jobben sier at de ser på meg som en så stødig og stabil person som de liker å jobbe med, men sannheten er at jeg ikke takler jobben min heller snart mer pga alt rundt meg. Verden min har rast sammen og denne gangen vet jeg ikke om jeg klarer å komme meg opp igjen. Jeg har også fått angst pga alt og er redd for å gå forbi mennesker, fordi jeg er redd de har stygge tanker om meg. Jeg vet jo at dem egentlig ikke har det, men skammen over meg selv gjør at jeg tenker at andre tenker sånn. Jeg går rundt å føler at hjerte mitt veier 1000 kg og har null energi. Men jeg tar på meg et smil, rydder og lager middag, går på jobben og ordner med barna. Men jeg er ikke lenger der likevel, jeg begynner å bli borte inni meg. 

Jeg tør ikke søke hjelp, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. 

Har noen noen råd? Beklager å måtte spørre på nettet, men jeg har ikke noen å snakke med. 

Anonymkode: 32934...6b3

[AnonymBruker]

Jeg må også legge til at jeg gjør mer og mer dumme valg med penger, jo mindre jeg har jo mer bruker jeg. Jeg klarer ikke styre dette, jeg bare må kjøpe noe, som regel til barna. Jeg blir glad akkurat der og da når jeg har kjøpt noe til dem, men så må jeg kjøpe noe nytt. Barna blir glade, men jeg får enda mer problemer. Jeg lover meg selv at ikke det skje neste lønning, men så skjer det akkurat som at jeg helt mister hode, jeg fatter det ikke.

Anonymkode: 32934...6b3

[AnonymBruker]

Helt utrolig at du klarer å holde det gående og at du har så mye selvinnsikt som du har. Jeg skjønner at du er redd for mulig konsekvens av å være ærlig og be om hjelp. Samtidig tror jeg ikke du skal være redd for dette med barnevern osv. de symptomene du beskriver er vel ting du sliter med inni deg. Det går ikke ut over de andre rundt? Du tar vare på barna og gjør riktige prioriteringer. Og du han klart å fungere tilsynelatende bra i jobb. Så jeg tenker det er viktig at du ber om hjelp hvis du kjenner at det nærmer seg et punkt hvor du ikke kan fortsette som før. Særlig når du beskriver at symptomene har tatt seg opp i styrke og hyppighet. Høres ut som du har traumer fra en vond oppvekst som du bør bearbeide. Kanskje du er deprimert. Dersom du har lydhallusinasjoner kan kanskje antipsykotiske medisiner være til hjelp. Du burde uansett be om hjelp og tør å være ærlig. Det fortjener både du selv og de rundt deg. Mye bedre at du tar tak nå enn at du går på en skikkelig smell og plutselig blir alvorlig psykisk syk, og ikke håndterer livet. 

Anonymkode: 77c0d...1fc

[AnonymBruker]

Du må søke hjelp, ikke vent til det er for sent, da blir veien ut av det 1000 ganger vanskeligere. Hvis du synes det er vanskelig å snakke med legen så kan du la henne lese dette innlegget. Du trenger hjelp, så barna dine kan få den beste versjonen av deg.

Anonymkode: 4af5f...47e

[AnonymBruker]

Anbefaler deg å gå privat i såfall, alt du gjør gjennom dps vil bli brukt i mot deg om dette skulle bli en bekymring som går til BV. 
så hver så snill å ikke vær naiv. 

Anonymkode: c4bfc...1d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Anbefaler deg å gå privat i såfall, alt du gjør gjennom dps vil bli brukt i mot deg om dette skulle bli en bekymring som går til BV. 
så hver så snill å ikke vær naiv. 

Anonymkode: c4bfc...1d5

Idiot.

For det første: Så lenge barna får omsorgen de skal ha så blir ikke barnevernet involvert. Det er jo også en far her. For det andre, så har private psykologer akkurat samme meldeplikt som DPS. 

Idiot. 

Naiv meg midt i. Du vet at du risikerer å påføre andre, inkludert barna, skade?

Anonymkode: ec300...c3a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Helt utrolig at du klarer å holde det gående og at du har så mye selvinnsikt som du har. Jeg skjønner at du er redd for mulig konsekvens av å være ærlig og be om hjelp. Samtidig tror jeg ikke du skal være redd for dette med barnevern osv. de symptomene du beskriver er vel ting du sliter med inni deg. Det går ikke ut over de andre rundt? Du tar vare på barna og gjør riktige prioriteringer. Og du han klart å fungere tilsynelatende bra i jobb. Så jeg tenker det er viktig at du ber om hjelp hvis du kjenner at det nærmer seg et punkt hvor du ikke kan fortsette som før. Særlig når du beskriver at symptomene har tatt seg opp i styrke og hyppighet. Høres ut som du har traumer fra en vond oppvekst som du bør bearbeide. Kanskje du er deprimert. Dersom du har lydhallusinasjoner kan kanskje antipsykotiske medisiner være til hjelp. Du burde uansett be om hjelp og tør å være ærlig. Det fortjener både du selv og de rundt deg. Mye bedre at du tar tak nå enn at du går på en skikkelig smell og plutselig blir alvorlig psykisk syk, og ikke håndterer livet. 

Anonymkode: 77c0d...1fc

Det begynte å gråte når jeg leste svaret ditt, fordi du har rett i at det er utrolig at jeg klarer å holde det gående. Jeg tror det er sånn fordi jeg elsker barna mine så høyt. Jeg har satt dem til verden og jeg har hatt fokus på å holde ting gående for dem, fordi de fortjener en verdig oppvekst. Jeg er den mammaen som tar på meg verv i Fau, stiller opp på alt av aktiviteter for barna og har tatt dem med på så mye årene som har vært. Jeg har vært mammaen som bygde telt under borde og hadde piknikk når dem var yngre, var mye ute i natur og lekte alt slags mulig gøy med dem, jeg hadde alltid tid til dem selvom hodet mitt var kaos, jeg har stilt opp, fulgt opp, lest for dem, lært dem ting, gitt dem masse kjærlighet. De er trygge flotte barn, men jeg er redd at noen vil tenke at jeg ikke er en god mor hvis jeg er ærlig om hva jeg sliter med. Redd for et slags stempel. 

Utad ser jeg også veldig oppegående ut, velkledd og stelt. Huset er så og si alltid strøkent, barna får varm mat hver dag og har rene klær. Ingen rundt meg aner hva jeg sliter med, hvordan kunne dem liksom... så legger jeg meg for kvelden og kveles av gråt. Noen dager er værre enn andre, jeg kan også ha bedre perioder, men tvangstankene og det er alltid med meg. 

Jeg har prøvd å bryte det selv, ved å si til meg selv at jeg ikke skal gjøre det, men i dårligere perioder så hjelper ikke det fordi jeg føler jeg må ha kontroll på noe ved å gjøre det. Mye bunner vel i at jeg er redd for å miste noe jeg er så glad i. Og når mye annet i livet føler så kaos så har jeg ihvertfall kontroll på noe. Det er ikke reelt og det vet jeg jo, likevel klarer jeg ikke slutte. Jeg hører ikke stemmer som lydhallusinasjoner. Det er mer stemmer inni hodet mitt bare som dukker opp når jeg er sårbar. Hvorfor jeg får disse stemmene vet jeg ikke, men når jeg var yngre så så jeg på stemmene som venner. Det var trøstende stemmer. I de to siste årene er det mer hånlig og skremmende, og jeg bruker tvangstanker på å ha kontroll på dem. De er ikke der hele tiden. Jeg vet dem ikke er ekte, men jeg blir ikke kvitt dem. 

Angsten for folk prøver jeg å gjøre has på ved å stadig eksponere meg for folk, men akkurat nå når jeg er så nede så er det ikke så lett. Men det har funket før og jeg var vært stolt av meg selv for at jeg har klart å bli så sosial som jeg er fordi jeg egentlig ikke er trygg på masse mennesker. For tiden når ting er som de er nå og jeg møter folk på jobb og via ting for barna, da tar jeg meg sterkt sammen, men jeg ser frem til å dra hjem. Likevel stiller jeg opp på ting jeg må. Utad snakker jeg godt for meg, jeg virker veldig stødig for andre. Noen ganger har jeg bare lyst til å skrike at jeg ikke har det bra, men jeg gjør jo ikke det. Jeg blir heller med på small talk, ler og smiler. Jeg er blitt så god på å ta på meg en slags maske, jeg skjønner ikke hvordan jeg klarer det såpass bra. Men nå vet jeg ikke lengre hvor lenge det går. 

Om det jeg sliter med er pga traumer eller ikke, er ikke godt å si. Men at jeg er preget av oppveksten min, absolutt- og det tok fra meg alt jeg hadde av selvtillit og selvbilde. Det kom aldri tilbake, og det har nok ikke gjort ting noe bedre. Men jeg lurer av og til på også om det ligger i genene mine. Ikke godt i si. Jeg har funnet ut at det har vært litt psykisk sykdom lengre bak på den ene siden av familien. Dette er hysj hysj dessverre innad i familien. 

Jeg vet jeg burde søke hjelp, men jeg er som sagt så redd. Jeg setter pris på svar her, da det er litt godt å få "snakket" litt om det. 

Anonymkode: 32934...6b3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Idiot.

For det første: Så lenge barna får omsorgen de skal ha så blir ikke barnevernet involvert. Det er jo også en far her. For det andre, så har private psykologer akkurat samme meldeplikt som DPS. 

Idiot. 

Naiv meg midt i. Du vet at du risikerer å påføre andre, inkludert barna, skade?

Anonymkode: ec300...c3a

Igjen ikke hver så naiv, jeg lover deg at det blir brukt hvis det skulle dukke opp, ser det ofte i min jobb så idiot eller ei. 

Anonymkode: c4bfc...1d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det begynte å gråte når jeg leste svaret ditt, fordi du har rett i at det er utrolig at jeg klarer å holde det gående. Jeg tror det er sånn fordi jeg elsker barna mine så høyt. Jeg har satt dem til verden og jeg har hatt fokus på å holde ting gående for dem, fordi de fortjener en verdig oppvekst. Jeg er den mammaen som tar på meg verv i Fau, stiller opp på alt av aktiviteter for barna og har tatt dem med på så mye årene som har vært. Jeg har vært mammaen som bygde telt under borde og hadde piknikk når dem var yngre, var mye ute i natur og lekte alt slags mulig gøy med dem, jeg hadde alltid tid til dem selvom hodet mitt var kaos, jeg har stilt opp, fulgt opp, lest for dem, lært dem ting, gitt dem masse kjærlighet. De er trygge flotte barn, men jeg er redd at noen vil tenke at jeg ikke er en god mor hvis jeg er ærlig om hva jeg sliter med. Redd for et slags stempel. 

Utad ser jeg også veldig oppegående ut, velkledd og stelt. Huset er så og si alltid strøkent, barna får varm mat hver dag og har rene klær. Ingen rundt meg aner hva jeg sliter med, hvordan kunne dem liksom... så legger jeg meg for kvelden og kveles av gråt. Noen dager er værre enn andre, jeg kan også ha bedre perioder, men tvangstankene og det er alltid med meg. 

Jeg har prøvd å bryte det selv, ved å si til meg selv at jeg ikke skal gjøre det, men i dårligere perioder så hjelper ikke det fordi jeg føler jeg må ha kontroll på noe ved å gjøre det. Mye bunner vel i at jeg er redd for å miste noe jeg er så glad i. Og når mye annet i livet føler så kaos så har jeg ihvertfall kontroll på noe. Det er ikke reelt og det vet jeg jo, likevel klarer jeg ikke slutte. Jeg hører ikke stemmer som lydhallusinasjoner. Det er mer stemmer inni hodet mitt bare som dukker opp når jeg er sårbar. Hvorfor jeg får disse stemmene vet jeg ikke, men når jeg var yngre så så jeg på stemmene som venner. Det var trøstende stemmer. I de to siste årene er det mer hånlig og skremmende, og jeg bruker tvangstanker på å ha kontroll på dem. De er ikke der hele tiden. Jeg vet dem ikke er ekte, men jeg blir ikke kvitt dem. 

Angsten for folk prøver jeg å gjøre has på ved å stadig eksponere meg for folk, men akkurat nå når jeg er så nede så er det ikke så lett. Men det har funket før og jeg var vært stolt av meg selv for at jeg har klart å bli så sosial som jeg er fordi jeg egentlig ikke er trygg på masse mennesker. For tiden når ting er som de er nå og jeg møter folk på jobb og via ting for barna, da tar jeg meg sterkt sammen, men jeg ser frem til å dra hjem. Likevel stiller jeg opp på ting jeg må. Utad snakker jeg godt for meg, jeg virker veldig stødig for andre. Noen ganger har jeg bare lyst til å skrike at jeg ikke har det bra, men jeg gjør jo ikke det. Jeg blir heller med på small talk, ler og smiler. Jeg er blitt så god på å ta på meg en slags maske, jeg skjønner ikke hvordan jeg klarer det såpass bra. Men nå vet jeg ikke lengre hvor lenge det går. 

Om det jeg sliter med er pga traumer eller ikke, er ikke godt å si. Men at jeg er preget av oppveksten min, absolutt- og det tok fra meg alt jeg hadde av selvtillit og selvbilde. Det kom aldri tilbake, og det har nok ikke gjort ting noe bedre. Men jeg lurer av og til på også om det ligger i genene mine. Ikke godt i si. Jeg har funnet ut at det har vært litt psykisk sykdom lengre bak på den ene siden av familien. Dette er hysj hysj dessverre innad i familien. 

Jeg vet jeg burde søke hjelp, men jeg er som sagt så redd. Jeg setter pris på svar her, da det er litt godt å få "snakket" litt om det. 

Anonymkode: 32934...6b3

Kjære deg! ❤️ 

Barnevernet står ikke på døra fordi du sliter psykisk, eller skulle få en eller annen psykiatrisk diagnose. Det er ikke sånn det fungerer! Det er når funksjonssvikten din blir så stor at det blir snakk om vesentlig omsorgssvikt at det blir et problem. 

Fortiden vår innhenter oss på et tidspunkt, det er ikke bare å slå seg av å ha på masken resten av livet. Det vil slå sprekker, og da må man få hjelp. Når du har traumer og er i tillegg vokst opp med et det er tabu å være mentalt syk, så blir det ekstra ille. Da føler man at man ikke har noen å lene seg på, at det ikke er greit å være noe annet enn en god fasade.

Det vil bli verre hvis du ikke får hjelp, så det er bedre at du kontakter fastlegen din enn å ikke gjøre det. Jo lenger du går og holder inne på alt uten å få ting behandlet, jo verre. At du har utviklet OCD (som det høres ut som) er ikke så unormalt når man går med langvarige ubehandlede traumer. Jeg har det selv. 

Har du en partner oppi alt dette? 

Anonymkode: 3742e...35b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Igjen ikke hver så naiv, jeg lover deg at det blir brukt hvis det skulle dukke opp, ser det ofte i min jobb så idiot eller ei. 

Anonymkode: c4bfc...1d5

Slutt, du skal ikke drive og skremme folk fra å oppsøke den hjelpen de trenger. Så lenge ts tar vare på barna så har hun ingen grunn til å være bekymret og ingenting av det hun skriver tilsier at hun ikke tar vare på ungene sine.

Anonymkode: 4af5f...47e

[Grandidosa83]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Det begynte å gråte når jeg leste svaret ditt, fordi du har rett i at det er utrolig at jeg klarer å holde det gående. Jeg tror det er sånn fordi jeg elsker barna mine så høyt. Jeg har satt dem til verden og jeg har hatt fokus på å holde ting gående for dem, fordi de fortjener en verdig oppvekst. Jeg er den mammaen som tar på meg verv i Fau, stiller opp på alt av aktiviteter for barna og har tatt dem med på så mye årene som har vært. Jeg har vært mammaen som bygde telt under borde og hadde piknikk når dem var yngre, var mye ute i natur og lekte alt slags mulig gøy med dem, jeg hadde alltid tid til dem selvom hodet mitt var kaos, jeg har stilt opp, fulgt opp, lest for dem, lært dem ting, gitt dem masse kjærlighet. De er trygge flotte barn, men jeg er redd at noen vil tenke at jeg ikke er en god mor hvis jeg er ærlig om hva jeg sliter med. Redd for et slags stempel. 

Utad ser jeg også veldig oppegående ut, velkledd og stelt. Huset er så og si alltid strøkent, barna får varm mat hver dag og har rene klær. Ingen rundt meg aner hva jeg sliter med, hvordan kunne dem liksom... så legger jeg meg for kvelden og kveles av gråt. Noen dager er værre enn andre, jeg kan også ha bedre perioder, men tvangstankene og det er alltid med meg. 

Jeg har prøvd å bryte det selv, ved å si til meg selv at jeg ikke skal gjøre det, men i dårligere perioder så hjelper ikke det fordi jeg føler jeg må ha kontroll på noe ved å gjøre det. Mye bunner vel i at jeg er redd for å miste noe jeg er så glad i. Og når mye annet i livet føler så kaos så har jeg ihvertfall kontroll på noe. Det er ikke reelt og det vet jeg jo, likevel klarer jeg ikke slutte. Jeg hører ikke stemmer som lydhallusinasjoner. Det er mer stemmer inni hodet mitt bare som dukker opp når jeg er sårbar. Hvorfor jeg får disse stemmene vet jeg ikke, men når jeg var yngre så så jeg på stemmene som venner. Det var trøstende stemmer. I de to siste årene er det mer hånlig og skremmende, og jeg bruker tvangstanker på å ha kontroll på dem. De er ikke der hele tiden. Jeg vet dem ikke er ekte, men jeg blir ikke kvitt dem. 

Angsten for folk prøver jeg å gjøre has på ved å stadig eksponere meg for folk, men akkurat nå når jeg er så nede så er det ikke så lett. Men det har funket før og jeg var vært stolt av meg selv for at jeg har klart å bli så sosial som jeg er fordi jeg egentlig ikke er trygg på masse mennesker. For tiden når ting er som de er nå og jeg møter folk på jobb og via ting for barna, da tar jeg meg sterkt sammen, men jeg ser frem til å dra hjem. Likevel stiller jeg opp på ting jeg må. Utad snakker jeg godt for meg, jeg virker veldig stødig for andre. Noen ganger har jeg bare lyst til å skrike at jeg ikke har det bra, men jeg gjør jo ikke det. Jeg blir heller med på small talk, ler og smiler. Jeg er blitt så god på å ta på meg en slags maske, jeg skjønner ikke hvordan jeg klarer det såpass bra. Men nå vet jeg ikke lengre hvor lenge det går. 

Om det jeg sliter med er pga traumer eller ikke, er ikke godt å si. Men at jeg er preget av oppveksten min, absolutt- og det tok fra meg alt jeg hadde av selvtillit og selvbilde. Det kom aldri tilbake, og det har nok ikke gjort ting noe bedre. Men jeg lurer av og til på også om det ligger i genene mine. Ikke godt i si. Jeg har funnet ut at det har vært litt psykisk sykdom lengre bak på den ene siden av familien. Dette er hysj hysj dessverre innad i familien. 

Jeg vet jeg burde søke hjelp, men jeg er som sagt så redd. Jeg setter pris på svar her, da det er litt godt å få "snakket" litt om det. 

Anonymkode: 32934...6b3

Nå har jeg lest både ditt første innlegg og dette. Det som slo meg når jeg leste det du skriver er at du, og jeg forstår at dette ikke er en "rasjonell" avgjørelse, bagatelliserer alt du er flink til og gjør bedre enn mange.

Jeg kan ikke gi deg noen løsning utover å si; Du er flink til så mye. Prøv å fokuser på dette. Gi de positive tankene litt plass når muligheten er der. Bare det at du har stilt opp for ungene dine og gitt dem en god start på livet bør gjøre at du kan legge deg med et smil om munnen. 

Hvis ingen andre kan hjelpe deg; Ta kontakt med gjeldsrådgiver hos NAV for å få råd og hjelp med økonomien. Ikke vent. 

PS: Trening har vist seg å gi bedre virkning enn behandling for mange. Jeg har ikke slike problemer du sliter med, men.. bevegelse utendørs hjelper alltid. 

 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke du er så psykisk syk som du selv tror. Håper det kan muntre deg litt opp. Men for all del søk hjelp. MEN! Her er det viktige; søk hjelp hos en psykolog, IKKE en psykiater.

Av det du beskriver er det mange ting som man helt logisk sliter med. Å føle seg deprimert er normalt om man har dårlig råd. Om man virkelig er klinisk deprimert, og trenger behandling, er noe helt annet.

Det er også stor forskjell på å høre stemmer og å høre stemmer. 50% av alle hører hele tiden sin egen stemme i hodet. De resterende ca 50% tenker i bilder fremfor å tenke sin egen stemme når de tenker på ting. Er det din egen stemme du hører på den måten? I så fall er det normalt.

Å høre stemmer som en hallusinasjon er noe veldig skremmende. Folk blir redde når de hallusinerer på den måten, de tror virkelig det er en gjemt høytaler et sted, eller et usynlig menneske i rommet. De som er psykotiske og hører slike stemmer, svarer også ofte stemmen, iom den er helt reell for dem.

Den "normale stemmen" mange hører til hverdags kan også være destruktiv og stygg. Preget av om du tenker negativt om deg selv og egen livssituasjon.

Ikke bli redd all svar du får av mange her, men si til legen at du føler deg deprimert! Hun vil gjøre en MADRS og sørg for å svar ærlig sånn at du får score på den, da får du offentlig gratis psykologsamtaler. IKKE ta til takke med antidepressiva om legen foreslår det, si at du VIL til psykolog.

Anonymkode: ce947...738

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Anbefaler deg å gå privat i såfall, alt du gjør gjennom dps vil bli brukt i mot deg om dette skulle bli en bekymring som går til BV. 
så hver så snill å ikke vær naiv. 

Snakk om dårlig råd. Du er det verste et menneske til å gi råd, du burde logge av PCen. 

Anonymkode: d0dd0...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror ikke du er så psykisk syk som du selv tror. Håper det kan muntre deg litt opp. Men for all del søk hjelp. MEN! Her er det viktige; søk hjelp hos en psykolog, IKKE en psykiater.

Av det du beskriver er det mange ting som man helt logisk sliter med. Å føle seg deprimert er normalt om man har dårlig råd. Om man virkelig er klinisk deprimert, og trenger behandling, er noe helt annet.

Det er også stor forskjell på å høre stemmer og å høre stemmer. 50% av alle hører hele tiden sin egen stemme i hodet. De resterende ca 50% tenker i bilder fremfor å tenke sin egen stemme når de tenker på ting. Er det din egen stemme du hører på den måten? I så fall er det normalt.

Å høre stemmer som en hallusinasjon er noe veldig skremmende. Folk blir redde når de hallusinerer på den måten, de tror virkelig det er en gjemt høytaler et sted, eller et usynlig menneske i rommet. De som er psykotiske og hører slike stemmer, svarer også ofte stemmen, iom den er helt reell for dem.

Den "normale stemmen" mange hører til hverdags kan også være destruktiv og stygg. Preget av om du tenker negativt om deg selv og egen livssituasjon.

Ikke bli redd all svar du får av mange her, men si til legen at du føler deg deprimert! Hun vil gjøre en MADRS og sørg for å svar ærlig sånn at du får score på den, da får du offentlig gratis psykologsamtaler. IKKE ta til takke med antidepressiva om legen foreslår det, si at du VIL til psykolog.

Anonymkode: ce947...738

?

Anonymkode: 3742e...35b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Slutt, du skal ikke drive og skremme folk fra å oppsøke den hjelpen de trenger. Så lenge ts tar vare på barna så har hun ingen grunn til å være bekymret og ingenting av det hun skriver tilsier at hun ikke tar vare på ungene sine.

Anonymkode: 4af5f...47e

Okei, si det blir slutt mellom mannen og ts, så si at mannen er en dritsekk og melder ts til bv( dette skjer ofte) BV vil da ta ut en undersøkelse og det blir innhentet opplysninger om ts, hva som er hennes diagnoser osv, og si at det går så langt som til retten, så vil dette også bli tatt opp. 
Det positive med retten er at der er de litt flinkere enn BV til å se på psyk litt fra andre vinkler. 

Anonymkode: c4bfc...1d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Igjen ikke hver så naiv, jeg lover deg at det blir brukt hvis det skulle dukke opp, ser det ofte i min jobb så idiot eller ei. 

 

Det eneste erfaringen du har er nok at BV har laget problemer i ditt liv, og med all god grunn etter dine råd her inne. 

Anonymkode: d0dd0...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det eneste erfaringen du har er nok at BV har laget problemer i ditt liv, og med all god grunn etter dine råd her inne. 

Anonymkode: d0dd0...372

Som sagt jeg ser dette i jobben min mye, jeg ønsker kun at hun tenker seg om. 
Alt er ikke så rosenrødt, og det er masse fallgruver. 
Ikke hver så bastante hvis dere ikke er 100% sikker på at dette ikke kan få konsekvenser. 
Alt jeg sier er at det er lurt å moderer seg litt i hver fall. 

Anonymkode: c4bfc...1d5

[AnonymBruker]

Jeg vil anbefale at du søker hjelp, men om ikke så leste jeg at en skrev trening. Det er ikke et dumt forslag, jeg selv kjempet med mine problemer og brukte gåturer som metode for å holde meg flytende. Gikk to mil om dagen i et helt år, og om det ikke hjelper så blir det i hvert fall ikke verre av det. Men jeg hadde begynt med fastlegen.

Anonymkode: d0dd0...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som sagt jeg ser dette i jobben min mye, jeg ønsker kun at hun tenker seg om. 
Alt er ikke så rosenrødt, og det er masse fallgruver. 
Ikke hver så bastante hvis dere ikke er 100% sikker på at dette ikke kan få konsekvenser. 
Alt jeg sier er at det er lurt å moderer seg litt i hver fall. 

 

Slutt å jug, du har ingen slik jobb. Du bare snakker ut fra eget hat siden du sannsynligvis ikke ble funnet skikket til å ha omsorgen. En klassiker blant de som hater BV, og ikke skjønner hvorfor. 

Anonymkode: d0dd0...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Okei, si det blir slutt mellom mannen og ts, så si at mannen er en dritsekk og melder ts til bv( dette skjer ofte) BV vil da ta ut en undersøkelse og det blir innhentet opplysninger om ts, hva som er hennes diagnoser osv, og si at det går så langt som til retten, så vil dette også bli tatt opp. 
Det positive med retten er at der er de litt flinkere enn BV til å se på psyk litt fra andre vinkler. 

Anonymkode: c4bfc...1d5

Hva er det du holder på med ? 
Jeg vet ikke hva slags miljø du er oppvokst i eller beveger deg i, men du er farget av et snevert innsyn og kunnskap om rettigheter som mangler helhet. 
TS trenger hjelp til å få behandling, og ingen griper inn og tar ungene uten det er alvorlig omsorgssvikt. 
De som virkelig burde frykte BV og lign er de som selv ikke forstår hva omsorg er , men samtidig legger skylden på alle andre. 
Kutt ut! 

Anonymkode: b3a49...ca5