Dating med handicap eller andre nedsatt funksjonsevner og sykdommer. Helt generelt

[Lillepropell]

Hvordan er dating-livet? Bruk av datingsider ect? 

Jeg har vært singel i snart 5 år, men den dagen jeg bestemmer meg for å hive meg ut i det er ikke kommet enda, men en dag. Kanskje. Det som gjør at det sitter litt langt inne og som gjør det skummelt er at jeg ikke fysisk frisk , uten at jeg skal utlevere mer om det. Ved første blikk kan man ikke se det, men jeg vil aldri bli helt frisk. Jeg er på det friskeste jeg noen gang vil bli og lever et godt liv slik det er i dag. Har det meste på stell, store barn og skal ikke ha flere , selvstendig, tar vare på kropp og helse, gode grunnverdier, sosialt nettverk, hobbyer + Jeg verner nok om meg selv og ikke bli avvist pga de tingene jeg har. Jeg passer ikke for alle og alle passer naturligvis ikke for meg. Men det ligger en sårhet og tristhet over det hele. Og det er skummelt og en da skulle trø ut i ukjent terreng. 

Dere som er litt i samme situasjon, hvordan blir dere møtt? Hvor ærlig er dere på datingsider ect? 

Endret mandag kl 10:30 av Lillepropell

[AnonymBruker]

Jeg blir heller aldri 100 % frisk. Jeg lå lenge an til å bli ufør, og min eksmann dro underveis i min prosess. Har nå videreutdanning og jobb, og aktiv fritid. Men det er ting jeg må passe på, og følger regime med medisinering, behandling og hvile. 

Det første jeg sa da jeg data en ny mann, var at jeg er syk. Det driter han i. Og jeg har vært trist, men nå er jeg sint på eller likegyldig til min eks. Å være sint er undervurdert!

Anonymkode: b7235...982

[AnonymBruker]

Har ingen erfaringer, men kjenner jeg har veldig lite lyst til å bevisst gå inn i et forhold med en som har handicap eller sykdommer enten det er fysisk eller psykisk utover enkle skader. Det vil jo blo en belastning som vil gå utover meg, og da er det bedre å finne noen uten slik bagasje.

Anonymkode: c9790...5bf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ingen erfaringer, men kjenner jeg har veldig lite lyst til å bevisst gå inn i et forhold med en som har handicap eller sykdommer enten det er fysisk eller psykisk utover enkle skader. Det vil jo blo en belastning som vil gå utover meg, og da er det bedre å finne noen uten slik bagasje.

Anonymkode: c9790...5bf

Full forståelse for det, men nå var ikke denne tråden opprettet for å høre din mening. Jeg ønsker erfaring fra andre i samme situasjon. 

 

Ts

Anonymkode: bcbd6...737

[AnonymBruker]

Jeg har skrevet i min bio min handikap på tinder, så de som leser kan da vurdere før vi snakkes. Jeg orker ikke å starte noe for at de skal få hetta etterpå. Jeg er ganske normal seende utenpå.. så man ser det ikke før man snakker med meg. Så derfor skriver jeg det med engang, jeg tiltrekker meg stort sett de som vil ha ons eller «skal beskytte/hjelpe» mennene.. håper i min naivitet(?) at en dag møter jeg en modig en igjen. Begge mine ekser var «normale» og har barn med den siste. 

Anonymkode: 495d3...65b

[Disni]

Jeg har handicap. Dater ikke. Har kontroll på livet og helsen. Vil ikke få ukjente inn i livet. Enklere å forholde seg til seg selv. På vei til å bli ufør. Skal jeg date vil jeg helst finne en som er ufør med en eller annen skavank. Tror det blir lettere og mindre irrirmtasjoner. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Har ingen erfaringer, men kjenner jeg har veldig lite lyst til å bevisst gå inn i et forhold med en som har handicap eller sykdommer enten det er fysisk eller psykisk utover enkle skader. Det vil jo blo en belastning som vil gå utover meg, og da er det bedre å finne noen uten slik bagasje.

Anonymkode: c9790...5bf

Slik du ser ting bør du kanskje bare være singel, gud forby at noens handikap og smerter går utover deg. Ikke er dette tråden for deg heller, men du breier deg vel som du vil. 

Anonymkode: af363...af9

[AnonymBruker]

Jeg har en kronisk sykdom som påvirker meg en del i hverdagen (men har utdanning og jobb og fungerer bra). Har aldri hatt problemer med å finne kjæreste - men har møtt dem ute i "det virkelige livet", ikke i datingapper. Har fortalt kjærester om sykdommen i bli-kjent-fasen, ingen som har trukket seg av den grunn.

Anonymkode: 8d62b...a1e

[AnonymBruker]

Jeg ble 100% ufør etter jeg ble kronisk utmattet pga svangerskap. 

Ble skilt og alenemor etter eget ønske da eks ble sjalu og bitter fordi jeg fikk masse "fritid". Da var det i hans øyne rettferdig at jeg tok meg av ALT mht økonomi, hus, barn, handling osv.

I tillegg har barnet spesielle behov og krevde alt av meg døgnet rundt.

Vi ble veldig lykkelige alene.

Ønsket å snuse og lagde dating app profil. De jeg fikk god chat kontakt med fortalte jeg alt til mht livssituasjon og det skremte faktisk ikke vekk noen.

Møtte flere til kaffe dates, men kjente ikke rett kjemi.

Et par litt mer seriøst, men kjente på at det ikke føltes rett.

Alle var oppegående menn med gode karrierer og hadde ting på stell.

Så den tredje seriøse, 7 mnd etter jeg ble single, var The One. Han er helt fantastisk 🤗 

Nå er vi på husjakt sammen.

Anonymkode: 7fc7e...9ea

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er for alle, men for dem som har «vært ute en vinternatt før», skremmer det ikke.

Har du sjekket ut podcasten til Morten Rulle? Han har en episode der han snakker om dating. Det er absolutt ikke alle som ville datet noen i for eksempel rullestol, men det er også en del som ikke ville datet en lav mann, en mann uten hår osv.

Jeg kjenner selv en som bruker rullestol som har en fantastisk flott dame. De møttes i voksen alder. Har selv en mann jeg har vært sammen med i veldig mange år, og vi var begge friske da vi møttes, men sånn er det ikke 100 % nå lenger. Jeg har hatt en alvorlig sykdom, og mannen har også fått noe helsetrøbbel. Livet skjer for oss alle, og det er sjelden noen går gjennom det med topp helse hele veien.

Funksjonshemmet er den eneste minoriteten vi alle kan bli over natta. 

Anonymkode: 476dc...187

[AnonymBruker]

Lillepropell skrev (På 17.2.2025 den 11.27):

Hvordan er dating-livet? Bruk av datingsider ect? 

Jeg har vært singel i snart 5 år, men den dagen jeg bestemmer meg for å hive meg ut i det er ikke kommet enda, men en dag. Kanskje. Det som gjør at det sitter litt langt inne og som gjør det skummelt er at jeg ikke fysisk frisk , uten at jeg skal utlevere mer om det. Ved første blikk kan man ikke se det, men jeg vil aldri bli helt frisk. Jeg er på det friskeste jeg noen gang vil bli og lever et godt liv slik det er i dag. Har det meste på stell, store barn og skal ikke ha flere , selvstendig, tar vare på kropp og helse, gode grunnverdier, sosialt nettverk, hobbyer + Jeg verner nok om meg selv og ikke bli avvist pga de tingene jeg har. Jeg passer ikke for alle og alle passer naturligvis ikke for meg. Men det ligger en sårhet og tristhet over det hele. Og det er skummelt og en da skulle trø ut i ukjent terreng. 

Dere som er litt i samme situasjon, hvordan blir dere møtt? Hvor ærlig er dere på datingsider ect? 

Jeg nevnte det ikke på datingsider, men en halvtime ut i første date ble det naturlig å si noe (vi gikk ute, og da kom vi til enden av veien og skulle fortsette på stien, noe som medførte at jeg fikk nevnt det litt sånn tilfeldig). 
 

Etterhvert som vi har blitt mer kjent så fortalte jeg mer. Men dette er første mann jeg har opplevd å kunne dele sånne ting med. 
 

Det vanskeligste har vært å dele min frykt for forverring, og det har han nok ikke helt skjønt enda hvor mye jeg tenker på det, og hvor mye jeg planlegger og tilrettelegger eget liv for at det skal påvirke meg minst mulig. 

Anonymkode: 8e45e...d01