Er det verre å miste noen i selvmord enn i sykdom?

[Stoltskeiv]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det er mange som tar livet sitt som ikke har noen psykisk lidelse. Og for mange er det et valg, ja. For noen en filosofisk tvil og innstilling mer enn psykologisk.

Anonymkode: c6559...79c

Som ikke er diagnotisert med det ja. Men Man kan aldri vite hva personen strevde med. Mange velger å leve alene med det dessverre! 

[tussi84]

BerntHulken skrev (13 minutter siden):

Rart at sykdom er lettere å akseptere. Død av sykdom er jo mot sin vilje, mens ved selvmord ønsker personen å dø. Iallefall mange.

Samfunnet er så hardt og tøft for mange, det burde egentlig ikke være noe sjokk at folk velger å forlate det.

Det å leve er ikke et alternativ for dem fordi det er for vondt. Derfor velger de heller å ta selvmord for å slippe smertene sine. Som regel har de vært psykisk syke i lang lang tid, før man kommer til det punktet hvor man havner der. Mange har prøvd ulik form for hjelp uten å bli bedre, andre igjen får ikke hjelp fordi kapasiteten er sprengt. Køene på offentlig psykolog er lange og mange får avslag, og ikke alle har råd til privat behandling. Det er heller ikke bare å legge seg inn på psykiatrisk når man trenger. Det er kø og ventetid der og. I noen tilfeller blir man også beregnet som ikke syk nok, og man mister håpet etterhvert for å bli bedre. De mørke tankene blir verre..

Et familie medlem av meg ble psykisk syk i 2013, tok livet sitt i 2016. Da hadde han vært gjennom gruppeterapi, medisinering, psykolog, to frivillige innleggelser. Den tredje gangen han derimot trengte å bli innlagt så sa sykehuset at han ikke var syk nok. Han prøvde etter det å ta livet sitt en gang, men faren reddet han i siste liten. Igjen ble det sendt ny forespørsel om innleggelse men fortsatt svar at vedkommende var ikke syk nok. Hans foreldre prøvde å få han tvangsinnlagt = han var ikke sucidal nok. Det endte som har det endte. 2 mnd etter første forsøk så lyktes han på det andre forsøket.

Jeg som pårørende i familien har aldri hatt det vondere enn da. Jeg stirret omtrent ut i lufta de første 3 dagene. Det føltes som jeg bare hadde skallet i kroppen men at resten av meg sto å så på selv uten i fra. Spiste ingenting de første dagene. Gråt inne i mellom, men var også rasende. Jeg trodde heller ikke at han var en person som kunne gjøre slikt mot seg selv. Jeg var ikke i stand til å jobbe de første par ukene etterpå. Alt føltes meningsmåling og sjokkerende og unødvendig.

Jeg kan fortsatt huske samtalen jeg fikk om at vedkommende hadde tatt selvmord. Jeg kan huske hva jeg konkret gjorde mens jeg fikk samtalen, og at jeg kun reagerte spontant med bare et ok. Det var for mye å ta innover seg til jeg klarte å reagere de første par minuttene. Jeg kan huske hvor mye jeg gikk å tenkte i ettertid på hvis bare sånn og sånn, så kanskje han hadde levd.. jeg husker hvor sint jeg var på han i begravelsen, og at jeg var sur på han fordi det var hans egen feil at han lå der! En ung mann som hele livet foran seg.

I tilegg Så får man slengt i trynet at noen har hatt det så vondt at eneste utvei de så var døden. Det tar også tid å bearbeide.

Jeg måtte selv gå i terapi etter hendelsen for å bearbeide noe av det som skjedde. Jeg lærte at jeg ikke har noe ansvar for hans handlinger, og at jeg ikke skal føle skyld for det som hendte. Jeg lærte også om hvorfor noen ender opp med å ta livet sitt og tanke prosessen deres rundt det. Det hjalp en del.

Det tok derimot noen år før jeg sluttet med å være sur på han, men jeg orker ikke å prate særlig om selvmordet hans den dag idag. (Gått 9 år). Jeg unngår ikke temaet om det kommer opp, men jeg lar være å ta det opp selv. Det er for vondt, og i korte øyeblikk her og der gjennom året får jeg flashback til den tiden, spesielt rundt datoen det skjedde på.

Jeg tror egentlig ikke at jeg kommer til å komme over det helt, men at jeg lærer å leve med det på et vis. Livet går jo videre på et vis all Like vel.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2025 den 12.23):

Selvmord kan i teorien unngås, mens død på grunn av en dødelig sykdom er uunngåelig.

Det er nok lettere å forsone seg med et uunngåelig dødsfall enn et som kunne ha vært unngått dersom personen hadde fått riktig hjelp. I tillegg kommer alle de komplekse følelsene der man også kan kjenne på både sinne og skyld overfor personen som tok livet av seg. Skyld fordi man ikke så det komme og sinne fordi personen tok et sånt valg. Det gjør hele sorgprosessen voldsomt vanskelig.

Min bror døde av hjerneblødning. I begynnelsen, før obduksjonsresultatene kom, trodde jeg at han hadde tatt livet av seg. Det var en enorm lettelse å få vite årsaken, for da var hans død uunngåelig og jeg visste at han hadde det ok før han døde. Han led ikke så mye at han valgte det selv. Det ga meg trøst.

Anonymkode: 9b456...b78

Hva gjør at du tror selvmord kan unngås i alle tilfeller?

Fysisk dødelig sykdom kunne i stor grad vært unngått det også, med masse ulike tiltak, men man klandrer jo ikke en person for å ha spist dårlig mat og drukket alkohol, eller andre faktorer vi vet fører til en rekke dødelige sykdommer. Tror ikke du kan nevne en eneste sykdom man ikke har faktorer som kan forebygge mot.

Anonymkode: 757f0...ccb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 6.3.2025 den 12.23):

Selvmord kan i teorien unngås, mens død på grunn av en dødelig sykdom er uunngåelig.

Det er nok lettere å forsone seg med et uunngåelig dødsfall enn et som kunne ha vært unngått dersom personen hadde fått riktig hjelp. I tillegg kommer alle de komplekse følelsene der man også kan kjenne på både sinne og skyld overfor personen som tok livet av seg. Skyld fordi man ikke så det komme og sinne fordi personen tok et sånt valg. Det gjør hele sorgprosessen voldsomt vanskelig.

Min bror døde av hjerneblødning. I begynnelsen, før obduksjonsresultatene kom, trodde jeg at han hadde tatt livet av seg. Det var en enorm lettelse å få vite årsaken, for da var hans død uunngåelig og jeg visste at han hadde det ok før han døde. Han led ikke så mye at han valgte det selv. Det ga meg trøst.

Anonymkode: 9b456...b78

Hva gjør at du tror selvmord kan unngås i alle tilfeller?

Fysisk dødelig sykdom kunne i stor grad vært unngått det også, med masse ulike tiltak, men man klandrer jo ikke en person for å ha spist dårlig mat og drukket alkohol, eller andre faktorer vi vet fører til en rekke dødelige sykdommer. Tror ikke du kan nevne en eneste sykdom man ikke har faktorer som kan forebygge mot.

Anonymkode: 757f0...ccb

[Tekumseh79]

Jeg gjetter på at det er verre som pårørende etter selvmord enn ved sykdom/ulykke.

Man sitter igjen med spørsmål om man kunne gjort noe annerledes for å forhindre det. Sykdom er låst, da kan man ikke gjøre noe.

Så kan man igjen snu det på hodet at selvmord og psykisk sykdom er også sykdom og man kunne ikke gjort noe. Men vi er ikke helt der som samfunn, ikke enda. Viktig at man får hjelp til å forstå at man oftest ikke kunne gjort noe annerledes i den kontekst man hadde før det skjedde.

[AnonymBruker]

Ved selvmord så bebreider ofte de pårørende seg selv, og tenker at vedkommende hadde levd om de hadde vært mer oppmerksomme eller behjelpelige. Nå er det jo ikke sånn, - den som dør har et sterkt ønske om å forlate denne verden og klarer det uansett, men når man står oppi det så er det ikke så lett å tenke sånn.

Ved sykdom så får man ikke gjort noe, men man bærer ofte på en sorg over at vedkommende ikke fikk leve lenger. Mange dør altfor tidlig. Man kan også bebreide seg for at man f.eks. ikke fikk vedkommende til lege tidsnok.

Vanskelig å si hva som er verst.

Anonymkode: c3924...77f

[AnonymBruker]

Det er helt feil og sammenligne mener jeg.

Noen sier at sykdom kan man forberede seg på døden,nei av og til er det like akutt og "ut av det blå "som selvmord. Jeg har opplevd både akutt død og selvmord blandt mine nærmeste og det er like ille. Det som betyr mest er relasjonen. 

Det er såklart forskjellige omstendigheter men sorgen og det å lure på om man kunne gjort noe ,den er der i alle tilfeller. 

Anonymkode: f65b6...a93

[AnonymBruker]

Selvmord og død pga kjent sykdom kan ikke sammenlignes. Har opplevd begge deler og selvmord er traumatiserende rett og slett. Det er fryktelig å se den du elsker forsvinne gradvis, men man kan forberede seg, snakke, ta farvel, ikke la noe være usagt. Det kan man ikke ved selvmord. Det er rett og slett fryktelig, og fryktelig traumatiserende for de som sitter igjen med tusen spørsmål.

Anonymkode: 64be9...80d

[AnonymBruker]

Ja, det er det. 

Selvmord sitter man der med 1000 spørsmål. 1000 ting man angret på at man ikke gjorde.

Det kommer en på døra, midt på natta, og vil inn. Den beskjeden er JÆVELIG brutal. Sove etterpå da er vanskelig.  

Hvis du synes å oppleve fødselen til ditt barn var intenst? Ja da får du prøve å få beskjeden om dødsfallet.. 

Sykdom får man tid til å si adjø. En grunn og en årsak. Det var ikke mulighet å redde. 

Anonymkode: 0733a...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Ja, det er det. 

Selvmord sitter man der med 1000 spørsmål. 1000 ting man angret på at man ikke gjorde.

Det kommer en på døra, midt på natta, og vil inn. Den beskjeden er JÆVELIG brutal. Sove etterpå da er vanskelig.  

Hvis du synes å oppleve fødselen til ditt barn var intenst? Ja da får du prøve å få beskjeden om dødsfallet.. 

Sykdom får man tid til å si adjø. En grunn og en årsak. Det var ikke mulighet å redde. 

Anonymkode: 0733a...263

Sykdom kan kome momentant og uventet . Så det er ikke sant at man alltid får tid til å si adjø da heller. Jeg har opplevd det. 

Anonymkode: f65b6...a93

[AnonymBruker]

Tidligere var det mange pårørende som fekk utfordringer m.a overfor forsikringselskapene når det var sjelvforskyldt (selvmord) men idag er selvmord  å betrakte som en sykdom.  Bli noen drept i  trafikkuluykke eller ved andre ulykker utløser det ofte overskrifter, og  eit kriseteam. Om noen mister eit kjært familiemedlem ved selvmord får det ingen notis i sosiale medier, og er  tabubelagd. 

Krisen selvsagt eit faktum for pårørende anten noen dør ved ulykke en selvmord. 

Har vert  medlem i LPP  (landsforeningen for pårørende til psykisk syke) i mange år, men oppsluttningenmhar synt seg å vera dårleg til tross for at omfanget av psykiske personer både blandt yngre og eldre har økt i omfang. Organisasjonen er eit talerør  overfor myndigheten og  m.a forhindre sanering av pyskisk helsevern, og vera  eit samlingspunkt for pårørende til psykisk syke. Veit ikkje kva som kan vera årsaken til at mange pårørende uteblir  som  medlemmer, og kanskje grunn til å tru mange pårørende  vegrer seg for å vise eit ansikt. Psykisk sykdomer er fortsatt mye tabubelagd, og i Norge er det en kulturell holdning at ein bør helst  vera velstående, og helst ikkje vise overfor andre ein har problemer. 

Anonymkode: 196ab...7f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Tidligere var det mange pårørende som fekk utfordringer m.a overfor forsikringselskapene når det var sjelvforskyldt (selvmord) men idag er selvmord  å betrakte som en sykdom.  Bli noen drept i  trafikkuluykke eller ved andre ulykker utløser det ofte overskrifter, og  eit kriseteam. Om noen mister eit kjært familiemedlem ved selvmord får det ingen notis i sosiale medier, og er  tabubelagd. 

Krisen selvsagt eit faktum for pårørende anten noen dør ved ulykke en selvmord. 

Har vert  medlem i LPP  (landsforeningen for pårørende til psykisk syke) i mange år, men oppsluttningenmhar synt seg å vera dårleg til tross for at omfanget av psykiske personer både blandt yngre og eldre har økt i omfang. Organisasjonen er eit talerør  overfor myndigheten og  m.a forhindre sanering av pyskisk helsevern, og vera  eit samlingspunkt for pårørende til psykisk syke. Veit ikkje kva som kan vera årsaken til at mange pårørende uteblir  som  medlemmer, og kanskje grunn til å tru mange pårørende  vegrer seg for å vise eit ansikt. Psykisk sykdomer er fortsatt mye tabubelagd, og i Norge er det en kulturell holdning at ein bør helst  vera velstående, og helst ikkje vise overfor andre ein har problemer. 

Anonymkode: 196ab...7f7

https://www.lpp.no/

Anonymkode: 196ab...7f7

[Nowayback]

Sykdom kan også være akutt og brutalt, f.eks ved død av hjertestans.

[AnonymBruker]

Hvorfor skal man på død og liv sette de opp mot hverandre? Jeg forstår ikke hvorfor det er slik at det ene må være verre enn det andre, eller hvorfor det har noe å si.

Anonymkode: 5fd74...b0a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 9.14):

det er verre ikke minst fordi det er ofte plutselig, uten forvarsel. Så forferdelig det høres ut men vi tar det bedre når noen dør etter langtidssykdom, da hadde vi tid til å forsone oss og forberede oss på at det kommer.  

Anonymkode: 59ceb...a84

Nå ja. Faren min tok selvmord og det kom ikke helt ut av det blå. Med brutalt likevel. Søsteren min døde i løpet av et halvt år av kreft. Seks brutale måneder med det ene verre enn det andre. Lite tid til forsoning. Det finnes ikke noen fasit. 

Anonymkode: 7e7cb...dfb

[Fighter83]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 8.44):

Det føles verre ut for meg, er det vanlig? Har gått ett år, kan fremdeles ikke forstå at denne personen som jeg var så glad i har tatt livet sitt. Det å drepe seg selv er for meg helt groteskt å tenke på, sikkert feil ord men det er bare helt grusomt. At man har det så vondt at man velger dette. 
 

Hver gang tankene kommer, om alt jeg ville gjort bare for å få ett minutt med denne personen eller gitt den en klem. Alt jeg kunne gjort annerledes, alt jeg ville sagt, alt jeg ikke sa, meldingene jeg kunne sendt. Jeg holder seriøst på å spy av disse tankene, kjenner meg sint og trist og føler det bare blir verre. 
 

Har tidligere mistet en person jeg var veldig glad i til sykdom. Likevel føler jeg at dette med selvmord kjennes utrolig mye verre ut, er det flere som har det slik. Føler det hadde vært så mye «enklere» hadde personen dødd av sykdom eller ulykke 

Anonymkode: 7d63f...b74

Ja, ganske ille hvor mye verre selvmord er enn sykdom for venner og pårørende. Mye man ikke vet eller får svar på ved selvmord noe som ender med å gi folk et svart tomrom.

[AnonymBruker]

Fighter83 skrev (2 minutter siden):

Ja, ganske ille hvor mye verre selvmord er enn sykdom for venner og pårørende. Mye man ikke vet eller får svar på ved selvmord noe som ender med å gi folk et svart tomrom.

Jeg synes ikke det er så mye man ikk får svar på. Vedkommende var syk. Veldig syk. Så syk at døden ble eneste utvei. Men ja, det er grusomt og brutalt. Jeg har mistet en far og to venner til selvmord. 

Anonymkode: 7e7cb...dfb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 8.44):

Det føles verre ut for meg, er det vanlig? Har gått ett år, kan fremdeles ikke forstå at denne personen som jeg var så glad i har tatt livet sitt. Det å drepe seg selv er for meg helt groteskt å tenke på, sikkert feil ord men det er bare helt grusomt. At man har det så vondt at man velger dette. 
 

Hver gang tankene kommer, om alt jeg ville gjort bare for å få ett minutt med denne personen eller gitt den en klem. Alt jeg kunne gjort annerledes, alt jeg ville sagt, alt jeg ikke sa, meldingene jeg kunne sendt. Jeg holder seriøst på å spy av disse tankene, kjenner meg sint og trist og føler det bare blir verre. 
 

Har tidligere mistet en person jeg var veldig glad i til sykdom. Likevel føler jeg at dette med selvmord kjennes utrolig mye verre ut, er det flere som har det slik. Føler det hadde vært så mye «enklere» hadde personen dødd av sykdom eller ulykke 

Anonymkode: 7d63f...b74

Selvmord er også en sykdom tenker jeg. Når en person tar livet sitt er man på et ekstremt mørkt sted der de ikke ser en annen utvei. Jeg tror ikke de forstår hvor mye smerte og sorg etterlatte sitter igjen med, nettopp fordi de er for syk. 
Det er mer komplisert når noen velger dette selv. Fordi mange sitter igjen med mange spørsmål. Burde jeg sett, hvorfor så vi ikke osv. Også å vite at den du var så glad i hadde det så vondt uten at man så det eller kunne gjøre noe. 
 

Anonymkode: 0ef9c...622

[Grüner]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 8.44):

Det føles verre ut for meg, er det vanlig? Har gått ett år, kan fremdeles ikke forstå at denne personen som jeg var så glad i har tatt livet sitt. Det å drepe seg selv er for meg helt groteskt å tenke på, sikkert feil ord men det er bare helt grusomt. At man har det så vondt at man velger dette. 
 

Hver gang tankene kommer, om alt jeg ville gjort bare for å få ett minutt med denne personen eller gitt den en klem. Alt jeg kunne gjort annerledes, alt jeg ville sagt, alt jeg ikke sa, meldingene jeg kunne sendt. Jeg holder seriøst på å spy av disse tankene, kjenner meg sint og trist og føler det bare blir verre. 
 

Har tidligere mistet en person jeg var veldig glad i til sykdom. Likevel føler jeg at dette med selvmord kjennes utrolig mye verre ut, er det flere som har det slik. Føler det hadde vært så mye «enklere» hadde personen dødd av sykdom eller ulykke 

Anonymkode: 7d63f...b74

Når noen tar selvmord kommer det jo som et sjokk, men når noen dør av sykdom har du mer tid til å forberede deg på det. Når noen dør av sykdom, er det ikke noe du kan gjøre for å forhindre det, hvis ikke helsevesenet har en kur. Men når noen dør av selvmord, har de vært så dypt ulykkelige og fortvilte at de der og da ikke så noen annen løsning enn å ta livet sitt for å slippe unna. Som pårørende der tenker du da: «Er det noe jeg kunne ha gjort?» Så jeg tror nok at sjokket og selvbebreidelsen mange føler etter et selvmord kan gjøre den type dødsfall vanskeligere å takle, selv om å miste et menneske en er glad i er like ille samme hvilken måte de dør på.

[AnonymBruker]

vil påstå det. har mistet begge foreldrene mine til kreft ( kommet av livsstil ) men ville følt det mye verre om de døde pga selvmord. 

Anonymkode: cffd7...740