Nowayback Skrevet 19. februar #41 Skrevet 19. februar AnonymBruker skrev (4 minutter siden): Joda, du vet vel hva som skjedde du. Anonymkode: 30499...475 Du snakket generelt. 2
isw Skrevet 21. februar #42 Skrevet 21. februar Jeg tenker at dette er et utrolig vanskelig tema. Det finnes mange måter å tenke på dette, og det er ikke gitt at noen av dem er den riktige. Nils Arne Eggen (tidl. RBK-trener) sa en gang at han mistet ett av barna sine i fysisk sykdom, og ett av barna sine i psykisk sykdom (selvmord). Det er en måte å se det på. Jeg jobber frivillig med selvmordsforebygging, og selvmord/tanker om selvmord er et utrolig bredt spekter av årsaker, fra alvorlige kroniske smertetilstander der man nesten forstår det, til problemer som objektivt kan virke bagatellmessige men som gir en enorm smertebelastning psykisk for den det gjelder. Dessverre er det med psykiatri som med kreft; ikke alle tilstander kan helbredes og noen vil ha voldsomme smerter. Jeg skulle ønske det ikke var sånn. Tror bare jeg må kondolere så masse ❤️ og si at om man opplever dette vondere enn f.eks. om det var kreft, så er det utrolig forståelig. For selvmord er forferdelig. 4 1
AnonymBruker Skrevet 22. februar #43 Skrevet 22. februar Ved sykdom er man ofte mye mer forberedt på at døden kommer. Selvmord er sjokkerende, selv om det ikke alltid kommer svært overraskende. Brått, rått og ofte brutalt. Kanskje det også er noen i nærmeste familie som finner personen og det er jo et traume. Anonymkode: 049f2...633 1
AnonymBruker Skrevet 24. februar #44 Skrevet 24. februar AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 8.44): Det føles verre ut for meg, er det vanlig? Har gått ett år, kan fremdeles ikke forstå at denne personen som jeg var så glad i har tatt livet sitt. Det å drepe seg selv er for meg helt groteskt å tenke på, sikkert feil ord men det er bare helt grusomt. At man har det så vondt at man velger dette. Hver gang tankene kommer, om alt jeg ville gjort bare for å få ett minutt med denne personen eller gitt den en klem. Alt jeg kunne gjort annerledes, alt jeg ville sagt, alt jeg ikke sa, meldingene jeg kunne sendt. Jeg holder seriøst på å spy av disse tankene, kjenner meg sint og trist og føler det bare blir verre. Har tidligere mistet en person jeg var veldig glad i til sykdom. Likevel føler jeg at dette med selvmord kjennes utrolig mye verre ut, er det flere som har det slik. Føler det hadde vært så mye «enklere» hadde personen dødd av sykdom eller ulykke Anonymkode: 7d63f...b74 Jeg vil si det er mye likt. Det spiller uamsett en vesentlig rolle hvor nær du var personen og hvor mye personen betydde for deg. Mange sammenligner selvmord med å dø av en dødelig sykdom. På samme måte som man kan si ‘Kreften tok ham’,, kan man jo si ‘Depresjonen tok ham’💔 Anonymkode: f1931...90a 2
AnonymBruker Skrevet 26. februar #45 Skrevet 26. februar Selvfølgelig er det værre. En person som har tatt livet sitt har hatt det ulidelig vondt…… i tillegg sitter vi igjen med spørsmål, usikkerhet, selvklandring, ja alle mulige negative følelser i en eneste berg og dalbane Anonymkode: 26b2d...482 3
AnonymBruker Skrevet 26. februar #46 Skrevet 26. februar AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 8.57): Nei. Som ei som har vurdert selvmord flere ganger og «nøyd» seg med selvskading, så føler jeg at de som tar selvmord kun tenker på seg selv. Jeg har foreldre og samboer, og de hadde blitt fra seg av sorg om jeg hadde avsluttet livet med selvmord. Det kan jeg ikke gjøre mot dem. Sykdom synes jeg er verre for da svinner personen hen gjerne over tid, og ikke noe vedkommende kan noe for. Anonymkode: 792e6...6ba Du må forstå at selvmord også er sykdom. Man kan aldri klandres for å ha forlatt eller sviktet omverdenen, fordi man han har vært så syk at man har hatt vrangforestillinger om at man gjør alle en tjeneste ved å bli borte. Ja, jeg opplevd dette i veldig nær relasjon, og personen var tilgitt fra første sekund. Anonymkode: 26b2d...482 2 1 1
AnonymBruker Skrevet 6. mars #47 Skrevet 6. mars Selvmord kan i teorien unngås, mens død på grunn av en dødelig sykdom er uunngåelig. Det er nok lettere å forsone seg med et uunngåelig dødsfall enn et som kunne ha vært unngått dersom personen hadde fått riktig hjelp. I tillegg kommer alle de komplekse følelsene der man også kan kjenne på både sinne og skyld overfor personen som tok livet av seg. Skyld fordi man ikke så det komme og sinne fordi personen tok et sånt valg. Det gjør hele sorgprosessen voldsomt vanskelig. Min bror døde av hjerneblødning. I begynnelsen, før obduksjonsresultatene kom, trodde jeg at han hadde tatt livet av seg. Det var en enorm lettelse å få vite årsaken, for da var hans død uunngåelig og jeg visste at han hadde det ok før han døde. Han led ikke så mye at han valgte det selv. Det ga meg trøst. Anonymkode: 9b456...b78 1 1
AnonymBruker Skrevet 6. mars #48 Skrevet 6. mars AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 8.44): Det føles verre ut for meg, er det vanlig? Har gått ett år, kan fremdeles ikke forstå at denne personen som jeg var så glad i har tatt livet sitt. Det å drepe seg selv er for meg helt groteskt å tenke på, sikkert feil ord men det er bare helt grusomt. At man har det så vondt at man velger dette. Hver gang tankene kommer, om alt jeg ville gjort bare for å få ett minutt med denne personen eller gitt den en klem. Alt jeg kunne gjort annerledes, alt jeg ville sagt, alt jeg ikke sa, meldingene jeg kunne sendt. Jeg holder seriøst på å spy av disse tankene, kjenner meg sint og trist og føler det bare blir verre. Har tidligere mistet en person jeg var veldig glad i til sykdom. Likevel føler jeg at dette med selvmord kjennes utrolig mye verre ut, er det flere som har det slik. Føler det hadde vært så mye «enklere» hadde personen dødd av sykdom eller ulykke Anonymkode: 7d63f...b74 Jeg har mistet i selvmord og i sykdom, det var veldig mye verre å miste i selvmord. Vet at noen mener det er en egoistisk handling, at de ikke tenker på de rundt, men det er ofte det de gjør, føler seg som en byrde og tenker at de rundt får det bedre uten. De som tar selvmord ser ikke noe lys i tunellen, de ser bare en fremtid i mørke, tenk over hvor vondt de har det, de som ikke ser noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Det er den tanken som er ekstra vond for oss som sitter igjen. Men livet går videre, det tar tid, men etter hvert blir det lettere. Anonymkode: 24447...92f
AnonymBruker Skrevet 6. mars #49 Skrevet 6. mars Nei Jeg var pårørende til en mor med schizofreni, hun tok ikke livet av seg men døde naturlig. Sykdommen tok i stor grad livet av hun. Hun var et tomt skall i mange år av livet mitt og i begravelsen sa alle at det var godt hun slapp å lide mer. Slik en sier når noen har lidd av fysisk sykdom i mange år. Jeg hadde virkelig ikke klandret hun på noe måte pm hun hadde tatt sitt eget liv. Psykisk sykdom blir dessverre ikke tatt like på alvor som fysisk lidelser men at de er utholdelige er det ingen tvil om. Jeg er for aktiv dødshjelp også når det gjelder psykisk sykdom, døden er ikke alltid det verste. Jeg hadde en av mine beste venninner som tok livet sitt. Synes det blir så feil å si at det er egoistisk å ta sitt eget liv, jeg tror det er like egoistisk av pårørende å forvente at den syke skal lide og lide og lide. De er syk, har ekstreme lidelser og velger å ikke ha de lidelsene mere. Det er helt logisk forståelig. Min bror døde av et hjerteinfarkt bare 32 år gammel, det var plutselig men vil ikke si at noen av de tre dødsfallene var verre enn de andre. Selvfølgelig kommer det an på hvor tett relasjon en har til vedkommende men tenker heller at selvmord er kanskje det eneste som virkelig gir mening. Anonymkode: f9b74...974 1 2
Nowayback Skrevet 6. mars #50 Skrevet 6. mars Tror det er verre å miste et familiemedlem til sykdom, enn det er å miste en venn til selvmord. Så relasjonen man har til personen er jo av betydning. Generelt er det nok et større sjokk ved selvmord, men jeg mener man kan være like uhelbredelig syk psykisk som fysisk. Jeg tenker at det ikke alltid er verdt å leve et vondt og vanskelig liv. Må man tvinges til å finne en mening med et liv om man ikke får til relasjoner med andre mennesker? Hvis man har angst for alt? Har selv hatt tunge tanker siden slutten av tenårene. Jeg vet at disse aldri forsvinner. Det holder å se meg selv i speilet og vite at jeg må forholde meg til dette resten av livet. Både mine fysiske og mentale hindringer. Jeg vet at enkelte av mine hindringer er helt uoverkommelige. Jeg hater det når folk sier "det ordner seg til slutt" og "ting blir bedre" når det har null rot i virkeligheten min.
Irak Skrevet 8. mars #51 Skrevet 8. mars Det er vondt å miste noen man er glad i uansett omstendigheter. Selvmord er for meg det som føles uendelig trist, for jeg begynner automatisk å tenke at det kunne vært unngått. Jeg blir utrolig lei meg når jeg hører historier om mennesker som av ulike årsaker ikke ønsker å leve mer. At de ser på døden som bedre enn selve livet. Det er ikke et godt sted å være. Selvmord kan være vanskelig å forsone seg med, og det føles så bortkastet. Et liv kunne vært spart, og et liv er verdifullt. Døden som følge av sykdom tenker jeg på mer som en befrielse fra alt det vonde som smerter og lidelse der her er døden eneste alternativ. Alt som kunne vært livsforlengende eller forsøk på å bli frisk er prøvd, og det er ikke mer håp. Da tenker jeg det er greit at vedkommende må få slippe. Således så kan ikke disse to sammenlignes for de utarter seg helt ulikt. Forskjellen ligger nok i at den ene er lettere å akseptere enn den andre. Man kan ikke sammenligne smerte eller tapet av et menneske, som har betydd mye i livet for deg i livet ditt, for hvert eneste menneske er helt unikt. Vi er alle lys som vandrer på jorden 🌞
AnonymBruker Skrevet 8. mars #52 Skrevet 8. mars AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 15.15): Jeg kommer til å avsluttet livet selv som pensjonist. For at jeg har ingen ønske om å sitte gammel med smerter på et eldrehjem. Har nål fobi, så tanken på å bli stukket "hver uke" for å følge med på helsen. Det er ikke noe jeg ønsker på eldrehjem. Medisiner, bleie styr, dårlig hørsel, mager kosthold... nei takk! å den dagen jeg er død, så vet jeg ikke det. Anonymkode: 800db...cac Ingen i eldreomsorg blir tar hyppige blodprøver, det er unødvendig, for selv de med diabetes får insulin via maskiner og apper i våre dager. Du møter trolig mer nål i dag, enn du vil gjøre når du er 80. For for å si det litt stygt, så er tingene man finner ut på blodprøver ikke så viktige når man kanskje har 5-10 år igjen... Anonymkode: e6c30...25f
AnonymBruker Skrevet 8. mars #53 Skrevet 8. mars Anbefaler alle som er interessert i temaet selvmord å høre podcastepisoden Gudrud Dieserud om selvmord og Bærumsmodellen. Selvmord er (som den klare hovedregel) ikke et valg, på samme måte som kreft ikke er et valg. Anonymkode: 7fc0b...d2e
BerntHulken Skrevet 15. juni #54 Skrevet 15. juni Rart at sykdom er lettere å akseptere. Død av sykdom er jo mot sin vilje, mens ved selvmord ønsker personen å dø. Iallefall mange. Samfunnet er så hardt og tøft for mange, det burde egentlig ikke være noe sjokk at folk velger å forlate det. 1
AnonymBruker Skrevet 15. juni #55 Skrevet 15. juni Vedkommende har dødd som følge av sykdom. Psykisk sykdom er også sykdom. Vedkommende er rammet av sykdom på samme måte som noen som har dødd av kreft. H*n valgte ikke å ta livet sitt, selv om dødsårsak kommer til uttrykk slik i den type sykdom. Anonymkode: 757f0...ccb 2
AnonymBruker Skrevet 15. juni #56 Skrevet 15. juni BerntHulken skrev (10 minutter siden): Rart at sykdom er lettere å akseptere. Død av sykdom er jo mot sin vilje, mens ved selvmord ønsker personen å dø. Iallefall mange. Samfunnet er så hardt og tøft for mange, det burde egentlig ikke være noe sjokk at folk velger å forlate det. De ønsker ikke å dø, de greier ikke å leve. Det er to ulike ting. Anonymkode: 757f0...ccb 4
AnonymBruker Skrevet 15. juni #57 Skrevet 15. juni AnonymBruker skrev (Akkurat nå): Vedkommende har dødd som følge av sykdom. Psykisk sykdom er også sykdom. Vedkommende er rammet av sykdom på samme måte som noen som har dødd av kreft. H*n valgte ikke å ta livet sitt, selv om dødsårsak kommer til uttrykk slik i den type sykdom. Anonymkode: 757f0...ccb Det er mange som tar livet sitt som ikke har noen psykisk lidelse. Og for mange er det et valg, ja. For noen en filosofisk tvil og innstilling mer enn psykologisk. Anonymkode: c6559...79c 1
BerntHulken Skrevet 15. juni #58 Skrevet 15. juni AnonymBruker skrev (9 minutter siden): De ønsker ikke å dø, de greier ikke å leve. Det er to ulike ting. Anonymkode: 757f0...ccb Men det er jo bare de to tingene man kan velge mellom. Som jeg skrev; mange ønsker nok å dø. Man kan ikke bastant si at alle som tar selvmord egentlig ønsker å leve. 1
Stoltskeiv Skrevet 15. juni #59 Skrevet 15. juni Selvmord oppstår som oftest av sykdom. Depresjon er også en sykdom 1
AnonymBruker Skrevet 15. juni #60 Skrevet 15. juni AnonymBruker skrev (12 minutter siden): Vedkommende har dødd som følge av sykdom. Psykisk sykdom er også sykdom. Vedkommende er rammet av sykdom på samme måte som noen som har dødd av kreft. H*n valgte ikke å ta livet sitt, selv om dødsårsak kommer til uttrykk slik i den type sykdom. Anonymkode: 757f0...ccb Det er ikke alltid sykdom involvert i et selvmord. Jeg skal gi deg rett i at psykisk sykdom er sykdom men det det er helt feil å si at selvmord alltid er en direkte årsak av sykdom. Det er mange land som har aktiv dødshjelp, det er mange nordmenn som mener aktiv dødshjelp bør være lov. Det å skulle dø når en er syk er ikke noe forskjell om det er fysisk eller psykisk sykdom, begge deler bør være helt innenfor mener jeg. Mennesker selv bør ha råderett over om de vil dø eller leve uansett om det gjelder fysisk eller psykisk sykdom. Også er det også mange som igjen ikke har sykdom som tar sitt eget liv. Selvmord er ingen diagnose og en trenger ikke ha en diagnose for å ta selvmord. Anonymkode: f9b74...974 1
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå