Er det verre å miste noen i selvmord enn i sykdom?

[AnonymBruker]

Hvis det er noen trøst er det neppe noe du kunne gjort annerledes. Har vært suicidal flere ganger. Har en flott familie, mann, barn, venner. Ingenting som mangler sosialt. 

Det suicidale er en sykdom inni meg. Ingenting noen kan si eller gjøre annerledes enn å være seg selv i de periodene det stormer som verst. Tankene blir forvridd. Den suicidale tror, helt oppriktig, at verden er et bedre sted uten dem i den. Man kan være dypt elsket av mange, jeg som er småbarnsmor er i tillegg den eneste moren til barna mine og vet jeg er helt spesiell for dem. Likevel kommer tankene om at det ville vært bedre for dem om jeg ble borte og pappaen fant en stemor.

Fullstendig galskap? Ja! Men sånn er det i hodet i det verste periodene.

Håper du kan klare å se på det som at det var psykdom som tilslutt gjorde at den personen du var glad i valgte å avslutte. Og ja, psykdom er forferdelig vondt, men ikke noe selvvalgt. Det er nok masse fysisk som er like vondt på en annen måte.

(jada, jeg får masse profesjonell hjelp og har det or dags dato bra)

Anonymkode: 5b5fd...3b1

[MiominMio]

Synes ikke det er noe man skal sammenlikne rett og slett. Det er fælt å miste noen uansett. Selvmord får man som regel ikke sjansen til et farvel som man ofte får ved sykdom. Men å sammenlikne synes jeg ikke noe om. 

[AnonymBruker]

MiominMio skrev (3 timer siden):

Synes ikke det er noe man skal sammenlikne rett og slett. Det er fælt å miste noen uansett. Selvmord får man som regel ikke sjansen til et farvel som man ofte får ved sykdom. Men å sammenlikne synes jeg ikke noe om. 

Jeg som har skrevet innlegget syns personlig det føles mye verre å miste noen i selvmord enn sykdom, har opplevd begge deler, og ville høre om det føltes slik ut for flere. Det var ikke for å sammenligne hvem som har det verst, selvfølgelig er det grusomt å miste noen uansett måte

Anonymkode: 7d63f...b74

[makkapakka]

Det er 100 ganger mer jævli. En sykdom er jo en begrunnelse, selvmord får man aldri en god nok forklaring på uansett brev som legges igjen eller ikke. Går alltid med spørsmål om hva man kunne ha gjort for å kunne forhindre det. Sorgen er tyngre å bære og det blir aldri glemt...

[MiominMio]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Jeg som har skrevet innlegget syns personlig det føles mye verre å miste noen i selvmord enn sykdom, har opplevd begge deler, og ville høre om det føltes slik ut for flere. Det var ikke for å sammenligne hvem som har det verst, selvfølgelig er det grusomt å miste noen uansett måte

Anonymkode: 7d63f...b74

Jeg har dessverre opplevd det samme som deg, men må innrømme jeg har ikke har tenkt i de baner. Det er sykt vondt å miste noen uansett.  

[AnonymBruker]

Det spørs jo i hvilken grad man kan gradere grusomt.

Det er utbredt at etterlatte etter selvmord kan streve mer. Det kan handle om skyldfølelse, sinne etc. Det er ikke alltid så lett å akseptere at suicidalitet ofte er nettopp sykdom. 

Anonymkode: 0d74d...750

[AnonymBruker]

Alltid vondt å miste noen man er glad i, men med selvmord tror jeg kanskje at man kan slite med skyldfølelse også. 

Anonymkode: ed0b7...53f

[AnonymBruker]

Det er forferdelig å miste noen uansett. 

Men jeg tror at en del selvmord, særlig de som kommer "ut av det blå" for omverdenen, kan gjøre at sorgprosessen til de rundt blir mye vanskeligere. Jeg leste noe en gang at pårørende til mennesker som tok sitt eget liv, hadde økt risiko for å gjøre det samme. Det er en grunn til det. Jeg kjenner til flere som har tatt  selvmord , noen har vært psykisk syke i lang tid og alle rundt visste at det kunne skje. Men det har også vært tilfeller hvor  ingen tenkte at vedkommende ville gjøre noe sånt (ungdommer/unge voksne) og hvor de nærmeste sitter igjen med bare spørsmål og skyldfølelse for at de ikke forstod hvor mye personen slet. Helt grusomt!

Anonymkode: b78a5...c8b

[AnonymBruker]

For meg er sykdom verre å miste noen til. Alt av respekt jeg har for en person forsvinner på 1 sek om denne velger å ta livet av seg.

Anonymkode: 30499...475

[AnonymBruker]

Ja, det føles verre, fordi pårørende ofte blir sittende å klandre seg selv fordi de ikke gjorde det, fordi de ignorerte det osv. med sykdom er det ikke så mye en kan gjøre. Jeg vil bare presisere at ved selvmord, så er det ingen automatikk i at man visste personen slet osv, så jeg ønsker ikke at noen som helst pårørende skal sitte igjen å føle skyld! Men som svar på spørsmålet, sliter ofte etterlatte mer ved et selvmord i nær familie som et barn f.eks, pga skyldfølelse i tillegg til sorgen, samt de ikke klarer å stoppe å tenke på hvor vondt vedkommende har hatt det inni seg - hjerteskjærende! 💔 

Anonymkode: 07dfb...04f

[AnonymBruker]

Den som tok selvmord har lidd grusomt mye. Og hvis ikke du har en egen trylleformel som ingen andre i verden har, så var det ingenting du kunne gjøre. Uansett hvor mye du hadde visst om det på forhånd. Du må legge det bak deg og gå videre. Det er ingen annen måte. Du må akseptere at dette var helt utenfor din kontroll. Akkurat som kreft og annen sykdom. Du hadde ikke kuren.

Beklager for ditt tap. 💔

Anonymkode: 2d418...256

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker litt sånn at det er kanskje lett å føle og tro at selvmordet kunne en ha gjort noe med, forhindret det på et vis. Mens sykdom er noe annet, en kan ikke trylle. 

Men, selvmord er sykdom det også. 

 

Anonymkode: e2519...856

Er selvmord sykdom?

Jeg kommer til å avsluttet livet selv som pensjonist. For at jeg har ingen ønske om å sitte gammel med smerter på et eldrehjem. Har nål fobi, så tanken på å bli stukket "hver uke" for å følge med på helsen. Det er ikke noe jeg ønsker på eldrehjem. Medisiner, bleie styr, dårlig hørsel, mager kosthold... nei takk! å den dagen jeg er død, så vet jeg ikke det. 

Anonymkode: 800db...cac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

For meg er sykdom verre å miste noen til. Alt av respekt jeg har for en person forsvinner på 1 sek om denne velger å ta livet av seg.

Anonymkode: 30499...475

Da sier du også helt automatisk at du ikke respekterer de etterlatte som tross alt kjenner både den som tok selvmord og situasjonen mye bedre enn deg. 
Jeg blir helt matt av at tilsynelatende voksne mennesker i 2025 har så lite kunnskap om mental helse at de får seg til å trykke ut noe slikt i en tråd der både etterlatte etter selvmord og mennesker som har vært suicidale deltar. 

Senest i går kom det artikler i blant annet Dagbladet om en mann som nylig tok selvmord og var åpen om at han hadde slitt over tid. Du mener han, en konkret person ikke fortjener respekt for livet sitt, utfordringene sine eller alle tinga han gjorde med livet sitt fordi han var syk nok til å ta et helt umenneskelig tungt valg.

Anonymkode: db1ef...566

[AnonymBruker]

Det er ikke helt mulig å sammenlikne, men det er mer komplisert å miste noen til selvmord. Jeg har opplevd begge deler, og jeg har lest mye forskning på området og har jobbet med etterlatte. Med selvmord er det vanskeligere å gå videre, fordi det ofte er mye selvklander involvert, selv om ingen kan beskyldes for at noen tar livet sitt. Men likevel vil så og si alltid foreldre, søsken, venner, barn, ektefelle eller partner, venner, barndsomskamerater, kolleger og andre som var berørt i vedkommendes liv gå gjennom hva som kunne vært gjort, hva de burde forstått, og hvordan det kunne gå så galt. Å ta livet sitt er en stor «straff» mot de som er igjen, samme  hvor liberal en selv måtte være i synet på selvmord og fri vilje.

Ved sykdom er det som regel naturlige prosesser, en del av livet, av og til er det vanskelige møter med helsevesenet underveis og i etterkant, men som regel får man et helhetlig narrativ om hendelsesforløpet som gjør at man kan gå videre.

Anonymkode: c6559...79c

[Nowayback]

Jeg vil heller velge min egen utvei enn å vente på dødelig, fysisk sykdom.

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 14.38):

For meg er sykdom verre å miste noen til. Alt av respekt jeg har for en person forsvinner på 1 sek om denne velger å ta livet av seg.

Anonymkode: 30499...475

Den personen bryr seg neppe om din respekt. Personen slipper i alle fall å forholde seg til deg mer.

Endret 19. februar av Nowayback

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 15.15):

Da sier du også helt automatisk at du ikke respekterer de etterlatte som tross alt kjenner både den som tok selvmord og situasjonen mye bedre enn deg. 
Jeg blir helt matt av at tilsynelatende voksne mennesker i 2025 har så lite kunnskap om mental helse at de får seg til å trykke ut noe slikt i en tråd der både etterlatte etter selvmord og mennesker som har vært suicidale deltar. 

Senest i går kom det artikler i blant annet Dagbladet om en mann som nylig tok selvmord og var åpen om at han hadde slitt over tid. Du mener han, en konkret person ikke fortjener respekt for livet sitt, utfordringene sine eller alle tinga han gjorde med livet sitt fordi han var syk nok til å ta et helt umenneskelig tungt valg.

Anonymkode: db1ef...566

Du trenger ikke lage deg historier her. Min forsvunne respekt er ene og alene rettet mot personen son tok livet av seg. Ikke har du begrep om hvor godt jeg kjente personen heller, og det er det mest vanvittige av påstandene dine.

Dette er ikke noe jeg styrer selv, det er slik jeg føler det. Bare å hugge hodet av meg, jeg kan uansett ikke hjelpe for det.

Men regner ikke med at du fatter en brøkdel av det.

Anonymkode: 30499...475

[Jadasikkert29]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 8.57):

Nei. Som ei som har vurdert selvmord flere ganger og «nøyd» seg med selvskading, så føler jeg at de som tar selvmord kun tenker på seg selv. Jeg har foreldre og samboer, og de hadde blitt fra seg av sorg om jeg hadde avsluttet livet med selvmord. Det kan jeg ikke gjøre mot dem. 
Sykdom synes jeg er verre for da svinner personen hen gjerne over tid, og ikke noe vedkommende kan noe for. 

Anonymkode: 792e6...6ba

Hæ? 😅 

De som tar selvmord er jo helt klart syke de også...  Å ta selvmord er ett resultat av sykdom og helt klart ikke egoisme. De som gjør det tenker ofte at de som sitter igjen får det bedre uten dem.

 

[AnonymBruker]

Nowayback skrev (6 minutter siden):

Den personen bryr seg neppe om din respekt. Personen slipper i alle fall å forholde seg til deg mer.

Joda, du vet vel hva som skjedde du.

Anonymkode: 30499...475

[Blueberrymuffin]

AnonymBruker skrev (På 17.2.2025 den 8.44):

Det føles verre ut for meg, er det vanlig? Har gått ett år, kan fremdeles ikke forstå at denne personen som jeg var så glad i har tatt livet sitt. Det å drepe seg selv er for meg helt groteskt å tenke på, sikkert feil ord men det er bare helt grusomt. At man har det så vondt at man velger dette. 
 

Hver gang tankene kommer, om alt jeg ville gjort bare for å få ett minutt med denne personen eller gitt den en klem. Alt jeg kunne gjort annerledes, alt jeg ville sagt, alt jeg ikke sa, meldingene jeg kunne sendt. Jeg holder seriøst på å spy av disse tankene, kjenner meg sint og trist og føler det bare blir verre. 
 

Har tidligere mistet en person jeg var veldig glad i til sykdom. Likevel føler jeg at dette med selvmord kjennes utrolig mye verre ut, er det flere som har det slik. Føler det hadde vært så mye «enklere» hadde personen dødd av sykdom eller ulykke 

Anonymkode: 7d63f...b74

Jeg tenker at man ikke skal gjøre det til en konkurranse om hvilke måte som er verst å minste noen på.

Å miste noen er tøft, vondt, vanskelig, uansett hvordan det måtte skje.

En forskjell fra sykdom og selvmord, er at man ofte har litt mer tid på å forberede seg på at vedkommende skal gå bort, dersom det er snakk om akutt eller alvorlig sykdom. Da har man kanskje fått bearbeidet det litt på forhånd, før vedkommende går bort. Men uansett så tenker jeg for min egendel at sorgen hadde vært like stor om det var selvmord, sykdom, alderdom, naturlige årsaker, annet. Vanskelig ville det vert uansett når det er mennesker jeg er glad i og bryr meg om.