Normalt å ha råd til å kjøpe bolig til barna?

[AnonymBruker]

Slik vi ser det er det like mye en investering for vår egen del. Vår eldste skal studere en del år i Trondheim og vi har mulighet til å kjøpe oss en rekkehusleilighet der som han kan bo i i studietiden samt leie ut et soverom. Når han er ferdig så selger vi leiligheten og om det er gevinst tenker vi å enten investere på samme måte for vår yngste eller dersom han skal gå rett ut i lære så deler vi overskuddet og gir de som egenkapital til egen bolig. 

Anonymkode: e0a21...60e

[AnonymBruker]

Nei det er ikke normalt. Å sponse en del av eller hele egenanndelen er kanskje ganske normalt, men å kjøpe hele boligen er jo vanvittig dyrt.

Anonymkode: 62f73...ab4

[AnonymBruker]

Når barna er gamle nok til å skulle komme seg inn på boligmarkedet, så er de vel minimum 18 år, men gjerne noe eldre. 

Har du betalt ned på egen bolig de siste 20 åra, og bodd et sted som har opplevd brukbar prisvekst i boligene, så kan du jo stille som kausjonist for at barna skal komme inn på boligmarkedet. Om boligen din er helt, eller nesten nedbetalt, og nå verdt 5 - 10 - 15 millioner, så er det trivielt å kjøpe en leilighet til ungen. Til og med i mest sentrale Oslo kan du finne en liten leilighet til 3-4-5 millioner kroner, som sannsynligvis vil øke noe i pris. 

Alternativet er jo at ungen leier fra andre, og kaster bort penger på leie som kan gå til å nedbetale boligen. 

Ja, vil faktisk gå så langt som å si at dersom du har muligheten til å hjelpe ut barna slik, så er du økonomisk dum om du ikke gjør det.

Hvor normalt det er, kommer helt an på hvor du bor og om du selv sitter på eiendom.

Anonymkode: e8c40...c69

[AnonymBruker]

Jeg opplever ikke at dette er vanlig. Men vi har sett for oss å gjøre dette dersom ungdommen skal studere i annen by. 

Altså kjøpe en leilighet som ungdommen får disponere/bo og leie ut et rom eller to til venner i, gjennom studietiden.

Nå har vi lenge tenkt på å investere i en leilighet for utleie, fremfor å ha penger på bok. Så for oss vil det jo være tryggere å ha eget barn og dennes venner som leieboere, enn å ha fremmede leieboere. 
Og ungdommen må jo leie bolig gjennom studiene uansett. Men det er vanskelig å få tak i studentboliger i mange studiebyer, og en leilighet som kan brukes til et vennekollektiv er uansett bedre standard enn en gjennomsnittlig studenthybel. 

Så for oss fremstår det som en smart løsning. 
Vi investerer i bolig, ungdommen får fin standard på studentboligen sin, og ungdommen står også mer fritt til å velge hvem de vil være i kollektiv med. 
Når barna er ferdige med å studere, vil vi kunne selge boligen, og forhåpentlig ha tjent penger på å eie den. (Og hvis ikke, så var jo det en risiko vi tok.) 

Vi har også oppspart en del midler med tanke på å kunne gi/låne barna penger til egenkapital ved første boligkjøp. Men det er penger vi foreldre eier og disponerer, og barna vet egentlig ikke om dem. 
Men de skal inn i et marked som er såpass dyrt at de nok vil trenge hjelp for å komme inn. (Uansett hvor økonomisk fornuftige de er.) Og vi ønsker at de skal ha mulighet til å bo nære oss hvis de vil. 

Selv fikk jeg bo gratis hjemme som student, og slapp å ta opp mye studielån. Jobbet uansett ved siden av, da det er mye i verden som koster penger som student, ut over sted å bo. 
Og det vil jo ungdommen også lære, tenker jeg. 
Jeg fikk også hjelp, i form av lån, fra foreldrene mine til å komme meg inn på boligmarkedet. 

Man kan fint lære barn om økonomi og økonomiske verdier, og viktigheten av arbeid og sparsommelighet, selv om man hjelper dem litt med å gjøre livet deres enklere økonomisk enn det kunne vært. (Gjennom å gi dem tilgang på billigere bolig som student.) 

Om de studerer nær hjemme, vil tilbudet være å bo hjemme gjennom studiene. Men vi har fått høre at det frister med annen by.

Anonymkode: f9dd6...b26

[Rucula]

Jeg kommer ikke til å kjøpe bolig til barna.

Men jeg sparer barnetrygden og regner med at de ihvertfall vil få 5-600 000 som bidrsg til egenkapital. Resten må de spare selv