Partner som uttrykker at han har så store ambisjoner, men orker ikke å jobbe for det

[AnonymBruker]

Hei!

Kjæresten og jeg har vært sammen i 2 år nå og har kjøpt leilighet sammen i studiebyen vår. Vi bodde ikke sammen før vi kjøpte pga avstandsforhold (ja, dumt, jeg vet). Jeg har hele livet vært veldig opptatt av at jeg vil komme meg opp og frem i livet, jeg vil jobbe hardt for å nå mine mål og har jobbet beinhardt for å gjør det bra på skolen og studerer nå juss. Da jeg møtte kjæresten min var han som en mannlig kopi av meg følte jeg. Han snakket mye om hvordan han skulle bygge seg en fantastisk karriere og komme seg opp og frem. Han studerer eiendomsmegling som er hans drøm, og før studiestart snakket han mye om hvor mye han gledet seg til å lære mest mulig og han skulle bli best i klassen osv…

Nå har vi begge studert i et halvår og jeg kjenner at jeg er veldig skuffet over hvordan han håndterer det, og det gir meg skikkelig avsmak. Jeg står på hver dag, står opp tidlig, leser før skolen, etter skolen og får bra karakterer. Han derimot sover så lenge han kan (med tanke på når det er forelesning den dagen), er sliten når han kommer hjem fra en forelesning så da må han slappe av foran tv´n før han kan starte på noe skolearbeid og ofte blir det bare ikke noe skolearbeid. Om jeg kommer hjem tidlig en dag finner jeg han gjerne foran pc´n hvor han gamer. Til jul startet han veldig sent med å lese til eksamen fordi han hele tiden tenkte at han hadde god tid. Det endte med én stryk, en E og en C. Da han fikk en C på ene eksamen, ble han overlykkelig og kjempestolt av seg selv… Har prøvd å snakke med han om det jeg skriver her, men føler man må trå litt forsiktig med å kritisere hvordan andre lever sitt liv. Han fortalte at han jobbet litt mindre nå fordi han har mulighet og at han har fått et litt annet syn. Han sier «arbeidsgiver ser ikke på karakterer når de skal ansette meg», at det er ikke vits i at han skal jobbe livet av seg for å få bra karakterer når det egentlig ikke har noe å si. At hvordan han gjør det i for eksempel matte har ingenting å si for hvor bra eiendomsmegler han kommer til å bli. Han sier at det viktigste i hans jobb er at man er frempå, pratsom og hyggelig, derfor kan han chille litt nå og lade opp batteriene litt til han skal ut i arbeid. For DA skal han jobbe hardt og bli såååå god!

Kjenner det tærer på min egen motivasjon. Er vanskelig å stå opp tidlig hver dag og stå på samtidig som han ligger i sengen, ser tv og gamer mesteparten av dagen. Føler liksom det har vært en stor del av forholdet vårt at vi har vært så like i tankegangen vår om at vi skal stå på og jobbe hardt tidlig i livet, slik at vi sitter mye bedre i det og kan slappe mer av senere når vi får familie. Overreagerer jeg her? Forventer jeg for mye av han? Har han et poeng i det han sier?

Anonymkode: e8236...921

[AnonymBruker]

Fantasier heter det da. 

Anonymkode: 43f61...2ef

[AnonymBruker]

Huffda.. Dere er på veldig forskjellige spor i livet. Jeg mener at eiendomsmegler-utdannelse er en tøyse-grad, og at han bør ta seg en ordentlig utdannelse. Du kommer til å forbigå ham sosialt, økokomisk og intellektuelt.

Anonymkode: 32406...090

[Agatha]

Tror du må bestemme deg for om en slik person er noen du vil være sammen med eller ikke, du kan dessverre ikke styre hvordan han ønsker å bruke studietia si. Om du vil være med han må du nesten bare akseptere at det er slik han er. Skjønner at det er kjipt at det er sånn han er og jeg hadde nok ikke gidda. Men du kan ikke gå å irritere deg over det, da blir det bare slitsomt for begge og sannsynligvis slutt uansett på et eller annet tidspunkt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Han snakket mye om hvordan han skulle bygge seg en fantastisk karriere og komme seg opp og frem. Han studerer eiendomsmegling som er hans drøm, og før studiestart snakket han mye om hvor mye han gledet seg til å lære mest mulig og han skulle bli best i klassen osv…

Anonymkode: e8236...921

Du skriver at du møtte han for 2 år siden og han studerer eiendomsmegling fortsatt. Tror ikke det er unormalt å ha urealistiske drømmer når man er så ung. Man tenker at man vil legge mye innsats i studiene, men når man starter å studere så kjenner man hvor mye jobb det er og gir opp. 

Samme gjelder den dagen han kommer i arbeidslivet. Det er lett å si at man skal gjøre en fantastisk karriere før man noensinne har hatt en ordentlig jobb. Men når man kommer i arbeidslivet så skjønner man at man ikke orker å jobbe mer enn alle andre. 

 

Anonymkode: 24d64...ef6

[AnonymBruker]

Uff da, han høres ut som et skikkelig «bomkjøp». Slå opp, finn deg en hot juss eller ingeniører student eller noe. 
 

Og hvis han i tillegg er slapp med renhold og å dele på arbeidsoppgaver i hjemmet, så blir det ikke bedre det heller. 

Anonymkode: 44796...114

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du skriver at du møtte han for 2 år siden og han studerer eiendomsmegling fortsatt. Tror ikke det er unormalt å ha urealistiske drømmer når man er så ung. Man tenker at man vil legge mye innsats i studiene, men når man starter å studere så kjenner man hvor mye jobb det er og gir opp. 

Samme gjelder den dagen han kommer i arbeidslivet. Det er lett å si at man skal gjøre en fantastisk karriere før man noensinne har hatt en ordentlig jobb. Men når man kommer i arbeidslivet så skjønner man at man ikke orker å jobbe mer enn alle andre. 

 

Anonymkode: 24d64...ef6

Men noen jobber mer og hardere enn andre, TS gjør, men ikke samboer. Uansett, når man studerer er det lurt å legge inn litt innsats, da. 

Anonymkode: 44796...114

[AnonymBruker]

Blir jo ikke bestandig som man håper, kanskje han ikke syns noe om yrket i den graden han trodde?

Kan også ha imitert deg for å bli likt eller blitt inspirert.

Anonymkode: 4dbe0...759

[AnonymBruker]

Jeg har litt samme erfaring rundt kjæresten min fra studietiden (nå mann). Han snakket kanskje ikke så mye om at han skulle opp og frem, men å bygge et liv og fremtid med mye arbeid snakket han mye om. Likevel tok han det veeeeeldig med ro i studietiden, og stresset ikke noe nooooe. Jeg leste mye og brukte mye tid på skolearbeidet, i alle fall i noen fag. Nå skal de sies at ingen av oss tok juss-studie, eller eiendomsmegling. Likevel et studie man måtte ha greie karakter for å bygge videre på. Tross avslappingen til mannen min, så fikk han gode karakterer. Men han brukte endel tid på gaming og drev endel dank  også 🤭

Men nå når vi er i arbeidslivet er han et skikkelig arbeidsjern! Gud bedre, som han står på! Både for jobben og oss som familie. Så det trenger ikke å bety at du har funnet deg en "slacker" fordi han tar det rolig i studietiden. Ville brukt litt mer tid på å bli kjent med hvilke verdier og egenskaper han har, også vurdere om det er en mann du vil ha med deg videre. Kjenner flere par der der var slik at mannen tok det med ro i studietiden. Trenger ikke å bety at dere ikke passer sammen fordi om.

Anonymkode: 1b12d...c85

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det han gjør nå verken er riktig eller galt.

Hva gjør at du liker ham? Hva slags verdier verdsetter du, og hva slags verdier verdsetter han? Ingen av dere er garantert en god karriere i fremtiden uansett. Et forhold skal gjerne bygge på mer enn fremtidig karriere og ambisjoner. Hva har dere av verdi i deres forhold?

Dere er begge unge og har ikke opplevd så mye av livet og arbeidslivet ennå. Vanligvis blir ikke livet slik man har tenkt seg uansett (tenk hvor mange ledere det hadde eksistert i arbeidslivet hvis alle som mente de skulle bli ledere ble det…).

Anonymkode: 0887a...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei!

Kjæresten og jeg har vært sammen i 2 år nå og har kjøpt leilighet sammen i studiebyen vår. Vi bodde ikke sammen før vi kjøpte pga avstandsforhold (ja, dumt, jeg vet). Jeg har hele livet vært veldig opptatt av at jeg vil komme meg opp og frem i livet, jeg vil jobbe hardt for å nå mine mål og har jobbet beinhardt for å gjør det bra på skolen og studerer nå juss. Da jeg møtte kjæresten min var han som en mannlig kopi av meg følte jeg. Han snakket mye om hvordan han skulle bygge seg en fantastisk karriere og komme seg opp og frem. Han studerer eiendomsmegling som er hans drøm, og før studiestart snakket han mye om hvor mye han gledet seg til å lære mest mulig og han skulle bli best i klassen osv…

Nå har vi begge studert i et halvår og jeg kjenner at jeg er veldig skuffet over hvordan han håndterer det, og det gir meg skikkelig avsmak. Jeg står på hver dag, står opp tidlig, leser før skolen, etter skolen og får bra karakterer. Han derimot sover så lenge han kan (med tanke på når det er forelesning den dagen), er sliten når han kommer hjem fra en forelesning så da må han slappe av foran tv´n før han kan starte på noe skolearbeid og ofte blir det bare ikke noe skolearbeid. Om jeg kommer hjem tidlig en dag finner jeg han gjerne foran pc´n hvor han gamer. Til jul startet han veldig sent med å lese til eksamen fordi han hele tiden tenkte at han hadde god tid. Det endte med én stryk, en E og en C. Da han fikk en C på ene eksamen, ble han overlykkelig og kjempestolt av seg selv… Har prøvd å snakke med han om det jeg skriver her, men føler man må trå litt forsiktig med å kritisere hvordan andre lever sitt liv. Han fortalte at han jobbet litt mindre nå fordi han har mulighet og at han har fått et litt annet syn. Han sier «arbeidsgiver ser ikke på karakterer når de skal ansette meg», at det er ikke vits i at han skal jobbe livet av seg for å få bra karakterer når det egentlig ikke har noe å si. At hvordan han gjør det i for eksempel matte har ingenting å si for hvor bra eiendomsmegler han kommer til å bli. Han sier at det viktigste i hans jobb er at man er frempå, pratsom og hyggelig, derfor kan han chille litt nå og lade opp batteriene litt til han skal ut i arbeid. For DA skal han jobbe hardt og bli såååå god!

Kjenner det tærer på min egen motivasjon. Er vanskelig å stå opp tidlig hver dag og stå på samtidig som han ligger i sengen, ser tv og gamer mesteparten av dagen. Føler liksom det har vært en stor del av forholdet vårt at vi har vært så like i tankegangen vår om at vi skal stå på og jobbe hardt tidlig i livet, slik at vi sitter mye bedre i det og kan slappe mer av senere når vi får familie. Overreagerer jeg her? Forventer jeg for mye av han? Har han et poeng i det han sier?

Anonymkode: e8236...921

Jeg synes ikke du overreagerer. 

Min historie er at jeg er sammen med en fyr som brukte 5 år på en bachelor. Han møtte så vidt opp til eksamen, fikk også middels gode karakterer.

Han fikk seg jobb og tjener i dag 1,3mill, pluss bonus på rundt 100k og aksjer i selskapet som stiger i verdi. Jobber nok litt lenger dager enn de fleste, men greia er at for mange så er det å studere ganske kjedelig mens selve jobben man får etter studiene er av stor interesse.

Problemet er at man vet aldri. Kanskje han er en lat slubbert som verken takler studier eller jobb.

At du har mistet respekten for han er uansett et såpass stort problem at dere kanskje ikke har en fremtid? Hvordan skal du få respekten tilbake dersom du skal "holde ut" i 2,5år inntil den tid? Og hvordan er det for denne mannen å være i forhold med deg når du ikke ser på han på riktig måte?

Kanskje kommer du til å angre om du slår opp og han gjør det bra i yrkeslivet.

Kanskje du kommer til å angre på å ha kastet bort flere år på en slabbedask som heller ikke senere vil gjøre det noe bra.

Ikke et lett valg! Er jo totalt umulig å vite hvordan fremtiden blir med denne mannen.

Anonymkode: 18881...23c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei!

Kjæresten og jeg har vært sammen i 2 år nå og har kjøpt leilighet sammen i studiebyen vår. Vi bodde ikke sammen før vi kjøpte pga avstandsforhold (ja, dumt, jeg vet). Jeg har hele livet vært veldig opptatt av at jeg vil komme meg opp og frem i livet, jeg vil jobbe hardt for å nå mine mål og har jobbet beinhardt for å gjør det bra på skolen og studerer nå juss. Da jeg møtte kjæresten min var han som en mannlig kopi av meg følte jeg. Han snakket mye om hvordan han skulle bygge seg en fantastisk karriere og komme seg opp og frem. Han studerer eiendomsmegling som er hans drøm, og før studiestart snakket han mye om hvor mye han gledet seg til å lære mest mulig og han skulle bli best i klassen osv…

Nå har vi begge studert i et halvår og jeg kjenner at jeg er veldig skuffet over hvordan han håndterer det, og det gir meg skikkelig avsmak. Jeg står på hver dag, står opp tidlig, leser før skolen, etter skolen og får bra karakterer. Han derimot sover så lenge han kan (med tanke på når det er forelesning den dagen), er sliten når han kommer hjem fra en forelesning så da må han slappe av foran tv´n før han kan starte på noe skolearbeid og ofte blir det bare ikke noe skolearbeid. Om jeg kommer hjem tidlig en dag finner jeg han gjerne foran pc´n hvor han gamer. Til jul startet han veldig sent med å lese til eksamen fordi han hele tiden tenkte at han hadde god tid. Det endte med én stryk, en E og en C. Da han fikk en C på ene eksamen, ble han overlykkelig og kjempestolt av seg selv… Har prøvd å snakke med han om det jeg skriver her, men føler man må trå litt forsiktig med å kritisere hvordan andre lever sitt liv. Han fortalte at han jobbet litt mindre nå fordi han har mulighet og at han har fått et litt annet syn. Han sier «arbeidsgiver ser ikke på karakterer når de skal ansette meg», at det er ikke vits i at han skal jobbe livet av seg for å få bra karakterer når det egentlig ikke har noe å si. At hvordan han gjør det i for eksempel matte har ingenting å si for hvor bra eiendomsmegler han kommer til å bli. Han sier at det viktigste i hans jobb er at man er frempå, pratsom og hyggelig, derfor kan han chille litt nå og lade opp batteriene litt til han skal ut i arbeid. For DA skal han jobbe hardt og bli såååå god!

Kjenner det tærer på min egen motivasjon. Er vanskelig å stå opp tidlig hver dag og stå på samtidig som han ligger i sengen, ser tv og gamer mesteparten av dagen. Føler liksom det har vært en stor del av forholdet vårt at vi har vært så like i tankegangen vår om at vi skal stå på og jobbe hardt tidlig i livet, slik at vi sitter mye bedre i det og kan slappe mer av senere når vi får familie. Overreagerer jeg her? Forventer jeg for mye av han? Har han et poeng i det han sier?

Anonymkode: e8236...921

Bra at du har prøvd å snakke med han. Fortsett med det. Spørsmålet er vell ikke om du skal «kritisere” han så mye, men om du klarer å være sammen med en så «slack» person. 
 

Dårlige karakterer uten at man har jobbet mye og bygd erfaring er ikke positivt i jobbsøking uansett hvilket yrke man skal inn i. Hvis salg bare handler om å prate og han er så dyktig så kan han jo ordne seg en telefonsalg jobb i det minste.

 

Han skal jo selge, spør deg selv om han er en type som kan selge noe? Steller han seg, kler seg ordentlig, trener og er litt «på» - eller er det daggamle skjeggstubber og halvdårlig hygiene. Du får finne ut om han bare er gjennomgående lat.

Samtidig: Er du for streng? Og tar livet litt vell alvorlig?

Anonymkode: 94f59...bc8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Huffda.. Dere er på veldig forskjellige spor i livet. Jeg mener at eiendomsmegler-utdannelse er en tøyse-grad, og at han bør ta seg en ordentlig utdannelse. Du kommer til å forbigå ham sosialt, økokomisk og intellektuelt.

Anonymkode: 32406...090

Tøyse-grad? Snakker om å tråkke på en yrkesgruppe. Hvis han vil bli eiendomsmegler så er vel det flott nok i massevis? Hva tenker du om butikkmedarbeidere og renholdere? Jeg ville virkelig brydd meg lite om hva min kjære jobbet med, så lenge han trivdes og var happy. Alle kan ikke være advokater heller. 

Anonymkode: 78166...3f8

[AprilLudgate]

Ok.

For å snakke av erfaring - og ikke for å forsvare samboeren eller drepe ditt engasjement:

Du har INGEN reell arbeidserfaring og vil få mange dører smelt i ansiktet fremover.

Jeg fikk gode karakterer, kom inn på prestisjefylte programmer, fikk jobber med stilig tittel osv.

Men jeg var hele veien nokså realistisk med antenner for bullshitfaktor. 
 

Og det du forestiller deg? Høy grad av bullshitfaktor. 
 

Nesten ingen har karriere, man har en jobb. Og arbeidsgivere does not give a fuck. Følg Fredrik Forsnes på IG, han har SÅ mange glimrende blikk på dette. Og det er ikke engang skråblikk.

Så joda.

Selvsagt kan dere to være mismatch på mange nivå, kanskje han er litt lat.

Men honey, du har en litt hard fremtid foran deg. Om du virkelig ønsker solid karriere og bli dyktig: lær deg litt realisme.

Den finner du ikke på forelesningen på jussfakultetet. Hvor du er en av 1dillion. 

[hvaduikkeser]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Huffda.. Dere er på veldig forskjellige spor i livet. Jeg mener at eiendomsmegler-utdannelse er en tøyse-grad, og at han bør ta seg en ordentlig utdannelse. Du kommer til å forbigå ham sosialt, økokomisk og intellektuelt.

Anonymkode: 32406...090

Du mener eiendomsmeglere tjener dårlig eller? 

[AnonymBruker]

hvaduikkeser skrev (22 timer siden):

Du mener eiendomsmeglere tjener dårlig eller? 

Ja, de fleste tjener "dårlig" - og slutter. Etter noen måneder med garantilønn som nyutdannet, opererer de fleste foretakene med provisjonslønn. Det betyr null salg = null inntekt. Det holder ikke å være pratsom og hyggelig som eiendomsmegler, for det er alle selgere som skal prøve å selge deg en tjeneste. Det krever disiplin å oppsøke kunder og få oppdrag. Mulig en disiplin kjæresten til TS ikke er i egenskap av. 

TS, jeg syns du har fått mange gode råd i denne tråden. Min eks-samboer er eiendomsmegler, og jeg irriterte meg grønn og blå over hvor lat han var. Han satt og "ventet" på å få inn oppdrag. Lånte penger av sin mor for å få det til å gå rundt, snyltet på meg, i stedet for å skjerpe seg og legge inn en genuin innsats. 

Det viste seg at latskapen hans allerede var til stede under studiene - han strøk i samtlige fag som han måtte ta opp igjen fordi han prioriterte studietiden på drikking og gaming. 

Som flere her påpeker - det kan være at kjæresten din skjerper seg og gjør det bra i yrket etter ferdig utdannelse. Men det virker også som at han tror at han utdanner seg til millionlønn med minimal innsats. Det er ikke slik det er i eiendomsmeglingsbransjen. Mange gjør det bra, men enda flere sliter og gir seg fordi det ikke er så lett å lykkes i et marked der man konkurrerer med hundrevis av eiendomsmeglere.

Som flere her påpeker - hvordan står det til med husarbeid og matlaging? Er han like lat på den fronten også?

Du er ung og har hele livet ditt foran deg. Tenk deg godt om. 

Anonymkode: c2976...d33