Jeg gleder meg til katten min dør

[AnonymBruker]

Du er nødt til å snakke med veterinær. Nei, jeg mener ikke at du må avlive tvert. Men dere må finne ut av om han lider eller ikke. Om katten lider, må dere snakke sammen om pusens siste reise.

Jeg forstår deg godt, TS. Jeg er litt i samme båt. Har en gammel katt som trenger medisiner til faste tidspunkt. Som har uhell (bæsjing hovedsaklig) utenfor kattetoalettet - men aldri på "rare" steder, bare utenfor doen. 

Jeg har samtalen med veterinær ved hver helsesjekk, for det går bare en vei for pus, men hovedpoenget er at veien dit skal være smertefri og fin for katten. Når de har flere dårlige dager enn gode, da må man vise ansvar som eier. Har de stort sett bare gode dager, ja så lev de gode dagene med de

Jeg skjønner at du vil kunne reise og alt det der - men det kommer. Ikke bruk kattens siste tid på å "ønske de død". Om du er en empatisk og omsorgsfull person så vil de tankene gnage på deg når pus dør. Du har hele livet foran deg. Tenk at katten din har gitt deg så mye, den fortjener at du gir tilbake like mye, om ikke mer siden du er eier.

Først og fremst, forsøk å finne løsninger på dette med tissing/bæsjing. Kanskje har de vondt i ledd/muskler og trenger tilrettelegging mtp kattetoalett/antall/størrelse/type sand osv. Kanskje trenger de smertestillende. 

Kanskje er de stressa og gjør ifra seg overalt. 

Husk at du er alt for katten, og den gir deg alt den kan av kjærlighet. Fortjener den ikke det samme tilbake? At du tilrettelegger for den den siste tiden? Såfremt den har gode dager. Igjen, har den flest dårlige dager må du ta samtalen med veterinær.

Anonymkode: 26bcc...7a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Tingen er at da jeg var barn fikk vi en katt i familien

... Jeg er ung, godt under 30 år.

Denne katten må være gammel nå.

Du kan avlive den med god samvittighet. Det vil den nok ha godt av.

Anonymkode: 1a483...af6

[AnonymBruker]

Katter gjør sitt beste for å skjule smerter, men en katt som pisser og driter inne, maser osv har det jo tydelig ikke bra. Jeg støtter de andre her i at det beste er å la katten få slippe. Snakk med veterinær du, du får helt sikkert støtte der om at det er det beste, og det gjør avgjørelsen (og samvittigheten etterpå) lettere.

Anonymkode: df7db...10e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg elsker katten min. Virkelig elsker ham. Men å være eieren hans tærer på meg skikkelig. Og jeg trenger ikke hat på innlegget mitt. Og jeg vet heller ikke hva jeg vil med innlegget mitt. Jeg vil ha medfølelse og trøst. Jeg kommer fra bygde-Norge og jeg kan ikke prate om katten min eller om plagene han har, for alt av kommentarer jeg har, og hadde, fått er: «Dette hadde jeg aldri orka!» «Hadde det vært min katt hadde den fått en kule.» «En katt er ikke verdt dette.» Og jeg håper jeg kan få litt mer oppegående kommentarer her.

Tingen er at da jeg var barn fikk vi en katt i familien, denne katten som jeg nå skriver om. Og jeg tok over ansvaret for han da mine foreldre ikke kunne ha han mer. Og han er verdens beste katt. Mange skriver dette om dyrene sine, men denne katten her er virkelig verdens beste. Han er helt enestående. Han er så utrolig snill og god. Han tolererer alt. Vi dusjer han, og han godtar det. Vi kunne hengt han fra verandaen etter halen og han hadde bare hengt der og malt. Han er egentlig altfor kosete, så lojal og viser med hele seg hvor glad han er i menneskene sine. Og jeg er så klart en favoritt❤️

Men han er syk. Kronisk syk. Og det er dette som tærer på. Jeg er ung, godt under 30 år. Og jeg må være hjemme til faste tidspunkt hver eneste dag for å ta vare på han. Jeg kan aldri reise på ferie, for det har jeg hverken råd eller samvittighet til, for det er få jeg kjenner som kan ta vare på han. Jeg har ikke råd fordi store deler av lønna mi går med på spesialfôr, utstyr, medisiner og veterinærbesøk til katten min. Han koster meg flere tusen hver eneste måned. Jeg kan ikke reise på festivaler med venner. Jeg kan ikke reise på telttur, reise på fester eller reise utenlands. For jeg må være hjemme med katten. Og han trenger medisiner hver eneste dag 06:00, ukedager som helg. Jeg får aldri fred og aldri pause.

Hjemme kan han kun ha stue, kjøkken og gang tilgjengelig. Jeg kan ikke la han sove inne hos meg, for han tisser ned hele sengen min med én gang han får mulighet. Dette er selvsagt en stor sorg for jeg elsker å ha han i senga mi, og han elsker å være i senga mi. Jeg har seriøst vurdert å ha bleie på han om nettene slik at han kan sove inne hos meg. Og siden han vil sove hos meg, skraper han på døra mi og skriker om nettene slik at jeg ikke får sove. Og å stenge han inne på et rom med dokasse kan jeg ikke gjøre, for da tisser og driter han i det rommet, pluss han blir stresset noe som forverrer sykdommen hans.

Han driter og tisser jevnlig i sofaen i stua også, og på gulvene og teppene. Ofte oppdager jeg tilfeldig at pleddene eller putene i sofaen lukter tiss. Og dette er ikke spesielt delikat. Han har tilgang til både dokasse og å gå ut. I jula var jeg hos foreldrene mine med han. Da tisset han på sengen deres. Dette fører til at jeg ikke kan feire jul hos dem, for jeg MÅ ha han med, og de vil ikke ha et nedtisset hus.

Han er også så ekstremt kosete, og med en gang han ikke har hender på seg, så hyler og skriker han slik at man skulle tro han ble mishandlet. Han skriker generelt svært mye, om det er etter mat eller kos. Og dette er selvsagt koselig, men også svært utmattende når det er hele tiden hver dag.  Og han røyter helt enormt. Er pels og pelsdotter overalt her😣

Jeg er utslitt, lei og begynt å få mer og mer forakt over katten. Jeg er lei av å stå opp 06:00 hver eneste dag, og bli vekket både 03 og 04. Jeg er lei av at baggen min, sofaen min, dyna mi eller teppene mine er nedtisset. Jeg er lei av at «hele» lønnen min går på han(snart må jeg ta tennene hans, og det er IKKE billig😩). Jeg er lei av at hele min fritid snurrer rundt han. Jeg må være hjemme på faste tidspunkt, jeg må rett hjem etter jobb for å ta vare på han. Jeg må høre på skriking dag inn og dag ut. Jeg må leve meg pels som flyr rundt her hele tiden. Jeg må leve med å støvsuge og vaske huset omtrent hver dag, men likevel er det fullt av tiss, bæsj, sand og pels overalt.
 

Mest av alt er det ensomt, for jeg vet svært få hadde gjort det samme for sine dyr, spesielt her i området. «Ingen» forstår hvorfor jeg ikke skyter han(nei, han er tydeligvis ikke verdt en verdig død hos veterinæren en gang). Han er barndomskatten min og jeg virkelig elsker ham. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kunne overta ansvaret for ham, men da var han frisk. Det var en ren glede. Nå er han syk og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre livet godt for han, men jeg er tynnslitt, og jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake den dagen han ikke er mer. Og det er fryktelig vondt å tenke på at jeg faktisk kan se noe positivt med at han én dag dør. Beklager langt innlegg og takk for alle svar. Jeg vet som sagt ikke hva jeg vil med innlegget. Jeg tok over ansvaret og ansvaret tar jeg. Men det er tungt, ensomt og frustrende. 

Anonymkode: a38cc...df5

Av og til er ansvar også det å se at katten kanskje  bør avlives. Har hatt katter i mange år. Men syk katt har ikke fått blitt så lenge.  Har prøvd, men sett at det var mer for meg enn pus. Det kan faktisk tenkes at katten din trenger mye kos fordi den ikke har det så bra. Ene min var sånn, viste seg å ha nyre problem,  og absolutt rett med avliving,  sett i ettertid, skal spare deg for detaljer 

Anonymkode: 20f87...62f

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg godt 💙

Jeg har en katt som … vel han er frist, men har brukt masse penger på veterinær og fôr de siste 2 årene. Han viser tegn til masse ulikt, jeg stresser meg ihjel, tar han med til vet, og alle prøvene er fine og han blir fin igjen.

Men masse penger, og ikke masse problemer med diare og oppkast. 💩 i pelsbuksene, en katt som må vaskes, oppkast nesten en gang i uken, da han er ekstremt plaget med hårballer.

Jeg kjenner meg godt igjen det å kjenne på stresset, og jeg har langt fra det du beskriver. For man blir lei. Jeg er lei bare stresset jeg hele tiden føler hver gang han ser ut til å være syk. 

Hvor gammel er katten, og hvor syk? Er du kommet til et punkt hvor det er på tide å ta et valg?

Tro meg jeg har tatt det vanskelige, jeg måtte avlive min beste venn, min soul cat, og jeg mistet en del av hjertet mitt. Han ble syk, prognosene var ekstremt dårlige, så jeg valgte å la han slippe å bli «torturert» for å mest sannsynlig ikke klare seg. Det er et valg jeg nok angrer på i dag, jeg skulle vært egoistisk og gjort alt, selv hvor redd og hvor vondt han ville hatt. For jeg kunne kanskje hatt han med meg nå. Men jeg tok et valg, det vanskeligste valget jeg noen gang har gjort.

Er du på et punkt hvor dette er noe du tenker er et valg? Tror de færreste ville klandret deg for om du tok katten med på sin siste reise. Men jeg kan så absolutt forstå at hjertet ikke er der. 

Anonymkode: 6bc0a...168

[SnikkSnakkmf]

For det første, du har gjort en heltejobb! Katten har hatt ett utmerket liv hos deg og dine, men det høres ut som den har fått nok. Katter som gjør fra seg inne, en eller to, er ikke normalt. Å holde ett dyr i live, medisiner, etc. kan være verdt det, om det er en liten del av hverdagen din, men det er det jo ikke?

Jeg er ikke ett kattemenneske, misforstå meg rett, jeg elsker katter, katter hater meg 😂 Har en hund som holdes frisk med en liten dose kortison pr dag, en tablett morgen, veterinærmat, og vi lever ellers som normalt. Men det gjør ikke du. Jeg er 52, jeg kan gi opp litt av livet til min elskede hund, så lenge hun fungerer som normalt. Det gjør ikke katten din. Du er ung, katten lider, du skulle levd livet ditt...

Tungt å høre, og tungt å skrive, men din kjære pus har fått nok. Den har fått kjærlighet, omsorg, frihet... Levd ett liv som enhver katt ville misunne den. Du kan med god samvittighet ta den til en dyrlege, og la den slippe nå. Det er enormt trist, mendet eneste rette. ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg elsker katten min. Virkelig elsker ham. Men å være eieren hans tærer på meg skikkelig. Og jeg trenger ikke hat på innlegget mitt. Og jeg vet heller ikke hva jeg vil med innlegget mitt. Jeg vil ha medfølelse og trøst. Jeg kommer fra bygde-Norge og jeg kan ikke prate om katten min eller om plagene han har, for alt av kommentarer jeg har, og hadde, fått er: «Dette hadde jeg aldri orka!» «Hadde det vært min katt hadde den fått en kule.» «En katt er ikke verdt dette.» Og jeg håper jeg kan få litt mer oppegående kommentarer her.

Tingen er at da jeg var barn fikk vi en katt i familien, denne katten som jeg nå skriver om. Og jeg tok over ansvaret for han da mine foreldre ikke kunne ha han mer. Og han er verdens beste katt. Mange skriver dette om dyrene sine, men denne katten her er virkelig verdens beste. Han er helt enestående. Han er så utrolig snill og god. Han tolererer alt. Vi dusjer han, og han godtar det. Vi kunne hengt han fra verandaen etter halen og han hadde bare hengt der og malt. Han er egentlig altfor kosete, så lojal og viser med hele seg hvor glad han er i menneskene sine. Og jeg er så klart en favoritt❤️

Men han er syk. Kronisk syk. Og det er dette som tærer på. Jeg er ung, godt under 30 år. Og jeg må være hjemme til faste tidspunkt hver eneste dag for å ta vare på han. Jeg kan aldri reise på ferie, for det har jeg hverken råd eller samvittighet til, for det er få jeg kjenner som kan ta vare på han. Jeg har ikke råd fordi store deler av lønna mi går med på spesialfôr, utstyr, medisiner og veterinærbesøk til katten min. Han koster meg flere tusen hver eneste måned. Jeg kan ikke reise på festivaler med venner. Jeg kan ikke reise på telttur, reise på fester eller reise utenlands. For jeg må være hjemme med katten. Og han trenger medisiner hver eneste dag 06:00, ukedager som helg. Jeg får aldri fred og aldri pause.

Hjemme kan han kun ha stue, kjøkken og gang tilgjengelig. Jeg kan ikke la han sove inne hos meg, for han tisser ned hele sengen min med én gang han får mulighet. Dette er selvsagt en stor sorg for jeg elsker å ha han i senga mi, og han elsker å være i senga mi. Jeg har seriøst vurdert å ha bleie på han om nettene slik at han kan sove inne hos meg. Og siden han vil sove hos meg, skraper han på døra mi og skriker om nettene slik at jeg ikke får sove. Og å stenge han inne på et rom med dokasse kan jeg ikke gjøre, for da tisser og driter han i det rommet, pluss han blir stresset noe som forverrer sykdommen hans.

Han driter og tisser jevnlig i sofaen i stua også, og på gulvene og teppene. Ofte oppdager jeg tilfeldig at pleddene eller putene i sofaen lukter tiss. Og dette er ikke spesielt delikat. Han har tilgang til både dokasse og å gå ut. I jula var jeg hos foreldrene mine med han. Da tisset han på sengen deres. Dette fører til at jeg ikke kan feire jul hos dem, for jeg MÅ ha han med, og de vil ikke ha et nedtisset hus.

Han er også så ekstremt kosete, og med en gang han ikke har hender på seg, så hyler og skriker han slik at man skulle tro han ble mishandlet. Han skriker generelt svært mye, om det er etter mat eller kos. Og dette er selvsagt koselig, men også svært utmattende når det er hele tiden hver dag.  Og han røyter helt enormt. Er pels og pelsdotter overalt her😣

Jeg er utslitt, lei og begynt å få mer og mer forakt over katten. Jeg er lei av å stå opp 06:00 hver eneste dag, og bli vekket både 03 og 04. Jeg er lei av at baggen min, sofaen min, dyna mi eller teppene mine er nedtisset. Jeg er lei av at «hele» lønnen min går på han(snart må jeg ta tennene hans, og det er IKKE billig😩). Jeg er lei av at hele min fritid snurrer rundt han. Jeg må være hjemme på faste tidspunkt, jeg må rett hjem etter jobb for å ta vare på han. Jeg må høre på skriking dag inn og dag ut. Jeg må leve meg pels som flyr rundt her hele tiden. Jeg må leve med å støvsuge og vaske huset omtrent hver dag, men likevel er det fullt av tiss, bæsj, sand og pels overalt.
 

Mest av alt er det ensomt, for jeg vet svært få hadde gjort det samme for sine dyr, spesielt her i området. «Ingen» forstår hvorfor jeg ikke skyter han(nei, han er tydeligvis ikke verdt en verdig død hos veterinæren en gang). Han er barndomskatten min og jeg virkelig elsker ham. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kunne overta ansvaret for ham, men da var han frisk. Det var en ren glede. Nå er han syk og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre livet godt for han, men jeg er tynnslitt, og jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake den dagen han ikke er mer. Og det er fryktelig vondt å tenke på at jeg faktisk kan se noe positivt med at han én dag dør. Beklager langt innlegg og takk for alle svar. Jeg vet som sagt ikke hva jeg vil med innlegget. Jeg tok over ansvaret og ansvaret tar jeg. Men det er tungt, ensomt og frustrende. 

Anonymkode: a38cc...df5

Den katten har jo det ikke godt. Kronisk syk og alt det andre du skriver. Ville tenkt på å la den slippe. Kanskje tiden er inne. 

Anonymkode: 998b0...154

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg elsker katten min. Virkelig elsker ham. Men å være eieren hans tærer på meg skikkelig. Og jeg trenger ikke hat på innlegget mitt. Og jeg vet heller ikke hva jeg vil med innlegget mitt. Jeg vil ha medfølelse og trøst. Jeg kommer fra bygde-Norge og jeg kan ikke prate om katten min eller om plagene han har, for alt av kommentarer jeg har, og hadde, fått er: «Dette hadde jeg aldri orka!» «Hadde det vært min katt hadde den fått en kule.» «En katt er ikke verdt dette.» Og jeg håper jeg kan få litt mer oppegående kommentarer her.

Tingen er at da jeg var barn fikk vi en katt i familien, denne katten som jeg nå skriver om. Og jeg tok over ansvaret for han da mine foreldre ikke kunne ha han mer. Og han er verdens beste katt. Mange skriver dette om dyrene sine, men denne katten her er virkelig verdens beste. Han er helt enestående. Han er så utrolig snill og god. Han tolererer alt. Vi dusjer han, og han godtar det. Vi kunne hengt han fra verandaen etter halen og han hadde bare hengt der og malt. Han er egentlig altfor kosete, så lojal og viser med hele seg hvor glad han er i menneskene sine. Og jeg er så klart en favoritt❤️

Men han er syk. Kronisk syk. Og det er dette som tærer på. Jeg er ung, godt under 30 år. Og jeg må være hjemme til faste tidspunkt hver eneste dag for å ta vare på han. Jeg kan aldri reise på ferie, for det har jeg hverken råd eller samvittighet til, for det er få jeg kjenner som kan ta vare på han. Jeg har ikke råd fordi store deler av lønna mi går med på spesialfôr, utstyr, medisiner og veterinærbesøk til katten min. Han koster meg flere tusen hver eneste måned. Jeg kan ikke reise på festivaler med venner. Jeg kan ikke reise på telttur, reise på fester eller reise utenlands. For jeg må være hjemme med katten. Og han trenger medisiner hver eneste dag 06:00, ukedager som helg. Jeg får aldri fred og aldri pause.

Hjemme kan han kun ha stue, kjøkken og gang tilgjengelig. Jeg kan ikke la han sove inne hos meg, for han tisser ned hele sengen min med én gang han får mulighet. Dette er selvsagt en stor sorg for jeg elsker å ha han i senga mi, og han elsker å være i senga mi. Jeg har seriøst vurdert å ha bleie på han om nettene slik at han kan sove inne hos meg. Og siden han vil sove hos meg, skraper han på døra mi og skriker om nettene slik at jeg ikke får sove. Og å stenge han inne på et rom med dokasse kan jeg ikke gjøre, for da tisser og driter han i det rommet, pluss han blir stresset noe som forverrer sykdommen hans.

Han driter og tisser jevnlig i sofaen i stua også, og på gulvene og teppene. Ofte oppdager jeg tilfeldig at pleddene eller putene i sofaen lukter tiss. Og dette er ikke spesielt delikat. Han har tilgang til både dokasse og å gå ut. I jula var jeg hos foreldrene mine med han. Da tisset han på sengen deres. Dette fører til at jeg ikke kan feire jul hos dem, for jeg MÅ ha han med, og de vil ikke ha et nedtisset hus.

Han er også så ekstremt kosete, og med en gang han ikke har hender på seg, så hyler og skriker han slik at man skulle tro han ble mishandlet. Han skriker generelt svært mye, om det er etter mat eller kos. Og dette er selvsagt koselig, men også svært utmattende når det er hele tiden hver dag.  Og han røyter helt enormt. Er pels og pelsdotter overalt her😣

Jeg er utslitt, lei og begynt å få mer og mer forakt over katten. Jeg er lei av å stå opp 06:00 hver eneste dag, og bli vekket både 03 og 04. Jeg er lei av at baggen min, sofaen min, dyna mi eller teppene mine er nedtisset. Jeg er lei av at «hele» lønnen min går på han(snart må jeg ta tennene hans, og det er IKKE billig😩). Jeg er lei av at hele min fritid snurrer rundt han. Jeg må være hjemme på faste tidspunkt, jeg må rett hjem etter jobb for å ta vare på han. Jeg må høre på skriking dag inn og dag ut. Jeg må leve meg pels som flyr rundt her hele tiden. Jeg må leve med å støvsuge og vaske huset omtrent hver dag, men likevel er det fullt av tiss, bæsj, sand og pels overalt.
 

Mest av alt er det ensomt, for jeg vet svært få hadde gjort det samme for sine dyr, spesielt her i området. «Ingen» forstår hvorfor jeg ikke skyter han(nei, han er tydeligvis ikke verdt en verdig død hos veterinæren en gang). Han er barndomskatten min og jeg virkelig elsker ham. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kunne overta ansvaret for ham, men da var han frisk. Det var en ren glede. Nå er han syk og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre livet godt for han, men jeg er tynnslitt, og jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake den dagen han ikke er mer. Og det er fryktelig vondt å tenke på at jeg faktisk kan se noe positivt med at han én dag dør. Beklager langt innlegg og takk for alle svar. Jeg vet som sagt ikke hva jeg vil med innlegget. Jeg tok over ansvaret og ansvaret tar jeg. Men det er tungt, ensomt og frustrende. 

Anonymkode: a38cc...df5

Dette er en katt som ikke lenger har det bra og som du med god samvittighet kan få la slippe. 
Du hadde meg helt til du skrev om tissingen. Det må jo stinke helt jævlig hos deg? Tissing andre steder enn i do eller ute er også tegn på at katten er syk. 

Anonymkode: f0675...af5

[AnonymBruker]

Har katten din nyresvikt? Det høres i alle fall ut som den ikke har det særlig bra lenger og holdes kunstig i live med medisiner.

Jeg forstår det sikkert føles kjempetrist og tungt å skulle avlive katten, men i dette tilfellet høres det ut som den beste løsningen for han. Katten har hatt et langt og fint liv hos deg, men nå må du forsøke forsone deg med at den tiden er over. La katten få sove inn, uten å ha dårlig samvittighet. Du har gjort alt du kan for han. ❤️

Anonymkode: 89b3e...c2e

[AnonymBruker]

Men kjære deg. Jeg skal si det samme som jeg hadde sagt om mennesker og grunnen til at jeg for aktiv dødshjelp og avlivning. Livet er kvalitet>kvantitet. Katten din har slitt lenge nok, la den få slippe mer 💔

Anonymkode: 6d671...f5b

[AnonymBruker]

Uansett hvor trist det er så er nok det beste å avlive den katten. Han er tydeligvis ganske syk og antageligvis gammel kom at han har vært i familien i flere år. Og høres ut som han gjør deg også syk. Beklager, kanskje ikke dette du ønsket å høre men.

klem fra en annen katteelsker♥️

Anonymkode: 590a3...dfb

[ToneVie]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg elsker katten min. Virkelig elsker ham. Men å være eieren hans tærer på meg skikkelig. Og jeg trenger ikke hat på innlegget mitt. Og jeg vet heller ikke hva jeg vil med innlegget mitt. Jeg vil ha medfølelse og trøst. Jeg kommer fra bygde-Norge og jeg kan ikke prate om katten min eller om plagene han har, for alt av kommentarer jeg har, og hadde, fått er: «Dette hadde jeg aldri orka!» «Hadde det vært min katt hadde den fått en kule.» «En katt er ikke verdt dette.» Og jeg håper jeg kan få litt mer oppegående kommentarer her.

Tingen er at da jeg var barn fikk vi en katt i familien, denne katten som jeg nå skriver om. Og jeg tok over ansvaret for han da mine foreldre ikke kunne ha han mer. Og han er verdens beste katt. Mange skriver dette om dyrene sine, men denne katten her er virkelig verdens beste. Han er helt enestående. Han er så utrolig snill og god. Han tolererer alt. Vi dusjer han, og han godtar det. Vi kunne hengt han fra verandaen etter halen og han hadde bare hengt der og malt. Han er egentlig altfor kosete, så lojal og viser med hele seg hvor glad han er i menneskene sine. Og jeg er så klart en favoritt❤️

Men han er syk. Kronisk syk. Og det er dette som tærer på. Jeg er ung, godt under 30 år. Og jeg må være hjemme til faste tidspunkt hver eneste dag for å ta vare på han. Jeg kan aldri reise på ferie, for det har jeg hverken råd eller samvittighet til, for det er få jeg kjenner som kan ta vare på han. Jeg har ikke råd fordi store deler av lønna mi går med på spesialfôr, utstyr, medisiner og veterinærbesøk til katten min. Han koster meg flere tusen hver eneste måned. Jeg kan ikke reise på festivaler med venner. Jeg kan ikke reise på telttur, reise på fester eller reise utenlands. For jeg må være hjemme med katten. Og han trenger medisiner hver eneste dag 06:00, ukedager som helg. Jeg får aldri fred og aldri pause.

Hjemme kan han kun ha stue, kjøkken og gang tilgjengelig. Jeg kan ikke la han sove inne hos meg, for han tisser ned hele sengen min med én gang han får mulighet. Dette er selvsagt en stor sorg for jeg elsker å ha han i senga mi, og han elsker å være i senga mi. Jeg har seriøst vurdert å ha bleie på han om nettene slik at han kan sove inne hos meg. Og siden han vil sove hos meg, skraper han på døra mi og skriker om nettene slik at jeg ikke får sove. Og å stenge han inne på et rom med dokasse kan jeg ikke gjøre, for da tisser og driter han i det rommet, pluss han blir stresset noe som forverrer sykdommen hans.

Han driter og tisser jevnlig i sofaen i stua også, og på gulvene og teppene. Ofte oppdager jeg tilfeldig at pleddene eller putene i sofaen lukter tiss. Og dette er ikke spesielt delikat. Han har tilgang til både dokasse og å gå ut. I jula var jeg hos foreldrene mine med han. Da tisset han på sengen deres. Dette fører til at jeg ikke kan feire jul hos dem, for jeg MÅ ha han med, og de vil ikke ha et nedtisset hus.

Han er også så ekstremt kosete, og med en gang han ikke har hender på seg, så hyler og skriker han slik at man skulle tro han ble mishandlet. Han skriker generelt svært mye, om det er etter mat eller kos. Og dette er selvsagt koselig, men også svært utmattende når det er hele tiden hver dag.  Og han røyter helt enormt. Er pels og pelsdotter overalt her😣

Jeg er utslitt, lei og begynt å få mer og mer forakt over katten. Jeg er lei av å stå opp 06:00 hver eneste dag, og bli vekket både 03 og 04. Jeg er lei av at baggen min, sofaen min, dyna mi eller teppene mine er nedtisset. Jeg er lei av at «hele» lønnen min går på han(snart må jeg ta tennene hans, og det er IKKE billig😩). Jeg er lei av at hele min fritid snurrer rundt han. Jeg må være hjemme på faste tidspunkt, jeg må rett hjem etter jobb for å ta vare på han. Jeg må høre på skriking dag inn og dag ut. Jeg må leve meg pels som flyr rundt her hele tiden. Jeg må leve med å støvsuge og vaske huset omtrent hver dag, men likevel er det fullt av tiss, bæsj, sand og pels overalt.
 

Mest av alt er det ensomt, for jeg vet svært få hadde gjort det samme for sine dyr, spesielt her i området. «Ingen» forstår hvorfor jeg ikke skyter han(nei, han er tydeligvis ikke verdt en verdig død hos veterinæren en gang). Han er barndomskatten min og jeg virkelig elsker ham. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kunne overta ansvaret for ham, men da var han frisk. Det var en ren glede. Nå er han syk og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre livet godt for han, men jeg er tynnslitt, og jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake den dagen han ikke er mer. Og det er fryktelig vondt å tenke på at jeg faktisk kan se noe positivt med at han én dag dør. Beklager langt innlegg og takk for alle svar. Jeg vet som sagt ikke hva jeg vil med innlegget. Jeg tok over ansvaret og ansvaret tar jeg. Men det er tungt, ensomt og frustrende. 

Anonymkode: a38cc...df5

Noen ganger må vi ta vanskelige valg som dyreiere. Det virker på meg som om du har gitt denne katten noen gode ekstra år og omsorg. At du nå «gleder deg til katten din dør» bør kanskje si deg at det er på tide. Det er ikke bra for katten og det er ikke bra for deg. 

[Coachshinny]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Jeg elsker katten min. Virkelig elsker ham. Men å være eieren hans tærer på meg skikkelig. Og jeg trenger ikke hat på innlegget mitt. Og jeg vet heller ikke hva jeg vil med innlegget mitt. Jeg vil ha medfølelse og trøst. Jeg kommer fra bygde-Norge og jeg kan ikke prate om katten min eller om plagene han har, for alt av kommentarer jeg har, og hadde, fått er: «Dette hadde jeg aldri orka!» «Hadde det vært min katt hadde den fått en kule.» «En katt er ikke verdt dette.» Og jeg håper jeg kan få litt mer oppegående kommentarer her.

Tingen er at da jeg var barn fikk vi en katt i familien, denne katten som jeg nå skriver om. Og jeg tok over ansvaret for han da mine foreldre ikke kunne ha han mer. Og han er verdens beste katt. Mange skriver dette om dyrene sine, men denne katten her er virkelig verdens beste. Han er helt enestående. Han er så utrolig snill og god. Han tolererer alt. Vi dusjer han, og han godtar det. Vi kunne hengt han fra verandaen etter halen og han hadde bare hengt der og malt. Han er egentlig altfor kosete, så lojal og viser med hele seg hvor glad han er i menneskene sine. Og jeg er så klart en favoritt❤️

Men han er syk. Kronisk syk. Og det er dette som tærer på. Jeg er ung, godt under 30 år. Og jeg må være hjemme til faste tidspunkt hver eneste dag for å ta vare på han. Jeg kan aldri reise på ferie, for det har jeg hverken råd eller samvittighet til, for det er få jeg kjenner som kan ta vare på han. Jeg har ikke råd fordi store deler av lønna mi går med på spesialfôr, utstyr, medisiner og veterinærbesøk til katten min. Han koster meg flere tusen hver eneste måned. Jeg kan ikke reise på festivaler med venner. Jeg kan ikke reise på telttur, reise på fester eller reise utenlands. For jeg må være hjemme med katten. Og han trenger medisiner hver eneste dag 06:00, ukedager som helg. Jeg får aldri fred og aldri pause.

Hjemme kan han kun ha stue, kjøkken og gang tilgjengelig. Jeg kan ikke la han sove inne hos meg, for han tisser ned hele sengen min med én gang han får mulighet. Dette er selvsagt en stor sorg for jeg elsker å ha han i senga mi, og han elsker å være i senga mi. Jeg har seriøst vurdert å ha bleie på han om nettene slik at han kan sove inne hos meg. Og siden han vil sove hos meg, skraper han på døra mi og skriker om nettene slik at jeg ikke får sove. Og å stenge han inne på et rom med dokasse kan jeg ikke gjøre, for da tisser og driter han i det rommet, pluss han blir stresset noe som forverrer sykdommen hans.

Han driter og tisser jevnlig i sofaen i stua også, og på gulvene og teppene. Ofte oppdager jeg tilfeldig at pleddene eller putene i sofaen lukter tiss. Og dette er ikke spesielt delikat. Han har tilgang til både dokasse og å gå ut. I jula var jeg hos foreldrene mine med han. Da tisset han på sengen deres. Dette fører til at jeg ikke kan feire jul hos dem, for jeg MÅ ha han med, og de vil ikke ha et nedtisset hus.

Han er også så ekstremt kosete, og med en gang han ikke har hender på seg, så hyler og skriker han slik at man skulle tro han ble mishandlet. Han skriker generelt svært mye, om det er etter mat eller kos. Og dette er selvsagt koselig, men også svært utmattende når det er hele tiden hver dag.  Og han røyter helt enormt. Er pels og pelsdotter overalt her😣

Jeg er utslitt, lei og begynt å få mer og mer forakt over katten. Jeg er lei av å stå opp 06:00 hver eneste dag, og bli vekket både 03 og 04. Jeg er lei av at baggen min, sofaen min, dyna mi eller teppene mine er nedtisset. Jeg er lei av at «hele» lønnen min går på han(snart må jeg ta tennene hans, og det er IKKE billig😩). Jeg er lei av at hele min fritid snurrer rundt han. Jeg må være hjemme på faste tidspunkt, jeg må rett hjem etter jobb for å ta vare på han. Jeg må høre på skriking dag inn og dag ut. Jeg må leve meg pels som flyr rundt her hele tiden. Jeg må leve med å støvsuge og vaske huset omtrent hver dag, men likevel er det fullt av tiss, bæsj, sand og pels overalt.
 

Mest av alt er det ensomt, for jeg vet svært få hadde gjort det samme for sine dyr, spesielt her i området. «Ingen» forstår hvorfor jeg ikke skyter han(nei, han er tydeligvis ikke verdt en verdig død hos veterinæren en gang). Han er barndomskatten min og jeg virkelig elsker ham. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kunne overta ansvaret for ham, men da var han frisk. Det var en ren glede. Nå er han syk og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre livet godt for han, men jeg er tynnslitt, og jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake den dagen han ikke er mer. Og det er fryktelig vondt å tenke på at jeg faktisk kan se noe positivt med at han én dag dør. Beklager langt innlegg og takk for alle svar. Jeg vet som sagt ikke hva jeg vil med innlegget. Jeg tok over ansvaret og ansvaret tar jeg. Men det er tungt, ensomt og frustrende. 

Anonymkode: a38cc...df5

Hei❤️ Hvor gammel er katten din? Hva lider den av, høres ut som nyresvikt og diabetes? Jeg er vandt til katter og skjønner din situasjon. Har selv hatt katt som var syk og som tisset etter hvert inne. Du kan nesten ikke fortsette sånn du holder på, høres ut som dette er livsforlengende for katten som har tydelige plager av sykdommen. Lenge har den vært syk?

Helt ærlig, både for deg og for katten, høres det ut som at du bør ta den til veterinær og få den avlivet humant.💔 Vet det er sårt, men mener det oppriktig både for deg og katten. Du får være tilstede og han vil sovne stille inn, uten plager❤️

Sorry hvis det høres brutalt ut, men slik du beskriver, høres dette ut som eneste alternativ.💔 Men hva sier veterinæren? De pleier å komme med gode råd, og anbefaler og avlivning, hvis utsiktene til å bli frisk, ikke er til stede.

Håper jeg ikke fremstår rå og hjerteløs, men oppriktig så er det mitt råd, selv hvor hjerteskjærende det enn er 💔

[Breeze]

En katt kan ikke uttrykke seg på samme situasjon som oss mennesker, så om de er misfornøyde så tisser de gjerne eller gjør nr 2. Veldig frustrende for oss mennesker å forstå hvorfor de gjør det. Men det er på en måte et godt tegn, for da uttrykker de at de ikke har det så godt som regel. Jeg er ingen ekspert på det området der, men om du var katten og ville uttrykt deg selv. Som bare hadde hatt mjau, male, jakte, sove, klore på ting, gjør i fra seg ting i kattedo eller gjort fra seg utenom kattedoen for å vise demontrasjon på en måte. Hva ville du gjort for å utrykke deg i den situasjonen som en katt?

Jeg er imot avliving av dyr, men visst det er siste utvei så er det best at de slipper å lide

Endret 12 timer siden av Breeze

[Maskinfører]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg elsker katten min. Virkelig elsker ham. Men å være eieren hans tærer på meg skikkelig. Og jeg trenger ikke hat på innlegget mitt. Og jeg vet heller ikke hva jeg vil med innlegget mitt. Jeg vil ha medfølelse og trøst. Jeg kommer fra bygde-Norge og jeg kan ikke prate om katten min eller om plagene han har, for alt av kommentarer jeg har, og hadde, fått er: «Dette hadde jeg aldri orka!» «Hadde det vært min katt hadde den fått en kule.» «En katt er ikke verdt dette.» Og jeg håper jeg kan få litt mer oppegående kommentarer her.

Tingen er at da jeg var barn fikk vi en katt i familien, denne katten som jeg nå skriver om. Og jeg tok over ansvaret for han da mine foreldre ikke kunne ha han mer. Og han er verdens beste katt. Mange skriver dette om dyrene sine, men denne katten her er virkelig verdens beste. Han er helt enestående. Han er så utrolig snill og god. Han tolererer alt. Vi dusjer han, og han godtar det. Vi kunne hengt han fra verandaen etter halen og han hadde bare hengt der og malt. Han er egentlig altfor kosete, så lojal og viser med hele seg hvor glad han er i menneskene sine. Og jeg er så klart en favoritt❤️

Men han er syk. Kronisk syk. Og det er dette som tærer på. Jeg er ung, godt under 30 år. Og jeg må være hjemme til faste tidspunkt hver eneste dag for å ta vare på han. Jeg kan aldri reise på ferie, for det har jeg hverken råd eller samvittighet til, for det er få jeg kjenner som kan ta vare på han. Jeg har ikke råd fordi store deler av lønna mi går med på spesialfôr, utstyr, medisiner og veterinærbesøk til katten min. Han koster meg flere tusen hver eneste måned. Jeg kan ikke reise på festivaler med venner. Jeg kan ikke reise på telttur, reise på fester eller reise utenlands. For jeg må være hjemme med katten. Og han trenger medisiner hver eneste dag 06:00, ukedager som helg. Jeg får aldri fred og aldri pause.

Hjemme kan han kun ha stue, kjøkken og gang tilgjengelig. Jeg kan ikke la han sove inne hos meg, for han tisser ned hele sengen min med én gang han får mulighet. Dette er selvsagt en stor sorg for jeg elsker å ha han i senga mi, og han elsker å være i senga mi. Jeg har seriøst vurdert å ha bleie på han om nettene slik at han kan sove inne hos meg. Og siden han vil sove hos meg, skraper han på døra mi og skriker om nettene slik at jeg ikke får sove. Og å stenge han inne på et rom med dokasse kan jeg ikke gjøre, for da tisser og driter han i det rommet, pluss han blir stresset noe som forverrer sykdommen hans.

Han driter og tisser jevnlig i sofaen i stua også, og på gulvene og teppene. Ofte oppdager jeg tilfeldig at pleddene eller putene i sofaen lukter tiss. Og dette er ikke spesielt delikat. Han har tilgang til både dokasse og å gå ut. I jula var jeg hos foreldrene mine med han. Da tisset han på sengen deres. Dette fører til at jeg ikke kan feire jul hos dem, for jeg MÅ ha han med, og de vil ikke ha et nedtisset hus.

Han er også så ekstremt kosete, og med en gang han ikke har hender på seg, så hyler og skriker han slik at man skulle tro han ble mishandlet. Han skriker generelt svært mye, om det er etter mat eller kos. Og dette er selvsagt koselig, men også svært utmattende når det er hele tiden hver dag.  Og han røyter helt enormt. Er pels og pelsdotter overalt her😣

Jeg er utslitt, lei og begynt å få mer og mer forakt over katten. Jeg er lei av å stå opp 06:00 hver eneste dag, og bli vekket både 03 og 04. Jeg er lei av at baggen min, sofaen min, dyna mi eller teppene mine er nedtisset. Jeg er lei av at «hele» lønnen min går på han(snart må jeg ta tennene hans, og det er IKKE billig😩). Jeg er lei av at hele min fritid snurrer rundt han. Jeg må være hjemme på faste tidspunkt, jeg må rett hjem etter jobb for å ta vare på han. Jeg må høre på skriking dag inn og dag ut. Jeg må leve meg pels som flyr rundt her hele tiden. Jeg må leve med å støvsuge og vaske huset omtrent hver dag, men likevel er det fullt av tiss, bæsj, sand og pels overalt.
 

Mest av alt er det ensomt, for jeg vet svært få hadde gjort det samme for sine dyr, spesielt her i området. «Ingen» forstår hvorfor jeg ikke skyter han(nei, han er tydeligvis ikke verdt en verdig død hos veterinæren en gang). Han er barndomskatten min og jeg virkelig elsker ham. Jeg gleder meg sånn til den dagen jeg kunne overta ansvaret for ham, men da var han frisk. Det var en ren glede. Nå er han syk og jeg prøver så godt jeg kan å gjøre livet godt for han, men jeg er tynnslitt, og jeg gleder meg til å få livet mitt tilbake den dagen han ikke er mer. Og det er fryktelig vondt å tenke på at jeg faktisk kan se noe positivt med at han én dag dør. Beklager langt innlegg og takk for alle svar. Jeg vet som sagt ikke hva jeg vil med innlegget. Jeg tok over ansvaret og ansvaret tar jeg. Men det er tungt, ensomt og frustrende. 

Anonymkode: a38cc...df5

Det der gleder du deg ikke til for å si det sånn det er 5 dager siden jeg avlivde pusen min og det sitter i han ble 10 år gammel var kreft i øret 😻😭

[AnonymBruker]

Dette sier jeg med all omtanke, omsorg og sympati jeg har, TS: Jeg synes du har gjort nok ❤️ Det høres ut som det er på tide at katten din skal få slippe og at du skal få livet tilbake 🤗

Anonymkode: a78af...f14

[AnonymBruker]

Lider katten på noe måte? Hva sier vetrinær om tilstanden hans?

Anonymkode: 936ba...c90

[AnonymBruker]

Vet om en kvinne som begynte å føle noe lignende for sin egen mann etter noen år med han som dement. Hun var så lei og hadde det så ille med hvordan livet hennes ble med han på slutten av hun var glad når det var over. Og det tok henne flere år før hun begynte å huske de gode stundene som en gang var før sykdommen kom. Så dette er nok noe som skjer med folk. Du har min fulle sympati. ♥️♥️♥️

Jeg la pledd fleece pledd utover hele sofaen min pga noe som feilte min katt (ikke urin eller avføring). Kan du legge tisse laken utover din? Så sykt at jeg foreslo der forresten. Stakkars deg. Og katter som er så renslige. Hvorfor går han egentlig på do overalt?

Anonymkode: 936ba...c90

[AnonymBruker]

Jeg hadde avlivet tvert.

Anonymkode: 3e601...e48

[MarianneE]

Jeg må bare slutte meg til det alle andre over her skriver. 

Pus har fått nok nå.