Fomo på vegne av barna.

[AnonymBruker]

Ikke et ord jeg pleier å bruke. Men jeg er redd for at barna mine går glipp av sosiale ting. Kan sitte en lørdag eller en vanlig hverdag og tenke at alle de andre barna har andre å være med, men ikke mine barn. 

Redd de ikke blir inkludert og holdt utenfor. Ikke nødvendigvis med vilje. Tenker heller andre har planer med hverandre (og sånn vil det alltid være og skal være).Vi inviterer venner hjem ukentlig, men er mye fritidsaktiviteter og jeg er alene med de så tiden strekker ikke til til alt jeg ville de skulle opplevd. Barna selv klager ikke (7 og 8 år). Er redd de bare er for små at de ikke ser at andre er mer sammen. 

Når jeg skriver dette ser jeg det ser helt sykt ut. De har venner begge to, selv om det har vært litt så som så med det ene barnet i perioder. Tror alt egentlig er helt normalt. Men likevel er jeg redd de ikke er med på det som skjer. 

Barna blir invitert til andre, men det går gjerne uker i mellom. Absolutt vi som inviterer mest. Skjønner selv at tankene mine er egoistiske og teite, men de er nå der. Noen som kjenner seg igjen? Regner med det er vanlig å ikke ha planer hver dag, men jeg syns likevel det er ukomfortabelt og er redd når det skjer. 

Anonymkode: 66dc0...448

[AnonymBruker]

Jeg føler det helt likt, selv om særlig sønnen min er sosial flere ganger i uka. 🙈 Slitsom og vond følelse som jeg prøver å ikke involvere barna i. Ofte vil han være mer usosial enn hverdagen legger opp til og det må vi respektere. 

For min del tror jeg det skyldes at jeg selv var mye ensom i tenårene og har en ubevisst frykt for at barna mine skal få det likt. Men dette var først i tenårene og jeg husker jo at jeg egentlig likte å ha mye alenetid på barneskolen. 

Synes også det løsner mer og mer nå utover i tredje klasse, ser at de gjør mer avtaler seg mellom uten at vi foreldre må involveres, på godt og vondt. Jeg må ofte minne han på det da, "husk at du gjerne kan avtale å finne på noe i ettermiddag". 

Anonymkode: 2c9b7...37b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg føler det helt likt, selv om særlig sønnen min er sosial flere ganger i uka. 🙈 Slitsom og vond følelse som jeg prøver å ikke involvere barna i. Ofte vil han være mer usosial enn hverdagen legger opp til og det må vi respektere. 

For min del tror jeg det skyldes at jeg selv var mye ensom i tenårene og har en ubevisst frykt for at barna mine skal få det likt. Men dette var først i tenårene og jeg husker jo at jeg egentlig likte å ha mye alenetid på barneskolen. 

Synes også det løsner mer og mer nå utover i tredje klasse, ser at de gjør mer avtaler seg mellom uten at vi foreldre må involveres, på godt og vondt. Jeg må ofte minne han på det da, "husk at du gjerne kan avtale å finne på noe i ettermiddag". 

Anonymkode: 2c9b7...37b

Ts 

Alt det der kunne jeg også skrevet. Akkurat det samme. Har tenkt det kan være derfor, men syns det har vært rart jeg har brydd meg så mye enda, siden jeg også ikke opplevde dette før tenårene. 

Det er ikke lette følelser syns jeg. Litt godt det er flere av oss. 

Anonymkode: 66dc0...448

[lajlaj]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ikke et ord jeg pleier å bruke. Men jeg er redd for at barna mine går glipp av sosiale ting. Kan sitte en lørdag eller en vanlig hverdag og tenke at alle de andre barna har andre å være med, men ikke mine barn. 

Redd de ikke blir inkludert og holdt utenfor. Ikke nødvendigvis med vilje. Tenker heller andre har planer med hverandre (og sånn vil det alltid være og skal være).Vi inviterer venner hjem ukentlig, men er mye fritidsaktiviteter og jeg er alene med de så tiden strekker ikke til til alt jeg ville de skulle opplevd. Barna selv klager ikke (7 og 8 år). Er redd de bare er for små at de ikke ser at andre er mer sammen. 

Når jeg skriver dette ser jeg det ser helt sykt ut. De har venner begge to, selv om det har vært litt så som så med det ene barnet i perioder. Tror alt egentlig er helt normalt. Men likevel er jeg redd de ikke er med på det som skjer. 

Barna blir invitert til andre, men det går gjerne uker i mellom. Absolutt vi som inviterer mest. Skjønner selv at tankene mine er egoistiske og teite, men de er nå der. Noen som kjenner seg igjen? Regner med det er vanlig å ikke ha planer hver dag, men jeg syns likevel det er ukomfortabelt og er redd når det skjer. 

Anonymkode: 66dc0...448

Vi inviterer også mest. Folk er dårlige på å invitere for tiden. Bare fortsett med det. 7 og 8 år er ikke en tid der de skal gjøre så himla mye, men trives godt med mamma.

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også 🥺

Anonymkode: ed0cd...133

[mommyaka]

Tror dette vil komme seg. Vi har gutt på 12 og de henger sammen innimellom ute..og de spiller mye sammen på data

Tenker så lenge barna selv liker jeg hjemme og synes det er greit Å skal msn ikke stresse med det.

De har ungdomskolen... vidergående etc. Noen får lett venner, andre ikke. Viktigste er ø finne 1-2 skikkelig venner. Og der kan ta tid