Hyperemesis, sykehusinnleggelse og familie som vil reise jort

[AnonymBruker]

Vi skal egentlig ha ferie om et par uker. Tanken var å reise til mannens familie (bor 6 t kjøretur unna). Jeg har derimot blitt gravid med nr 2, fått kraftig hyperemesis og vært innlagt 2 ganger på sykehus sålangt (uke 7 nå).

Mannen insisterer på å reise dit, noe jeg forstår siden det er lenge siden sist. Han tenker være borte i overkant av 1 uke (Tors til søn uka etter) og skal ta med barnet på 2,5 år.

Innerst inne vet jeg at de har godt av det begge to å komme seg bort fra den dystre stemningen og formen min. På en annen side dreper det meg innvendig at han vil forlate meg over 1 uke når jeg har det så ille. Livet er blytungt. Jeg sliter med motivasjon og tenker ofte tanken på abort. Jeg kaster tidvis opp opp mot 30 ganger om dagen, så det er harde kår. 
 

Er det egoistisk av meg å ønske ha dem hjemme som støtte? Føler jeg trenger lyspunkter nå, ikke bli forlatt!

Anonymkode: 6b2a1...98c

[AnonymBruker]

Off, hørtes fælt ut. Men det er jo fint at barnet på 2,5 år får være med familie, spesielt når du kaster opp 30 ganger per dag. Du har ikke andre rundt deg som kan være støtte? Stikke innom?

Anonymkode: 6e8e5...e4f

[AnonymBruker]

Jeg synes dette høres heftig ut. Hvis du trenger ham hjemme, bør det tas hensyn til. Eneste argumentet for å dra er at det kan være Fint for to-åringen, men han kan har det fint hjemme også. Skjønner du trenger omsorg nå. Det må

mannen din også forstå. 

Anonymkode: 1bee7...cfd

[AnonymBruker]

Det hadde ikke gått for meg, jeg trengte hjelp til alt som å få i meg væske, mat, hjelpe meg tilbake i senga etter heftig spy runde, tømme bøtta. Jeg svimte av enormt mye, dette er en farlig sykdom også i dag i 2025, forstår mannen din det? Aldri i verden hadde jeg kunne vært alene, da måtte jeg fått hjemmesykepleie flere ganger om dagen. Var et kjempe problem bare det at han jobbet. 
Jeg vurderte abort jeg også, jeg spurte også legen om jeg bare kunne få dø. Denne sykdommen er traumatisk, de som ikke har hatt dette forstår ikke hvordan det er. 
Så du får si til mannen at du trenger han til å hjelpe deg nå, du bære frem et barn som gjør deg alvorlig syk! 

Anonymkode: fb544...8a2

[Eva-Lena]

Jeg hadde hyperremesis selv med flere innleggelser, så vet godt hvordan det er.

Hva tenker du mannen din skal gjøre ved å holde seg hjemme egentlig? Du spyr jo uansett om han er hjemme eller borte. 

Helt ærlig så synes jeg det er egoistisk å be han holde seg hjemme. La han og barnet reise og kose seg. 

[AnonymBruker]

Tenker også at det kan være fint for barnet å komme seg bort litt. Klarer du å tenke/føle at det kanskje kan lette litt for deg også? Da får du en drøy uke hvor du ikke trenger å kjenne på at du ikke er i form til å ta deg av barnet, hvor du får helt fri for dårlig samvittighet?
 

Har du venner eller familie i nærheten som du kan spørre om hjelp til det du trenger mens mann og barn er borte?
 

Jeg skjønner at du har det fælt, men selv hadde jeg nok unnet mann og barn å dra likevel.

Anonymkode: 4f626...81b

[AnonymBruker]

Hva jeg tenker kommer an på om du klarer å fikse mat selv, og om du har noen som kan få deg til lege hvis det er krise. Jeg trodde jeg skulle dø da jeg hadde det, og hadde ikke klart meg alene. Måtte ha noen til å servere meg på senga/tømme spybøtta, ellers hadde jeg dødd uten hjelp. Klarte ikke å gå på do vegg i vegg, omtrent. Ikke det at jeg måtte på do, da jeg spydde opp alt jeg drakk. Tenker at det kan være fint for mann og barn å komme seg bort litt, men kjipt å komme tilbake til en død kone/mor, i så fall🙁

Anonymkode: 6ef8e...a85

[AnonymBruker]

Vi har ingen familie i nærheten, men har noen venner som sikkert kan komme ved behov. Men vet for min del at det sitter ekstremt langt inne å spørre, så skal gå ganske dårlig med meg før jeg klarer ringe å be andre om hjelp.

Bor i Oslo, så har jo mulighet for porterbuddy, Oda osv. så sånn sett får jeg sikkert ting i hus.

Men jeg trenger tidvis mye hjelp. Hente drikke, mat, tømme bøtte osv. Klarer ikke komme meg noen sted uten jeg kaster opp! Er en grusom situasjon som jeg lurer på om er verdt det!

Ts

Anonymkode: 6b2a1...98c

[monican94]

om de bare skal være borte en drøy uke er det jo bare å få handlet inn alt du kan tenkes å trenge før de drar. Om du er så dårlig at du trenger pleie må du legges inn på sykhus. Unn mann og barn den turen. 

[AnonymBruker]

Hørt med lege angående medisiner når du var innlagt?

Anonymkode: 6e8e5...e4f

[anonymLala]

Stakkars deg!❤️ Her bør han virkelig holde seg hjemme og prioritere deg og sitt ufødte barn. Du trenger hjelp til å få i deg mat og drikke, og alt annet. Regner med at det ikke er bare bare å komme seg ut på kjøkkenet og faktisk lage maten selv. Er du i uke 7 blir det neppe bedre med det første. 

[anonymLala]

monican94 skrev (11 minutter siden):

om de bare skal være borte en drøy uke er det jo bare å få handlet inn alt du kan tenkes å trenge før de drar. Om du er så dårlig at du trenger pleie må du legges inn på sykhus. Unn mann og barn den turen. 

Ville du forlatt et familiemedlem med ‘’omgangssyke’’ 7 dager i strekk? Håper virkelig ikke det! 

[monican94]

anonymLala skrev (1 minutt siden):

Ville du forlatt et familiemedlem med ‘’omgangssyke’’ 7 dager i strekk? Håper virkelig ikke det! 

er voksent menneske,  ja absolutt

[AnonymBruker]

Jeg er gravid men med relativt små plager. Vi har også en toåring. Min mann hadde ikke reist fra meg i en slik situasjon som du har. Og jeg hadde ikke vært komfortabel med å være alene. Forstår godt at du synes dette er vanskelig. 

Anonymkode: 4df27...fd8

[AnonymBruker]

Først og fremst: sender en klem til deg! ❤️

Jeg hadde alvorlig hyperemesis og opplevde å ikke få den støtten jeg trengte. Sykdommen er grusom i seg selv, og en skal ikke undervurdere at en som gravid er ekstra sårbar for følelsen av å bli sviktet av sin kjære. 

Jeg har slitt med ptsd etterpå, både av selve sykdommen, og av opplevelsen av å være overlatt til meg selv/en byrde, osv. 

Ta en prat med mannen din, kanskje sammen med en jordmor? Det bør være noen der med deg hvis han reiser. I alle fall lett tilgjengelig, som tar ansvar den uka. 

Anonymkode: 4bbe9...257

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hørt med lege angående medisiner når du var innlagt?

Anonymkode: 6e8e5...e4f

Jaja, har fått utskrevet en hel drøss! Følges tett opp og skal inn 2-3 ganger i uken for væsketilførsel er planen videre. 
 

følges med blodprøver, vekt og fortløpende vurdering om jeg må få mer næring på noen måte.

Anonymkode: 6b2a1...98c

[AnonymBruker]

Jeg ville snakket med lege om å mulighet for å innlagt noen dager da så du får en pause. Hvis du uansett er så dårlig at du tidvis legges inn mener jeg.

Både bestemor og mamma hadde hyperemesis, må ha vært grusomt før måtte man jo stort sett takle det på egenhånd mamma var gravid i 1976).

Bestemor skal ha sagt at det aldri hadde blitt fire barn om p-pillen fantes på den tiden. Jeg var nervøs for at jeg også fikk det, men jeg hadde bare vanlig svangerskapskvalme (som er kjipt nok). 

Anonymkode: bdb74...cd6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Vi har ingen familie i nærheten, men har noen venner som sikkert kan komme ved behov. Men vet for min del at det sitter ekstremt langt inne å spørre, så skal gå ganske dårlig med meg før jeg klarer ringe å be andre om hjelp.

Bor i Oslo, så har jo mulighet for porterbuddy, Oda osv. så sånn sett får jeg sikkert ting i hus.

Men jeg trenger tidvis mye hjelp. Hente drikke, mat, tømme bøtte osv. Klarer ikke komme meg noen sted uten jeg kaster opp! Er en grusom situasjon som jeg lurer på om er verdt det!

Ts

Anonymkode: 6b2a1...98c

Hvorfor i alle dager spør du ikke venner om hjelp? Vær der for folk og de er der for deg!

Anonymkode: 60905...165

[AnonymBruker]

Må ha dra en hel uke da? Kan dere møtes på halvveien og de drar noen få dager.

Jeg hadde også hyperemesis, men ønsket i motsettning til deg og isolere meg helt, det var det eneste som hjalp, men kunne ikke det da jeg også hadde en 2 åring. 

Anonymkode: c397a...e4a

[Ulven]

Jeg forstår faktisk ikke at det er aktuelt for mannen din å dra fra sin gravide kone i en slik tilstand. Forstår han ikke alvoret i situasjonen? Forstår han ikke at dette er en potensiell livstruende tilstand? For å være helt ærlig hadde det vært kroken på døra for forholdet mellom mannen og meg hvis han i en slik situasjon ikke hadde forstått av seg selv at han ikke kan dra bort. 

Har du fortalt han at du vurderer abort pga situasjonen?