Dere som har/ har hatt partner med narsisistiske trekk

[AnonymBruker]

Det ble veldig godt beskrevet over her, men jeg var sammen med en litt mildere variant som likevel ødela meg totalt. Så jeg skriver hva jeg opplevde. 

Små sabotasjer hele veien. Hvis jeg syntes et håndkle hadde et fint motiv, så var det alltid snudd med motivet inn. Hjalp til på en måte som gjorde at jeg fikk mer arbeid, men så subtilt at det var vanskelig å ta han for det. Sa at han hadde tatt ansvar for ting uten å gjøre det, så jeg måtte alltid dobbeltsjekke. Mange, mange slik småting som totalt sett ble mye. 

Gjorde motsatt av hva vi snakket om, så jeg visste aldri hvor jeg hadde han. Vi var helt enige om noe, han gjorde noe annet. Igjen og igjen. Etterhvert skjønte jeg at jeg ikke aner hvem denne mannen er, da hadde vi vært sammen i ti år. Han kopierte bare det jeg sa, og det han viste var over hele fjøla. Jeg vet enda ikke hva hans verdier og holdninger egentlig er. Annet enn at de er: 

Egosentriske og med lav empati. Alt handlet om han. Noen av oss rundt han fortalte noe vanskelig eller gøy, han toppet det. Noen fortalte om en film eller sang, han vridde det til å handle om en sang eller film han liker godt. Jeg var ute på noe gøy hele dagen, han stilte ikke ett spørsmål om hva jeg hadde opplevd, men fortalte i det vide og brede om hans helt normale dag. Om jeg fikk knust noe, så hjalp han aldri til, han gikk faktisk heller bort og ga meg ansvar for å rydde opp, tørke opp, passe på så hunden ikke kom for nærme osv. Null hjelp. Ulykker og uhell var for øvrig noe man alltid kunne unngå. Hvis man bare hadde gjort si eller så i stedet, alltid en leksjon i etterkant.

Og dette med å være syk som en annen skrev. Det trigget han noe voldsomt! Fysisk sykdom var svakhet. Uansett om det var jeg eller barna hans som var syke, så var det veldig lite omsorg og omtanke. Tvert imot heller en tydelig irritasjon og at han holdt avstand på en kjølig som måte som hvis jeg knuste noe. 

Han var alltid offeret om jeg ønsket å snakke om noe som gjaldt parforholdet eller foreldreskapet. Jeg kunne pakke det inn så fint jeg kunne, men han tok det alltid som et angrep på han som person. La seg i fosterstilling, ble helt stille. Og til slutt trøstet jeg han og sa unnskyld. Alt var bra igjen, bortsett fra at oss rundt fortsatt ikke hadde det noe bedre, for ingenting ble jo endret på. Det var veldig vanskelig for meg å forstå at noen ikke ønsker å gjøre det beste for de rundt seg, så dette gjorde meg ekstremt usikker og fikk meg til å lure på om jeg var problemet. 

Hvis delte oss med barna, så hadde jeg alltid hatt det helt topp, han hadde alltid hatt det forferdelig. Så han evnet ikke å ha det bra og være i godt humør uten at jeg var der. Han var en parasitt som sugde til seg min gode energi. 

Han hadde alltid rett. Selv på helt tydelige ting som at varmekablene ikke virket, så skulle han ha rett ved bare å si at det gjør de. Senere når han ikke lenger kunne påstå det, så var det som at han aldri hadde sagt noe slikt. Det gjaldt mange ting. Det ble et tema når han bestemte at det skulle bli det. Før det, så var det bare ikke noe problem, ikke noe å ta tak i eller tenke på. Jeg hadde så mange drømmer for huset, men han var negativt til alle forandringer, selv kun maling på veggene. Frem til jeg bare gjorde det, da ble det sååå fint. Men neste rom var han like negativ til. Forferdelig slitsomt og jeg vet ikke om man kan være så redd for forandring eller om det var en måte å bryte meg ned og ikke la meg vinne noe. 

Dårlig selvfølelse. Det å være bedre enn andre var best i verden. Også bedre enn egne barn tror jeg veldig sikkert. Tok seg fort nær av spøker, men tullet veldig på andres bekostning. En gang da et av barna sa noe helt uskyldig, type "nå ligner du på Emil" så var svaret hans "tenk om jeg dør nå når jeg skal ut å kjøre bil, også var det det siste du sa til meg". Ganske skremmende måte å svare et barn for noe så uskyldig. 

Og til slutt sviktet han meg totalt da jeg hadde en stor krise. Da skulle han gjøre den enda større. Det var oppvåkningen min, da så jeg galskapen. Da var jeg kjørt helt i bunnen og hadde brukt over ti år på dette. 

Anonymkode: 3da02...ae1

[ATV-Videre]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Det ble veldig godt beskrevet over her, men jeg var sammen med en litt mildere variant som likevel ødela meg totalt. Så jeg skriver hva jeg opplevde. 

Små sabotasjer hele veien. Hvis jeg syntes et håndkle hadde et fint motiv, så var det alltid snudd med motivet inn. Hjalp til på en måte som gjorde at jeg fikk mer arbeid, men så subtilt at det var vanskelig å ta han for det. Sa at han hadde tatt ansvar for ting uten å gjøre det, så jeg måtte alltid dobbeltsjekke. Mange, mange slik småting som totalt sett ble mye. 

Gjorde motsatt av hva vi snakket om, så jeg visste aldri hvor jeg hadde han. Vi var helt enige om noe, han gjorde noe annet. Igjen og igjen. Etterhvert skjønte jeg at jeg ikke aner hvem denne mannen er, da hadde vi vært sammen i ti år. Han kopierte bare det jeg sa, og det han viste var over hele fjøla. Jeg vet enda ikke hva hans verdier og holdninger egentlig er. Annet enn at de er: 

Egosentriske og med lav empati. Alt handlet om han. Noen av oss rundt han fortalte noe vanskelig eller gøy, han toppet det. Noen fortalte om en film eller sang, han vridde det til å handle om en sang eller film han liker godt. Jeg var ute på noe gøy hele dagen, han stilte ikke ett spørsmål om hva jeg hadde opplevd, men fortalte i det vide og brede om hans helt normale dag. Om jeg fikk knust noe, så hjalp han aldri til, han gikk faktisk heller bort og ga meg ansvar for å rydde opp, tørke opp, passe på så hunden ikke kom for nærme osv. Null hjelp. Ulykker og uhell var for øvrig noe man alltid kunne unngå. Hvis man bare hadde gjort si eller så i stedet, alltid en leksjon i etterkant.

Og dette med å være syk som en annen skrev. Det trigget han noe voldsomt! Fysisk sykdom var svakhet. Uansett om det var jeg eller barna hans som var syke, så var det veldig lite omsorg og omtanke. Tvert imot heller en tydelig irritasjon og at han holdt avstand på en kjølig som måte som hvis jeg knuste noe. 

Han var alltid offeret om jeg ønsket å snakke om noe som gjaldt parforholdet eller foreldreskapet. Jeg kunne pakke det inn så fint jeg kunne, men han tok det alltid som et angrep på han som person. La seg i fosterstilling, ble helt stille. Og til slutt trøstet jeg han og sa unnskyld. Alt var bra igjen, bortsett fra at oss rundt fortsatt ikke hadde det noe bedre, for ingenting ble jo endret på. Det var veldig vanskelig for meg å forstå at noen ikke ønsker å gjøre det beste for de rundt seg, så dette gjorde meg ekstremt usikker og fikk meg til å lure på om jeg var problemet. 

Hvis delte oss med barna, så hadde jeg alltid hatt det helt topp, han hadde alltid hatt det forferdelig. Så han evnet ikke å ha det bra og være i godt humør uten at jeg var der. Han var en parasitt som sugde til seg min gode energi. 

Han hadde alltid rett. Selv på helt tydelige ting som at varmekablene ikke virket, så skulle han ha rett ved bare å si at det gjør de. Senere når han ikke lenger kunne påstå det, så var det som at han aldri hadde sagt noe slikt. Det gjaldt mange ting. Det ble et tema når han bestemte at det skulle bli det. Før det, så var det bare ikke noe problem, ikke noe å ta tak i eller tenke på. Jeg hadde så mange drømmer for huset, men han var negativt til alle forandringer, selv kun maling på veggene. Frem til jeg bare gjorde det, da ble det sååå fint. Men neste rom var han like negativ til. Forferdelig slitsomt og jeg vet ikke om man kan være så redd for forandring eller om det var en måte å bryte meg ned og ikke la meg vinne noe. 

Dårlig selvfølelse. Det å være bedre enn andre var best i verden. Også bedre enn egne barn tror jeg veldig sikkert. Tok seg fort nær av spøker, men tullet veldig på andres bekostning. En gang da et av barna sa noe helt uskyldig, type "nå ligner du på Emil" så var svaret hans "tenk om jeg dør nå når jeg skal ut å kjøre bil, også var det det siste du sa til meg". Ganske skremmende måte å svare et barn for noe så uskyldig. 

Og til slutt sviktet han meg totalt da jeg hadde en stor krise. Da skulle han gjøre den enda større. Det var oppvåkningen min, da så jeg galskapen. Da var jeg kjørt helt i bunnen og hadde brukt over ti år på dette. 

Anonymkode: 3da02...ae1

Kunne skrevet dette innlegget selv..!

Glad jeg går i terapi...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Hvis delte oss med barna, så hadde jeg alltid hatt det helt topp, han hadde alltid hatt det forferdelig. Så han evnet ikke å ha det bra og være i godt humør uten at jeg var der. Han var en parasitt som sugde til seg min gode energi. 

 Jeg hadde så mange drømmer for huset, men han var negativt til alle forandringer, selv kun maling på veggene. Frem til jeg bare gjorde det, da ble det sååå fint. Men neste rom var han like negativ til. Forferdelig slitsomt og jeg vet ikke om man kan være så redd for forandring eller om det var en måte å bryte meg ned og ikke la meg vinne noe. 

 

Anonymkode: 3da02...ae1

Ikke tenkt på dette som narcisitiske trekk, men dette åpnet øynene mine! Er sånn her og. Han var alltid "taperen" og den som hadde hatt det verst om vi delte oss. Jeg kunne feks legge barna, og han gikk en tur med en kompis, og da var han taperen som måtte ut å gå, mens jeg var vinneren som hadde det så fint hjemme. Var det omvendt var selvsagt han den stakkaren som var hjemme og jeg vinneren som gikk tur. 

Oppussing ja! Det skjer ikke. Alt er negativit. Dyrt og ja. Jeg klarer ikke å bare gjøre det selv. Har ikke energi til å stå i det. Det blir brukt mot meg i mange år i ettertid 

Anonymkode: ad42d...aa4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.2.2025 den 18.22):

All mishandling er villet, bevisst og planlagt. Hvis du har vært sammen med en sånn type person så er den det. Den var planlagt før du kom inn i livet hans. Og han er ikke plutselig grei mot den nye damen. Han kan forandre litt på reglene eller justere på noe, men han er samme fyren. Og det du opplever som du tror er bra, er bare et spill for å holde på deg, lure deg osv. Alltid en baktanke. 

Jeg også leter etter ganger jeg tror de var grei og tenker, "ja, men hva med den gangen". Det er bare et skuespill. Det var ikke omsorg, det var ikke kjærlighet. De er kun ute etter å dekke egne behov. De menneskene som har utelukkende gode erfaringer med de, er i såfall IKKE nære narsissisten. De går fra offer til offer (kjæreste til kjæreste).

Ikke let etter feilen i deg selv. Bare gå videre. Slutt å tenke på det som har skjedd annet enn under terapi og likn. Bare gå videre. De er historie, fremtiden ligger foran deg. 

Og ALLE med normal iq vet forskjellen på rett og galt. Ikke lag unnskyldninger. Bare gå videre. Nok tid er blitt brukt på å løse et mysterie som ikke er et mysterie. Hvis en hai tar en jafs av foten din på en svømmetur. Så bruker ikke du masse tid av livet ditt på å prøve å forstå hvorfor den gjorde det. Og om hvorfor den ikke bet de andre. Du var i nærheten, du var tilgjengelig. Haien ville bite, den gjorde det. Haien bruker ikke tid til å tenke på deg etterpå. Den bare ser etter en ny å ta et jafs av. Den er en predator, du kom i veien. Plastre deg selv sammen og gå videre.

♥️♥️♥️♥️

Anonymkode: ff5e5...282

Jeg mener at den du siterer har poeng som er viktige. Jeg gjorde det slutt med en som alle ville ha kalt narsissist.

Men diagnosen spiller ingen rolle. Tvertimot forvirrer den de menneskene som er i forhold med mennesker som handler dårlig overfor partner. Det er en selv som lever med disse menneskene, og mange av dem som blir behandlet dårlig er gode menneskekjennere,  ikke nødvendigvis naive. Å undergrave det de sier om at partner tidvis kan fremstå genuint sympatisk og empatisk, bidrar heller til at mennesker i slike forhold lukker seg, fordi det faktisk er de som er best til å definere hvem det er de lever med.

Å hele tiden få fortalt at vedkommende driver med skuespill eller speiler de gangene de fremstår som empatiske, er ikke hjelpsomt. Å bli fortalt at det de gjør mot deg er planlagt strategi, med bevisst intensjon bak, det samme.

Det er helt korrekt at skadede mennesker kan oppføre seg skadelig i forhold. Det betyr ikke at alle gjør det. Men den skadelige atferden er gjerne en blanding av lært atferd hjemmefra og mestringsstrategier. Jeg har både vært utsatt for denne typen og har selv tidligere vært på en måte i forhold som kan karakteriseres som narssisistisk etter dagens enkle standard. Jeg var stygg og degraderende helt automatisk hvis jeg følte meg dårlig, ingenting var planlagt. Jeg kunne ha genuin empati. Jeg verken speilet eller hermet. Jeg var heller ikke narsissist, for det lurte jeg lenge på. Men jeg var slem, og jeg mener man skal forlate folk som oppfører seg sånn fordi det ikke er bra for den som blir utsatt for det.

Det viktigste er ikke å stadfeste intensjonene til folk, men hvordan de får andre til å føle seg. Derfor tror jeg det er så viktig at man fokuserer på den dårlige behandlingen og at folk i sånne forhold mister selvfølelse, begeistring og piff av å leve med mennesker som oppfører seg sånn. Heller det enn at man skal tvinge narsissistoppskriften over på alle, sånn at de som lever i denne typen forhold opplever at andres analyse er utroverdig og lukker øyne og ører.

Kriteriet for å "kunne føle seg dårlig" eller forlate noen pga atferd er ikke at de er narsissister, det er at de har en partner du opplever river deg ned og at du er i en relasjon som ikke er bra for deg.

Anonymkode: 9444b...e32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.2.2025 den 19.44):

Kan dere beskrive oppførselen deres? 

Hvordan ble dere klar over at det var tilfellet? 

Jeg er i et forhold der jeg merker noe ikke stemmer, men blir forvirret.. og blir usikker på om det er han, eller meg...

Anonymkode: 0c8c2...927

Mann her. Var i ett kort forhold med en kvinne som viste tegn på narsissisme/psykopati. Hvorvidt hun er det er ikke opp til meg å vurdere. Dog svært mange av trekkene. 
 

Forholdet startet veldig intenst. Hun snappet meg døgnet rundt. Ringte flere ganger om dagen. Veldig seksuell på tekst og i virkeligheten. Virket veldig lyttende, og veldig interessert i mine livserfaringer - og særdeles tidligere forhold( jeg har kun hatt 1 forhold i 15 år). 
 

Så ville hun bli kjærester, og kort tid etter det endret det seg. Mange kaller det for røde flagg - og dessverre tenkte jeg at om hun bare så mine handlinger og min glede for å gi en partner mye omsorg, empati og kjærlighet ville hun innse hvor bra jeg var. 
 

Det jeg la merke til var: 

Det var alltid min feil om noe gikk galt. Hun presenterte at hennes manual på ett forhold, og at om jeg innrettet meg etter den ville alt bli bra. Jeg skulle lage alle måltider. Kjøpe blomster 1 gang i måneden og gjerne oftere.
 

Kle meg med merkeklær som hun syntes var gode nok. Jeg skulle vaske, rydde og ordne med klær og det praktiske. Jeg var tross alt heldig som fikk besøk og sex av henne og det var alt en mann trengte i følge henne. 
 

Skulle betale for alt, mat handling, drivstoff, dater. Samt hjelpe henne med praktiske ting på hennes kant. Hjelp tilbake? Nei. 
 

hun startet tidlig etter at vi ble sammen at jeg var utseendemessig stygg i hennes øyner. Og at hun datet stygge menn for de var enklere og forholde seg til. 
jeg ble fortalt ofte at jeg var tjukk (90kg og 183 høy) 

Fortalte meg ofte om hvor egoistisk jeg var, og ondskapsfull. Og at om mine venner viste hva jeg var ville de forlate meg. Inkludert familien min. 
 

Hun ville gifte seg innen to år, og var alltid på hugget med å fortelle meg dette og sette press på meg. 
 

Når jeg de få gangene prøvde å kommunisere mine grenser, verdier og moral ble jeg fortalt at de gjaldt ikke. 
 

Hun påstod at alle var så glad i henne fordi hun var så ufiltrert ærlig med folk. Jeg fikk aldri møtt vennene hennes, og de hun snakket om var bekjente menn som hun datet tidligere og hadde sex med før meg. Hun pratet uhemmet om sex med andre menn til meg. Hun var også utro siste perioden og brukte min baggasje fra tidligere mot meg. Hun hadde ny mann klar den dagen jeg slo opp med henne. Til dags dato får jeg fortsatt meldinger fra henne hvor hun trakasserer og manipulerer som om ingenting har hendt. 
 

Når en partner får deg til og tvile på deg selv. Bryter ned selvfølelse og selvtilliten din. Misbruker deg og lyver gang på gang. Vel - brukte noen gode måneder på å komme meg vekk. Jeg pratet med en eks hun har barn med - og han hadde opplevd det samme med henne. Heldigvis kom jeg meg fort ut . Men den mentale skaden og den psykiske volden ga meg en for for traume bånd. Så tok lang tid før jeg kom over henne. Var forelsket i en illusjon rett og slett. Fantastisk i starten, helt for jævlig og gradvis til hun brøt tilliten min på den jævligste måten. 

Anonymkode: 1af80...d6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 13.2.2025 den 22.43):

Måten du skriver på minner meg om min eks. Hun var manipulerende. Jeg forstod det først etter 7 - 8 år. 

For noe tull. Se netflix dokumentaren om hun australske kvinnen. 

Anonymkode: d486e...f84

hvilken dokumentar var dette?

Anonymkode: 9168f...f74

[AnonymBruker]

"Forvirret og usikker på om det er "han eller meg" var det første tegnet på at jeg skjønte noe var alvorlig galt."

 

Dette, som en skrev tidlig i tråden stemmer også for meg. Det tok meg 2 år å bli sykemeldt, etter 6 år før jeg var jeg ufør.

Har lovet meg selv at om jeg noen gang kjenner antydning til en slik forvirring så går jeg først, og finner  ut av det etterpå. Uansett om det er han eller meg er forholdet usunt, jeg er ikke villig til å ta den risikoen. 

Anonymkode: 80c31...606

[Dojakitty]

Ganske godt forklart i hele tråden her så trenger ikke komme med noe føler jeg men. Lykke til. Håper du kommer deg bort