Dere som har/ har hatt partner med narsisistiske trekk

[AnonymBruker]

Kan dere beskrive oppførselen deres? 

Hvordan ble dere klar over at det var tilfellet? 

Jeg er i et forhold der jeg merker noe ikke stemmer, men blir forvirret.. og blir usikker på om det er han, eller meg...

Anonymkode: 0c8c2...927

[AnonymBruker]

Siden du spør om det er deg så er det ikke deg (en N pleier ikke å stille spørsmål til egen atferd… de er «ufeilbarlige» - så dersom de burde si unnskyld så blamehifter de istedet… altså finner feil på deg.

Om du opplever noe sånt er det lett å bli forvirret.

Anonymkode: 8a024...6f2

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke min eks er narsissist, men mye av mishandlingen jeg ble utsatt for er veldig lik narsissistisk mishandling. Jeg har lest meg til at andre ting kan resultere i oppførsel som ligner narsissistmishandling, for eksempel når man er skadet/ traumatisert fra oppveksten og har tilknytningskader. Det man utsetter partner for er mye det samme, men det er kanskje i mindre grad bevisst? Jeg vet ikke.. på en måte er jo narsissister bare skadede barn også..

Men løgn, utroskap, gaslighting, hot and cold, osv, er mye likt.

Anonymkode: 92ac2...3db

[AnonymBruker]

Forvirret og usikker på om det er "han eller meg" var det første tegnet på at jeg skjønte noe var alvorlig galt.

Vi ble heldigvis aldri samboere, men var veldig nære i mange år. De trekkene jeg nå, etter å ha avsluttet, sitter igjen med at jeg burde sett lenge før var følgende:

Manglende empati. Denne kan være vanskelig å oppdage, fordi min hadde lært seg når det var "passende" å virke sympatisk og synes synd på noen. Begravelser, selvmord, kreft og andre sånne "sosialt aksepterte" situasjoner å vise medfølelse i. Det var altså ikke så synlig i en overfladisk relasjon, og heller ikke når vi ble kjent og livet var veldig bra for meg i mange år. Jeg er en selvgående, selvstendig person som trenger lite oppmerksomhet og omsorg - perfekt for slike folk. Var først da jeg opplevde noe tøft litt utenom det vanlige, at jeg begynte å skjønne hvor lite han forsto/brydde seg om meg. Som nær person av en narsissist, vil alle situasjoner der du ikke lenger kan tilby så mye av deg selv, bli et problem. De misliker at du er syk, om så bare forkjølet, fordi du ikke kan være der for dem og gjøre for dem det de vil. Nåde deg om du f.eks blir syk når dere har en avtale, skal reise eller noe lignende, da er det ingen omsorg å få (eller bare falsk, påtatt sympati som du skjønner er passiv-aggresjon eller fordi noen andre ser på). Han var mer sint fordi egne planer ikke ble noe av.

Veldig selvsentrert. Snakker 95% om seg selv, eller noe som indirekte tilfører ham noe (som sladder om andre, tips og triks som kan forbedre deres utseende, arbeid, studier osv). Du merker at han bare stiller deg spørsmål fordi han vet at det er høflig og forventet. Ingen genuin interesse i ditt liv, dine problemer eller dine interesser, venter bare uinteressert på sin tur til å snu samtalen til seg selv.

Løgner og falskhet. I starten av forholdet faket han at han var interessert i, og likte samme ting, som meg. Gradvis skjønte jeg jo at dette ikke stemte. Når han ville tiltrekke seg folk som likte meg, kunne han også kopiere mine interesser, personlighetstrekk og lignende.
Han har en helt annen persona ute blant folk enn med meg. Ute i upersonlige settinger behandler han alle med respekt og høflighet, er ikke noe sjarmerende utenom det vanlige sosialt, men framstår prikkfritt. Når det bare er oss to kan han være passiv-aggressiv og bedrive silent treatment. Han her er en feiging, så tar aldri opp noe direkte med noen eller er en sånn som har sinneutbrudd. I stedet overtalte han andre nære personer i livet sitt til å "konfrontere" meg med ting han ikke våget å ta opp selv, typisk triangulering. 

Ekstremt skjørt ego. Tåler ikke kritikk, tar aldri oppriktig ansvar for å ha såret mine følelser, sykelig sjalu og misunnelig på andre som oppnår noe bra. Trives bedre med at andre har det dårligere enn ham. Tenker mye konkurranse hva gjelder folk han er misunnelig på, som å slå noen i sport eller spill. Helt tullete, barnslige ting.
Er aldri sårbar om noe reelt. De tingene han deler, er alltid tilbake i tid. F.eks at han gjorde en ganske alvorlig feil i en jobb for fem år siden - noe  han aldri nevnte for meg da det sto på. Når han deler noe kjipt som har påvirket ham nylig, er det alltid han som er ofret for noe som andre har gjort.

Oppmerksomhetssyk og statusorientert (overfladisk). Ekstremt stort behov for positiv oppmerksomhet, at det han har er pent, at han ser bra ut, har kjøpt noe pent, har oppnådd noe bra - det utmattende å validere hele tiden. 
Alt handler om objektive statussymboler og å nå forventede milepæler.  Har oppnådd objektivt beundringsverdige bemerkelser yrkesmessig og formuemessig. Veldig opptatt av forfremmelser, holde fester på riktige dager, kjenne riktige folk, forlove seg, gifte seg, få barn innen da og da osv. Dersom jeg ikke kunne bli med på en feiring av ham eller som følge i annen setting der jeg skulle vises fram, ble det tatt som en personlig fornærmelse. Fikk ikke en følelse av at det handler om at han er interessert i det han jobber med eller elsker følelsesmessig, men at det ser bra ut på utsiden. Men det finnes andre typer narsissisme som søker oppmerksomhet rundt helt andre ting enn prestasjoner.
Ingen må heller under noen omstendigheter få mer oppmerksomhet i en sosial setting. Spiller ingen rolle om det så er at noen andre har giftet seg eller det er dåp, at de selv ikke er midtpunkt leder til irritasjon, misunnelse og forakt.
Deler du noe bra eller negativt som har skjedd, kan han ofte skyte inn noe lignende han selv har opplevd. Alltid er dette MINST like ille/bra som det du har opplevd.

Ansiktuttrykkene. Kan rulle med øynene når jeg har snakket om noe sårt for meg. Bruker ofte det klassiske "forakt" draget over munnen (google contempt). Kan sette opp "lure" uttrykk med skjevt smil, skjønner nå at dette var når han drev å løy, hadde skaffet seg et ess for hånden eller hadde noe faenskap planlagt. Kan også sette opp et merkelig tomt uttrykk hvis du nevner noe sårende han har gjort, tydelig at han enten a) ikke skjønner en dritt eller b) later som han er en clueless idiot. Har du gjort noe som opprører ham sterkt, ser han på deg med et ganske så mørkt, aggressivt blikk. Dette er en form for kontroll. Kan ikke beskrives som noe annet enn predatory og reptil-aktig.

Anonymkode: c6602...ce4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan dere beskrive oppførselen deres? 

Hvordan ble dere klar over at det var tilfellet? 

Jeg er i et forhold der jeg merker noe ikke stemmer, men blir forvirret.. og blir usikker på om det er han, eller meg...

Anonymkode: 0c8c2...927

Hvis du blir forvirret og begynner å lure på om du har gjort noe galt.? 
Blir du gaslighted. 
Ting blir  ikke bedre tro meg  

 

Anonymkode: 266d1...8c0

[AnonymBruker]

Jeg kom meg nylig ut av et sånt giftig forhold. Opplevde og mye av de samme tingene som jeg ser blir nevnt her…  F.eks alt var alltid min feil, blåste opp små bagateller til å bli kjempeproblem, og nåde meg om jeg våget å kritisere han for noe. Han truet med å avslutte hver gang jeg sa imot han, eller ikke bare tok imot, nikket og smilte når det haglet med kjeft og kritikk fra han. 

Han var og ekstremt selvsentrert og egoistisk. Aldri interessert i noe som helst av det jeg interesserte meg for, hva som foregikk i livet mitt osv. Om jeg hadde en dårlig dag eller var lei meg etc, så måtte jeg jo ikke finne på å si noe til han, for HAN orket jo ikke at jeg var sur eller sint, jeg måtte jo ikke la noe gå utover han. Mens han selv kunne sitte i timevis å snakke om seg selv, sine problemer etc. Og jeg måtte jo såklart alltid være med på hans greier, mens han gadd knapt å høre om hva jeg likte og ville gjøre. 

Han var og ekstremt opptatt av å fremstå så flink og begavet. Flink på jobb, flink med det han driver med på fritiden.. Men om jeg fortalte noe fra f.eks min jobb, at jeg hadde fått en positiv tilbakemelding eller oppnådd noe, så fnyste han bare. 
Bristepunktet kom da vi hadde en skikkelig krangel, hvor jeg for første gang våget å stå opp for meg selv. Da kastet han meg på dør. Han tålte ikke å bli konfrontert med hvor usaklig og nedlatende han var! 
nå er han helt på styr, ringer og sender meldinger, men jeg har bare fått totalt avsmak, så jeg bare ignorerer han fullstendig.. 

Anonymkode: c893c...805

[AnonymBruker]

Måten du skriver på minner meg om min eks. Hun var manipulerende. Jeg forstod det først etter 7 - 8 år. 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Siden du spør om det er deg så er det ikke deg (en N pleier ikke å stille spørsmål til egen atferd… de er «ufeilbarlige» - så dersom de burde si unnskyld så blamehifter de istedet… altså finner feil på deg.

Om du opplever noe sånt er det lett å bli forvirret.

Anonymkode: 8a024...6f2

For noe tull. Se netflix dokumentaren om hun australske kvinnen. 

Anonymkode: d486e...f84

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Forvirret og usikker på om det er "han eller meg" var det første tegnet på at jeg skjønte noe var alvorlig galt.

Vi ble heldigvis aldri samboere, men var veldig nære i mange år. De trekkene jeg nå, etter å ha avsluttet, sitter igjen med at jeg burde sett lenge før var følgende:

Manglende empati. Denne kan være vanskelig å oppdage, fordi min hadde lært seg når det var "passende" å virke sympatisk og synes synd på noen. Begravelser, selvmord, kreft og andre sånne "sosialt aksepterte" situasjoner å vise medfølelse i. Det var altså ikke så synlig i en overfladisk relasjon, og heller ikke når vi ble kjent og livet var veldig bra for meg i mange år. Jeg er en selvgående, selvstendig person som trenger lite oppmerksomhet og omsorg - perfekt for slike folk. Var først da jeg opplevde noe tøft litt utenom det vanlige, at jeg begynte å skjønne hvor lite han forsto/brydde seg om meg. Som nær person av en narsissist, vil alle situasjoner der du ikke lenger kan tilby så mye av deg selv, bli et problem. De misliker at du er syk, om så bare forkjølet, fordi du ikke kan være der for dem og gjøre for dem det de vil. Nåde deg om du f.eks blir syk når dere har en avtale, skal reise eller noe lignende, da er det ingen omsorg å få (eller bare falsk, påtatt sympati som du skjønner er passiv-aggresjon eller fordi noen andre ser på). Han var mer sint fordi egne planer ikke ble noe av.

Veldig selvsentrert. Snakker 95% om seg selv, eller noe som indirekte tilfører ham noe (som sladder om andre, tips og triks som kan forbedre deres utseende, arbeid, studier osv). Du merker at han bare stiller deg spørsmål fordi han vet at det er høflig og forventet. Ingen genuin interesse i ditt liv, dine problemer eller dine interesser, venter bare uinteressert på sin tur til å snu samtalen til seg selv.

Løgner og falskhet. I starten av forholdet faket han at han var interessert i, og likte samme ting, som meg. Gradvis skjønte jeg jo at dette ikke stemte. Når han ville tiltrekke seg folk som likte meg, kunne han også kopiere mine interesser, personlighetstrekk og lignende.
Han har en helt annen persona ute blant folk enn med meg. Ute i upersonlige settinger behandler han alle med respekt og høflighet, er ikke noe sjarmerende utenom det vanlige sosialt, men framstår prikkfritt. Når det bare er oss to kan han være passiv-aggressiv og bedrive silent treatment. Han her er en feiging, så tar aldri opp noe direkte med noen eller er en sånn som har sinneutbrudd. I stedet overtalte han andre nære personer i livet sitt til å "konfrontere" meg med ting han ikke våget å ta opp selv, typisk triangulering. 

Ekstremt skjørt ego. Tåler ikke kritikk, tar aldri oppriktig ansvar for å ha såret mine følelser, sykelig sjalu og misunnelig på andre som oppnår noe bra. Trives bedre med at andre har det dårligere enn ham. Tenker mye konkurranse hva gjelder folk han er misunnelig på, som å slå noen i sport eller spill. Helt tullete, barnslige ting.
Er aldri sårbar om noe reelt. De tingene han deler, er alltid tilbake i tid. F.eks at han gjorde en ganske alvorlig feil i en jobb for fem år siden - noe  han aldri nevnte for meg da det sto på. Når han deler noe kjipt som har påvirket ham nylig, er det alltid han som er ofret for noe som andre har gjort.

Oppmerksomhetssyk og statusorientert (overfladisk). Ekstremt stort behov for positiv oppmerksomhet, at det han har er pent, at han ser bra ut, har kjøpt noe pent, har oppnådd noe bra - det utmattende å validere hele tiden. 
Alt handler om objektive statussymboler og å nå forventede milepæler.  Har oppnådd objektivt beundringsverdige bemerkelser yrkesmessig og formuemessig. Veldig opptatt av forfremmelser, holde fester på riktige dager, kjenne riktige folk, forlove seg, gifte seg, få barn innen da og da osv. Dersom jeg ikke kunne bli med på en feiring av ham eller som følge i annen setting der jeg skulle vises fram, ble det tatt som en personlig fornærmelse. Fikk ikke en følelse av at det handler om at han er interessert i det han jobber med eller elsker følelsesmessig, men at det ser bra ut på utsiden. Men det finnes andre typer narsissisme som søker oppmerksomhet rundt helt andre ting enn prestasjoner.
Ingen må heller under noen omstendigheter få mer oppmerksomhet i en sosial setting. Spiller ingen rolle om det så er at noen andre har giftet seg eller det er dåp, at de selv ikke er midtpunkt leder til irritasjon, misunnelse og forakt.
Deler du noe bra eller negativt som har skjedd, kan han ofte skyte inn noe lignende han selv har opplevd. Alltid er dette MINST like ille/bra som det du har opplevd.

Ansiktuttrykkene. Kan rulle med øynene når jeg har snakket om noe sårt for meg. Bruker ofte det klassiske "forakt" draget over munnen (google contempt). Kan sette opp "lure" uttrykk med skjevt smil, skjønner nå at dette var når han drev å løy, hadde skaffet seg et ess for hånden eller hadde noe faenskap planlagt. Kan også sette opp et merkelig tomt uttrykk hvis du nevner noe sårende han har gjort, tydelig at han enten a) ikke skjønner en dritt eller b) later som han er en clueless idiot. Har du gjort noe som opprører ham sterkt, ser han på deg med et ganske så mørkt, aggressivt blikk. Dette er en form for kontroll. Kan ikke beskrives som noe annet enn predatory og reptil-aktig.

Anonymkode: c6602...ce4

Der beskrev du min eksmann. 

Anonymkode: 6df0c...40d

[AnonymBruker]

Vært gift med en i 29 år og fortsatt gift. I tillegg vrangforestillinger som har blitt verre etter han har fylt 50. 

Anonymkode: ad84a...b4e

[AnonymBruker]

I likhet med deg ts, hadde jeg en dårlig magefølelse. Det var noe som ikke stemte, med hele mannen/utstrålingen. Måten han komminiserte på, blikkontakt, vibe. Litt vanskelig å sette fingeren på.

Så merket jeg ting med oppførslen som stemte veldig med min dårlige magefølslse. Han bare snakket og snakket om seg og sitt. Var ikke interessert i å bli kjent med MEG. Han røpte seg også med å f.eks. si "jeg er ikke så populær på jobb". Han sa også at "jeg er en kald fisk". Virker som han hadde tillit til meg og tenkte jeg ville akspetere denne siden av han. Så hele forholdet dreide seg rundt ham, men jeg stakk unna ganske fort (ila noen måneder). 

Ts, hvis noe føles rart eller merkelig, stol på det!!

Anonymkode: 461f7...2ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Kan dere beskrive oppførselen deres? 

Hvordan ble dere klar over at det var tilfellet? 

Jeg er i et forhold der jeg merker noe ikke stemmer, men blir forvirret.. og blir usikker på om det er han, eller meg...

Anonymkode: 0c8c2...927

Mine erfaringer er med psykopater. Men hele det siste avsnittet ditt forteller meg at du blir utsatt for psykisk vold. 

Anonymkode: ff5e5...282

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg tror ikke min eks er narsissist, men mye av mishandlingen jeg ble utsatt for er veldig lik narsissistisk mishandling. Jeg har lest meg til at andre ting kan resultere i oppførsel som ligner narsissistmishandling, for eksempel når man er skadet/ traumatisert fra oppveksten og har tilknytningskader. Det man utsetter partner for er mye det samme, men det er kanskje i mindre grad bevisst? Jeg vet ikke.. på en måte er jo narsissister bare skadede barn også..

Men løgn, utroskap, gaslighting, hot and cold, osv, er mye likt.

Anonymkode: 92ac2...3db

Jeg er veldig skadet fra barndommen min. Men jeg er snill og omtenksom. Bryr meg veldig om at andre ikke skal ha det vondt. Mine søsken er ikke som meg. Den ene er ondere enn den andre. Så jeg tror ikke helt på det med å skylde på barndom. Jeg tror ikke de ville vært snille uansett. Og jeg tror jeg ville vært like snill uansett. Vi er bare ikke like. Født forskjellige. Vi hadde helt lik oppvekst. Helsøsken. Alle ble utsatt for samme typer overgrep. De andre ble overgripere selv. Og jeg ville heller dødd enn å skulle skadet noen. De er syke i hodet alle sammen, empatiløse. Så teorien holder ikke vann for meg og ihvertfall.

Anonymkode: ff5e5...282

[AnonymBruker]

Det er alltid alle andre det er noe galt med. Alt du gjør er galt. Tilogmed når jeg gjør ting for å skjerme han, så er det min skyld når det går galt. Samtidig er det som gikk galt ikke så ille (i mine øyne).. det er liksom banale småting. Feks så bommet jeg på busstidene og vi mistet bussen med 5min. Neste kommer om 10min.. ingen krise, men jeg gjorde jo en feil. Da kan han snakke om dette i 10-20min.. han kan kjefte og fortelle hvor dum og respektløs jeg er.. når vi da møter noen kjente, så er alt greit og vi kan le av den dumme tabben min. 

Aldri interessert i meg. Har jeg en tung dag på jobb og prøver å fortelle, så har han det verre, for hans jobb er viktigere og mer slitsom enn min. Så jeg er bare lat som syns det er tøft på jobb. 

Anonymkode: ad42d...aa4

[AnonymBruker]

Hvis du har en dårlig følelse så lytt til den og gå. Jeg gjorde ikke det, og er psykisk syk i dag av det jeg opplevde. Intuisjonen din er der for en grunn. Har du en dårlig følelse så er det et stort rødt flagg/varsel som er viktig å lytte til. 

Anonymkode: ff5e5...282

[AnonymBruker]

Du trenger ikke å forstå. Ofte forstår du uansett ikke før etterpå og kanskje ikke da heller. Når du får en dårlig magefølelse i forhold, bør du lytte til den. Jeg er glad jeg gjorde det og gikk. Livet ble 100 ganger enklere og klarere.

Jeg har aldri vært glad i narsissisme-begrepet og er det heller ikke nå, men jeg forstår at han hadde det som kalles narsissistiske trekk. For meg er fremdeles narsissismw mye mindre strategi enn det folk beskriver det som. Snarere opplevde jeg det som automatisert lumsk oppførsel. Han kunne degradere indirekte på et sekund og det var tidvis mye mer skjult enn noe åpenbart. Ofte opplever jeg ikke å kjenne igjen atferden som beskrives her inne. 

Narsissister er mennesker. De er sårbare og jeg tror de tidvis har empati, men at denne er betinget og fort utslettes. De er rett og slett ustabile, kjipe og lettkrenkede. Når de sårer deg og du for første gang lurer på om de gjør det med vilje, stemmer det faktisk. Det er sjeldent vi faktisk tror at noen gjør dette med vilje. Derfor er det ofte også sjokkerende og forvirrende.

De trekkene som var mest markante:

- passiv aggressiv, opportunistisk og alltid uenig, kverulerende, skulle vite alt og alltid ha rett

- ofte usympatisk mot andre, baksnakket andre og snakket ned andre, samt eksen sin

- brukte ulike anledninger til å snakke meg ned på en indirekte måte (på en så indirekte måte at jeg i begynnelsen tenkte jeg overtolket), men i sum forstod jeg at det var en måte å degradere meg på

- nedspilte det jeg var god på og hadde oppnådd, samt evner jeg vet jeg har (direkte og indirekte)

- ble ekstremt lett krenket. Fyren kunne bli krenket av at jeg fikset noe fordi for ham betød det at jeg fikset noe at han ikke hadde fikset noe

- ustabil. Denne oppførselen kunne slå inn når som helst, men ble verre og hyppigere utover i datingen. Han var empatisk hvis jeg var lei meg, sikkert fordi han da følte at han kunne trøste og i de situasjonene ikke føle deg liten, men ellers kunne disse rare, tidvise åpenbare og tidvis skjulte greiene komme til uttrykk når som helst

Anonymkode: 9444b...e32

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært sammen med en narsisist - men med en mann med store empati-problemer. Han innrømmet selv at han hadde problemer med det, å leve seg inn i andre. Han sa han kunne føre sympati av og til. Føle med noen, men ikke føle som dem. Mer å syntes synd på dem. 

Han hatet derimot seg selv - og hadde ikke opphøyde tanker om seg selv.  Men for å  unngå mest mulig å hate seg selv la han skylden ut mest mulig på alle andre. 

Selv ser han ikke dette. Han forsvarer egne handlinger med nebb og klør. Det er alltid jeg som ikke forstår. Men han satte seg selv først forran alt og alle. Han måtte ha det bra selv - først da kunne han være med andre. Men han var alltid ute av stand til å ha deg bra. Så han misbrukte andre på veien. Lovet at han skulle stille opp til slutt. Noe han aldri gjorde. 

 

For min del har det ødelagt meg som menneske totalt. Jeg var med ham i to år. Og han brøt meg ned og ned og ned. Jeg gikk fra å være en sterk og stødig kvinne til å bli et nervevrak og aspeløv som ikke tålte noe. Etter gang på gang på gang med håning av mine følelser og mitt perspektiv. Alt han så var seg selv og hvor vond verden var mot ham. 

 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg kom styrket ut av det. Reiste meg igjen. At jeg vant mot ham og viste meg stek til slutt. Men jeg tapte. Jeg tapte alt. Hele meg selv. Han fikk meg til å mislike meg selv, føle meg svak og ynkelig. Alt hatet han hadde mot seg selv la han over på meg. Jeg ble skyteskive for alt han følte mot seg selv. 

Jeg tror aldri jeg kan reise meg igjen. Jeg var sterk før ham. Etter ham var jeg ingenting lenger. Er, jeg, ingenting. 

 

Det verste er at jeg visste det fra starten. I starten kunne jeg se hvor kulden kom fra. Men etter hvert veltet kulden over meg og alt var min skyld. At jeg gjorde var å elske ham. Men jeg mistet alt. Meg selv. Alt. Jeg skulle så inderlig ønske jeg aldri hadde møtt ham. 

Anonymkode: d99bf...fcb

[Fortidsminister]

Dyrkjøpt erfaring her. Trengte å komme meg ut av forholdet og få et annet perspektiv for å forstå at jeg hadde blitt utsatt for en narsisist.

For min del så måtte min eks være eneste kilde til glede. Hvis det kom fra noe annet måtte det ødelegges. Så alt roterte rundt henne.

Hun startet med jevne mellomrom krangler over tilfeldige ting, Jeg viste aldri hva det var som trigget henne, Noe som førte til at man hele tiden var på vakt. Var det en krangel var det alltid min feil. Hun ville ha meg under kontroll og holde meg nede

Min eks har høye høye tanker om seg selv, var det noe som utfordret dette selvbildet endret hun hendelser og lignende slik at hun kunne opprettholde sitt eget bilde av seg selv.

Hun mener hun kan lese andre mennesker, men hun kan fundamentalt ikke lese dem i det hele tatt. Hun forstår ikke helt at det er andre mennesker.

Hun ble også besatt av meg når det var jeg som gikk. Hun måtte finne en løgn som ikke kræsjet med hennes selvbilde. Men jeg hadde lært å stå opp for meg selv og jeg nektet å gå med på hennes fortellinger.

 

[AnonymBruker]

Til alle som har det vondt i forholdet sitt!

(Dette er mine tanker og erfaringer, og ikke et faglig innspill)

Det at å dele ut personlighetsforstyrrelsen narsissisme har blitt en "trend", kan faktisk være ganske skummelt for oss som har levd i et skadelig forhold.

Alle forteller oss at "han/hun er narsissist". Og når vi så leser oss opp på det, kjenner vi kanskje ikke igjen de grandiose sidene, behovet for å være i sentrum, kjefting over bagateller, mangel på empati osv. Og vi begynner å lure på om det er VI som er problemet. Har de rett kanskje? Har vi provosert frem det de utsetter oss for? Kanskje jeg er narsissisten, og har vridd på hele historien? Jeg er kanskje umulig å elske?

Min erfaring er at mennesker som er skadet selv, skader sine nærmeste på måter som minner svært mye om det narsissister gjør. Mennesker med unnvikende tilknytningsmønster, lav selvfølelse og rusproblematikk for eksempel. Å være rusmisbruker vil som regel føre til mye løgn, og for å unngå å bli tatt for det, vil det ofte forekomme mye gaslighting. Mennesker som har lav selvfølelse og mye selvforrakt, vil ofte projisere det over på de rundt seg. Tilknytningskadete mennesker vil ofte være svært dårlige på relasjoner, og måten de beskytter seg selv på vil minne mye om det narsissister gjør. De er kanskje notorisk utro, for å bøte på et umettelig behov for bekreftelse, noe som er emosjonell mishandling i seg selv.

At de er "gode" mennesker på bunnen, ikke gjør det bevisst, ikke egentlig ønsker å skade deg, og gjerne kjenner helt ektefølt anger innimellom, gjør ikke det emosjonelle misbruket mindre vondt for den som blir utsatt for det. De er jo i stand til å være empatiske, de er kanskje gode foreldre (så lenge barna ikke trigger de stygge sidene som partner trigger) osv. Så man sitter der og føler at det tydeligvis bare er jeg som ikke fortjener kjærlighet og omsorg. De er jo i stand til å elske..

Narsissister er jo også blitt sånn av en grunn. Ofte kommer det av emosjonell neglekt i barndommen. De fremstår grandiose, men de har egentlig en mikroskopisk selvfølelse under der, og gjør hva som helst for å opprettholde et forvokst ego. 

Jeg har landet på at å prøve å forstå grunnen til oppførselen ikke hjelper noe særlig. For det endrer ikke det faktum at han/hun skader deg. Og uavhengig av at det finnes grunner til at de er sånn, er det aller meste fremdeles bevisste valg. De velger å gjøre det de gjør mot deg. De velger å være utro, lyve, si slemme ting, ikke gi deg omsorg, latterliggjøre deg foran andre, gi deg skylden for ting, og hva de nå enn gjør mot deg. Og om det er ting de gjør som de ikke kan noe for, eller er klar over at de gjør, så velger de å ikke ta tak i problemet sitt og få hjelp til det. Med mindre de er psykisk utviklingshemmet eller psykotiske i gjerningsøyeblikket, velger de å gjøre det de gjør mot deg!

Jeg druknet helt i forsøket på å forstå min mishandler. Var han narsissist? Er det barndommen? Tilknytningsmønster? Hva kan jeg gjøre for å ikke trigge det? For å få hans omsorg og kjærlighet? Det føles utrolig godt der og da, å "finne svaret". For da kan man jo finne løsningen også! Og det er alt man vil, når man er utsultet på kjærlighet og dypt nede i gjørma kalt traumebånd. (Google det, om du er i et forhold som ikke gjør deg godt!!)

Nå som jeg er ute av forholdet, kan jeg endelig jobbe med å plassere skylden der der hører hjemme. Ja, det finnes grunner til at han er som han er. Og nei, jeg er heller ikke en perfekt kjæreste. Men han valgte å skade meg for å føle seg bedre. Det skal man ikke måtte tåle i et kjærlighetsforhold. Punktum.

Anonymkode: 92ac2...3db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg har ikke vært sammen med en narsisist - men med en mann med store empati-problemer. Han innrømmet selv at han hadde problemer med det, å leve seg inn i andre. Han sa han kunne føre sympati av og til. Føle med noen, men ikke føle som dem. Mer å syntes synd på dem. 

Han hatet derimot seg selv - og hadde ikke opphøyde tanker om seg selv.  Men for å  unngå mest mulig å hate seg selv la han skylden ut mest mulig på alle andre. 

Selv ser han ikke dette. Han forsvarer egne handlinger med nebb og klør. Det er alltid jeg som ikke forstår. Men han satte seg selv først forran alt og alle. Han måtte ha det bra selv - først da kunne han være med andre. Men han var alltid ute av stand til å ha deg bra. Så han misbrukte andre på veien. Lovet at han skulle stille opp til slutt. Noe han aldri gjorde. 

 

For min del har det ødelagt meg som menneske totalt. Jeg var med ham i to år. Og han brøt meg ned og ned og ned. Jeg gikk fra å være en sterk og stødig kvinne til å bli et nervevrak og aspeløv som ikke tålte noe. Etter gang på gang på gang med håning av mine følelser og mitt perspektiv. Alt han så var seg selv og hvor vond verden var mot ham. 

 

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg kom styrket ut av det. Reiste meg igjen. At jeg vant mot ham og viste meg stek til slutt. Men jeg tapte. Jeg tapte alt. Hele meg selv. Han fikk meg til å mislike meg selv, føle meg svak og ynkelig. Alt hatet han hadde mot seg selv la han over på meg. Jeg ble skyteskive for alt han følte mot seg selv. 

Jeg tror aldri jeg kan reise meg igjen. Jeg var sterk før ham. Etter ham var jeg ingenting lenger. Er, jeg, ingenting. 

 

Det verste er at jeg visste det fra starten. I starten kunne jeg se hvor kulden kom fra. Men etter hvert veltet kulden over meg og alt var min skyld. At jeg gjorde var å elske ham. Men jeg mistet alt. Meg selv. Alt. Jeg skulle så inderlig ønske jeg aldri hadde møtt ham. 

Anonymkode: d99bf...fcb

Hvor lenge er det siden du kom deg ut av forholdet? Du vil reise deg igjen, det er jeg sikker på! Men det kan ta tid, og du bør kanskje oppsøke hjelp? Og ikke minst være utrolig bevisst på å ikke gå inn i et lignende forhold igjen. Ikke gå inn i noe mens du er så langt nede. Du blir et lett offer igjen med et så negativt syn på deg selv. Jobb deg oppover igjen, og prøv å finne tilbake til sidene du likte ved deg selv før! Og vær beinhard når du opplever at en relasjon ikke er bra for deg. Prioriter deg selv. Det fortjener du!

Anonymkode: 92ac2...3db

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Til alle som har det vondt i forholdet sitt!

(Dette er mine tanker og erfaringer, og ikke et faglig innspill)

Det at å dele ut personlighetsforstyrrelsen narsissisme har blitt en "trend", kan faktisk være ganske skummelt for oss som har levd i et skadelig forhold.

Alle forteller oss at "han/hun er narsissist". Og når vi så leser oss opp på det, kjenner vi kanskje ikke igjen de grandiose sidene, behovet for å være i sentrum, kjefting over bagateller, mangel på empati osv. Og vi begynner å lure på om det er VI som er problemet. Har de rett kanskje? Har vi provosert frem det de utsetter oss for? Kanskje jeg er narsissisten, og har vridd på hele historien? Jeg er kanskje umulig å elske?

Min erfaring er at mennesker som er skadet selv, skader sine nærmeste på måter som minner svært mye om det narsissister gjør. Mennesker med unnvikende tilknytningsmønster, lav selvfølelse og rusproblematikk for eksempel. Å være rusmisbruker vil som regel føre til mye løgn, og for å unngå å bli tatt for det, vil det ofte forekomme mye gaslighting. Mennesker som har lav selvfølelse og mye selvforrakt, vil ofte projisere det over på de rundt seg. Tilknytningskadete mennesker vil ofte være svært dårlige på relasjoner, og måten de beskytter seg selv på vil minne mye om det narsissister gjør. De er kanskje notorisk utro, for å bøte på et umettelig behov for bekreftelse, noe som er emosjonell mishandling i seg selv.

At de er "gode" mennesker på bunnen, ikke gjør det bevisst, ikke egentlig ønsker å skade deg, og gjerne kjenner helt ektefølt anger innimellom, gjør ikke det emosjonelle misbruket mindre vondt for den som blir utsatt for det. De er jo i stand til å være empatiske, de er kanskje gode foreldre (så lenge barna ikke trigger de stygge sidene som partner trigger) osv. Så man sitter der og føler at det tydeligvis bare er jeg som ikke fortjener kjærlighet og omsorg. De er jo i stand til å elske..

Narsissister er jo også blitt sånn av en grunn. Ofte kommer det av emosjonell neglekt i barndommen. De fremstår grandiose, men de har egentlig en mikroskopisk selvfølelse under der, og gjør hva som helst for å opprettholde et forvokst ego. 

Jeg har landet på at å prøve å forstå grunnen til oppførselen ikke hjelper noe særlig. For det endrer ikke det faktum at han/hun skader deg. Og uavhengig av at det finnes grunner til at de er sånn, er det aller meste fremdeles bevisste valg. De velger å gjøre det de gjør mot deg. De velger å være utro, lyve, si slemme ting, ikke gi deg omsorg, latterliggjøre deg foran andre, gi deg skylden for ting, og hva de nå enn gjør mot deg. Og om det er ting de gjør som de ikke kan noe for, eller er klar over at de gjør, så velger de å ikke ta tak i problemet sitt og få hjelp til det. Med mindre de er psykisk utviklingshemmet eller psykotiske i gjerningsøyeblikket, velger de å gjøre det de gjør mot deg!

Jeg druknet helt i forsøket på å forstå min mishandler. Var han narsissist? Er det barndommen? Tilknytningsmønster? Hva kan jeg gjøre for å ikke trigge det? For å få hans omsorg og kjærlighet? Det føles utrolig godt der og da, å "finne svaret". For da kan man jo finne løsningen også! Og det er alt man vil, når man er utsultet på kjærlighet og dypt nede i gjørma kalt traumebånd. (Google det, om du er i et forhold som ikke gjør deg godt!!)

Nå som jeg er ute av forholdet, kan jeg endelig jobbe med å plassere skylden der der hører hjemme. Ja, det finnes grunner til at han er som han er. Og nei, jeg er heller ikke en perfekt kjæreste. Men han valgte å skade meg for å føle seg bedre. Det skal man ikke måtte tåle i et kjærlighetsforhold. Punktum.

Anonymkode: 92ac2...3db

Helt enig med deg. Noen mennesker prøver å 'forstå' alt for mye, og legger ikke merke til at de utsletter seg selv underveis. Krav til forståelse av dårlige handlinger er faktisk et slags preg ved vår kultur. Og det er farlig.

Anonymkode: 9444b...e32