Syke familiemedlemmer som ikke kan snakke om noe annet

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 Vi bidrar med så mye av det praktiske vi klarer, hun har mange venninner, men lite familie utenom oss. Har inntrykk av at flere av venninnene trekker seg litt tilbake, noe jeg absolutt kan forstå om det er like mye negativitet som når vi er der, men forhåpentligvis er det noe bedre.

Anonymkode: 8ca56...ac4

Har dere snakket med henne om å søke om praktisk bistand?

Kommunen kan også hjelpe med samtaleterapi med vernepleier eller psykiatrisk sykepleier. 

Anonymkode: cc38b...22c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har dere snakket med henne om å søke om praktisk bistand?

Kommunen kan også hjelpe med samtaleterapi med vernepleier eller psykiatrisk sykepleier. 

Anonymkode: cc38b...22c

Nei, det har vi ikke tenkt på egentlig, hva kan man få av hjelp?

Hun har vært hos psykolog, om hun fremdeles går dit vet jeg ikke helt sikkert, men mindre enn 2 mnd. siden jeg hørte hun hadde vært der sist

Anonymkode: 8ca56...ac4

[AnonymBruker]

Hvor gammel er hun og hvordan har hennes mentale uhelse vært tidligere? 

Er det belle gibson wannabe tendenser? 

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Belle_Gibson

Anonymkode: 12c35...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hvor gammel er hun og hvordan har hennes mentale uhelse vært tidligere? 

Er det belle gibson wannabe tendenser? 

https://no.m.wikipedia.org/wiki/Belle_Gibson

Anonymkode: 12c35...c3b

65 år, hun er preget av en oppvekst med en kontrollerende mor. Hun er i liten grad kontrollerende selv, men mye nerver og jeg tror en del angst uten at hun selv har sagt noe om dette. Veldig redd for ubehagelig stemning, så det blir ofte veldig krampeaktig for alt må være koselig hele tiden.. 

Jeg tror på at hun har det fælt, men må også innrømme at jeg noen ganger tror hun overdriver en del, men det blir jo bare synsing.

Anonymkode: 8ca56...ac4

[AnonymBruker]

Høres helt forferdelig slitsomt ut! Og ikke greit for barn. Jeg var et engstelig barn som sikkert ville bekymret meg så mye om tante/bestemor. 

Tror du faktisk ikke kommer unna å si i fra skikkelig. Og deale med at hun blir fornærmet og sint. 

Det hun holder på med er oppskriften på å skyve unna folk. Folk som ikke er familie orker ikke det der. 

Det triste er at hun kan lage en historie om at folk skyr henne fordi hun har ME, når sannheten er at folk ikke orker endeløs klaging og energisluk

Anonymkode: 50cb1...d98

[AnonymBruker]

Sånne personer som alltid skal fortelle om seg selv, måle sitt liv opp i mot absolutt alt. Nå er det ofte slik at de som er syke (navere) ofte ikke har så mange inntrykk som de som går i normal jobb har. Hverdagen deres består jo ofte av å være hjemme, vente på neste utbetaling fra NAV, legebesøk og diskusjon med hvermansen om hvor ille de blir behandlet og hvor lite de blir verdsatt av staten Norge som ikke unner de mer i stønad. 
 

Folk har selvfølgelig rett til å bli syke, jo helt klart og skulle bare mangle. Det er dog STOR forskjell på disse som biter det i seg og gjør så godt som de kan uten å plage andre rundt seg. Mot disse som ikke gjør annet enn å skulle søke bekreftelse, sutre og klage på absolutt alt.

Min anbefaling om du har slike rundt deg er vel bare å si følgende: Nå har du fortalt det som er å fortelle, om du trenger å snakke mer om/noen å snakke med bør du oppsøke psykolog som kan bistå. Jeg har ikke plass til slik negativitet i mitt liv og anbefaler deg til å få orden på tankene, følelsene og prøvd deg tilbake i jobb.

Skulle vedkommende bli snurt og mene det er frekt så har du truffet godt, og du skal ikke la deg plage at du har mistet en venn som ikke var verdt å ha. 
 

Har selv tatt noen oppgjør med venner som jeg kuttet all kontakt med, og har ikke angret overhodet.

Anonymkode: d6a6e...5d3

[AnonymBruker]

Høres ut som dere må ta en intervensjon. Si at du vil gjerne snakke med henne om noe, om hun har et tidspunkt som passer. Be om å få si det du har å si, før hun gir respons. La det være på et rolig sted, uten risiko for avbrytelser, bare dere to. Ikke si at du har snakket med andre om det. Fokuser på deg selv, og del hvordan dette påvirker relasjonen til deg, og til barna, og at du er bekymret for henne. Si at fremover kan du ikke la det bli så mye prat om hennes helse, at du har omsorg for henne, ønsker å støtte henne og vil gjerne prate om hvordan dere kan gjøre det, men å høre henne snakke om sykdommen blir ikke måten du gjør det på fremover. Del akkurat det du har å tilby. 

Ikke kritiser, ikke si at x og y er feil av henne å gjøre typ "du burde ikke snakke så mye om sykdom", fokuser på hva som er DIN grense. Og dersom hun sier noe som "hvem skal jeg snakke med det om da?" så kan du si at det vet du ikke (for det er jo ikke ditt ansvar), men at kanskje en profesjonell er bedre rustet enn det du er. 

Lykke til! 

Anonymkode: 8a0eb...9c4

[AnonymBruker]

Vi unngår moren til mannen min av nevnte grunn: nesten utelukkende sykdomsprat når vi møtes. Vi har et barn som allerede bekymrer seg for helsa, og ikke har godt av dette stadige fokuset på vondter og "kan det være noe farlig- tankegangen" som gjerne følger de med helseangst. For barnet vår sin skyld, samt egen psyke, så må vi rett og slett unngå henne. Håper at personen i familien din får hjelp før det går så langt at folk må trekke seg unna... Vi har forsøkt det meste for å hjelpe moren til mannen min, men det er nesten som om hun ikke ønsker hjelp heller? Noen har grodd fast i en offerrolle hvor sykdommen blir en så stor del av identiteten at det sikkert føles trygt. Veldig trist.

Anonymkode: 40049...bf0

[AnonymBruker]

Folk som er uføre har ikke noe annet enn sykdommen sin å snakke om, virker det som. De får lite input.

Anonymkode: a8f67...8f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Høres helt forferdelig slitsomt ut! Og ikke greit for barn. Jeg var et engstelig barn som sikkert ville bekymret meg så mye om tante/bestemor. 

Tror du faktisk ikke kommer unna å si i fra skikkelig. Og deale med at hun blir fornærmet og sint. 

Det hun holder på med er oppskriften på å skyve unna folk. Folk som ikke er familie orker ikke det der. 

Det triste er at hun kan lage en historie om at folk skyr henne fordi hun har ME, når sannheten er at folk ikke orker endeløs klaging og energisluk

Anonymkode: 50cb1...d98

Vår eldste er også en litt i overkant bekymret sjel, vet ikke om det er et arvelig trekk, men jeg var også det som barn, og bekymringene ble en slags sannhet. Det er jo ikke det at han ikke skal få bekymre seg når en han er glad i er syk, men ikke overdrevet som jeg er litt redd hun påfører han..

Anonymkode: 8ca56...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Høres ut som dere må ta en intervensjon. Si at du vil gjerne snakke med henne om noe, om hun har et tidspunkt som passer. Be om å få si det du har å si, før hun gir respons. La det være på et rolig sted, uten risiko for avbrytelser, bare dere to. Ikke si at du har snakket med andre om det. Fokuser på deg selv, og del hvordan dette påvirker relasjonen til deg, og til barna, og at du er bekymret for henne. Si at fremover kan du ikke la det bli så mye prat om hennes helse, at du har omsorg for henne, ønsker å støtte henne og vil gjerne prate om hvordan dere kan gjøre det, men å høre henne snakke om sykdommen blir ikke måten du gjør det på fremover. Del akkurat det du har å tilby. 

Ikke kritiser, ikke si at x og y er feil av henne å gjøre typ "du burde ikke snakke så mye om sykdom", fokuser på hva som er DIN grense. Og dersom hun sier noe som "hvem skal jeg snakke med det om da?" så kan du si at det vet du ikke (for det er jo ikke ditt ansvar), men at kanskje en profesjonell er bedre rustet enn det du er. 

Lykke til! 

Anonymkode: 8a0eb...9c4

Takk for denne, det hørtes ut som en fin måte å gå frem på ❤️

Anonymkode: 8ca56...ac4