Syke familiemedlemmer som ikke kan snakke om noe annet

[AnonymBruker]

Hei, vi har en litt utfordrende situasjon i familien. Et familiemedlem har vært dårlig de siste 2 årene, utbrenthet. Nå tror hun det er ME, noe hun søker utrolig mye bekreftelse for. Og det er ikke mulig å snakke med henne om noe som helst, for alt handler om henne og hvor sliten hun er, og alt hun ikke får til. Jeg jobber selv i helse, så vet hvor altoppslukende sykdom er, men det er så vanskelig å forholde seg, særlig når vi også har barn som blir bekymret for dette. Det er selvfølgelig trist og dumt at situasjonen er som den er, og vi syntes jo synd på henne, men jeg ønsker ikke at barna skal gå rundt å bekymre seg unødvendig mye for hvordan hun har det, og slik hun maler bildet er det fryktelig dramatisk, barna er 8 og 4 og hun legger ingenting i mellom. Vi har prøvd å si i fra, men da blir hun bare fornærmet. Det er ikke sånn at vi prøver å skjule det for barna, de ser og skjønner jo at det er noe, så vi har jo fortalt det som det er på en måte vi tenker de kan håndtere. Vi har allerede begrenset besøket med ungene til et minimum, men hun spør jo etter de og blir fornærmet for at de ikke er med, og barna vil jo gjerne dit, og savner henne jo så klart. Men når det er alt som skal snakkes om hele tiden, og ungene aldri kommer igjennom med det de ønsker å dele så er det i mitt hode det beste å skåne dem.

Jeg går ut i fra at vi ikke er de eneste i en liknende situasjon, vi vil jo gjerne være der for henne, men det er totalt utmattende også. Hvordan kan man håndtere det? 

Anonymkode: 8ca56...ac4

[AnonymBruker]

Ikke snakke om sykdom? Vi har 2 stykker i familien som er slik, det er ikke måte på hvor synd det er i de.

Når jeg er sammen med de så orker jeg ikke og snakke om sykdom eller noe annet jall.

Anonymkode: 78fd4...1fe

[AnonymBruker]

«Nå må vi skifte tema ei stønn her. Ella, var det ikke noe gøyalt som skjedde i lunsjen i barnehagen igår?»

Ta styring på samtalen.

Anonymkode: 6cacf...bcf

[AnonymBruker]

Ja, vi forsøker det, men hun får alltid vridd at over på seg igjen. Vi sier at vi ikke ønsker å snakke om sykdom, og heller fokusere på noe positivt, en blir ikke friskere av å snakke om hvor syk en er, men da er vi bare hensynsløse og forstår ikke hvordan hun har det, det gjør vi antagelig ikke heller, men vi får jo ikke gjort stort med det annet enn å hjelpe med praktiske ting og holde med selskap, men det er begrenset hvor lenge vi orker det også 

Anonymkode: 8ca56...ac4

[AnonymBruker]

Får hun den hjelpen hun virkelig trenger? 

Jeg snakket ekstremt mye om det som opptok meg da jeg var mye alene i det, selv da dps behandlet meg for angst og depresjon. Det tok lang tid før de forsto at jeg var utbrent, da vi gikk ut i fra det så tilpasset vi behandlingen deretter. Og da snakket jeg mye mindre om sykdom, fordi jeg følte meg endelig hørt. 

Møt denne personen der den er, og sørg for at denne personen får den hjelpen som trengs

Anonymkode: 4f746...6e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Får hun den hjelpen hun virkelig trenger? 

Jeg snakket ekstremt mye om det som opptok meg da jeg var mye alene i det, selv da dps behandlet meg for angst og depresjon. Det tok lang tid før de forsto at jeg var utbrent, da vi gikk ut i fra det så tilpasset vi behandlingen deretter. Og da snakket jeg mye mindre om sykdom, fordi jeg følte meg endelig hørt. 

Møt denne personen der den er, og sørg for at denne personen får den hjelpen som trengs

Anonymkode: 4f746...6e3

Det er vanskelig for meg å svare på, men hun har vært på flere utredninger, både somatisk og psykiatrisk, nå var det en lege som hadde landet på at det var ME, men jeg syntes det er litt rart at hun plutselig fra den ene dagen til den andre har gått fra å være utbrent til å få ME, når det aldri har vært et tema før. Trodde det måtte litt mer utredning til før man kan sette den diagnosen

Anonymkode: 8ca56...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Får hun den hjelpen hun virkelig trenger? 

Jeg snakket ekstremt mye om det som opptok meg da jeg var mye alene i det, selv da dps behandlet meg for angst og depresjon. Det tok lang tid før de forsto at jeg var utbrent, da vi gikk ut i fra det så tilpasset vi behandlingen deretter. Og da snakket jeg mye mindre om sykdom, fordi jeg følte meg endelig hørt. 

Møt denne personen der den er, og sørg for at denne personen får den hjelpen som trengs

Anonymkode: 4f746...6e3

Vanskelig for oss å sørge for at hun får den hjelpen hun trenger, vi er jo ikke med eller invitert til legetimene, og kan ikke gjøre stort i forhold til hvilken behandling og utredning hun skal få, det er jo kun opp til legen

Anonymkode: 8ca56...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er vanskelig for meg å svare på, men hun har vært på flere utredninger, både somatisk og psykiatrisk, nå var det en lege som hadde landet på at det var ME, men jeg syntes det er litt rart at hun plutselig fra den ene dagen til den andre har gått fra å være utbrent til å få ME, når det aldri har vært et tema før. Trodde det måtte litt mer utredning til før man kan sette den diagnosen

Anonymkode: 8ca56...ac4

ME og utbrenthet har veldig like symptomer, og kan være vanskelig å skille fra hverandre. Man ser gjerne på hva som har skjedd i forkant også for å skille de. 

Hva hun har eller ikke har er vel ikke så viktig? Det viktige er at hun får riktig diagnose, og kan tilrettlegge hverdagen deretter. Det kan jo være at hun har vært gjennom mye utredning i forkant av ME diagnosen du ikke er kjent med. Psykiatrisk evaluering er svært viktig del av utredningnen (som altfor mange ikke får). Er det ikke noe avvik her som kan forklare utmattelse, så er det mer tilbøyelig å tenke at hun har ME. 

Når det gjelder klaging, så reagerer mennesker ulikt på sykdom. ME er en grusomt vanskelig sykdom, og kan ha skapt frykt i henne som hun da responderer med "klaging". Nei det gjør ingenting bedre, men det er hennes måte å deale med det på. For deg som er helsearbeider burde i grunn det være ganske innlysende?

Foreslår at du tar en prat med henne og legger frem hvordan høylydt snakk om sykdom hele tiden påvirker barna - på en ydmyk måte. 

Anonymkode: 99c3e...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er vanskelig for meg å svare på, men hun har vært på flere utredninger, både somatisk og psykiatrisk, nå var det en lege som hadde landet på at det var ME, men jeg syntes det er litt rart at hun plutselig fra den ene dagen til den andre har gått fra å være utbrent til å få ME, når det aldri har vært et tema før. Trodde det måtte litt mer utredning til før man kan sette den diagnosen

Anonymkode: 8ca56...ac4

Du sier jo selv hun har vært til masse utredning somatisk og psykisk? Utbrenthet  og ME kan ligne hverandre mtp symptomer og ME er kanskje det siste lege tar opp med pasienten som en mulig diagnose, så ikke rart legen tar det først opp nå etter 2 år. Hilsen ei som har ME med ganske lik utrednings historikk. Når legen faller på en mulig ME diagnose er det vanlig at man at man blir sendt på en sec op utredning før den sikkert blir satt. 
Hun har nok veldig behov for bekreftelse, man blir ganske syk om det er ME det er snakk om -så kan jo være traumatisk å få snudd livet sitt så på hode, miste jobben osv. Dere får ta en beslutning mtp barna, men tror ikke barna på 4 og 8 år tar skade av å besøke ett familiemedlem som er sykt og som er veldig opptatt av det, de tåler det. Dere får snakke med barna om det at det er sånn det er nå med dette familie medlemmet. 

Anonymkode: 7ae6d...5d5

[sorthstudios]

Ta pause fra henne. Hun ønsker oppmerksomhet for sykdommen sin, og gjør det til hele sin personlighet. Det er ikke sunt for henne eller dere. Gjør det klart at hvis dere skal treffes er det på dine premisser om at nå er det nok om sykdom. Vær kompromissløs. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vanskelig for oss å sørge for at hun får den hjelpen hun trenger, vi er jo ikke med eller invitert til legetimene, og kan ikke gjøre stort i forhold til hvilken behandling og utredning hun skal få, det er jo kun opp til legen

Anonymkode: 8ca56...ac4

Det finnes ingen dokumentert behandling for ME i seg selv. ME utredning skal bestå av psykiatrisk evaluering for å utelukke psykosomatiske årsaker; omfattende blodprøve testing som utelukker autoimmune sykdommer, vitaminmangler, HIV, m.m. Skopiundersøkelser for å utelukke tarmsykdom/cøliaki. Røntgen/CT av thorax. Undersøkelse hos nevrolog. Jeg husker ikke alt. 

Det viser seg at mange med ME har for lite b-12. Altså funksjonell mangel selv om verdiene kan være innenfor normalen (ofte da i nedre del av referanseomårdet). ME-foreningen gir generell anbefaling om b-12 injeksjoner, og det anbefales vel å ligge på minst
4-500 hvis ikke jeg husker feil. Det er jo noe å nevne. 

Anonymkode: 99c3e...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

ME og utbrenthet har veldig like symptomer, og kan være vanskelig å skille fra hverandre. Man ser gjerne på hva som har skjedd i forkant også for å skille de. 

Hva hun har eller ikke har er vel ikke så viktig? Det viktige er at hun får riktig diagnose, og kan tilrettlegge hverdagen deretter. Det kan jo være at hun har vært gjennom mye utredning i forkant av ME diagnosen du ikke er kjent med. Psykiatrisk evaluering er svært viktig del av utredningnen (som altfor mange ikke får). Er det ikke noe avvik her som kan forklare utmattelse, så er det mer tilbøyelig å tenke at hun har ME. 

Når det gjelder klaging, så reagerer mennesker ulikt på sykdom. ME er en grusomt vanskelig sykdom, og kan ha skapt frykt i henne som hun da responderer med "klaging". Nei det gjør ingenting bedre, men det er hennes måte å deale med det på. For deg som er helsearbeider burde i grunn det være ganske innlysende?

Foreslår at du tar en prat med henne og legger frem hvordan høylydt snakk om sykdom hele tiden påvirker barna - på en ydmyk måte. 

Anonymkode: 99c3e...73e

Nei, for meg er det det samme hva det er, og om diagnosen er satt eller ei. Ja, jeg vet at det er altoppslukende, jeg har selv vært alvorlig kreftsyk og i etterkant fått ganske hemmende og utmattende angst. Kreftsykdommen visste jo hele familien om grunnet behandling, men det var ikke et tema annet enn når folk spurte hvordan det gikk, jeg hadde ikke noe voldsomt behov for å dele så mye om det, selvom det var fryktelig vondt og vite at barna mine kanskje ville miste moren sin. Når jeg nå er «friskmeldt» og kun har oppfølging igjen så kom angsten ganske hard. Det er det kun min mann som har visst og arbeidsgiver så klart. Ja, vi er forskjellige, noen har større behov for å snakke om ting enn andre, og vi to er nok på hver vår ende av skalaen der. Og jeg skal heller ikke bestemme hvordan hun skal reagere og hvor fokuset hennes skal være. Men tenker jo den beste hjelpen vi kan gi utenom det praktiske er å flytte fokuset, men det er ikke så lett 😓

Anonymkode: 8ca56...ac4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Nei, for meg er det det samme hva det er, og om diagnosen er satt eller ei. Ja, jeg vet at det er altoppslukende, jeg har selv vært alvorlig kreftsyk og i etterkant fått ganske hemmende og utmattende angst. Kreftsykdommen visste jo hele familien om grunnet behandling, men det var ikke et tema annet enn når folk spurte hvordan det gikk, jeg hadde ikke noe voldsomt behov for å dele så mye om det, selvom det var fryktelig vondt og vite at barna mine kanskje ville miste moren sin. Når jeg nå er «friskmeldt» og kun har oppfølging igjen så kom angsten ganske hard. Det er det kun min mann som har visst og arbeidsgiver så klart. Ja, vi er forskjellige, noen har større behov for å snakke om ting enn andre, og vi to er nok på hver vår ende av skalaen der. Og jeg skal heller ikke bestemme hvordan hun skal reagere og hvor fokuset hennes skal være. Men tenker jo den beste hjelpen vi kan gi utenom det praktiske er å flytte fokuset, men det er ikke så lett 😓

Anonymkode: 8ca56...ac4

Kan du være så snill å respektere at du og søsteren din er forskjellige? Selv om du ikke hadde behov for å prate om det så har hun det, åpenbart.

Når et familiemedlem blir syk tenker jeg at en skal være glad for den kontakten en har, hadde det vært bedre om søsteren din også fikk kreft og evt døde? Bedre å savne henne enn å høre på sytingen hennes?

For min del har det iallfall hjelpt meg å tenke sånn, for vi er jo som oftest svært glad i familien vår. Kan det være at du går gjennom en sorg selv? For du savner den friske søsteren din? Eller at du kanskje ønska mer omsorg når du var syk? 
Bare spør, for det er som ofte hos oss selv vi må gå når en har problemer med å akseptere andre.

Ps. Jeg HATER å høre på min morfar fortelle de samme historiene om gamle dager, men jeg tenker i det minste at jeg er heldig som fortsatt har han i livet

Anonymkode: d520f...6ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Nei, for meg er det det samme hva det er, og om diagnosen er satt eller ei. Ja, jeg vet at det er altoppslukende, jeg har selv vært alvorlig kreftsyk og i etterkant fått ganske hemmende og utmattende angst. Kreftsykdommen visste jo hele familien om grunnet behandling, men det var ikke et tema annet enn når folk spurte hvordan det gikk, jeg hadde ikke noe voldsomt behov for å dele så mye om det, selvom det var fryktelig vondt og vite at barna mine kanskje ville miste moren sin. Når jeg nå er «friskmeldt» og kun har oppfølging igjen så kom angsten ganske hard. Det er det kun min mann som har visst og arbeidsgiver så klart. Ja, vi er forskjellige, noen har større behov for å snakke om ting enn andre, og vi to er nok på hver vår ende av skalaen der. Og jeg skal heller ikke bestemme hvordan hun skal reagere og hvor fokuset hennes skal være. Men tenker jo den beste hjelpen vi kan gi utenom det praktiske er å flytte fokuset, men det er ikke så lett 😓

Anonymkode: 8ca56...ac4

Du hadde ikke et voldsomt behov for det, men det har åpenbart søsteren din. Som sagt, man reagerer veldig forskjellig på det å bli alvorlig syk. Det jeg råder deg til er å prøve å hjelpe henne med å endre fokuset sitt. Jeg har selv hatt ME i mange år, og stor del av tiden har vært alvorlig grad.
Jeg tør ikke å tenke på hvordan det skulle gått hvis jeg hadde hatt barn oppi alt det her. 

Jeg har måttet jobbe mye mentalt for å takle situasjonen, lære meg å endre fokus og prioriteringer. Det har tatt lang tid. Dagene mine de verste dagene går i stor grad ut på å klare å være glad fordi jeg har tak over hodet og mat i kjøleskapet. Vann i springen. Tv. Seng. Helt banale ting. Sosiallivet mitt er nett-forum, for jeg har veldig lite overskudd til å omgås mennesker fysisk. Når jeg får det til, så er jeg veldig glad for dèt. Når jeg klarer å gå turer og sitte på kafè, så er jeg enormt glad for dèt også.

Søsteren din trenger hjelp til å lære seg å takle og akseptere situasjonen hun er i. Hun trenger hjelp til å bearbeide, og lære seg hvordan fordele energien sin på det som er viktig. Mest sannsynlig forstår hun ikke hvor mye hun snakker i hjel situasjonen sin, og hvordan det påvirker barna. Oppfordre henne gjerne til å snakke med terapeut om det som er vanskelig, og samtidig be hennne skåne barna for helseprat. De har det sikkert vanskelig nok med at mamma er syk i seg selv. 

Ingen blir bedre av å snakke ihjel sykdom, men du må prøve å forstå at behovet hennes for gjøre det er stort. Oppfordre henne til å skrive dagbok for å få ut følelser og tanker. 

Anonymkode: 99c3e...73e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Det finnes ingen dokumentert behandling for ME i seg selv. ME utredning skal bestå av psykiatrisk evaluering for å utelukke psykosomatiske årsaker; omfattende blodprøve testing som utelukker autoimmune sykdommer, vitaminmangler, HIV, m.m. Skopiundersøkelser for å utelukke tarmsykdom/cøliaki. Røntgen/CT av thorax. Undersøkelse hos nevrolog. Jeg husker ikke alt. 

Det viser seg at mange med ME har for lite b-12. Altså funksjonell mangel selv om verdiene kan være innenfor normalen (ofte da i nedre del av referanseomårdet). ME-foreningen gir generell anbefaling om b-12 injeksjoner, og det anbefales vel å ligge på minst
4-500 hvis ikke jeg husker feil. Det er jo noe å nevne. 

Anonymkode: 99c3e...73e

Det vil aldri komme en behandling for ME som diagnose.
ME er en diagnose stilt ut ifra symptomer der årsak til symptomer er ukjent.
Det betyr også at ikke alle med ME vil ha samme underliggende sykdom som gjør dem syke.
Enkelte med ME diagnose blir friske av seg selv de fleste andre med ME diagnose blir det ikke
For å kunne gi behandling til de som har ME må man finne den underliggende sykdom for hver enkelt som gjør dem syke.
Mange med ME har div andre diagnoser som er overrepresentert hos dem med ME og som er knyttet til immunforsvaret.

Har er noen diagnoser som er overrepresentert i de som har ME.
Allergi, Astma, Dysautonomi/POTS, IBS, GERD, Fibromyalgi, hEDS, ADHD, ASD, Migrene, Endometriosis, Interstitial Cystitis, TMJ, RLS, Multiple Chemical Sensitivity...

Anonymkode: 68a38...0f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Kan du være så snill å respektere at du og søsteren din er forskjellige? Selv om du ikke hadde behov for å prate om det så har hun det, åpenbart.

Når et familiemedlem blir syk tenker jeg at en skal være glad for den kontakten en har, hadde det vært bedre om søsteren din også fikk kreft og evt døde? Bedre å savne henne enn å høre på sytingen hennes?

For min del har det iallfall hjelpt meg å tenke sånn, for vi er jo som oftest svært glad i familien vår. Kan det være at du går gjennom en sorg selv? For du savner den friske søsteren din? Eller at du kanskje ønska mer omsorg når du var syk? 
Bare spør, for det er som ofte hos oss selv vi må gå når en har problemer med å akseptere andre.

Ps. Jeg HATER å høre på min morfar fortelle de samme historiene om gamle dager, men jeg tenker i det minste at jeg er heldig som fortsatt har han i livet

Anonymkode: d520f...6ab

 

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Du hadde ikke et voldsomt behov for det, men det har åpenbart søsteren din. Som sagt, man reagerer veldig forskjellig på det å bli alvorlig syk. Det jeg råder deg til er å prøve å hjelpe henne med å endre fokuset sitt. Jeg har selv hatt ME i mange år, og stor del av tiden har vært alvorlig grad.
Jeg tør ikke å tenke på hvordan det skulle gått hvis jeg hadde hatt barn oppi alt det her. 

Jeg har måttet jobbe mye mentalt for å takle situasjonen, lære meg å endre fokus og prioriteringer. Det har tatt lang tid. Dagene mine de verste dagene går i stor grad ut på å klare å være glad fordi jeg har tak over hodet og mat i kjøleskapet. Vann i springen. Tv. Seng. Helt banale ting. Sosiallivet mitt er nett-forum, for jeg har veldig lite overskudd til å omgås mennesker fysisk. Når jeg får det til, så er jeg veldig glad for dèt. Når jeg klarer å gå turer og sitte på kafè, så er jeg enormt glad for dèt også.

Søsteren din trenger hjelp til å lære seg å takle og akseptere situasjonen hun er i. Hun trenger hjelp til å bearbeide, og lære seg hvordan fordele energien sin på det som er viktig. Mest sannsynlig forstår hun ikke hvor mye hun snakker i hjel situasjonen sin, og hvordan det påvirker barna. Oppfordre henne gjerne til å snakke med terapeut om det som er vanskelig, og samtidig be hennne skåne barna for helseprat. De har det sikkert vanskelig nok med at mamma er syk i seg selv. 

Ingen blir bedre av å snakke ihjel sykdom, men du må prøve å forstå at behovet hennes for gjøre det er stort. Oppfordre henne til å skrive dagbok for å få ut følelser og tanker. 

Anonymkode: 99c3e...73e

Nå har jeg ingen søster. Dette gjelder barnas bestemor. Jeg føler vi gjør så godt vi kan for å hjelpe henne, ved å hjelpe med praktiske ting, handling, vasking, måking osv. vi prøver også å lytte så godt vi kan på det hun forteller om, og vi har klart masse medfølelse for at dette er vanskelig. Det som er problemet/utfordringen er barna, de savner bestemor fra før, men når vi da først er der så handler alt om henne og hennes sykdom, når de opplever å bli avvist og at alt kun handler om bestemor så vil jeg tro de ettervært ikke ønsker å tilbringe tid med henne heller, så jeg tenker jo dette er ødeleggende for deres forhold, samt at de også bekymrer seg veldig ovenfor bestemor, og jeg ser det påvirker dem negativt. Jeg tror selvsagt ikke bestemor ønsker å påføre barna dette, men om vi prøver å ta det opp så er vi bare hensynsløse for det er hun som er den som har det vanskelig her. 
Men det er dog ganske utmattende for oss også, som mer eller mindre må stelle for to husstander, også er alt vi får høre om hvor fælt hun har det..

Anonymkode: 8ca56...ac4

[Million]

Det virker som jo eldre man blir, jo mer helseprat blir det. Enkelte prater knapt om annet enn dagsformen og hva som har skjedd den dagen av ulike vondter o.l.

Har en forelder på 80 som har dårlig helse, og vi tekster hverandre omtrent daglig om smått og stort. Fra hans side kommer det veldig ofte ting om helse... Noen dager er det lange beskrivelser pr sms om hvordan hodepinen artet seg dagen før, og om mystiske merker på tærne som ikke var der før osv. Noen ganger vet jeg ikke helt hva jeg skal si eller svare på sånt. Det er liksom ingenting å si? Prøver å råde han til å ta det opp med lege, bestille seg legetime osv. Men da skal han ofte se det an da, og så er det visst ofte bedre dagen etter...

Jeg håper ikke jeg blir sånn når jeg blir riktig gammel. Det er slitsomt for andre å høre på. Men på den annen side, man har jo ofte et behov for å uttrykke sine bekymringer, og noen er jo nødt til å høre på det. Om ikke annet, så for å være vennlig og imøtekommende. Det er jo ofte en trøst i seg selv at noen gidder å høre på.

[Luckiness]

Man får ikke en ME diagnose kun etter en samtale med en lege. Så med mindre hun faktisk har vært utredet og er ferdig utredet for det så er det nok hun som selv velger å lande på at det er ME. Kanskje hun opplever at det er lettere å forsone seg med hvordan livet har blitt hvis hun har en diagnose. Og nå som en har foreslått/vurderer om det kan være ME så er det kanskje et diagnose bilde hun selv kan kjenne seg igjen i og derav forsone seg med. 
 

Helt forståelig at hun har behov for bekreftelse. Sikkert lite som skjer i livet hennes også hvis hun er dårlig. Men dere har fult lov å sette grenser for at barna deres ikke skal bli unødvendig negativt påvirket. Barn skal alltid få informasjon og forklaringer tilpasset alder og hvor mye de kan klare å forstå og håndtere. Så om hun ikke klarer å begrense seg så må dere skjerme barna. Og jeg ville faktisk vært ærlig om det ovenfor henne. Så får hun sjans til å tenke over det og selv velge om hun klarer å imøtekomme disse grensene for barna hvis hun ønsker å møte dem hyppigere. Da kan hun velge å ta ansvar eller ikke for det. Helt opp til henne.

[AnonymBruker]

Skjønner at du opplever dette som negativt.

Jeg tenker på om hun har nok støtte fra andre? Eller er hun mye alene? Har hun venner og annen familie som støtter henne? Kanskje trenger hun støttesamtaler med en terapeut?

Og får hun nok hjelp med det praktiske? Husarbeid, matlaging, hygiene. Kanskje bruker hun opp kreftene sine på praktiske oppgaver sånn at hun egentlig er for sliten til å være sosial, og så henger hjernen seg opp i ett spor og hun har ikke kapasitet til å bytte samtaleemne. Ser dessverre ofte at mange syke og eldre ønsker å klare seg selv og bruker opp kreftene på å støvsuge, dusje og lage kaffe til gjestene, og så er de så utkjørte av forberedelsene at de ikke klarer å være til stede i selskapet.  Når de får på plass hjemmesykepleie får de plutselig et nytt liv. 

Anonymkode: cc38b...22c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Skjønner at du opplever dette som negativt.

Jeg tenker på om hun har nok støtte fra andre? Eller er hun mye alene? Har hun venner og annen familie som støtter henne? Kanskje trenger hun støttesamtaler med en terapeut?

Og får hun nok hjelp med det praktiske? Husarbeid, matlaging, hygiene. Kanskje bruker hun opp kreftene sine på praktiske oppgaver sånn at hun egentlig er for sliten til å være sosial, og så henger hjernen seg opp i ett spor og hun har ikke kapasitet til å bytte samtaleemne. Ser dessverre ofte at mange syke og eldre ønsker å klare seg selv og bruker opp kreftene på å støvsuge, dusje og lage kaffe til gjestene, og så er de så utkjørte av forberedelsene at de ikke klarer å være til stede i selskapet.  Når de får på plass hjemmesykepleie får de plutselig et nytt liv. 

Anonymkode: cc38b...22c

 Vi bidrar med så mye av det praktiske vi klarer, hun har mange venninner, men lite familie utenom oss. Har inntrykk av at flere av venninnene trekker seg litt tilbake, noe jeg absolutt kan forstå om det er like mye negativitet som når vi er der, men forhåpentligvis er det noe bedre.

Anonymkode: 8ca56...ac4