Den nye turnusen til samboer dreper følelsene mine for ham, uansett hvor mye jeg prøver å opprettholde dem

[ms. Perfect]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det er ikke LITT, det er permanent turnus. Mener du at det IKKE er egoistisk å lempe det meste av ansvaret for hus, barn og logistikk på partner bare fordi man er så glad i akkurat denne jobben? Det er ikke egoistisk, altså? Men hvis JEG er så egoistisk, selvsentrert og umoden, så er det mye bedre at vi skiller lag, og han finner ei fantastisk kvinne som er altruistisk, selvutslettende og veldig moden. Vinn-vinn for ham.

Anonymkode: bbe62...4a4

Selvsagt er det egoistisk å velge å bli i en jobb som ikke fungerer for familielivet. Nå sier du jo også at det IKKE er det praktiske du savner avlastning for, det er fysisk kontakt med han. Å måtte ha fysisk kontakt med partneren sin er normalt i startfasen av et forhold hvor man er stormende forelsket. Når forelskelsen går over i en dypere kjærlighet klarer de fleste å unnvære partneren sin litt. Det at du ikke gjør det, er ikke veldig vanlig, det kan du jobbe med. Du gir tydelig uttrykk for at du ikke ønsker det, og med det sier du også ganske klart at følelsene dine ikke er særlig sterke.

Når det er sagt så er ikke det å holde familien samlet bare ditt ansvar. Det er like mye han som skal tilstrebe det. Uansett er det bare dine egne tanker, følelser og handlinger du kan påvirke, ikke hans. Ditt reaksjonsmønster er ikke sunt, det er nærmest sykelig. Da er det også mest naturlig at du gjør noe med det, siden det er der problemet ligger. Ved å dyrke dette vil du etterhvert kvele han med ditt nærværsbehov, og det beste for hele familien ville være at dere gikk hver til deres. Han bør selvsagt også vurdere om denne jobben er viktigere for han enn samlivet deres, men selv om han bytter jobb bør du jobbe med dine utfordringer. Ihvertfall hvis du elsker han.

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det er greit å skrive som svar når folk skryter av hvor mye flinkere de er til å ikke savne sin kjære når han er borte lenge, og at jeg har feil følelser og reaksjoner. 

Anonymkode: bbe62...4a4

Ingen skryter av det, man er ikke flink eller dårlig til å savne. Det er en følelse man ikke kan påvirke. Man kan påvirke hvordan man forholder seg til denne følelsen, og de fleste velger å ikke dyrke den, men heller fokusere på hva som er positivt.

 

[AnonymBruker]

Ro deg ned. Jesus. Er du 20 år? Haha.

Anonymkode: 7b9a3...c3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Fei for egen dør. For en utrolig stygg trådd med råtne svar. Det er totalt overkjøring av ts opplevelse fra side 1, med spekulasjoner ts psyke og dikterens av hva ts burde føle og hva som er det egentlige problemet. Skjerp dere.

Anonymkode: 5f58d...a54

Hvem er "dere"? Jeg er bare meg og skriver bare for meg selv.

Anonymkode: ad768...9f4

[ValarMorghulis]

Du insisterer på at du føler mye sterkere for din mann enn "folk flest" føler for sin samboer, men snakker samtidig veldig åpent og lett om at dere bare får gå fra hverandre hvis han ikke endrer turnusen sin? Etter TRE måneder? O-o-okei. 

[AnonymBruker]

Men hva er alternativet ts? Enten dumper du ham eller så skifter han jobb? Ok, men vil han skifte jobb da? 

Anonymkode: 1abd9...501

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Hvordan vet du at det gikk helt fint med henne, når hun slet seg ut med dere barn, hus, logistikk og alt, mens han bare koste seg etter jobb? Lønningene offshore har for øvrig alltid vært høye, blant annet grunnet en ubekvem turnus og røffe arbeidsforhold. Hvis dere var fattige med en far som jobbet offshore, betyr det at din mor var husmor. Det blir litt annerledes.

Anonymkode: bbe62...4a4

Hvordan vet du at han "bare koste seg" etter jobb? Hva slags slutning er det å dra om et menneske du ikke kjenner?

Og, jo, jeg vet det gikk greit for min mor, for vi har jo pratet sammen i voksen alder.

Jeg har heller ikke sagt at vi var fattige. 

Anonymkode: ad768...9f4

[AnonymBruker]

ms. Perfect skrev (Akkurat nå):

Selvsagt er det egoistisk å velge å bli i en jobb som ikke fungerer for familielivet. Nå sier du jo også at det IKKE er det praktiske du savner avlastning for, det er fysisk kontakt med han. Å måtte ha fysisk kontakt med partneren sin er normalt i startfasen av et forhold hvor man er stormende forelsket. Når forelskelsen går over i en dypere kjærlighet klarer de fleste å unnvære partneren sin litt. Det at du ikke gjør det, er ikke veldig vanlig, det kan du jobbe med. Du gir tydelig uttrykk for at du ikke ønsker det, og med det sier du også ganske klart at følelsene dine ikke er særlig sterke.

Når det er sagt så er ikke det å holde familien samlet bare ditt ansvar. Det er like mye han som skal tilstrebe det. Uansett er det bare dine egne tanker, følelser og handlinger du kan påvirke, ikke hans. Ditt reaksjonsmønster er ikke sunt, det er nærmest sykelig. Da er det også mest naturlig at du gjør noe med det, siden det er der problemet ligger. Ved å dyrke dette vil du etterhvert kvele han med ditt nærværsbehov, og det beste for hele familien ville være at dere gikk hver til deres. Han bør selvsagt også vurdere om denne jobben er viktigere for han enn samlivet deres, men selv om han bytter jobb bør du jobbe med dine utfordringer. Ihvertfall hvis du elsker han.

Ingen skryter av det, man er ikke flink eller dårlig til å savne. Det er en følelse man ikke kan påvirke. Man kan påvirke hvordan man forholder seg til denne følelsen, og de fleste velger å ikke dyrke den, men heller fokusere på hva som er positivt.

 

Igjen blir jeg beskyldt for å være psykisk syk. Takk for den. Nei, det er ikke sykt å synes det er ugreit at partner er borte MESTEPARTEN AV TIDEN (ikke "litt" - jeg klarte meg fint i en lang periode der han pendlet mandag-torsdag). Det er også synd at folk bare gjør en innsats og vil være sammen med partner når de er nyforelsket, og ellers blir mye kaldere. 

Å, så du innrømmer at man ikke kan påvirke følelser - og likevel råder de fleste her meg om nettopp å påvirke følelsene mine, og begynne å føle annerledes. Jeg dyrker ingenting, jeg forsøker å se positivt på ting, men kroppen vil ikke. Den vil ikke ha klem, den vil ikke ha sex eller kyss når han kommer hjem lenger. Det skremmer meg, jeg forsøker å gjøre noe med det, men det går ikke. Det er for øvrig intet positivt å slite seg ut og være alene mesteparten av tiden. Før kunne jeg for eksempel trene hver uke, nå kan det gå 3 uker mellom treningene, fordi jeg er alene med barna. Jeg kan ikke akkurat la dem på 6 og 8 være hjemme alene mens jeg stikker på trening. Jeg er låst. Mens samboer kan trene, gå på kino og ha masse alenetid når han er ferdig med arbeidsdagen.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

ms. Perfect skrev (4 minutter siden):

Selvsagt er det egoistisk å velge å bli i en jobb som ikke fungerer for familielivet. Nå sier du jo også at det IKKE er det praktiske du savner avlastning for, det er fysisk kontakt med han. Å måtte ha fysisk kontakt med partneren sin er normalt i startfasen av et forhold hvor man er stormende forelsket. Når forelskelsen går over i en dypere kjærlighet klarer de fleste å unnvære partneren sin litt. Det at du ikke gjør det, er ikke veldig vanlig, det kan du jobbe med. Du gir tydelig uttrykk for at du ikke ønsker det, og med det sier du også ganske klart at følelsene dine ikke er særlig sterke.

Når det er sagt så er ikke det å holde familien samlet bare ditt ansvar. Det er like mye han som skal tilstrebe det. Uansett er det bare dine egne tanker, følelser og handlinger du kan påvirke, ikke hans. Ditt reaksjonsmønster er ikke sunt, det er nærmest sykelig. Da er det også mest naturlig at du gjør noe med det, siden det er der problemet ligger. Ved å dyrke dette vil du etterhvert kvele han med ditt nærværsbehov, og det beste for hele familien ville være at dere gikk hver til deres. Han bør selvsagt også vurdere om denne jobben er viktigere for han enn samlivet deres, men selv om han bytter jobb bør du jobbe med dine utfordringer. Ihvertfall hvis du elsker han.

Ingen skryter av det, man er ikke flink eller dårlig til å savne. Det er en følelse man ikke kan påvirke. Man kan påvirke hvordan man forholder seg til denne følelsen, og de fleste velger å ikke dyrke den, men heller fokusere på hva som er positivt.

 

Det er masse skryt og selvhevdelse i denne tråden, samt direkte latterliggjøring.

Anonymkode: 5f58d...a54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Men hva er alternativet ts? Enten dumper du ham eller så skifter han jobb? Ok, men vil han skifte jobb da? 

Anonymkode: 1abd9...501

Han vil ikke skifte jobb, sa han sist jeg snakket med ham. Han mener selv at det selvfølgelig ikke er optimalt å ha det slik, men ønsker å fortsette i jobben da han trives der. Det finnes andre arbeidsplasser for hans kompetanse, så det er ikke slik at han rett og slett blir uten jobb hvis han velger bort denne turnusen.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Det er for øvrig intet positivt å slite seg ut og være alene mesteparten av tiden. Før kunne jeg for eksempel trene hver uke, nå kan det gå 3 uker mellom treningene, fordi jeg er alene med barna. Jeg kan ikke akkurat la dem på 6 og 8 være hjemme alene mens jeg stikker på trening. Jeg er låst. Mens samboer kan trene, gå på kino og ha masse alenetid når han er ferdig med arbeidsdagen.

Anonymkode: bbe62...4a4

- Du kan trene hjemme
- Du kan trene når de er på fritidsaktiviteter (hvis de er)
- Du kan f.eks la dem sykle mens du jogger ved siden av

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, men du virker mer negativ enn løsningsorientert.

Anonymkode: ad768...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvordan vet du at han "bare koste seg" etter jobb? Hva slags slutning er det å dra om et menneske du ikke kjenner?

Og, jo, jeg vet det gikk greit for min mor, for vi har jo pratet sammen i voksen alder.

Jeg har heller ikke sagt at vi var fattige. 

Anonymkode: ad768...9f4

Hvis han er slik som min samboer, så hadde han jo masse ledig tid etter at arbeidsdagen var slutt. Da kunne han sove, ligge i senga og lese uforstyrret, prate med kollegaer osv, uten å ha masse plikter knyttet til matlaging, husarbeid, kjøring, unger osv.

Du sa at dere ikke hadde råd til ting. For øvrig forteller foreldrene ofte ikke hvordan de hadde det da barna var små. Jeg hadde for eksempel depresjon da 19-åringen var liten, men det får hun aldri vite.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

- Du kan trene hjemme
- Du kan trene når de er på fritidsaktiviteter (hvis de er)
- Du kan f.eks la dem sykle mens du jogger ved siden av

Jeg forstår at dette er vanskelig for deg, men du virker mer negativ enn løsningsorientert.

Anonymkode: ad768...9f4

Trene hjemme alene fikser jeg ikke. Det er kjedelig, lite givende og har hele tiden forstyrrelser i form av TV, barn som maser og så videre. Jeg er trener på barnas fritidsaktivitet, så det utgår. Før han begynte i jobben, trente jeg fast på en organisert aktivitet. Den måtte jeg selvfølgelig slutte med, enda jeg har drevet med denne idretten siden jeg var 9.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvis han er slik som min samboer, så hadde han jo masse ledig tid etter at arbeidsdagen var slutt. Da kunne han sove, ligge i senga og lese uforstyrret, prate med kollegaer osv, uten å ha masse plikter knyttet til matlaging, husarbeid, kjøring, unger osv.

Du sa at dere ikke hadde råd til ting. For øvrig forteller foreldrene ofte ikke hvordan de hadde det da barna var små. Jeg hadde for eksempel depresjon da 19-åringen var liten, men det får hun aldri vite.

Anonymkode: bbe62...4a4

Offshore så jobber man 12-timers vakter. Så, nei, han hadde ikke mye fritid når han var på jobb.

Du kjenner ikke mine foreldre og kan ikke anta at min mor er som deg. Min mor er åpen og jeg vet hva hun har slitt med og hva som har gått greit. Kanskje ikke alt, selvsagt, men hadde hun syntes det var vanskelig slik han jobbet så hadde hun ikke hatt problemer med å si det. 

Anonymkode: ad768...9f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Trene hjemme alene fikser jeg ikke. Det er kjedelig, lite givende og har hele tiden forstyrrelser i form av TV, barn som maser og så videre. Jeg er trener på barnas fritidsaktivitet, så det utgår. Før han begynte i jobben, trente jeg fast på en organisert aktivitet. Den måtte jeg selvfølgelig slutte med, enda jeg har drevet med denne idretten siden jeg var 9.

Anonymkode: bbe62...4a4

Som jeg tenkte. Bare negativ, ikke løsningsorientert.

Du får fortsette i de tankebaner og se hvor det fører deg. Lykke til.

Anonymkode: ad768...9f4

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst med en far som var tidvis ukependler, og tidvis kunne være bortreist på arbeid 1-2 måneder. Husker det som at han alltid var hjemme, så han må ha tatt seg veldig godt av meg når han var hjemme. Det var aldri problemer mellom mine foreldre heller. Husker min mor pyntet seg ekstra når vi ventet ham hjem. Det er kanskje derfor det heller ikke ble noe problem for meg, når min mann også ble ukependler en tid, avløst av perioder hvor han jobbet opptil 8 uker uten å være hjemme. Jeg er veldig selvstendig som person, og liker også å være alene, det har vel også noe med at det ikke var noe problem for meg. Man må fokusere på det positive, og ikke kun ergre seg over det negative. Si til seg selv at slik er livet akkurat nå, og det går fint. Ta tak i ting selv, finn på ting å gjøre og ikke vent på at mannen skal komme hjem og ikke fokuser på at dette skulle dere egentlig gjort sammen, enten det er dagliglivets krav eller morsomme ting. Nå gikk det slik at min mann dessverre døde mens barna var små. Da så jeg fordelen med å ha vært så mye alene med barna og dagliglivet. Det kom ingen overraskelser og ting jeg ikke var vant med å finne ut av og ordne opp i selv. Det var faktisk en styrke midt i sorgen

Anonymkode: 89768...7f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Det er utvilsomt en del her som har vært ufine også, altså, og "kvinner er kvinner verst" er absolutt sant noen ganger (og mindre treffende andre ganger). 

Den første TS anklaget for å "ikke føle så sterkt for mannen sin" var likevel en som stilte et helt legitimt spørsmål (om hvorfor hun tok eneansvar for en hel del også når han var hjemme) på en helt hyggelig måte, og så la til at hun for egen del ikke klarte å kjenne igjen følelsen TS satt med. Hvorfor det møtes med at man da neppe kjenner så mye for mannen sin er for meg vanskelig å forstå. I hvert fall er det helt uforståelig at TS mener det er å "kalle henne syk". Selvfølgelig blir det dårlig stemning ut over i tråden når piggene er så til de grader ute fra første stund, og nå er jeg helt enig i at denne tråden neppe er til nytte for noen. Så for egen del har jeg nok ikke særlig å legge til.

Anonymkode: 675d0...ca1

Hun stilte et legitimt spørsmål, fremhevet sin egen situasjon, og sa hun ikke kunne sette seg inn i det. Prikk prikk prikk. Vanskelig å lese det positivt. Det er nøytralt nok, men bikker over i insinuasjoner om å ikke takle alenetid etc. Det samme med innlegget: jeg har opplevd dette, jeg klarte det, våre alenemødre og mødre i krig og, bla bla. Det blir ganske fort tydelig fra flere hold at disse følelsene hun har, ikke blir ansett som gyldige.

Før ts har skrevet sitt første svar til noen i tråden, har allerede folk rukket å kverulere og kritisere følelsene hennes. Det er ikke noe rart at hun har piggene ute. Det var ikke ts som begynte.

Anonymkode: 5f58d...a54

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Som jeg tenkte. Bare negativ, ikke løsningsorientert.

Du får fortsette i de tankebaner og se hvor det fører deg. Lykke til.

Anonymkode: ad768...9f4

Synes du det er sosialt, spennende og givende å ligge på gulvet i stua alene og gjøre øvelser fra video? Jeg trener lagidrett nettopp for å oppleve samspill, mestring og det sosiale. Ellers ser jeg ikke poenget med å trene, sånn egentlig.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg er oppvokst med en far som var tidvis ukependler, og tidvis kunne være bortreist på arbeid 1-2 måneder. Husker det som at han alltid var hjemme, så han må ha tatt seg veldig godt av meg når han var hjemme. Det var aldri problemer mellom mine foreldre heller. Husker min mor pyntet seg ekstra når vi ventet ham hjem. Det er kanskje derfor det heller ikke ble noe problem for meg, når min mann også ble ukependler en tid, avløst av perioder hvor han jobbet opptil 8 uker uten å være hjemme. Jeg er veldig selvstendig som person, og liker også å være alene, det har vel også noe med at det ikke var noe problem for meg. Man må fokusere på det positive, og ikke kun ergre seg over det negative. Si til seg selv at slik er livet akkurat nå, og det går fint. Ta tak i ting selv, finn på ting å gjøre og ikke vent på at mannen skal komme hjem og ikke fokuser på at dette skulle dere egentlig gjort sammen, enten det er dagliglivets krav eller morsomme ting. Nå gikk det slik at min mann dessverre døde mens barna var små. Da så jeg fordelen med å ha vært så mye alene med barna og dagliglivet. Det kom ingen overraskelser og ting jeg ikke var vant med å finne ut av og ordne opp i selv. Det var faktisk en styrke midt i sorgen

Anonymkode: 89768...7f5

Men det er jo nettopp det jeg gjør - jeg finner på ting å gjøre. Jeg driver med hobbyer, jeg konsentrerer meg om jobben, jeg trener barnas idrettslag. Jeg sitter ikke på rompa og venter, jeg har masse å gjøre. Mitt problem er nettopp det, at jeg fortsetter å fokusere på jobben, trenervervet, hobbyer osv også når han kommer hjem, slik at det ikke blir følelsesmessig plass for ham i livet mitt. Jeg har som sagt vært 100 prosent alene med barn før, helt uten hjelp. Men jeg ser ikke poenget med å være alene mesteparten av tiden når jeg har SAMboer. SAMboer - man bor SAMMEN, ikke bare stikker innom 1/3 av året.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hun stilte et legitimt spørsmål, fremhevet sin egen situasjon, og sa hun ikke kunne sette seg inn i det. Prikk prikk prikk. Vanskelig å lese det positivt. Det er nøytralt nok, men bikker over i insinuasjoner om å ikke takle alenetid etc. Det samme med innlegget: jeg har opplevd dette, jeg klarte det, våre alenemødre og mødre i krig og, bla bla. Det blir ganske fort tydelig fra flere hold at disse følelsene hun har, ikke blir ansett som gyldige.

Før ts har skrevet sitt første svar til noen i tråden, har allerede folk rukket å kverulere og kritisere følelsene hennes. Det er ikke noe rart at hun har piggene ute. Det var ikke ts som begynte.

Anonymkode: 5f58d...a54

Ja, det blir det samme som at jeg som opplevde at en venn tok livet sitt foran mine øyne, skrev til folk som slet med depresjon at de bare måtte skjerpe seg og slutte å grine, for JEG klarte jo å gå på jobb dagen etter dette skjedde. "Jeg er så sterk og flink, mens dine følelser er feil". Huff.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

Personlig hadde jeg ikke vært interessert i å være i et forhold med en som jobbet en slik turnus. Jeg kan relatere til det du sier ts om å skru av følelsene, samboeren min og jeg sender "savner deg" og "tenker på deg" på melding hver dag (og ingen av oss jobber turnus så vi ses hver kveld). Vi har vært sammen i flere år, og er godt etablerte med det som er.

Skulle han ha vært borte i nesten to uker, altså mere borte enn hjemme, hva er poenget da? Jeg vil jo ha et forhold med en jeg deler livets små og store opp- og nedturer, er jeg sammen med en mann som ikke er der kan jeg like gjerne være singel. Jeg har ikke noe problem med å forstå at for mange går det helt fint, og de lever slik år etter år, men jeg tuller ikke: Hadde samboer kommet og sagt at "jeg har fått meg ny jobb, kommer til å være borte 12 dager i slengen" så hadde jeg nok sagt "vel, det var hyggelig så lenge det varte, nå tenker jeg vi setter strek". Jeg er ikke interessert i en slik livsstil, da er jeg heller alene.

Anonymkode: a8816...e4d