Den nye turnusen til samboer dreper følelsene mine for ham, uansett hvor mye jeg prøver å opprettholde dem

[AnonymBruker]

For 3 måneder siden begynte samboer å jobbe 12/9-turnus. Før det jobbet han enten 8-17, eller halve uka borte, og halve hjemme. Jeg var innstilt på å tilpasse seg den nye turnusen hans i starten, og gjorde alt for å pleie følelsene mens han var borte. Men det tærer mer og mer på meg. Det er vondt å savne ham i nesten to uker om gangen, så følelsene mine har begynt å tilpasse seg hans fravær. Det ble egne rutiner i hans jobbperioder, noe jeg måtte lage siden alt er mye mer slitsomt og tungvint når man er alene om alt fra morgen til kveld. Vi snakket sammen på telefonen hver dag. Etter hvert merket jeg at følelsene som jeg "skrudde av" i hans jobbperioder, ikke kom ordentlig tilbake da han kom hjem. Fra å være kaniner før han fikk den nye turnusen, går vi nå mot å ha sex svært sjeldent i løpet av den tiden han er hjemme. Kroppen vil ikke. Den har tilpasset seg opplegget ved at han er borte, og jeg er alene. Sikkert en beskyttelsesmekanisme for at jeg skal slippe å ha det vondt og savne ham. 

What to do? Jeg fortalte ham hvordan jeg føler, og han mener at det bare er en tilpasningsperiode, så vil alt ordne seg. For hans del så er det ikke så tungt - han klarer å veksle mellom å bare være seg selv, og å være sammen med meg. Kanskje lettere for ham som slipper husarbeid, unger, logistikk og alt det andre i jobbukene sine, mens jeg er på 24/7 med en eller annen plikt her og der. Jeg foreslo at han byttet jobb, men han sier han trives godt der han er nå, og ønsker det ikke. Jeg tenker at hvis det fortsetter slik, så vil han beholde jobben, men miste meg, fordi følelsene mine forsvinner helt. Jeg har ikke fysisk eller psykisk kapasitet til å leve i en berg og dal-bane med savn, vondt/glede, godt hver jævla måned, i tillegg til belastningen av å være alene om alt i nesten to uker i strekk hver gang (og selvfølgelig ryker det noe og må ordnes ekstra rett etter at han drar på jobb, sånn at jeg får enda mer å gjøre og enda mer stress).

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

Forstår deg. Tipper samme hadde skjedd med meg.
Ville definitivt snakker med han om dette.
Er det kun midlertidig kan det gå,... hvis ikke burde han finne seg en annen jobb...
Ikke verdt å ende opp alene pga en jobb. 
Tror dere trenger familievernkontoret.

For - er denne jobben hans måte å rømme hjemmefra?
Er det hjemmelivet han ikke liker? Tidsklemma osv?
Jeg kan jo nesten forstå han. For egen del hadde det vært litt luksus å bare JOBBE og være 100% på jobb i to uker, og så hatt fri og god tid til barna og hverdagen  når jeg var hjemme. Faktisk. Jeg ser hvorfor han trives. Jeg, som mor og 100% i givende arbeid, synes ikke det er gøy med tidsklemma. Jeg liker ikke når jeg må avslutte midt i noe produktivt fordi jeg må hente barn eller være med barn. Der og da vil jeg kose meg med jobben min. Men så er ikke livet slik da. Så jeg er jo bevisst på å ta tak i ting om hverdagen føles kjip, for det er mest hverdager, de må være litt fine de også. Så det kan hende det er verdt å se på hva det er han ikke liker med det normale 8-17 livet, og se om dere i fellesskap kan gjøre ting bedre. Kan hjelpe mye å vise forståelse for at livet med jobb og barn ikke er spesielt morsomt nødvendigvis. Den skvisen mellom jobben (når man liker jobben sin!) og familien (som man også liker!) er faktisk ganske vanskelig for veldig mange...

 

Anonymkode: f7066...8ad

[AnonymBruker]

Har levd hele barnas oppvekst med en mann som var borte 2 uker om gangen. Det er en livstil. Når han reiste, hadde jeg alt ansvar. Fikk raskt egne rutiner på hvordan hverdagen fungerte. Når han var hjemme, tok han det meste med barna og huset. Lærte meg å nyte " alenetiden" . Kjekt for alle når han kom hjem. Når aleneforeldre klarte det hele tiden, burde det ikke være så vanskelig for meg å klare det 2 uker om gangen.

Anonymkode: 2b8eb...94f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Forstår deg. Tipper samme hadde skjedd med meg.
Ville definitivt snakker med han om dette.
Er det kun midlertidig kan det gå,... hvis ikke burde han finne seg en annen jobb...
Ikke verdt å ende opp alene pga en jobb. 
Tror dere trenger familievernkontoret.

For - er denne jobben hans måte å rømme hjemmefra?
Er det hjemmelivet han ikke liker? Tidsklemma osv?
Jeg kan jo nesten forstå han. For egen del hadde det vært litt luksus å bare JOBBE og være 100% på jobb i to uker, og så hatt fri og god tid til barna og hverdagen  når jeg var hjemme. Faktisk. Jeg ser hvorfor han trives. Jeg, som mor og 100% i givende arbeid, synes ikke det er gøy med tidsklemma. Jeg liker ikke når jeg må avslutte midt i noe produktivt fordi jeg må hente barn eller være med barn. Der og da vil jeg kose meg med jobben min. Men så er ikke livet slik da. Så jeg er jo bevisst på å ta tak i ting om hverdagen føles kjip, for det er mest hverdager, de må være litt fine de også. Så det kan hende det er verdt å se på hva det er han ikke liker med det normale 8-17 livet, og se om dere i fellesskap kan gjøre ting bedre. Kan hjelpe mye å vise forståelse for at livet med jobb og barn ikke er spesielt morsomt nødvendigvis. Den skvisen mellom jobben (når man liker jobben sin!) og familien (som man også liker!) er faktisk ganske vanskelig for veldig mange...

 

Anonymkode: f7066...8ad

Problemet hos oss er at jeg får en dobbelbelastning i perioden der han er på jobb, mens jeg samtidig har en del belastning når han er hjemme - jeg må jo fortsatt på jobb, kjøre barn på treninger osv.

Den største utfordringen er imidlertid ikke belastningen, men følelsene. Jeg kan ikke gå rundt, savne ham og ha vondt i to uker, for så å være lykkelig i overkant av en uke, før det er på'n igjen. For min egen del må jeg skru følelsene av - noe som selvsagt går ut over vår pardynamikk.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har levd hele barnas oppvekst med en mann som var borte 2 uker om gangen. Det er en livstil. Når han reiste, hadde jeg alt ansvar. Fikk raskt egne rutiner på hvordan hverdagen fungerte. Når han var hjemme, tok han det meste med barna og huset. Lærte meg å nyte " alenetiden" . Kjekt for alle når han kom hjem. Når aleneforeldre klarte det hele tiden, burde det ikke være så vanskelig for meg å klare det 2 uker om gangen.

Anonymkode: 2b8eb...94f

Igjen - det er ikke snakk om belastningen som det største problemet. Men følelsene. Aleneforeldre har ingen å elske, kose med eller ha sex med på jevnlig basis. For min del blir det for utfordrende å skru følelsene av og på, og å savne samboer mer enn halve tiden blir altfor vondt og tungt når jeg i tillegg skal ha 100 prosent ansvar for alt hjemme. 

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Problemet hos oss er at jeg får en dobbelbelastning i perioden der han er på jobb, mens jeg samtidig har en del belastning når han er hjemme - jeg må jo fortsatt på jobb, kjøre barn på treninger osv.

Den største utfordringen er imidlertid ikke belastningen, men følelsene. Jeg kan ikke gå rundt, savne ham og ha vondt i to uker, for så å være lykkelig i overkant av en uke, før det er på'n igjen. For min egen del må jeg skru følelsene av - noe som selvsagt går ut over vår pardynamikk.

Anonymkode: bbe62...4a4

Hvorfor må du kjøre barn på trening når han er hjemme? 

Jeg har levd hele voksenlivet med en mann som er mye borte, og er glad i egentid, så jeg klarer ikke å sette meg inn i å ha det vondt av at en voksen person er borte fra deg et par uker…

Anonymkode: ccd4e...aa0

[AnonymBruker]

12 dager, og du savner ham så fælt? 🤨 

Prøv 12 uker.... Det er min turnus. Snakker med samboeren på videochat en gang i uken.

Anonymkode: b3851...3d4

[AnonymBruker]

Dette handler om å kunne tilpasse seg virkeligheten og tenke det an det går an takle hverdagen selv om en er alene i perioder. 
Bruk tiden til å bli mere selvstendig og selvgående. 
Det vokser en på. 
Alle må ha en jobb og noe å leve av , og det innebærer at ikke alle har en 8-16 jobb.  
Slutt å synes synd på deg sjøl. 
Det er bare bortkastet energi. 
Vi overlever/overlevde vi som er aleneforeldre også. 

Anonymkode: 7f88b...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

12 dager, og du savner ham så fælt? 🤨 

Prøv 12 uker.... Det er min turnus. Snakker med samboeren på videochat en gang i uken.

Anonymkode: b3851...3d4

Man har lov å klage selv om andre kanskje har det verre. Uansett, hva er det slags jobb som har sånn turnus?

Anonymkode: ad6be...1f8

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg godt. Vi er bare to voksne, så det er ikke mye belastning for meg i periodene mannen jobber borte, men jeg kjenner også at jeg er kaldere etter sånne perioder.

Anonymkode: 01c2d...f06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvorfor må du kjøre barn på trening når han er hjemme? 

Jeg har levd hele voksenlivet med en mann som er mye borte, og er glad i egentid, så jeg klarer ikke å sette meg inn i å ha det vondt av at en voksen person er borte fra deg et par uker…

Anonymkode: ccd4e...aa0

Men da føler du ikke så sterkt for mannen din. Vi er alle forskjellige. For meg er det en overgang fra å ha sex/kose/kysse/sove sammen i 9 dager, for så å ikke ha sex/kose/kysse og sove alene i 12 dager, og så videre. Vi er forskjellige. Jeg klarer ikke dette uten å skru av følelsene for samboeren.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

12 dager, og du savner ham så fælt? 🤨 

Prøv 12 uker.... Det er min turnus. Snakker med samboeren på videochat en gang i uken.

Anonymkode: b3851...3d4

Men da har vi sterkere følelser enn dere. Alle er forskjellige. 

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette handler om å kunne tilpasse seg virkeligheten og tenke det an det går an takle hverdagen selv om en er alene i perioder. 
Bruk tiden til å bli mere selvstendig og selvgående. 
Det vokser en på. 
Alle må ha en jobb og noe å leve av , og det innebærer at ikke alle har en 8-16 jobb.  
Slutt å synes synd på deg sjøl. 
Det er bare bortkastet energi. 
Vi overlever/overlevde vi som er aleneforeldre også. 

Anonymkode: 7f88b...9e5

Jeg takler det, men jeg elsker snart ikke samboeren lenger. Og da forstår jeg ikke poenget med å være sammen. Han synes det er trist, og lider av at jeg er kaldere. Jeg kan ikke akkurat kontrollere følelsene mine og tvinge meg selv til å bli mer forelsket. Det vet du selv at ikke går. 

Jeg har vært fulltids aleneforelder, du. Og jeg overlevde fint. Men jeg var følelsesmessig stabil, elsket ingen, ønsket ikke sex, kos og kyssing. Nå er det slik at jeg, som har hatt masse lyst på samboer og høy sexlyst generelt, ikke har lyst på kos og sex når han kommer hjem. Kroppen stritter imot.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Man har lov å klage selv om andre kanskje har det verre. Uansett, hva er det slags jobb som har sånn turnus?

Anonymkode: ad6be...1f8

Byggebransjen. Det er ikke uten grunn at denne turnusen kalles "skilsmisseturnus".

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvorfor må du kjøre barn på trening når han er hjemme? 

Jeg har levd hele voksenlivet med en mann som er mye borte, og er glad i egentid, så jeg klarer ikke å sette meg inn i å ha det vondt av at en voksen person er borte fra deg et par uker…

Anonymkode: ccd4e...aa0

Jeg må kjøre barn på trening fordi jeg er trener. Så denne oppgaven faller på meg i alle uker i året. Samboeren min kan ingenting om denne idretten, og kan ikke være trener i stedet for meg.

Anonymkode: bbe62...4a4

[AnonymBruker]

i en periode på tre år hadde min partner 10 uker på og 10 uker fri der den ene friuka gikk med til å reise hjem/til jobb.. Altså det tok to dager på første friuke å komme hjem og han reiste to dager før den siste var over for å komme på jobb igjen, men det endret overhode ikke på hva jeg følte for ham.  

Anonymkode: 39e67...145

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg takler det, men jeg elsker snart ikke samboeren lenger. Og da forstår jeg ikke poenget med å være sammen. Han synes det er trist, og lider av at jeg er kaldere. Jeg kan ikke akkurat kontrollere følelsene mine og tvinge meg selv til å bli mer forelsket. Det vet du selv at ikke går. 

Jeg har vært fulltids aleneforelder, du. Og jeg overlevde fint. Men jeg var følelsesmessig stabil, elsket ingen, ønsket ikke sex, kos og kyssing. Nå er det slik at jeg, som har hatt masse lyst på samboer og høy sexlyst generelt, ikke har lyst på kos og sex når han kommer hjem. Kroppen stritter imot.

Anonymkode: bbe62...4a4

Men hva er problemet da ? Du har greid deg alene i perioder før . 
Er livet utilfredsstillende uten en mann i huset 24/7 ? 

Anonymkode: 7f88b...9e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Man har lov å klage selv om andre kanskje har det verre. Uansett, hva er det slags jobb som har sånn turnus?

Anonymkode: ad6be...1f8

Verre? Hvem snakker om å ha det verre? Jeg har da vitterlig valgt jobben selv, og hva jeg jobber med er i grunn irrelevant. 8-16 jobb og A4 livet med helgefri og fellesferie er mitt største mareritt og kommer aldri til å skje.

Samboer på sin side har en jobb med mye hjemmekontor, og han kan styre tiden sin selv. Så da ordner han det slik at vi får utnyttet tiden sammen best mulig når jeg er hjemme.

Å savne samboeren etter 12 dager høres for meg veldig klengete og "needy" ut, men jeg er en veldig selvstendig person som trives i eget selskap.

Anonymkode: b3851...3d4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg takler det, men jeg elsker snart ikke samboeren lenger. Og da forstår jeg ikke poenget med å være sammen. Han synes det er trist, og lider av at jeg er kaldere. Jeg kan ikke akkurat kontrollere følelsene mine og tvinge meg selv til å bli mer forelsket. Det vet du selv at ikke går. 

Jeg har vært fulltids aleneforelder, du. Og jeg overlevde fint. Men jeg var følelsesmessig stabil, elsket ingen, ønsket ikke sex, kos og kyssing. Nå er det slik at jeg, som har hatt masse lyst på samboer og høy sexlyst generelt, ikke har lyst på kos og sex når han kommer hjem. Kroppen stritter imot.

Anonymkode: bbe62...4a4

Men da er det kanskje dere (du) som ikke har så sterke følelser? Og ikke oss andre, som klarer å savne noen når de er borte og fortsatt elske dem når de kommer tilbake.

Anonymkode: 7f635...773

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men da har vi sterkere følelser enn dere. Alle er forskjellige. 

Anonymkode: bbe62...4a4

Dere har nettopp blitt sammen, eller?

Vi har vært sammen i 8-9 år (jeg har visst mistet tellingen, hehe), og følelsene våre for hverandre har aldri blitt hindret av hverken tid eller avstand. Det er uansett ikke forelskelse og romantiske følelser som holder forholdet sammen, det er helt andre ting.

Anonymkode: b3851...3d4