Hvordan fortelle barna at en forelder skal dø -

[Gjest *for personlig*]

Akkurat nå skriver jeg som uregistrert da dette jeg trenger sette ord på og få råd om blir så nært og personlig - bær over med meg..

Min beste venninnes mann har en meget aggresiv form for kreft på hjernen, han har kjempet i to år nå og prognosen endret seg i dag fra å være dårlig til å bli verre. Jeg har sett fra siden kampen hun har kjempet - hvordan den hun elsker forandres og forsvinner, hvordan far og ektemann blir en fremmed, en syk og ukjent person som dominerer hele rommet rundt familien. Hvordan hans familie tvinger seg inn med sine holdninger om at dette er en liten ting, han er ikke syk, han skal ikke dø - vi nekter å tenke i den retning osv.. Mens leger og spesialister prøver forberede dem på sorgen og tapet, gir råd og hjelp som best de kan - om kamspen det er å være i midten av det hele...

Jeg har sett hvordan barna forandres, hvordan de sørger uten å kunne vise det fordi far ikke vil, kan eller ser hvor ille han har det - hvordan han kjemper for å opprettholde sin helse, sin verdighet og sitt liv..

Jeg har kjent sorgen på kroppen, fortvilelsen over et system som svikter hvor du står som en marionett på siden uten å kunne gjøre noe - hva som helst - for å hjelpe..

Maktesløst vitne til ødeleggelsene i en frisk og sterk mann, en som var selve bildet på liv...

Mest bekymrer jeg meg nå for barna - de sårbare snå som i denne nådeløse kampen kommer utenfor uansett hvordan man prøver elelr ønsker å verne dem klarer man det ikke helt - og realiteten er for grusom til at man kan fortelle hva som egentlig skjer rundt dem.. De er ikke så gamle, samtidig som de er store nok til å forstå litt av det som skjer på egen hånd.. Når vet man hva man kan og ikke kan fortelle dem? Når skal man starte å innformere? Når er tiden rett siden man hele tidne har ventet på riktig øyeblikk? Når, og hvordan? Farmor og søsken nekter å innse at de kan miste ham - hvordan skal man da kunne holde barna oppdatert på en god måte når de hele tiden skyver denne sykdommen under teppet..?? Det plager med at dette skal toppe selve sykdommen og kampen for resten av livet som et godt liv.. Når skal man få forberede seg på avskjed når avskjedens time kommer overraskende på?

I dag fikk de vite at hans kreft har endret mønster - fra å være aggresiv men i sjakk til å bli ukontrolerbar.. Ingen vet hva som skjer nå. Ingen vet hvor lang tid det tar, om det kan bekjempes eller holdes i sjakk med mer og sterkere medisiner, om guds under skjer osv - uvissheten tar livet av min venninnes følelser. Hun slår av - låser og opererer på autopilot.. Jeg skjønner henne, føler med henne - men kan ikke hjelpe henne.

Barna - hvordan ta vare på barna? Man kan ikke verne dem - men heller ikke la den kjenne den hele grufulle sannhet om sykdommen.. ikke det at de ikke vet - for de lever jo med den, det har de gjort i to år. Men hvordan fortelle dem at nå er det ikke lengre noe håp om at pappa skal bli frisk når pappa og hans familie nekter? Er det riktig å fortrenge det? Skal man åpent snakke om døden? Mister man kamplysten da? slutter man å sloss og resignerer?

Jeg fortviler her jeg skriver - fordi jeg bekymrer meg for familien i ettertid også.. Ikke bare her og nå.

Sønnen opplevde ganske nylig at en jente i hans klasse mistet sin far av hjernekreft - han kom hjem og fortalte ganske rolig og uten nevneverdige følelser at hun ikke var på skolen i dag fordi hennes far døde i går av det samme som pappa har... At ikke mor mistet grepet da - det skjønner jeg ikke.. Her har skolen vært innformert om at to elever i samme klasse har fedre som har samme sykdom - og så har ingen av dem visst om den andre.... Burde ikke de to elevene hatt en mulighet til å dele? - sorgen, tankene, følelsen, redselen....

Dette handler ikke så mye om sorg som om barna - familien og miljøet rundt dem, derfor la jeg det inn her og her håper jeg det får ligge også uten at moderatorene kommer inn og flytter det - for dette handler om familien, barna, vennene - omsorgspersonene rundt familien osv..

Sorgen kommer senere - fordi far har valgt å ignorere den, ignorere sykdommen som best han kan i håp om at han seirer over den..

Senest i helgen satt vi og pratet om løst og fast, hvorpå han plutselig forteller om en bekjent som for tredje gang har fått tilbakefall av hjernekreften og som igjen skal til trondheim for å se om der er muligheter å sloss - han forteller nyansert og rolig om kanmpen hennes, om hvordan det påvirker ungene osv - for så å si at han er glad de i hans familie har en rekke av gamle mennseker, friske og raske som ham..........

I to år har jeg bedt gud i min kveldsbønn og ellers om å skåne dem, hjelpe dem og være hos dem... I to år - uten å føle meg hørt - jeg skjønner ikke hvorfor enkelte skal prøves så mye mens andre leker seg igjennom livet. Hvorfor skal noen barn måtte vokse opp med slike grusomme opplevelser? Og hva kan vi gjøre for å skåne dem? Eller skal vi skåne dem??

*fortvilet*

[LilleBille]

Det er forferdelig vanskelig å gi råd. Det er jo bare en forferdelig siturasjon for en familie.

Det viktigste er at nettverket er der for dem - men ofte trenger man profesjonell hjelp. De fleste kommuner har vel en eller annen form for støtteaparat som dette i Bærum - det er kanskje et forsøk verd å høre med dem.

[Gjest *Snart medlem*]

Det er en fryktelig situasjon og stå oppe i, og jeg tror at denne fornektelsen av hvor alvorlig sykdommen er er en form for forsvarsmekanisme. Man vil jo klamre seg til håpet så lenge som mulig - ikke minst på grunn av barna. Vanskelig å gi noen eksakte råd omkring hvorvidt man skal forberede barna på det uunngåelige eller ikke, særlig når de voksne i situasjonen nekter å forberede seg.

Min far døde da jeg var 11 og min bror var 5, og på mange måter tror jeg vi stod i samme situasjon som det du beskriver. Min far var veldig syk, og både foreldrene hans og min mor tilbrakte timer på sykehuset med min far hver dag. Men jeg og min bror fikk ikke samme innsikt i hvor alvorlig det faktisk stod til, og årsaken til dette tror jeg var at de voksne ville beskytte oss og la oss leve i håpet så lenge det var mulig. Så den dagen jeg kom hjem fra skolen og min far faktisk var død var et stort sjokk for meg, for selv om han var alvorlig syk, fortalte alltid de voksne at dette skulle gå bra, og bare min far fikk den siste operasjonen, så skulle alt bli som før.

I dag er det vanskelig å si om jeg ville foretrekke å vite at min far kom til å dø på forhånd eller ikke. Uansett om man forbereder seg eller ikke, vil det være et forferdelig savn. Dersom en forbereder seg, varer jo sorgen på mange måter enda lenger, for selv om man er forberedt vil det være et sjokk, og bearbeidelsen tar gjerne uansett like lang tid.

[Gjest Gamle Alex]

De fleste helestasjoner har en barnepsykolog . Tror jeg ville spurt råd der

[Gjest *Snart medlem*]

De fleste helestasjoner har en barnepsykolog . Tror jeg ville spurt råd der

←

Det tror jeg er en god ide! Vi fikk aldri noen å samtale med hverken før eller etter min far døde, og i dag ser jeg på det som en svikt i systemet. Uansett tror jeg alle har godt av noen nøytrale å prate med, både om situasjonen og andre ting som bekymrer dem.

[Gjest Bodillen]

Det er hjerteskjærende å lese om sånt.

En bekjent mistet ektefellen sin i kreft i fjor. De hadde to barn sammen i barneskolealder.

De har taklet det på beundringsverdig vis, men der har også hele familien stått samlet. Jeg vet at han fikk hjelp av en sosionom tilknyttet sykehuset til å takle det meste rundt barna, som spørsmål, reaksjoner, i forhold til skole, venner og familie.

I din venninnes tilfelle er det kanskje flere som trenger hjelp til å håndtere dette? Jeg er helt sikker på at sykehuset enten har fagfolk tilknyttet eller kan henvise videre.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

La meg legge til at ungene "snakker" med "miljøterapeut" som skolen har tilbudt etter at mor tok initiativ til at dette måtte skolen jobbe med fordi det lett påvirker barnas skolesituasjon - nå er de i skolens første klassetrinn, og denne terapeuten prøver sikkert men har lite eller ingen erfaring å vise til - og en psykolog lytter vel også mer enn hjelper..... Så.....

[Gjest Bodillen]

Det tror jeg er en god ide! Vi fikk aldri noen å samtale med hverken før eller etter min far døde, og i dag ser jeg på det som en svikt i systemet. Uansett tror jeg alle har godt av noen nøytrale å prate med, både om situasjonen og andre ting som bekymrer dem.

←

Det kan godt være en god idè.

Jeg mistet også faren min i veldig ung alder. Dette var på 80-talet, og den gangen skulle jo det meste forbigås i stillhet... Han døde i vinterferien, og da jeg kom tilbake på skolen igjen var det ingen som nevnte dødsfallet med ett ord. Ikke engang læreren min. Helt vanvittig.

Jeg tror at det verste man kan gjøre overfor et barn som har en syk og/eller døende forelder er å fortie sannheten. Barn tåler sannheten mye bedre enn sjokket etterpå over det som er skjedd.

[Gjest Gjest]

Sannsynligvis har barna forstått mye allerede, jeg antar at de er ca. 6 år? De har fått med seg sykdommen, de har sannsynligvis fått med seg at mor/venner/familie er triste og lei seg.

Faren må få lov til å opprettholde håpet, det gir ham livsgnist og energi. Det er bedre enn at han blir apatisk.

Jeg ville ikke ha fokusert så mye på hvordan man skal fortelle barna det, så lenge de vet at han er alvorlig syk. Det kan gjøre det hele verre hvis barna da kommer på ideen å fortelle far at de vet at han skal dø.

Jeg ville heller ha fokusert på å hjelpe til med å la barna være barn og delta på barneaktiviter og også ha lov til å ha det fint. Kanskje kan du avlaste familien med å ta med barna på noe en gang i blant? Svar på alt de spør om på en så naturlig måte som mulig, snakk om pappa, se på bilder.

Dette blir et veldig rotete svar, det er fordi jeg gråter mens jeg skriver dette. Opplevde selv å miste ei venninne i kreft for et halvt år siden og hun hadde ei lita datter. Hun bor nå hos besteforeldrene sine. Jenta har tatt det veldig bra, om man kan si noe sånt. Hun snakker om mora, forteller at mamma ble hentet av sykebil når vi er ute og ser en sykebil, forteller at mamma er død, at hun ga mamma blomster for å si ha det (hun la ned blomster på graven), vi ser på bilder. Barn skifter fokus veldig fort; ei et øyeblikk kan hun leke, så minner noe henne om moren og hun forteller det og i det neste er hun opptatt av leken igjen.

[Gjest Gjesta]

Det er ihvertfall viktig å være ærlig. Detaljene er ikke nødvendigvis så viktige, men å holde barna informert tror jeg er veldig lurt. Barn skjønner mer enn man tror, og mange tør ikke å spørre. Da jeg var alvorlig syk sa ikke mine foreldre noe til lillesøstrene mine, noe den eldste har etterlyst veldig mye, og den yngste er veldig opptatt av døden osv. (Spør mye om et annet familiemedlem som døde for noen år siden i ung alder, samt om meg).

Jeg kjenner også til den familien Bodillen nevner, og har snakket med svigerinnen og niesen til enkemannen og avdøde. Niesen er veldig opptatt av om barna fortsatt har en mor, og det har de jo, hun er bare ikke tilstede slik mange andre mammaer er. Men at hun følger med og vet hva som skjer. Tror det kanskje kan være en ålreit vinkling

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Takk for mange svar så langt - jeg svirrer, i allefall gjør hodet mitt det her jeg sitter ved telefonen og datamaskinen og venter.. Venter på telefonen som forteller hva de har funnet ut, eller ikke funnet.. Skal hente eldstebarnet på skolen om litt da de nok ikke kommer hjem på en stund ennå - yngstemann er med dem. De skulle bare inn til rutinekontroll og så braket det løst i rasende fart..

Barna er med på sine vanlige aktiviteter, de har venner over - men bare en om gangen siden det lett blir litt støy osv.. Det er den eneste begrensningen de merker til daglig tror jeg, at de må være "mindre støyete" om man kan si det slik.. Pappa er oppegående til en hvis grad i allefall, han prater og prøver å fungere - så det er ikke slik at han ligger for døden akkurat i dag.. men...

For en tid siden spurte den eldste meg om hva jeg trodde om døden, hvordan det var osv.. Jeg ble litt satt ut men prøvde etter beste evne forklare hva jeg trodde - at det måtte være det stedet som hadde alt du syns var godt og ikke noe av det du syns var trist og vondt - at du fortsatt var en del av livet men at du ikke kunne "være der" fysisk annet enn i hjertet og i hukommelsen, tankene og følelsene til de du måtte forlate. At det var trist for de som mistet - men at man ikke mister helt og fullt.. Sikkert veldig vanskelig for et barn å skjønne, men h*n nikket og svarte at h*n trodde det ville bli tomt - bare tomt... Så h*n har reflektert litt over det - tydeligvis..

Og jeg tror også på ærlighet - men kan man være ærlig når man skal holde døden unna som tema? Hva svarer man om et barn spør om man skal dø? "vi skal alle dø en gang"?? Syns det blir for platt...

Til dere som har vært der og kommet igjennom det - hadde dere noen hjelp fra kreftforeningen? Vi har vært i kontakt med lokalaget som det heter - men det er lite de kan bidra med egentlig, kanskje andre kommuner har det anneledes?? Helsestasjonen nevnte noen - ja, kanskje - men da må man igjen innse at man faktisk er dødssyk, man kan ikke holde slik hjelp skjult for den syke heller...

Hvordan klare være en familie med mor, far og barn når familien slik man kjenner den sakte men sikkert ødelegges av sykdommen??

Sååå mange spørsmål og så få svar..

[Gjest Gjesta]

Det at den eldste spør om døden er jo et tegn på at han tenker på dette, uten at han nødvendigvis tør å blande farens sykdom inn i dette.

Vi skal jo alle dø en gang. Når søsteren min spør så spør hun mye om det praktiske, så jeg forteller at man får på hvite klær, eller at man kan få ha på yndlingsklærne sine. Og at man blir vasket og stelt med, og at man får dyne og pute (hun var litt bekymret for om kistebunnen var hard ) og at det ser ut som om man sover.

Når hun spurte om hva som skjedde etterpå, svarte jeg at det kommer an på hva man tror på. Jeg har vært "rett rundt hjørnet" og jeg opplevde ingen tunnel osv., så det er vel min tanke rundt det, men så fortalte jeg om at noen tror på himmelen, og andre tror på gjenfødelse. Hun ville selvsagt da tro på himmelen, det er jo det "tryggeste" for et barn å tro på.

Synes det du sa om døden var fint jeg

[Gjest Gjest]

Det er veldig mange fine barnebøker som omhandler sykdom og død. Det kan være godt for dem å få lest slike bøker - å få kjennskap til situasjonen fra "noen andres" historie. Er en bok som heter "Farvel Rune" som er utrolig fin - om ei jente som mister bestevennen sin, og jeg er sikker på at det er mange flere bøker også som omhandler kreft, det å miste foreldrene osv

Ellers tror jeg det er viktig å la barna få takle det de opplever på sin måte. De må få lov til å spørre. De må få lov til å spille fotball uten å ha dårlig samvittighet for far. Og de må få lov til å ha rollespill hvor de kanskje tar med sykdom og død - hvis det kommer naturlig.

[Gjest Gjest]

Det er jeg som var den gråtende gjesten...

Her er en side som kan hjelpe deg videre. De har mye erfaring med dette temaet, og kan gi deg noen tips. Hvis dere ikke bor i Oslo, er de behjelpelige med å si hvor du kan henvende deg. Det er ikke nødvendig å melde seg på disse gruppene for å få hjelp.

http://www.ulleval.no/modules/module_123/n...oryId=620&mids=

[Gjest Gjest]

Det står riktignok etter dødsfall, men de har mye erfaring med tiden før også.

[Gjest Gjesta]

Det er veldig mange fine barnebøker som omhandler sykdom og død. Det kan være godt for dem å få lest slike bøker - å få kjennskap til situasjonen fra "noen andres" historie. Er en bok som heter "Farvel Rune" som er utrolig fin - om ei jente som mister bestevennen sin, og jeg er sikker på at det er mange flere bøker også som omhandler kreft, det å miste foreldrene osv

Ellers tror jeg det er viktig å la barna få takle det de opplever på sin måte. De må få lov til å spørre. De må få lov til å spille fotball uten å ha dårlig samvittighet for far. Og de må få lov til å ha rollespill hvor de kanskje tar med sykdom og død - hvis det kommer naturlig.

←

Den leste jeg mange ganger som barn. Tror det til dags dato er den tristeste boken jeg har lest, den husker jeg så godt den dag i dag

[~Belle~]

Dette er trist lesning. Sender mange tanker til de som opplever dette.

Jeg jobber selv innenfor helsevesenet og i lignende situasjoner tilbyr vi alltid familiene snakk med psykolog og prest. til mange avdelinger er der knyttet spesielle barnepsykologer til, og disse kan veldig mye om dette emnet. Foreldre kan da også få råd og veiledning om hvordan gå fram og hva man skal si for å gjøre det forståelig. Barn har en egen evne til å håndtere sorg og lidelse på som vi voksne ikke forstår. En sykehusprest er også en god støttespiller, og ikke bare etter at døden har inntruffet. Man behøver heller ikke ha en personlig kristen tro for å bruke en sykehusprest. Noen ganger vil det også kanskje hjelpe de voksne å få satt ord på noen ting for bedre å kunne hjelpe barna. Jeg tror jeg vil anbefale en barnepsykolog.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

I går var jeg over på besøk, mens vi satt og pratet kom hans familie (mor og søster) innom. Når mor i huset fortalte hvordan det hadde gått i dag - på spørsmål fra svigermor - ble det en heller ubehagelig situasjone for meg som "utenforstående". Svigermor brøt henne av og forkynte at så feil kunne altså leger ta - så de ikke at han var frisk og rask? Han var ikke syk, og de skulle ikke få påvise noe som ikke var der. Hun kjente sin sønn best, og han hadde ikke lengre kreft. Hadde han fått fred for maset ville han vært tilbake i jobb og hatt det bra - men hun bebreidet konen for at hun dro han til lege i tide og utide slik at han aldri fikk fred til å heles...

Jeg må si jeg fikk skikkelig vond smak i munnen. Satt som forsteinet og så på det som utspant seg foran meg. Far i huset tok ikke til motmæle, søster stirret utfordrende på oss og min veninne falt i gråt og forlot rommet..

Takk og lov for at ungene var i seng tenkte jeg i etterkant...

Jeg skjønner at fornektelse er et forsvar som mange har påpekt - men er ikke dette litt vel på kanten? Burde ikke mor heller støtte sin sønn på andre måter? Hun har vært i møte hos legen på sykehuset sammen med dem på oppfordring vel og merke - og til og med legen bemerket at selv om hun var mor og kjente sin sønn best måtte hun ikke glemme at han også var far og ektemann, samt pasient og at de faktisk kjente han også, på en ammen måte enn henne - men nei. Hun nekter å spille på lag tror jeg fordi det er vondt for henne..

Jeg forlot rommet i stillhet i går kveld, har hatt så vondt og tenkt og tenkt i timesvis på om jeg skulle handlet - sagt noe.. Hvasomhelst..

Snakket med min venninne i dag tidlig og hun var fortsatt såret, sinna og skuffet over det som skjedde - men vandt til det som hun sa.. Det gjør det ikke bedre etter min mening. Men som hun sier - hun kan ikke ta den kampen med svigermor fordi mannen hennes trenger alle, spesielt nå.. Hun er et bedre menneske i denne uholdbare situasjonen enn jeg ville klart å være, og jeg undrer av og til hvor hun henter sin styrke..

Barna fikk vite i går før denne hendelsen at far hadde vært til ekstra kontroll og at legene trodde han var syk igjen... Det merkelige er at det liksom ikke gjikk inn på dem.... De tok det som om de alt visste det på en måte..

Vi snakket litt om det i dag mor og meg, hvor sterke de virker og hvor lite de egentlig snakker om at far er syk. Hun tror de klarer seg bra, hun får gode tilbakemeldinger fra skolen om at barna forteller at far er syk og at de derfor bare kan ta med en venn hjem osv.. Men ut over det snakker de ikke om sykdommen - kanskje det er bra, kanskje ikke?? Jeg vet ikke..

Men jeg nevnte rådene om litteratur og nettsteder, samtale med psykolog og slikt - men har inntrykk av at det kanskje ikke var så lett å ta stilling til for henne heller.. Og jeg vil ikke trenge meg på eller presse henne, prøver å bare være der..

Men de av dere som har vært der og som orket fortelle - tusen takk!

Og til alle andre - det er godt bare å få sette ord på bekymringene og høre hva andre mener om saken...

...

[Usikker]

Av egen erfaring så ber jeg alle foreldre snakke med barna sine - la barna få uttrykke sine følelser og tanker. Ikke la barna "gruble-på-egenhånd". Lytt - vær ærlig.

Det gjelder ikke bare i sånne ekstreme situasjoner som denne tråden handler om, men generellt.

Min mor døde av kreft (jeg var voksen da) - og hun ville ikke snakke om kreften, og at hun kanskje skulle dø. Hennes måte å takle sykdommen på var å "skyve unna". Riktig eller galt? Vet ikke. Men for meg ble det feil - men kanskje reagerer jeg likedan hvis jeg en dag rammes?

Både godt og vondt å lese denne tråden faktisk - men jeg oppfordrer enda en gang alle voksne til å snakke med barna. Ikke møt de med taushet.

til trådstarter

[Gjest Maddy]

Jeg går gjennom det trådstarter skriver om nå. En av mine foreldre har kreft og det sprer seg fortløpende. Det blir behandlet med Cellegift og når dette er over så blir det stråling. Vi vet ikke hvor lenge det blir slik men for øyeblikket er formen god hos den kreftsyke.

Det jeg vil si er at åpenhet er virkelig viktig. Prat om sykdommen og ikke få den syke til å føle det slik at h*n må tie om det pga omgivelsene. Vi har vært innom Kreft Poliklinikken og fått pårørende samtale - hjalp veldig å forstå hva sykdommen går i.

Lykke til :klemme: