Når venninne forholdet blir kaldt

[AnonymBruker]

Jeg har ei god venninne, vi har vært venner i flere år og har hatt kontakt, så å si daglig. Men den siste tiden så har kontakten blitt sjeldnere og sjeldnere. Uten at jeg vet hvorfor.

Jeg har spurt og sagt at det er trist at vi har mindre kontakt, men hun forsikret meg at det ikke har noe med meg å gjøre. Kommer med unnskyldninger på det og det. Men samtidig ser jeg at hun er sosial og har kontakt med andre.

Hva skal jeg tenke? Jeg savner å ha kontakt som før og vet ikke hva jeg kan gjøre eller om jeg kan gjøre noe som helst med det. 

Har dere hatt venninne og plutselig ble forholdet forandret? Hva gjorde du?

 

Anonymkode: c4194...b27

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (51 minutter siden):

Jeg har ei god venninne, vi har vært venner i flere år og har hatt kontakt, så å si daglig. Men den siste tiden så har kontakten blitt sjeldnere og sjeldnere. Uten at jeg vet hvorfor.

Jeg har spurt og sagt at det er trist at vi har mindre kontakt, men hun forsikret meg at det ikke har noe med meg å gjøre. Kommer med unnskyldninger på det og det. Men samtidig ser jeg at hun er sosial og har kontakt med andre.

Hva skal jeg tenke? Jeg savner å ha kontakt som før og vet ikke hva jeg kan gjøre eller om jeg kan gjøre noe som helst med det. 

Har dere hatt venninne og plutselig ble forholdet forandret? Hva gjorde du?

 

Anonymkode: c4194...b27

Ja har opplevd å «miste» to veninner. Men den ene har alvorlig grad av ME, sånn at det handler ikke om at hun ikke er glad i meg. Hun andre var ikke så nærme som jeg trodde, og prioriterte andre venner. For meg var det bare å akseptere, selv om jeg savner de. Har kontakt med min beste veninne ca en gang i uka. Stort sett på meldinger. Og så treffes vi ca en gang i mnd. Hun har masse andre venner fordi hun har høyere sosiale behov enn jeg har.

Anonymkode: 32b9b...c5d

[AnonymBruker]

Jeg har hatt noen venner som fases ut og inn i livet. Legger merke til at fasing ut ofte skjer i sammenheng med at nye venner kommer inn og hvis forhold påbegynnes eller avsluttes.  Jeg er relativt stabil selv og har bestemt meg for at det ikke handler om meg. Soleklart er det litt sårt, samtidig som jeg kan jo se at jeg kanskje også har faset ut noen venninner? Ironisk nok er det fordi jeg selv ikke finner så mye glede av relasjonen lenger. Så kanskje det er svaret , noe som betyr at jeg må gå i meg selv, da kanskje dette er årsaken til hvorfor venninner faser ut meg 😆

Anonymkode: db7d9...6d1

[AnonymBruker]

Opplevd nøyaktig det samme her. Jeg godtok at hun ikke ønsket å være venn med meg lenger og var for feig til å si det, så sluttet jeg å ta kontakt. 

Det er vondt og man sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål, men det er ingenting å gjøre med det. Det blir lettere etterhvert. Det gjør deg ikke noe godt å være i en sånn relasjon når du vet at hun har kontakt og er sosial med andre. Det er mindre vondt å trekke seg helt unna da.

Anonymkode: f84a2...9ba

[AnonymBruker]

Jeg er som den venninnen din nå ts. Men det kommer av flere grunner. Jeg føler at den venninnen jeg nå ikke snakker så mye med, hun jeg delte alt med før, har blitt veldig selvopptatt. Jeg følte at jeg var hennes venninne, og hun ikke min. Det ble veldig enveiskjørt. Hun ville snakke i 1-2 timer om sine problemer, men klarte ikke spørre hvordan det gikk med meg eller si enkle ting som «god bedring» når man er syk og lignende. Da kom jeg til et punkt til slutt hvor jeg ikke følte meg som venninne, men psykolog. Så jeg begynte å snakke mer med andre som var interessert i å bry seg om meg tilbake, og mindre med henne. Jeg vet ikke om noe av dette kan være samme grunn, men jeg tenkte å svare deg fra min side av saken slik det ble mellom meg og denne «venninnen» som jeg ikke følte var der for meg eller brydde seg tilbake. 

Anonymkode: 65c7b...a53

[AnonymBruker]

Jeg kan også være denne venninnen. Har hatt en stor livskrise de siste årene, og har ikke plass til andres overflatiske, egoistiske problemer. Jeg tror jeg har blitt mere kynisk, men må liksom passe på meg selv oppi alt dette også. Jeg elsker å være sosial, men å være sosial med folk som alltid krever veldig mye, blir fort slitsomt. Spesielt i den perioden av livet jeg er i nå, jeg har ikke krefter til å forholde meg til mennesker som suger energien ut av meg når jeg allerede er helt kjørt. Jeg elsker ro, men finner ikke ro med venninnen min. Hun får meg rett og slett til å føle meg utrygg i livet. Vi er på hver vår side av skalaen og jeg føler meg konstant overkjørt. Egentlig handler det mest om kompabilitet. Jeg er helt sikker på at med de riktige folka føler vi oss begge fantastiske, for det er ikke noe galt med venninnen min i utgangspunktet, men det er full kræsj mellom oss to som mennesketyper og det vi trenger her i livet.

Anonymkode: 39894...91f

[AnonymBruker]

Jeg har endel sosiale utfordringer, noen av disse har nok bidratt til konflikt med venner. Jeg har og hatt et vanskelig liv og er i endring over tid. Dette bidrar til at vennskap går over, blir sovende eller blir nærmere.

Jeg føler det er trist når vennskap forsvinner. Jeg har ei nå hvor det har oppstått en stor avstand, jeg føler på mye sinne over ting hun har sagt til meg, kravene hun stiller til seg selv og andre og at jeg føler jeg med mine tilkortkommenheter ikke aner hva og hvordan jeg skal forholde meg og hva jeg reelt kan gjøre. Jeg skjønner ikke helt hva som har vederfart henne, fra mitt synspunkt ser det ut som en fullstendig flipp og jeg føler at respekten for henne er delvis borte hos meg.

Alt dette gjør at når hun er tydelig på at dette ikke lengre er et vennskap, så vil jeg aldri ta kontakt med henne igjen. Om hun tar kontakt med meg er kun full oppvask med oppmøte på nøytral grunn det jeg deltar på og det er ikke sikkert jeg tilgir henne for en del av det jeg har opplevd med henne. Jeg vet godt hvordan hun har styrt med andre folk, men da har jeg kun fått innsikt i hennes side. Nå er det trolig noen andre som får høre om hvordan jeg er urimelig.

Sånn egentlig gjør jeg ikke så mye med det når vennskap går over, men i mitt liv så har det alltid kommet nye mennesker og noen av disse blir værende i livet mit.

 Korteste vennskapet jeg hadde var på to uker. Hun fikk hetta over spørsmålene og tankene jeg delte. Lengste vennskapet jeg har er 40 år gammelt, der holder vi alltid rom for den andre - forøvrig inkluderer det ensidig støtte fra en til den andre som har kunne vart i år av gangen, men over tid bytter vi altså på hvem som gjør hva.

Anonymkode: d2d8f...87a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg har ei god venninne, vi har vært venner i flere år og har hatt kontakt, så å si daglig. Men den siste tiden så har kontakten blitt sjeldnere og sjeldnere. Uten at jeg vet hvorfor.

Jeg har spurt og sagt at det er trist at vi har mindre kontakt, men hun forsikret meg at det ikke har noe med meg å gjøre. Kommer med unnskyldninger på det og det. Men samtidig ser jeg at hun er sosial og har kontakt med andre.

Hva skal jeg tenke? Jeg savner å ha kontakt som før og vet ikke hva jeg kan gjøre eller om jeg kan gjøre noe som helst med det. 

Har dere hatt venninne og plutselig ble forholdet forandret? Hva gjorde du?

 

Anonymkode: c4194...b27

Jeg kan forklare fra andre siden. Jeg har ikke så mye energi for tiden. Liker meg mest inne når det er mørkt og kaldt ute. Tenker å ta mer kontakt med folk når våren kommer snart. Nå trivest jeg best alene og har kun energi til de aller nærmeste og jobb. Det betyr ikke at jeg tenker på og savner de andre vennene mine. Men i enklere perioder liker jeg å ha mindre folk rundt meg. Har ingenting med de å gjøre ♥️

Anonymkode: 8f37d...4da

[AnonymBruker]

Godt mulig jeg er beskrevet som den kjipe veninna av noen her☺️Jeg må mirakuløst bli frisk for å innfri de kravene som noen stiller i vennskap. Har heldigvis noen venner der respekten er gjensidig. For en mnd siden var jeg nyoperert, og fikk som øra flagra fordi jeg ikke klarte å gå i barnedåp😌

Anonymkode: 32b9b...c5d

[AnonymBruker]

Jeg er en sånn venninne som har kuttet ut noen. Handler om min energi etter at jeg ble mamma til tvillinger. Det var et stort sjokk og jeg klarte ikke å henge med i det sosiale lenger. Jeg føler også at det ble mer tydelig for meg hvem jeg ville ha i livet etter at jeg fikk barna. Jeg har kanskje litt høye krav til at jeg ønsker dype relasjoner. Orker ikke vennskap der man må chatte og snappe og holde kontakt gjennom hele uka. Har ikke lyst eller tid. Veldig slitsomt om man ikke kan la det gå noen uker uten kontakt. Mine nærmeste møter jeg ca 1 gamg i mnd. 

Anonymkode: 64e57...5e6

[AnonymBruker]

Ser enkelte skriver at hun må være utbrent, sliten, osv., men de må jo hoppe bukk over det som skrives om at dama er sammen med andre venner. Da er hun ikke sliten. Forklaringen er kanskje at hun oppfatter dem som mer spennende?

Jeg synes det er dårlig at hun ikke kan si hvorfor, såpass bør en venninne kunne gjøre, og ikke bare feigt fade ut venner.

Hvis TS vet med seg selv at hun ikke maser, og at hun er en lojal venninne (jeg kan få problemer med vedkommende hvis jeg føler at ting som blir sagt i fortrolighet blir delt videre med andre), og ikke ellers har gjort noe spesielt som skulle tilsi at hun blir kuttet ut, så virker det som at det ligger i at hun ikke er interessant nok.

Tror jeg ville ventet en periode på noen måneder, for å la det være helt opp til henne å ta kontakt. Hvis det ikke skjer, ville jeg ha sagt (ja, i en samtale, ikke over en melding) at jeg synes det er dumt at kontakten opphører, men at jeg oppfatter det slik at hun ikke ønsker mer kontakt, og derfor ikke vil ta initiativ igjen. Det høres kanskje litt "drama" ut, men synes hun trenger å høre at dette ikke var grei oppførsel mellom venninner.

Anonymkode: 7e66a...847

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.2.2025 den 21.34):

Jeg er som den venninnen din nå ts. Men det kommer av flere grunner. Jeg føler at den venninnen jeg nå ikke snakker så mye med, hun jeg delte alt med før, har blitt veldig selvopptatt. Jeg følte at jeg var hennes venninne, og hun ikke min. Det ble veldig enveiskjørt. Hun ville snakke i 1-2 timer om sine problemer, men klarte ikke spørre hvordan det gikk med meg eller si enkle ting som «god bedring» når man er syk og lignende. Da kom jeg til et punkt til slutt hvor jeg ikke følte meg som venninne, men psykolog. Så jeg begynte å snakke mer med andre som var interessert i å bry seg om meg tilbake, og mindre med henne. Jeg vet ikke om noe av dette kan være samme grunn, men jeg tenkte å svare deg fra min side av saken slik det ble mellom meg og denne «venninnen» som jeg ikke følte var der for meg eller brydde seg tilbake. 

Anonymkode: 65c7b...a53

Dette stemmer ikke for min del. Jeg har i de siste årene bare hørt hvor vondt hun har det, sliter med helsa og snakker vi sammen så er det bare «meg, meg, meg». Jeg spør alltid hvordan hun har det men sjeldent jeg får samme spm tilbake. Til meg klager hun men reiser på ferier med andre venninner og er sosial, besøk etc. Så jeg fatter ikke hva som er greia.

Ts 

Anonymkode: c4194...b27

[AnonymBruker]

Jeg kan være denne venninnen. For min del handler det om at jeg etter mange år innså at vennskapet for det meste gikk en vei. Plutselig stod det klart for meg hvordan hennes behov alltid skulle møtes, hvordan hennes kriser var de som skulle tas på alvor og hvordan hun dikterte hva jeg skulle gjøre og ikke gjøre. Da hadde dette pågått i nesten 10 år. Jeg antar at hun sitter igjen med et inntrykk av at jeg har sviktet henne som venn. At jeg er et dårlig menneske. Hun kan få leve med at jeg er den kjipe. Jeg orker ikke lenger å bli tråkket på eller føle meg dårlig i den relasjonen, men vil ikke såre henne heller. Hun har endret seg såpass mye at jeg innser at hun aldri vil forstå, og at hun nå har blitt den personen hun sa at hun var redd for å bli. 

Anonymkode: 77e31...209

[AnonymBruker]

Det er helt naturlig at noen vennskap ebber ut. Kan være sårt for den ene parten, men man kan liksom ikke tvinge frem interesse og følelser hos den parten som mister piffen heller. Er jo akkurat likt i kjæresteforhold; vil den ene avslutte, får ikke den andre gjort noe med det.

Anonymkode: 46653...1c1

[AprilLudgate]

Alltid vanskelig å vite.

Jeg har «dumpet» og blitt dumpet selv.

Siste var bestevenninne, dvs: jeg ble vel ikke dumpet - men hun fikk litt nok av at jeg/vi pushet på henne for å få hjelp for spiseforstyrrelser. Og så flyttet hun til annen by. Vi fant sammen igjen noen år etter og fikk snakket ut om det. 
Hun lærte vel at hun lot SF’ en påvirke alt da, og jeg lærte at det ikke er min jobb å bry meg for direkte. 
 

Så har jeg «dumpet» andre med begrunnelser noen her nevner. Ting utvikler seg helt enveiskjøring, de tar bare kontakt når de vil ha en psykolog osv.

Dumpe er relativt begrep da, men jeg må lære meg å ikke invitere inn og alltid gi når gjensidigheten etterhvert er 0. 
 

Så har kanskje noen blitt dumpet av meg uten å vite det pga sykdom - altså null «hvordan går det» ved alvorlig sykdom hos meg. Jeg er ikke sur, men DET vil jeg ikke ha lengre.

Så en story hos Maria Mena for noen år siden hvor hun beskrev «champagnevenner». Sånne som er der når livet smiler og du «er noe», men ikke ellers. Kan være gøy å være med, men dypere vennskap er det ikke. 
 

Så den tok jeg med meg faktisk - ikke ved å bli vonbråten, men heller tenke «hvem bør jeg investere min tid i». Og så dveler en ikke ved andre. 

Men - hva med å spørre direkte og at du nå bare ønsker en closure om hun trenger noe annet nå i livet.