Har du noen gang hatt mer enn platoniske følelser for kjæresten av din beste venn?

[AnonymBruker]

Har du hatt følelser for kjæresten til din beste venn? Hva skjedde? Hva gjorde du med det og ble du kvitt følelsene etterhvert? Og hvor lenge varte de følelsene i såfall? Og om de følelsene døde, hva føler du om den personen nå? Tror du din beste venn eller kjæresten deres merket det?

Personlig vet jeg om et par kjærester av to gode venninner som likte meg og faktisk var litt flørtete med meg. Han ene begynte å stryke meg på innsiden av låret og jeg skal love dere at det ble månelyst. Fortalte venninna mi om hva den grisen hadde gjort, hun dumpet han. Tror ikke jeg engang hadde klart å bli ordentlig tiltrukket av dem med unntak å kanskje tenke at de ser bra ut, men hver gang jeg av en eller annen grunn har tenkt på dem, har jeg også tenkt på mine venninner som betyr mye mer. Så for meg er jo svaret nei

Anonymkode: b6c1f...6ea

[AnonymBruker]

En vakker dag så ender du opp i sengen med kjæresten til din beste venn eller då vil din beste venn ende sengen med kjæresten din. 

Det er slik ungdomstiden er, og for enkelte strekker ungdomstiden seg helt til slutten av 20 årene. 

Om du ikke rammes direkte av det så vil statisk sett minst en i vennegjengen oppleve det. 

Ikke bare det, men du kommer til å skuffe en eller flere av dine venner og de kommer til å skuffe deg. 

Anonymkode: 98c7d...519

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

En vakker dag så ender du opp i sengen med kjæresten til din beste venn eller då vil din beste venn ende sengen med kjæresten din. 

Det er slik ungdomstiden er, og for enkelte strekker ungdomstiden seg helt til slutten av 20 årene. 

Om du ikke rammes direkte av det så vil statisk sett minst en i vennegjengen oppleve det. 

Ikke bare det, men du kommer til å skuffe en eller flere av dine venner og de kommer til å skuffe deg. 

Anonymkode: 98c7d...519

Uff, skjedde aldri meg da jeg var så ung. Og jeg hadde heller aldri endt opp i senga med en kjæreste av min beste venn. Det er et enkelt valg å ta og man følger det. Ellers er det jo voldtekt, og det er ikke det samme. Å havne i senga med noen er ikke «bare noe som skjedde», man må faktisk ta et valg for å gjennomføre det. Og min beste venn er jeg faktisk mer glad i enn personen de er sammen med. 
Kan hende det er en slik statistikk for unge folk, jeg vet ikke

Anonymkode: b6c1f...6ea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

En vakker dag så ender du opp i sengen med kjæresten til din beste venn eller då vil din beste venn ende sengen med kjæresten din. 

Det er slik ungdomstiden er, og for enkelte strekker ungdomstiden seg helt til slutten av 20 årene. 

Om du ikke rammes direkte av det så vil statisk sett minst en i vennegjengen oppleve det. 

Ikke bare det, men du kommer til å skuffe en eller flere av dine venner og de kommer til å skuffe deg. 

Anonymkode: 98c7d...519

Jeg tåler ikke å bli kritisert som en dårlig person, så jeg normaliserer og beskylder andre for mine egne handlinger. Det er viben jeg fikk av dette.

Anonymkode: daaf3...69c

[AnonymBruker]

Ikke gode venninner, men jeg forelsket meg totalt i en fyr som var samboer med en bekjent da jeg var yngre. Det endte med et sirkus uten like, og jeg skulle ønske at det gikk an å gå tilbake i tid og ta avgjørelser på nytt. Jeg var ung, usikker, og ikke vant med genuin oppmerksomhet fra menn (annet enn for utseendet/kropp), han var lei av forholdet og mangel på sex, og vi var dum i hodet begge to. Det skjedde ingenting fysisk så lenge de var sammen, men veldig mye meldinger. Jeg var superforelsket og innbilte meg at det var mannen i mitt liv, Usikker på om han tenkte det samme eller om han utnyttet meg for oppmerksomhetens del - i alle tilfeller fant hun ut av det, de gjorde det slutt, og vi ble sammen. Tok ikke lang tid før fyren viste seg å ikke være så fantastisk som jeg hadde innbilt meg, og etter kort tid sa magefølelsen min fra om at ting ikke var som de burde være. Jeg vet fortsatt ikke om han var utro mot meg, men jeg antar det. Det ble i alle fall slutt, han gikk fri med hodet løftet, mens jeg ble slengt full av dritt og baksnakket i fleng. Helt greit og fortjent sånn sett, jeg bidro til hele suppen, men har alltid syntes det var bittert at det ikke fikk noen konsekvenser for ham. 

Nå har det gått mange år og den opplevelsen lærte meg en skikkelig lekse. Kjenner ikke igjen hvordan jeg var på den tiden i det hele tatt, eller hvordan jeg kunne opprettholde den kontakten jeg hadde med en opptatt mann.  Det var første og siste gang. 

Anonymkode: 22a8d...451