Dere med barn som gikk ifra hverandre..

[AnonymBruker]

Dere som hadde barn, familie osv sammen med en dere nå er skilt/ikke sammen med lengre.. Når begynte det å skrante og hva gjorde at det gikk nedover? Hvor lenge var dere sammen totalt, og hvor gamle var barna? Hva skjedde? Var det plutselig eller bygget det seg opp over tid?

Anonymkode: ab073...05d

[AnonymBruker]

Han sviktet bare noe voldsomt da vi fikk barn. Meldte seg helt ut og lot meg ta alt ansvaret for barnet og begynte å drikke. Jeg fikk en kraftig fødselsdepresjon som han ikke kunne brydd seg mindre om. Jeg holdt ut i to år i håp om at det ble bedre, men da jeg oppdaget at han hadde drevet og besøkt eksdama bak ryggen min mens jeg prøvde å holde alt sammen selv om jeg følte at alt raste sammen, så var jeg ferdig. 

Anonymkode: f7f41...b5e

[AnonymBruker]

Hmm.. vi var sammen i 10 år. Det ble vanskelig når vi måtte gjennom flere pr med ivf. Det ble avstand mellom oss da. Brudd når barna var 5 og 2 år gamle

Anonymkode: 83ebc...cfe

[KaffekoppQueen]

16 år sammen.

To barn tidlig tenårene.

Han var «urolig», fikk ny kompis, kom i 40 års krisa. Endte med å være utro.

Vi prøvde i flere år, men nyttesløst. 

[AnonymBruker]

Var sammen i 14 år. Gift i 10. 

Forholdet begynte å skrante da vi fikk barn. Han var absolutt ikke moden og lot meg ta alt av ansvar for barn, hus og hjem, i tillegg til å jobbe fullt. Prøvde å si ifra utallige ganger hvor sliten jeg var og at jeg trengte hjelp. Han oppførte seg som han gjorde meg en tjeneste hver gang jeg ba han ta tak i ting fordi jeg rett og slett ikke maktet mer. Jeg ble dypt deprimert og ulykkelig. Likevel holdt jeg ut til ungen var 6 år…Burde dumpet ham mye tidligere. 

Anonymkode: 02af3...9b4

[AnonymBruker]

Sammen i 6 år. Hans største drøm var å bli pappa. Vel, det viste seg jun å være på papiret. Holdt på i besten 2 år med prat oss imellom samt på familievernkontoret samt litt til. Jeg valgte å gå da ord ikke ble til handling. Ungene var 6 mnd og 4 år. Riktig avgjørelse. 

Anonymkode: 3972b...c8a

[AnonymBruker]

Var sammen i 14 år. Fikk barn 8 år inn i forholdet. Gikk fra hverandre når barna var 6 og 4 år. Vi hadde vokst fra hverandre, trivdes ikke sammen, han tok avstand og jeg fikk alt ansvaret. Jeg sa takk for meg. Jeg var jo allerede alene om alt, så godt å bli kvitt irritasjonen osv.

Anonymkode: b4e7a...ec4

[AnonymBruker]

Var sammen i 17 år, gift i 7. Vi var nok en dårlig match hele veien, magefølelsen min ulmet flere ganger - men så ble vi så involvert at det ble vanskelig å bryte opp. Når vi bestemte oss for å stifte familie var det ingen vei tilbake for meg, og jeg gikk all inn i familien og var egentlig fornøyd med det. Så kom covid, som satte oss veldig tilbake sosialt. I tillegg opplevde vi alvorlig sykdom i nær familie, som ble vanskelig å håndtere i kombinasjon med et hektisk liv og lite sosialt nettverk.  Så kom midtlivskrisa voldsomt for mannen, og det var trening, guttetur, fotball og selvrealisering som var viktigst i verden. Det hele toppet seg med omfattende utroskap fra hans side…. Full pakke med andre ord. Jeg ville fremdeles ikke gi slipp på kjernefamilien, men hadde ikke noe valg da han ikke ville være i et forhold lenger. Han var ikke interessert i familielivet lenger, helt ferdig…. Stor sorg for meg og barna, men jeg må bare akseptere det. 

Anonymkode: dea93...c65

[AnonymBruker]

Etter fødsel. Han hadde dette ekstremt sterke ønske om å bli far, men da ungen kom så var han håpløs og uengasjert. Jeg følte meg som tobarnsmor og måtte ta meg av ALT!

Skilte meg da ungen var 8 og vi ble mye lykkeligere. Jeg er 90% alene og har fullt foreldreansvar.

Møtte så drømmemannen og skal kjøpe hus sammen nå 🤗 

Anonymkode: 8f2dc...978

[AnonymBruker]

Første forhold var vi sammen i 15 år, fikk barn etter 10 år og alt endret seg, han jobbet jobbet og jobbet, tok alt av ekstra vakter osv for å slippe være hjemme fordi han ikke likte as familien. Veldig lite drama og godt samarbeid hele veien selv med nye partnere etterhvert. 
Andre fohold viste det seg seks år inn at han slet med psykisk helse, han skjulte det godt helt til han opplevde nedgangstider på jobb og bl permitert, da eksploderte det omtrent over natten, han ble oppfarende, fraværende, sov på dagen, satt oppe og så på tv og drakk kaffi og cognac om natta, ble ekstremt kontrollerende og sjalu og jeg var alt gravid.. Så jeg holdt ut i fem år med terapi, behandling, prøvde det som kunne prøves for å hjelpe, holde det gående men det ble for vanskelig, så når han en dag sa "dere hadde hatt det bedre som familie uten meg" så sa jeg "ja det hadde vi nok" der jeg tidligere hadde sagt "ikke kom med slikt tullprat" for jeg visste etterhvert at det ikke var selvmord han snakket om, det var for å gi meg skyldfølelse for at han hadde det vanskelig - det ble starten på samtalene mot slutten rett og slett, han sliter fortsatt psykisk nå 20 år etter og er fortsatt alene, men vi klarte samarbeide bra om felles barn og de to har en god realsjon men det har vært svært krevende underveis og mange kameler spist med hud og hår fra min side for å komme hit. 

 

Anonymkode: 10ca0...684

[AnonymBruker]

Da vi fikk barn ble det tydelig hvor mye han var preget av egen dårlige barndom. Psykisk vold og aggresjon ble mer og mer vanlig. Gikk da det begynte å gå ut over barnet ❤️ Går enda i traumebehandling.

Anonymkode: e3842...b31

[AnonymBruker]

Alvorlig sjalusi på og av i alle år vi var sammen, men det som var spikeren i kista for min del var å være gift og ha barn med en som med tiden ble totalt fraværende i foreldrerollen og hverdagslige ting. Unnvikende personlighet, lite empati, jobbet mye og tok mange egoistiske valg. Til slutt var det nok for min del, men jeg holdt ut for lenge og nå jobber jeg med å finne tilbake til meg selv. 

Anonymkode: 2703a...9b0

[AnonymBruker]

Jeg ser at en historie går igjen; at han endret seg når han ble far. Og det forumet oversvømmes jo av tråder om håpløse menn, der jeg bare tenker, hvorfor valgte du han i utgangspunktet? 

For stemmer det virkelig at signalene ikke var der før? 

Når jeg ser på egen mann (og far og bror) er det ikke spor av egoisme. Han tar unna i huset før han setter seg på sofaen, han gjør hva som helst om jeg trenger noe, og er alltid på tilbudssiden. Det er aldri noe tull i kommunikasjon, fyll eller løgn. Og slik har han vært hele veien - hel ved. 

Jeg følger jo med i slike tråder for å være i forkant om det er signaler i eget liv. Men jeg har virkelig aldri sett et rødt flagg hos han. 

Anonymkode: 7bb70...451

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg ser at en historie går igjen; at han endret seg når han ble far. Og det forumet oversvømmes jo av tråder om håpløse menn, der jeg bare tenker, hvorfor valgte du han i utgangspunktet? 

For stemmer det virkelig at signalene ikke var der før? 

Når jeg ser på egen mann (og far og bror) er det ikke spor av egoisme. Han tar unna i huset før han setter seg på sofaen, han gjør hva som helst om jeg trenger noe, og er alltid på tilbudssiden. Det er aldri noe tull i kommunikasjon, fyll eller løgn. Og slik har han vært hele veien - hel ved. 

Jeg følger jo med i slike tråder for å være i forkant om det er signaler i eget liv. Men jeg har virkelig aldri sett et rødt flagg hos han. 

Anonymkode: 7bb70...451

Har ofte med alder når vi møttes. Jeg var i tidlig 20 årene da vi møttes. Jeg modnet og vokste, han gjorde ikke det. Jeg trodde han var klar for barn da det var han som pushet på det. Jeg kunne forblitt barnløs.

Han endret seg totalt da barnet kom. Han ble egoistisk, bitter og sjalu på min kjærlighet til barnet.

Ikke lett å forutse sånt.

Anonymkode: 8f2dc...978

[AnonymBruker]

Vi var sammen i 15 år, gift i 12 år. Møttes da vi var i slutten av tenårene. Det var veldig enkelt da vi bare var oss to. Vi tok høyere utdanning og levde et ukomplisert liv som studenter. Overgangen til full jobb gikk også bra. Vi var ambisiøse begge to og pushet og motiverte hverandre. Så begynte vi å tenke på barn. Jeg ble ikke gravid naturlig, så vi måtte ha hjelp (ivf). Da vi til slutt fikk sønnen vår, fikk jeg en fødselsdepresjon. Det var noen tøffe år. Men jeg begynte å elske morsrollen og ønsket etter hvert et barn til. Han var enig, men kanskje ikke med samme entusiasme som meg. Igjen ble det ivf, og to-tre år handlet kun om å få dette barnet. Så kom hun endelig. Jeg var overlykkelig. Han hadde i mellomtiden byttet jobb, og for han handlet alt om jobben. Jeg opplevde å stå helt alene med to barn. Han tok ikke ut omsorgspermisjon etter fødsel og heller ikke pappapermisjon. Da havarerte det raskt. Brudd da yngste var 2 år. 

Anonymkode: 4df77...4ef

[AnonymBruker]

Jeg har også sett mange håpløse menn i egen familie og omgangskrets. Ønaker ikke å utdype, da jeg er ferdig med å grave i dette. Det er ikke pent av de som gjør det å fordømme våre valg. Vi må ikke individualisere eller fordømme kvinner med slike problemer. Mannsrollen er i krise. Unge og eldre menn trenger hjelp til å tilpasse seg, og ta ansvar. Vi er alle i en tidsklemme, både menn og kvinner. Arbeidslivet og økonomien krever mye av oss. Noen henfaller til alkohol for å dempe smerte eller indre uro. Folk må utvikle seg åndelig, men skal vi klare det trenger vi kjærlighet, tålmodighet, høyere lønninger og seks timers arbeidsdag.

Anonymkode: a5b75...f3d

[Disni]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Jeg har også sett mange håpløse menn i egen familie og omgangskrets. Ønaker ikke å utdype, da jeg er ferdig med å grave i dette. Det er ikke pent av de som gjør det å fordømme våre valg. Vi må ikke individualisere eller fordømme kvinner med slike problemer. Mannsrollen er i krise. Unge og eldre menn trenger hjelp til å tilpasse seg, og ta ansvar. Vi er alle i en tidsklemme, både menn og kvinner. Arbeidslivet og økonomien krever mye av oss. Noen henfaller til alkohol for å dempe smerte eller indre uro. Folk må utvikle seg åndelig, men skal vi klare det trenger vi kjærlighet, tålmodighet, høyere lønninger og seks timers arbeidsdag.

Anonymkode: a5b75...f3d

Vi må ikke fordømme kvinner, Menn må ta ansvar…….

la meg gjette, du er feminist OG offer……

[Engel]

Det begynte å skrante ganske mye etter at vi hadde fått barn nr 2. Vi hadde da vært sammen i 10-11 år. Hadde kjøpt hus og pusset opp, og samtidig begynte min mor å bli dårlig (dement). Husker jeg begynte å føle meg veldig alene om alt, og jeg mistet sexlysten. etter ca et år tok han initiativ om samlivsterapi, fordi han fant ut at jeg begynte å få følelser for en jeg jobbet mye sammen med (ikke stolt av det, og ville aldri gjort noe med det, men jeg trengte rett og slett det at noen så MEG). Etter et halvt år med terapi så fikk vi det faktisk veldig mye bedre! Og vi hadde det bra i flere år, fikk faktisk et barn til også. Men når yngste var 4-5 år så var vi igjen tilbake der at jeg følte jeg satt med ansvar for alt alene, han prioriterte egentid og sine venner høyt, og tid sammen som familie lavt. Noe som var stikk motsatt av hvordan jeg så på det  være en familie. Jeg måtte kjempe for å få litt egentid til trening o.l. selv, og det blir man lei av... Så det var nok mye skurring i et års tid da, og jeg rakk å tenke at vi aldri hadde blitt sammen om jeg hadde møtt mannen da... Men det ble han som til slutt ba om brudd. Da hadde han forelsket seg i ei annen. Jeg ønsket å prøve å rydde opp i forholdet, men han nektet plent, var ikke interessert i å prate om noe som helst. Da hadde vi vært sammen i 18 år, gift i 11. Jeg var mot bruddet da, mest pga ungene. Men i ettertid er jeg veldig glad for bruddet. Jeg har fått det så mye bedre, og ungene tror jeg også har det bedre selv med 2 hjem, enn de ville hatt det med 2 foreldre som mistrivdes sammen.

 

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg ser at en historie går igjen; at han endret seg når han ble far. Og det forumet oversvømmes jo av tråder om håpløse menn, der jeg bare tenker, hvorfor valgte du han i utgangspunktet? 

For stemmer det virkelig at signalene ikke var der før? 

Anonymkode: 7bb70...451

Du kan faktisk ikke vite hvordan en mann er som far før dere faktisk står i situasjonen. Du kan ikke vite sikkert hvordan du selv blir som mor heller. Jeg kan love deg en ting, det er ikke mulig å vite hva søvnløshet, null egentid og et fullstendig omvelted liv faktisk gjør med deg. Min eks bidro med husarbeid, og var egentlig flink med barn. Men det viste seg at han mente at så lenge barna fikk klær og mat så kunne de leke og klare seg alene resten av tiden... Det fungerer ikke helt slik. Og innkjøp til ungene, følge opp ungene sosialt osv, bidro han null på. Han likte ingen familiaktiviteter som å spille spill e.l. heller, og lite tålmodighet med barn på tur. Jeg så ingen tegn i forkant på at han skulle bli sånn. Han lekte og tullet med nevøer og nieser, men det er noe annet når du har ansvar for barn 24/7. Han var og er en helt ok far forsåvidt, men overhodet ikke den type far jeg hadde forventet og ønsket. Og det vises nå som barna er ungdommer, de har et mye nærere forhold til  meg enn til faren.

[AnonymBruker]

Mann her.

Sammen i 15 år, gift i 7 år. To barn. 

Jeg burde nok aldri giftet meg med min ekskone, det var noe vi på et vis gled inn i. Vi hadde ikke veldig mye felles utover en tiltrekning og mye gøy sammen i tyveårene. Hun flyttet liksom gradvis inn hos meg, så ble hun gravid, alle vennepar begynte å gifte seg og spurte når det var vår tur....

Vi slet med å få to nummer to, og det endte også opp med å bli et krevende barn. Vi har veldig ulik bakgrunn, og dette ble mer åpenbart etter at barna kom. Jeg så vel alltid at hennes familie ikke var veldig ressurssterk, men jeg skjønte etterhvert at hun hadde hatt en dårlig oppvekst, og det gjorde henne til en curlingmamma. Vi var mye uenig i problemstillinger med barna, de kunne knapt irettesettes ifølge henne, før det ble et "angrep".

Ser mange sier at menn endrer seg etter de blir fedre og ikke takler rollen. Det er godt mulig, men jeg har selv alltid ønsket familie og likt å være far, og vi delte ansvaret med våre barn. Jeg tror overgangen til "A4-familien" også ble vanskelig for min kone, som hadde levd et liv som ganske omsvermet. Jeg var hovedforsørger og tjente veldig godt, men ingenting var helt godt nok.

Hun annonserte at hun ville skilles, og flyttet ut. Da var begge barna i barneskolealder. Hun har egentlig vært sint siden, så jeg er litt usikker på om hun egentlig ville skilles, eller om hun ventet på at jeg skulle kjempe for henne. Jeg gjorde ikke det, og er nå gift på ny. 

Anonymkode: 085a8...64e

[AnonymBruker]

Var sammen i 17 år og når jeg dro fra henne hadde vi to barn på hhv 15 og 11. Jeg taklet ikke hennes notoriske behov for oppmerksomhet fra andre menn (på tross av at jeg ga henne plenty oppmerksomhet) og når jeg tok kofferten og dro så taklek ikke hun å bli forlatt. Det endte i en så sølete skilsmisse at jeg ikke engang har lest om lignenede eller sett det på film - skikkelig War of the Roses  

Enden på visa var at eldste endte på hybel og yngste mer eller mindre har bodd hos meg siden bruddet - vel og merke etter jeg måtte gå til rettslige skritt siden mor tjente godt på å ha barna via NAV. Yngste bor fremdeles hos meg og min nye kone (nei jeg var ikke utro - traff henne to år etter skilsmissen) og min eneste anger er at jeg ikke dro fra min ex lenge lenge før...

Anonymkode: e464e...dd7