Hva feiler det folk? Kjeft og avvisning når jeg er syk, så skal de plutselig ha kontakt og være hyggelige når jeg er frisk.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Folk går ikke å konstant tenker på andres diagnoser og hvordan det påvirker!! Folk kan få være ubetenksomme uten å måtte vise 24/7 hensyn til deg.  Det handler ikke om manglende hensyn, men folk kan ikke alltid huske DINE problem.  

Du kan nok virke sensitiv for hva som oppfattes som kjeft. Andre at det sies fra og så ferdig med det.  

At noen bare faller ut i samtaler blir rart og det ER vanskelig å forholde seg til. 

Anonymkode: ebe8a...033

Hvorfor skal man hele tiden si fra om ting og være negativ? Kan man ikke la det passere noen ganger? 

Rart eller ikke, slik påvirkes jeg. Det vet folk. Likevel blir de sint, og jeg får tilsnakk. Døvhet er også vanskelig å forholde seg til, men folk kjefter ikke på noen fordi de ikke hører. 

Anonymkode: 89fbe...c67

[AnonymBruker]

Hvis det er snakk om så ulike personer som gymlærer, en forelder til et barn på laget ditt osv, så husker de nok neppe at du er syk. Det finnes ikke en gang en egen rubrikk for lærere å lagre slik info på om foreldre, og de for barna fungerer ikke alltid topp heller. 

Det med bilkjøring i idrett er det generelt mye mas med,  har inntryk av at "alle" foreldre sier at de er generøse selv men ikke får det samme i retur. Er vel derfor mange idrettslag skaffer felles buss.

Anonymkode: f004b...203

[AnonymBruker]

Min egen svigermor har uttalt at stoffskiftesykdom "kun er en unnskyldning". Det blir jo fort til at man tilbringer minst mulig tid med så enkle mennesker. Det beste er å jatte med og la de seile sin egen sjø, for så enkelt som det er å tilegne seg informasjon i dag, så står det rett og slett på viljen.

Anonymkode: 8fb58...15b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du er altså også kritisk, slik alle andre er. Det er alltid kritikk, det er alltid kritiske spørsmål, det er alltid hakking og misnøyd. Blir dere aldri lei? Kan dere aldri være positive og se hva som faktisk gjøres, og ikke det bittelille som ikke gjøres? Må dere hele tiden fokusere på det negative?

For eksempel, har jeg forklart utfordringene mine til ledelsen i den ene klubben. At jeg kan glemme å melde av barna i appen, slik at de står som "deltar", men ikke kommer likevel. De sa de forstår. Neste gang det skjedde (6 måneder senere), fikk jeg en telefon fra en av lederne med en svær lekse om at man må huske å melde av ungene hvis man ikke kommer. Jeg forklarte at jeg rett og slett ikke klarte å huske på det, og da spurte han hvordan det er HANS problem. Jeg er trener på det samme laget, og har flere ganger opplevd at unger som er påmeldt, ikke kommer. Jeg har ikke EN eneste gang ringt og kjeftet på foreldre på grunn av det, og vet heller ikke om andre som har gjort det.

Jeg fikk kjeft fordi jeg nektet å bære tungt på dugnad. Selv om jeg forklarte utfordringene, så fikk jeg inntrykk av at de tror jeg bare later som jeg er syk. Fellesnevneren er meg. Ikke alle mennesker blir likt. Noen blir mislikt, uansett hvor mye de bidrar og hvor mye de gjør. Jeg tar for eksempel med meg andres barn på treninger og kamper stadig vekk, uten å be om betaling for drivstoff eller si at det ikke passer. De to gangene på FEM ÅR (!) jeg ba om at mitt barn kunne bli med noen til kamp, fikk jeg et nei og et "velment råd" om å forsøke å skaffe meg et nettverk, slik at jeg ikke havner i den situasjonen flere ganger. Samtidig tok jeg en ekstra unge i bilen for to uker siden fordi moren til ungen ønsket å dra på gjenforeningsfest med klassen. 

Dere må slutte med døgnkontinuerlig kritikk og negativitet. Det er ikke bra for dere heller. Slutt med kameraderi, slutt å hakke på folk som er syke, slutt å se alt i verste mening. Og, ikke minst - slutt å komme tilbake når folk er frisk og forsøke å innynde dere til dem. Det er bare kvalmt. 

Når det gjelder "aggressiv og selvsentrert" - ja, man blir aggressiv når folk hakker og hakker, og ikke tar hensyn. Når man bidrar og bidrar til man nesten stuper, og det eneste man får, er "empatisk kritikk", som du skriver. Aldri en uforbeholdent positiv melding. Når du gjør noe bra, så blir det ikke kommentert. Glemmer du noe eller gjør en liten feil, så er helvetet løst. Slutt med det. Selvsentrert må man jo være når alle andre driter i meg og helsa mi. Da må jeg passe på meg selv.

TS

Anonymkode: 89fbe...c67

I tråden kritiserer vi deg ikke, vi kommer med spørsmål til din historie og du velger å ta alt som hard kritikk. Beklager, men jeg kan ikke lese innlegg som dine og kun ta din synsvinkel som det eneste rette. 

Hvorfor forvente skryt for at man gjør noe om det forventes.  

Det du kaller innynding kan like gjerne være at de ser at nå har du kapasitet til å være likeverdig og ikke at man må bruke masse energi på å tilpasse seg deg. 

Tro meg, det ER utmattende og irriterende å være rundt mennesker som forventer hensyn hele tiden.  Jeg har en både en sånn kollega og det er en mor på datterens lag.  Sier ikke at ts er som de jeg kjenner, men min tålmodighet har grenser.  Hvorfor har grensen blitt nådd og jeg gjør mitt for å unngå personenene, er for at de to er så selvsentrerte og sure og ikke måte på krav uten EN tanke på hvordan det påvirker folk rundt. Derfor stiller jeg spørsmål OM ts kan være litt i overkant sensitiv, tåle lite kritikk, bli veldig offer lg bli veldig selvsentrert.  Å være kritisk er ikke å være slem.  Innrømmer at min bias sier å være kritisk. Jeg har også kronisk syke i min nærhet som til tross for utfordringer er mer pyttsan, her ble det feil. Oj, jeg falt ut med litt latter, beklager.   De forstår at andre ikke kan ha deres diagnose i hodet. Deres gode humør blir lettere møtt med godt humør. 

 

Anonymkode: ebe8a...033