Å føles seg som taperen i familien. Når det også går utover sosialiseringen

[AnonymBruker]

Jeg er en som sliter mye og og ikke får til noe av det jeg ønsker i livet(pga sykdom). Mine foreldre, mine søsken, fikk det til. Det å se livene deres får meg til  å tenke på alt jeg ikke fikk til.  Og jeg føler skam over livet mitt. Det handler ikke bare om at jeg ønsket å få samme liv som dem. Det handler også om at jeg skulle ønske jeg klarte å like å se på livene deres. 

Nå besøker jeg familien min, jeg har ikke isolert meg.  I tillegg oppfører jeg meg passende når jeg er med dem. Det er ikke sånn at jeg sutrer eller lignende når jeg er med dem.  Men på innisden føler jeg mye skam når jeg er med dem. Jeg skulle ønske at jeg elsket å være med dem. For jeg har en fantastisk familie. Jeg har alltid følt mye kjærlighet fra dem. Det er jeg som er problemet som ikke klarer å sette pris på det. 

Jeg går til psykolog. Jeg ønsker både å like mitt eget liv og å like å være med familien min. 

Anonymkode: c207f...01b

[AnonymBruker]

Det tror jeg er veldig naturlig og har det delvis likt. Sammenligning er jo sårt og noe vi gjør i mange situasjoner.

Er godt å møte dem, men når søsteren min sitter å prater om alt hun finner på med venner eller jeg satt på nyttårsaften med foreldrene mine mens søsknene var med sine familier, følte jeg at nå var jeg ganske limt fast i en rolle jeg ikke hører hjemme i lenger og kjenner det knyter seg i magen. Vil ha et eget liv. Er snillt av dem å la meg feire med dem! Det var koslig også.

Kanskje følelsen bedrer seg når du får gjort mer for ditt eget liv? Å kanskje det er ting det er raskere å gjøre enn du tror? Som jeg skal på kino alene på fredag, liten ting men innhold i livet og en utfordring. Har du noen sånne små og store planer? Om du jobber med det, kanskje du kan slippe litt av skammen? 

Eller trives du i livet ditt og skammen er at du er redd de ikke aksepterer deg? Eller er skammen misunnelse og selvkritikk? Eller alt? Eller noe annet?

Anonymkode: cfb15...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Det tror jeg er veldig naturlig og har det delvis likt. Sammenligning er jo sårt og noe vi gjør i mange situasjoner.

Er godt å møte dem, men når søsteren min sitter å prater om alt hun finner på med venner eller jeg satt på nyttårsaften med foreldrene mine mens søsknene var med sine familier, følte jeg at nå var jeg ganske limt fast i en rolle jeg ikke hører hjemme i lenger og kjenner det knyter seg i magen. Vil ha et eget liv. Er snillt av dem å la meg feire med dem! Det var koslig også.

Kanskje følelsen bedrer seg når du får gjort mer for ditt eget liv? Å kanskje det er ting det er raskere å gjøre enn du tror? Som jeg skal på kino alene på fredag, liten ting men innhold i livet og en utfordring. Har du noen sånne små og store planer? Om du jobber med det, kanskje du kan slippe litt av skammen? 

Eller trives du i livet ditt og skammen er at du er redd de ikke aksepterer deg? Eller er skammen misunnelse og selvkritikk? Eller alt? Eller noe annet?

Anonymkode: cfb15...de9

Takk for svar og leit at du også har det sånn. 

Jeg trives ikke med livet mitt. Problemet er ikke at familien ikke aksepterer meg. Problemet er at jeg skammer meg over å ikke ha fått til livet. Det er også en slags misunnelse. Som i at jeg unner dem livene sine, jeg skulle bare ønske at jeg hadde samme livet. 

Jeg prøver å få gjort mer med livet mitt. Jeg har store og små planer. Men foreløpig har jeg ikke fått det til. Dette er også planer psykologen min mener er realistiske. På den ene siden gir det meg håp og det øker jo livskvaliteten. På den andre siden så er det mye frustrasjon over at jeg enda ikke har fått til det som er realistisk.  Men jeg tror absolutt at ting ville blitt bedre om jeg nådde disse målene. 

Dager som nyttårsaften, jula, osv. Føler jeg absolutt at de negative tankene er mest merkbare. Skjønner godt at det knyter seg i magen.  Jeg også ønsker et virkelig liv. 

TS

Anonymkode: c207f...01b

[AnonymBruker]

Så trist at du har det sånn ts. Jeg skulle ønske at du ikke skammet meg, men heller brukte energien din på å nå målene dine. Ønsker deg alt godt og stå på - smil til deg selv i speilet og ta et lite steg av gangen❤️

Anonymkode: de851...512

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Takk for svar og leit at du også har det sånn. 

Jeg trives ikke med livet mitt. Problemet er ikke at familien ikke aksepterer meg. Problemet er at jeg skammer meg over å ikke ha fått til livet. Det er også en slags misunnelse. Som i at jeg unner dem livene sine, jeg skulle bare ønske at jeg hadde samme livet. 

Jeg prøver å få gjort mer med livet mitt. Jeg har store og små planer. Men foreløpig har jeg ikke fått det til. Dette er også planer psykologen min mener er realistiske. På den ene siden gir det meg håp og det øker jo livskvaliteten. På den andre siden så er det mye frustrasjon over at jeg enda ikke har fått til det som er realistisk.  Men jeg tror absolutt at ting ville blitt bedre om jeg nådde disse målene. 

Dager som nyttårsaften, jula, osv. Føler jeg absolutt at de negative tankene er mest merkbare. Skjønner godt at det knyter seg i magen.  Jeg også ønsker et virkelig liv. 

TS

Anonymkode: c207f...01b

Det er vanskelig når den som må gjøre de tingene er oss, og det å stole på seg når man er vandt til å ikke gjøre, kan jo føles uvant og umulig på et vis.

Kunne ønske det kunne dukke opp en obi- wan kanobie eller noe å være følgesvenn i møte med livet 😅 

Heier på målene dine. Du skal klare det 🌠

Og kjempe bra familien din er så fin 😊 Ikke ha dårlig samvittighet for misunnelsen, det kan være de også hadde følt det om de følte de lå langt bak sin egne plan. Samtidig kan det hende de føler misunnelse over noe. Søsteren min misunner at jeg liker kreative ting. Du vet aldri. Ikke at jeg sitter å håper de er misunnelige 😅 Men for å sette seg inn i at det er normalt. Og om noen av søsknene dine var i din posisjon har du sikkert unnet dem mer om du visste de ønsket mer, å på den måten vet du jo at det er helt greit at du føler du trenger mer. Vonde følelser er en del av det, ellers har vi jo ikke visst at vi må søke noe annet, noe mer, lære, føle, oppleve, mestre. 

Men håper jo det er ting i livet ditt du trives med også?

Og jeg syns også du virker veldig trivelig utifra det lille jeg leser 😄

Anonymkode: cfb15...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er vanskelig når den som må gjøre de tingene er oss, og det å stole på seg når man er vandt til å ikke gjøre, kan jo føles uvant og umulig på et vis.

Kunne ønske det kunne dukke opp en obi- wan kanobie eller noe å være følgesvenn i møte med livet 😅 

Heier på målene dine. Du skal klare det 🌠

Og kjempe bra familien din er så fin 😊 Ikke ha dårlig samvittighet for misunnelsen, det kan være de også hadde følt det om de følte de lå langt bak sin egne plan. Samtidig kan det hende de føler misunnelse over noe. Søsteren min misunner at jeg liker kreative ting. Du vet aldri. Ikke at jeg sitter å håper de er misunnelige 😅 Men for å sette seg inn i at det er normalt. Og om noen av søsknene dine var i din posisjon har du sikkert unnet dem mer om du visste de ønsket mer, å på den måten vet du jo at det er helt greit at du føler du trenger mer. Vonde følelser er en del av det, ellers har vi jo ikke visst at vi må søke noe annet, noe mer, lære, føle, oppleve, mestre. 

Men håper jo det er ting i livet ditt du trives med også?

Og jeg syns også du virker veldig trivelig utifra det lille jeg leser 😄

Anonymkode: cfb15...de9

Å sier ikke du ikke kan leve som du gjør nå, det er kun det at du mistrives som er grunnen til at jeg ønsker deg videre, ikke fordi jeg tenker noe negativt om deg.

Anonymkode: cfb15...de9

[AnonymBruker]

Åh, sånn har jeg det også. Søsknene mine er leger og advokater, gifte med store hus og perfekte barn. De snakker om reiser og tidsklemma og julebord og alt jeg ikke har. Hele tiden. Mye og mest med hverandre. De har jo så mye felles.  Jeg er ufør, enslig og ufrivillig barnløs. Innimellom kommer de på at jeg er der. Hvordan går det med deg da? Med... eh.. potteplantene dine? Det blir så fryktelig tydelig sammen med dem. Alene så føler jeg at jeg har det ganske bra, har mye i livet mitt som jeg er glad for. Inkludert familien min. Men den sammenligningen er deprimerende og krevende og jammen ikke lett å ikke føle på. 

Anonymkode: 61f2f...862

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.2.2025 den 23.44):

Det er vanskelig når den som må gjøre de tingene er oss, og det å stole på seg når man er vandt til å ikke gjøre, kan jo føles uvant og umulig på et vis.

Kunne ønske det kunne dukke opp en obi- wan kanobie eller noe å være følgesvenn i møte med livet 😅 

Heier på målene dine. Du skal klare det 🌠

Og kjempe bra familien din er så fin 😊 Ikke ha dårlig samvittighet for misunnelsen, det kan være de også hadde følt det om de følte de lå langt bak sin egne plan. Samtidig kan det hende de føler misunnelse over noe. Søsteren min misunner at jeg liker kreative ting. Du vet aldri. Ikke at jeg sitter å håper de er misunnelige 😅 Men for å sette seg inn i at det er normalt. Og om noen av søsknene dine var i din posisjon har du sikkert unnet dem mer om du visste de ønsket mer, å på den måten vet du jo at det er helt greit at du føler du trenger mer. Vonde følelser er en del av det, ellers har vi jo ikke visst at vi må søke noe annet, noe mer, lære, føle, oppleve, mestre. 

Men håper jo det er ting i livet ditt du trives med også?

Og jeg syns også du virker veldig trivelig utifra det lille jeg leser 😄

Anonymkode: cfb15...de9

 

AnonymBruker skrev (På 11.2.2025 den 23.46):

Å sier ikke du ikke kan leve som du gjør nå, det er kun det at du mistrives som er grunnen til at jeg ønsker deg videre, ikke fordi jeg tenker noe negativt om deg.

Anonymkode: cfb15...de9

Takk for det snille svaret.  Angående obi- wan kanobie så har jeg ofte tenkt at jeg skulle hatt en eller annen slik følgesvenn i møte med livet. 

AnonymBruker skrev (På 12.2.2025 den 16.10):

Åh, sånn har jeg det også. Søsknene mine er leger og advokater, gifte med store hus og perfekte barn. De snakker om reiser og tidsklemma og julebord og alt jeg ikke har. Hele tiden. Mye og mest med hverandre. De har jo så mye felles.  Jeg er ufør, enslig og ufrivillig barnløs. Innimellom kommer de på at jeg er der. Hvordan går det med deg da? Med... eh.. potteplantene dine? Det blir så fryktelig tydelig sammen med dem. Alene så føler jeg at jeg har det ganske bra, har mye i livet mitt som jeg er glad for. Inkludert familien min. Men den sammenligningen er deprimerende og krevende og jammen ikke lett å ikke føle på. 

Anonymkode: 61f2f...862

Det kjenner jeg meg så godt igjen i. 

TS

Anonymkode: c207f...01b

[AnonymBruker]

Var med foreldrene mine i går. Gikk helt greit, men da jeg skulle gå kom både pappa og mamma med trøstende kommentarer. Jeg har utrolig snille foreldre. Men skulle ønske at jeg fikk til livet og de så på meg tenkte "så bra det ordnet seg for henne" i stedet for å tenke over hva de kan gjøre for  å prøve for å hjelpe meg. 

Anonymkode: c207f...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Var med foreldrene mine i går. Gikk helt greit, men da jeg skulle gå kom både pappa og mamma med trøstende kommentarer. Jeg har utrolig snille foreldre. Men skulle ønske at jeg fikk til livet og de så på meg tenkte "så bra det ordnet seg for henne" i stedet for å tenke over hva de kan gjøre for  å prøve for å hjelpe meg. 

Anonymkode: c207f...01b

Med det mente jeg at jeg ikke var trist da jeg var der eller snakket om noen negativt. Men foreldrene mine vet at jeg har en del problemer selv om jeg ikke tok dem opp. 

TS

Anonymkode: c207f...01b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.2.2025 den 10.57):

Jeg er en som sliter mye og og ikke får til noe av det jeg ønsker i livet(pga sykdom). Mine foreldre, mine søsken, fikk det til. Det å se livene deres får meg til  å tenke på alt jeg ikke fikk til.  Og jeg føler skam over livet mitt. Det handler ikke bare om at jeg ønsket å få samme liv som dem. Det handler også om at jeg skulle ønske jeg klarte å like å se på livene deres. 

Nå besøker jeg familien min, jeg har ikke isolert meg.  I tillegg oppfører jeg meg passende når jeg er med dem. Det er ikke sånn at jeg sutrer eller lignende når jeg er med dem.  Men på innisden føler jeg mye skam når jeg er med dem. Jeg skulle ønske at jeg elsket å være med dem. For jeg har en fantastisk familie. Jeg har alltid følt mye kjærlighet fra dem. Det er jeg som er problemet som ikke klarer å sette pris på det. 

Jeg går til psykolog. Jeg ønsker både å like mitt eget liv og å like å være med familien min. 

Anonymkode: c207f...01b

Kan forstå at dette kan være vondt og sårt. Håper du etterhvert kan klare å ikke la dette overskygge gleden ved å være sammen med dem. Sorg kan være tungt å bære på. Du blir jo stadig minnet på det. 

Hva er det du sliter mest med?

Så godt at du har tatt grep og får hjelp. Håper du får det bedre. Du er mer enn god nok. Det er ikke meningen at vi skal være som alle andre. Jeg vet veldig godt hva du skriver om, for jeg kan kjenne på det selv innimellom. Det er tanker jeg aktivt må skyve vekk. De gjør meg ikke noe godt, og de hjelper meg ingen verdens ting. Men man føler seg av og til som en tilskuer fra utsiden.

Vet ikke om det er slik for deg? 

Bra du åpner deg. Bare det er stort og fremskritt. 

Anonymkode: 60623...9c6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.3.2025 den 16.05):

Kan forstå at dette kan være vondt og sårt. Håper du etterhvert kan klare å ikke la dette overskygge gleden ved å være sammen med dem. Sorg kan være tungt å bære på. Du blir jo stadig minnet på det. 

Hva er det du sliter mest med?

Så godt at du har tatt grep og får hjelp. Håper du får det bedre. Du er mer enn god nok. Det er ikke meningen at vi skal være som alle andre. Jeg vet veldig godt hva du skriver om, for jeg kan kjenne på det selv innimellom. Det er tanker jeg aktivt må skyve vekk. De gjør meg ikke noe godt, og de hjelper meg ingen verdens ting. Men man føler seg av og til som en tilskuer fra utsiden.

Vet ikke om det er slik for deg? 

Bra du åpner deg. Bare det er stort og fremskritt. 

Anonymkode: 60623...9c6

Takk for at du svarte og håper det blir bedre for deg også. 

TS

Anonymkode: c207f...01b