Er det vanlig at barn velger bort det hjemmet med grenser ved delt bosted?

[Irak]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Har en i omgangskretsen som hadde barna 50/50, når foreldrene bodde sammen var det far som stor for oppdragelsen og mor hadde det bare gøy for mor var mye borte pga jobb. Det endte med skilsmisse etter mor har himla med øynene til far, sagt til barna at han er bare streng og rar. Det ble konfliktfylt, men prøvde å samarbeide pga barna. Nå har største barnet etter fylte 13 bestemt at hjemme hos far skal jeg ikke lenger. Dette barnet har ikke grenser hos mor, det meste er fri flyt. 
Far som er ganske stabil møter ikke lenger barnet sitt, barnet nekter. 
Jeg er heldig slipper heldigvis å stå i en slik situasjon, men er det vanlig at barn velger bort den parten som har rammer og regler? Og skal man som foreldre støtte opp under dette?

Jeg vet godt at det er dette som er årsaken, og far har hatt barnet med til rådgivingen, tatt kontakt med barnevern osv for å få hjelp om noen tenker det ligger mer her. 

Anonymkode: 99816...73b

Det kommer litt an på hvordan de rammene og reglene settes, i forhold til barnas emosjonelle utvikling. Det har veldig mye og si. 

Om den ene forelderen bare er opptatt av regler og viser lite kjærlighet feks. Sier ikke at det er slik i dette tilfellet. 

Veldig mange barn liker grenser. Ofte føler de seg trygge da. Så kommer det litt an på grensene som blir satt. Barn i tenårene er et kapittel for seg selv. Hjernen deres er under ombygging.

En forelder som er varm, trygg og hengiven, kan sette ganske harde grenser for barna sine, om barna blir ivaretatt emosjonelt. Så er det viktig for barna at dem kan oppleve å bli sett, hørt, føle seg verdifulle, nyttige, og at de voksne er genuint opptatt av hva barna interesserer seg for. Det handler om kommunikasjon og samspill. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er helt greit at du tenker, vi tenker jo alltid slik at det er far som er problemet. Her har dette barnet fått øra full om en forferdelig far siden barnet var liten. Det blir konflikt da når de blir store. 

Anonymkode: 99816...73b

Jeg har vokst med en forelder som snakket sånn om far. Det påvirker ikke meg siden man forstår at mor bare liker å si slemme ting. Vi er jo ikke dumme som barn/tenåringer. Har jo tross alt vokst opp med disse menneskene og vet hvordan de er.

Anonymkode: 09744...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Jeg har vokst med en forelder som snakket sånn om far. Det påvirker ikke meg siden man forstår at mor bare liker å si slemme ting. Vi er jo ikke dumme som barn/tenåringer. Har jo tross alt vokst opp med disse menneskene og vet hvordan de er.

Anonymkode: 09744...7b6

Det er forskjell på barn der, og hvordan ting er rundt. Mange barn blir påvirket. Dette barnet har søsken også, de er ikke påvirket av det og er veldig glad i å være hos far. Ts

Jeg ble påvirket av min mor som snakket negativt om min far, de var gift og han var er dust. Likevel satt hun meg opp mot han ofte. 

Anonymkode: 99816...73b

[AnonymBruker]

Min erfaring er at barna mine da de var tenåringer og jeg sa at de enten måtte følge mine strenge, men fornuftige regler, eller flytte på heltid til sin grenseløse far med fri flyt av alt som ikke krevde noe av ham, var at de flytta til ham, og angra bittert seinere.

Interessant nok har de i voksen alder blitt enda strengere enn meg når det gjelder data, mobil, sunn mat og krav til kvalitet. De vil aldri la egne barn få lov til å ha det så uregulert som de selv hadde det fra 16 - 18.

Minste ble boende hos meg, har mista kontakt med tivolipappa og synes han er en dust.

Anonymkode: 1e835...abe

[AnonymBruker]

Disni skrev (10 timer siden):

En ting jeg stusser på er «alle» som skriver at barna drar dit det er få regler og lite konsekvenser og mye sirkus.  
 

Hva om det er andre ting?

jeg forstår at dere foreldre som er «rigide» liker å gi dere den forklaringen. Det er mye lettere for dere.

 

Hva om det går mer på personlige forhold, meninger, reaksjonsmønstre, åpenhet, ærlighet trygghet, handlinger, prat, ny kjæreste, ny familie ?

 

Mine barn har ikke valgt enda, men jeg ser hvilken vei det går….det er ikke i ekskone sin favør, 

 

Jeg blir også anklaget av ekskone for sirkushjem uten grenser…….Jeg tror det er en historie som er fin å fortelle seg selv og venner for å ikke ta ansvar for feilene sine.

 

 

 

Min eldste som selv forteller.

Da de var mindre så jeg det på atferden deres når de kom hjem, de var jo helt ville begge to og det var bare kaos de første dagene. Så "landet dem", ting ble bra og så var det til ake hos far.. jeg kan vise eksempler i fleng som støtter under mine påstander om akkurat min eks, men det som taler tydeligst nå er det 16 åringen selv forteller.

Anonymkode: 12e1c...3c8

[Disni]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Min eldste som selv forteller.

Da de var mindre så jeg det på atferden deres når de kom hjem, de var jo helt ville begge to og det var bare kaos de første dagene. Så "landet dem", ting ble bra og så var det til ake hos far.. jeg kan vise eksempler i fleng som støtter under mine påstander om akkurat min eks, men det som taler tydeligst nå er det 16 åringen selv forteller.

Anonymkode: 12e1c...3c8

Jo, du har jo dine erfaringer. Det som er rart. Som jeg stiller meg særdeles undrende til er, akkurat det du skriver der om at ungene brukte et par dager på «å komme seg». Samme klager min eks på. At de er umulige, og stressa. Hvorfor skjer det ALDRI når de kommer til meg? Hvorfor er de alltid stressa når de kommer til mor? Er det virkelig far sin feil, og har det noe med hvordan han styrer hjemme. Ligger problemet hos mor eller far? Jeg vet hvor jeg tror problemet ligger. Min ekskone er veldig flink til å legge skylden på meg, men jeg opplever ikke utfordringene hun har. Er det fordi jeg er mann? Vet ikke?

Og jeg kan vise i fleng som støtter mine påstander.

Jeg tror nok damene har laget seg en liten fortelling om hvor mye bedre de er enn menn, og menn får mye unødvendig skyld.

og forklaringer som er akseptert av samfunnet. 
 

Trist at det er sånn.
 

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Har en i omgangskretsen som hadde barna 50/50, når foreldrene bodde sammen var det far som stor for oppdragelsen og mor hadde det bare gøy for mor var mye borte pga jobb. Det endte med skilsmisse etter mor har himla med øynene til far, sagt til barna at han er bare streng og rar. Det ble konfliktfylt, men prøvde å samarbeide pga barna. Nå har største barnet etter fylte 13 bestemt at hjemme hos far skal jeg ikke lenger. Dette barnet har ikke grenser hos mor, det meste er fri flyt. 
Far som er ganske stabil møter ikke lenger barnet sitt, barnet nekter. 
Jeg er heldig slipper heldigvis å stå i en slik situasjon, men er det vanlig at barn velger bort den parten som har rammer og regler? Og skal man som foreldre støtte opp under dette?

Jeg vet godt at det er dette som er årsaken, og far har hatt barnet med til rådgivingen, tatt kontakt med barnevern osv for å få hjelp om noen tenker det ligger mer her. 

Anonymkode: 99816...73b

Tenker dette er mye mer nyansert enn du har fått opplyst . Husk du har full innsikt i bare en side av saken . Det skal en del til før ett barn ikke ønsker kontakt med en forelder . Grenser alene er sjelden en enkeltstående grunn . 

[NiceOrNothing]

Disni skrev (6 minutter siden):

Jo, du har jo dine erfaringer. Det som er rart. Som jeg stiller meg særdeles undrende til er, akkurat det du skriver der om at ungene brukte et par dager på «å komme seg». Samme klager min eks på. At de er umulige, og stressa. Hvorfor skjer det ALDRI når de kommer til meg? Hvorfor er de alltid stressa når de kommer til mor? Er det virkelig far sin feil, og har det noe med hvordan han styrer hjemme. Ligger problemet hos mor eller far? Jeg vet hvor jeg tror problemet ligger. Min ekskone er veldig flink til å legge skylden på meg, men jeg opplever ikke utfordringene hun har. Er det fordi jeg er mann? Vet ikke?

Og jeg kan vise i fleng som støtter mine påstander.

Jeg tror nok damene har laget seg en liten fortelling om hvor mye bedre de er enn menn, og menn får mye unødvendig skyld.

og forklaringer som er akseptert av samfunnet. 
 

Trist at det er sånn.
 

Ikke rart barn blir stresset av å bytte hjem annenhver uke . Ingen av oss voksne hadde tolerert å leve sånn . Når det er sagt så er jeg FOR samvær med begge foreldre , men etter en fordeling som er til barnets beste/ ønske . 

[AnonymBruker]

Her valgte tenåringen å bo fast hos meg og dra til far mer spontant. Jeg er den som setter grenser, følger opp og gir ansvar. I tillegg vet de at jeg er der om noe går galt uten at jeg kjefter.  Hos far var det få grenser, men også lite oppfølging. Må nevnes at venneflokken i nærmiljøet også telte mye. 

Anonymkode: c85a3...b40

[Disni]

NiceOrNothing skrev (12 minutter siden):

Ikke rart barn blir stresset av å bytte hjem annenhver uke . Ingen av oss voksne hadde tolerert å leve sånn . Når det er sagt så er jeg FOR samvær med begge foreldre , men etter en fordeling som er til barnets beste/ ønske . 

Jo, men hvem vet hva som er barnets beste. De fleste kvinner som skiller seg gjør det jo for «barnas beste»»

I majoriteten av tilfellene er det ikke for barnas beste, men for «ens eget beste»

 

hvorfor er stresset der bare når de drar til mora? Det er jo det som oftest blir rapportert….

[NiceOrNothing]

Disni skrev (6 minutter siden):

Jo, men hvem vet hva som er barnets beste. De fleste kvinner som skiller seg gjør det jo for «barnas beste»»

I majoriteten av tilfellene er det ikke for barnas beste, men for «ens eget beste»

 

hvorfor er stresset der bare når de drar til mora? Det er jo det som oftest blir rapportert….

Tror det stresset kan gå begge veier . Uttaler meg på generelt grunnlag . Barnas beste bør stå i fokus , mor og far må legge både stolthet og ego til side . 

[Disni]

NiceOrNothing skrev (2 minutter siden):

Tror det stresset kan gå begge veier . Uttaler meg på generelt grunnlag . Barnas beste bør stå i fokus , mor og far må legge både stolthet og ego til side . 

At stresset «kan» gå begge veier er jeg enig i. Men utifra jeg leser så virker det som det skjer oftest i hjemmet til mor. 
 

Som sagt hvem vet hva som er barnets beste.

Som jeg skrev så er jo utfordringen med «barnets beste» noe mor gjemmer seg bak for å ikke ta ansvar…..eller trumfe gjennom agendaer….

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (34 minutter siden):

Tenker dette er mye mer nyansert enn du har fått opplyst . Husk du har full innsikt i bare en side av saken . Det skal en del til før ett barn ikke ønsker kontakt med en forelder . Grenser alene er sjelden en enkeltstående grunn . 

Har begge da jeg har mor i min omgangskrets også, mor har hatt masse samtaler om meg on dette. Akkurat nå mener jeg mor er urimelig og det har jeg også sagt. Så nei har ikke kun en side, barnet har vokst opp med mitt barn de er like gamle så de har også snakket. 
Ts 

Anonymkode: 99816...73b

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har begge da jeg har mor i min omgangskrets også, mor har hatt masse samtaler om meg on dette. Akkurat nå mener jeg mor er urimelig og det har jeg også sagt. Så nei har ikke kun en side, barnet har vokst opp med mitt barn de er like gamle så de har også snakket. 
Ts 

Anonymkode: 99816...73b

Ville uansett holdt meg for god til å blande meg inn i,  eller hatt en bastant mening om det . Dette er en privatsak mellom mor , far og barnet . Eneste du kan gjøre er å forsøke påvirke i positiv retning . 

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (10 minutter siden):

Ville uansett holdt meg for god til å blande meg inn i,  eller hatt en bastant mening om det . Dette er en privatsak mellom mor , far og barnet . Eneste du kan gjøre er å forsøke påvirke i positiv retning . 

Selvfølgelig, jeg får vondt av barnet. Foreldrene er voksene å få være de voksene. Jeg spør her jeg hvor vanlig det er, ikke hva jeg skal gjøre med situasjonen. At de ble skilt, at samarbeidet gikk galt, at barnet fikk enda mer aggresjon mot far var noe som ikke kom som er overraskelse. 
 

Anonymkode: 99816...73b

[AnonymBruker]

Jeg har aldri vært redd for konkurransen. Jeg vet at jeg er bedre omsorgsperson enn far. I verste tenåringstiden skulle to av dem flytte til far, men det gikk ikke så mange dagene før de var hjemme igjen 😮‍💨 Han er fokusert på seg selv, og de er vant til bedre. Så jeg var aldri nervøs for det. Kanskje mer nervøs fordi illusjonene brast. Det var tungt for små pikehjerter. 

Anonymkode: 62cef...d45

[AnonymBruker]

Disni skrev (På 11.2.2025 den 9.34):

En ting jeg stusser på er «alle» som skriver at barna drar dit det er få regler og lite konsekvenser og mye sirkus.  
 

Hva om det er andre ting?

jeg forstår at dere foreldre som er «rigide» liker å gi dere den forklaringen. Det er mye lettere for dere.

 

Hva om det går mer på personlige forhold, meninger, reaksjonsmønstre, åpenhet, ærlighet trygghet, handlinger, prat, ny kjæreste, ny familie ?

 

Mine barn har ikke valgt enda, men jeg ser hvilken vei det går….det er ikke i ekskone sin favør, 

 

Jeg blir også anklaget av ekskone for sirkushjem uten grenser…….Jeg tror det er en historie som er fin å fortelle seg selv og venner for å ikke ta ansvar for feilene sine.

 

 

 

Dette! 

 

Stebarn har valgt å bo her permanent.

Mor løper rundt å forteller at hos oss er det frie regler og barnet bare får lov til å gjøre som det vil...

 

Barnet forteller oss at det ikke føler seg hjemme hos mor, kommunikasjon er elendig og mor er ustabil. Hos oss er det lysere sier barnet. Vi kan snakke sammen og ha gode samtaler. Barnet føler seg hjemme og og trygg. 

 

Men ute på gata er vi stemplet som løssluppen med regler og det er fri flyt og gjør som man vil. Dette har ingen rot i virkeligheten.

 

Jeg har også blitt stemplet av henne, at jeg ødelegger forholdet hennes til barnet. Fordi jeg ikke har gjort forskjell på stebarnet og våre felles barn. 

Anonymkode: 780c3...90b

[Disni]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Dette! 

 

Stebarn har valgt å bo her permanent.

Mor løper rundt å forteller at hos oss er det frie regler og barnet bare får lov til å gjøre som det vil...

 

Barnet forteller oss at det ikke føler seg hjemme hos mor, kommunikasjon er elendig og mor er ustabil. Hos oss er det lysere sier barnet. Vi kan snakke sammen og ha gode samtaler. Barnet føler seg hjemme og og trygg. 

 

Men ute på gata er vi stemplet som løssluppen med regler og det er fri flyt og gjør som man vil. Dette har ingen rot i virkeligheten.

 

Jeg har også blitt stemplet av henne, at jeg ødelegger forholdet hennes til barnet. Fordi jeg ikke har gjort forskjell på stebarnet og våre felles barn. 

Anonymkode: 780c3...90b

Nettopp. Derfor syntes jeg det er trist at det er vedtatt som en sannhet at barn vil dit det er sirkus. Det har ingenting med sirkus å gjøre, men alt det rundt, prat, åpenhet, meninger osv.

 

Trist at dere opplevde samme som meg. Ikke noe gøy 

[AnonymBruker]

Det er nok dessverre ikke uvanlig, i alle fall, når barna blir store. Mitt ene stebarn (15) har valgt å bo kun hos mor. Han er i den mest utfordrende tenåringsfasen - tester grenser, vil prøve ut ting (tobakk, alkohol, stjeling) osv., og nekter å forholde seg til våre regler (som ikke er spesielt strenge i det hele tatt, men bare dreier seg om at han må respektere innetider, oppføre seg noenlunde sivilisert og ikke røyke/drikke stjele). Mor lar ham gjøre akkurat som han vil, for da vil han bo hos henne. Vi får ikke gjort noe som helst... Må bare håpe at han tar til fornuft en dag  

Anonymkode: b2308...9b1

[AnonymBruker]

Jeg er definitvivt den som er "strengest", og med det mener jeg at her er det rutiner og regler som skal følges, og konsekvenser følges opp. 13-åringen liker seg best hos meg, nettopp pga forutsigbarheten. 

Anonymkode: a6680...58b