Endret

[Studænt]

 

Endret 12. februar av Studænt
Endret

[Phoenix Heart]

Jeg kjenner heller aldri på savn, selv om jeg er glad i personen. 

Endret 10. februar av Phoenix Heart

[AnonymBruker]

Noe fraværende her også, ute av øyne, ute av sinn. 

Men jeg kan absolutt tenke på folk, og spørre om de har det bra og hvordan det går og slikt, men direkte savn føler jeg veldig sjeldent. 

Kan savne senga, og sol når det regner

Anonymkode: 3c0bf...071

[AnonymBruker]

Har du en diagnose, spør du? I følge hobbypsykolgene her inne er du autist. Det er alltid autisme. Når kunnskapen slutter, kommer det synsing istedenfor 

Anonymkode: 6c7ad...9f1

[8ilver8nake]

Krever vel ingen diagnose men er kjent at mange autister eller ADHD´ere har denne egenskapen, at alt som ikke er rundt de tenker de ikke på. Her og nå har vi kontroll på, det som ikke er her tenker vi ikke på. Men er nok helt vanlig hos de uten også, er vel mer personlighet som styrer dette.

 

Selv har jeg aldri kjent på savn etter noen, familie eller andre. "Glemt ut" at jeg kanskje burde gi beskjed når jeg har reist til andre siden av jordkloden og jobbet i ukesvis på noen av de farligere stedene, så enda en tur før jeg tilfeldigvis får en telefon mens jeg er på tur 2 av min mor som får bakoversveis når hun får vite hva jeg har drevet med uten at hun har visst noe. Vokst opp med far som har reist og bodd mye utenlands og aldri kjent noe der heller. Så er helt normalt og naturlig for de av oss som er slikt skrudd sammen, er selv veldig glad jeg har det slikt, tror det hadde vært slitsomt å skulle savne folk hele tiden, siden det ikke bringer noe positivt med seg for min del.

 

Ikke minst tror jeg det har vært med å gjøre livet enklere i syn av relasjoner og venner rundt i verden og ikke minst de man har mistet, at man ikke hele tiden går å kjenner på og har savnet hengende over seg.

[Studænt]

8ilver8nake skrev (6 timer siden):

Krever vel ingen diagnose men er kjent at mange autister eller ADHD´ere har denne egenskapen, at alt som ikke er rundt de tenker de ikke på. Her og nå har vi kontroll på, det som ikke er her tenker vi ikke på. Men er nok helt vanlig hos de uten også, er vel mer personlighet som styrer dette.

 

Selv har jeg aldri kjent på savn etter noen, familie eller andre. "Glemt ut" at jeg kanskje burde gi beskjed når jeg har reist til andre siden av jordkloden og jobbet i ukesvis på noen av de farligere stedene, så enda en tur før jeg tilfeldigvis får en telefon mens jeg er på tur 2 av min mor som får bakoversveis når hun får vite hva jeg har drevet med uten at hun har visst noe. Vokst opp med far som har reist og bodd mye utenlands og aldri kjent noe der heller. Så er helt normalt og naturlig for de av oss som er slikt skrudd sammen, er selv veldig glad jeg har det slikt, tror det hadde vært slitsomt å skulle savne folk hele tiden, siden det ikke bringer noe positivt med seg for min del.

 

Ikke minst tror jeg det har vært med å gjøre livet enklere i syn av relasjoner og venner rundt i verden og ikke minst de man har mistet, at man ikke hele tiden går å kjenner på og har savnet hengende over seg.

Jeg er enig med deg der, er jo litt glad for at jeg er sånn. Kunne ikke sett for meg en hverdag der jeg går å savner alle rundt meg.
Jeg bor i en storby hvor jeg bare jobber, uten venner og familie på 6 året nå, og savn har aldri vært et problem heldigvis.
Men tørr ikke å si til kjæresten at jeg ikke savner han, for han sier han savner meg, hele tiden. Jeg prøver å svare med «tenker på deg» men da kommenterer han det hver gang