Folk fra eldre/sykehjemmet ringer meg, men jeg vil ikke ha noe med min mor å gjøre

[AnonymBruker]

Kaneel skrev (På 9.2.2025 den 20.58):

Lurt å være føre var så ikke kommunen sender en kjempe regning man ikke kommer unna 

Man kan ikke bare få andres regninger.

Det er først hvis man takker ja til arv at også gjeld blir ens problem.

Like lite som jeg kan sende deg en regning på mine utgifter, man noen tvinge meg til å betale andres gjeld. 

Til ts ta kontakt med leder og be om å bli fjernet som pårørende med øyeblikkelig virkning.

Dersom noen kontakter deg igjen, be om navn på vedkommende og be om å bli satt over til deres leder igjen. 

Dersom du står som pårørende har de informasjonsplikt og MÅ derfor ringe deg i enkelte tilfeller..

Anonymkode: b2878...fc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Man kan ikke bare få andres regninger.

Det er først hvis man takker ja til arv at også gjeld blir ens problem.

Like lite som jeg kan sende deg en regning på mine utgifter, man noen tvinge meg til å betale andres gjeld. 

Til ts ta kontakt med leder og be om å bli fjernet som pårørende med øyeblikkelig virkning.

Dersom noen kontakter deg igjen, be om navn på vedkommende og be om å bli satt over til deres leder igjen. 

Dersom du står som pårørende har de informasjonsplikt og MÅ derfor ringe deg i enkelte tilfeller..

Anonymkode: b2878...fc3

Hvis de fortsetter etter å ha fått beskjed om at hun ikke ønsker å være pårørende så må det til slutt være lov å blokkere. Da blir det jo trakassering.

Anonymkode: 1c8dd...479

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2025 den 15.11):

Ja, men da må de vite at det er en legal grunn og ikke bare vilje!

Tenk over at det praktiske MÅ ordnes og da er det for lettvindt å bare si nei uten å forklare mer. Tenk om alle pårørende anså det som lettvindt og at alle bare sa nei,det hadde blitt en umulig situasjon for de på sykehjem/sykehus. 

Anonymkode: 51a9a...f5e

Nei, vi i helse må absolutt ikke ha pårørende å kontakte!!

Hva tror du skjer med dem uten? De ligger på fellessal og dusjet med vannslange?

Du har tydeligvis meget lite eller ingen innsikt i mellommenneskelige relasjoner og hvordan helsevesenet funker. 

Vi som jobber der har regler å forholde oss til ja, men så fort noen sier fra seg å være pårørende, har vi regler som beskytter dem også. 

Og med god grunn! 

 

Anonymkode: b2878...fc3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.2.2025 den 20.32):

Alle grunner - inkludert ingen grunn - er gyldig grunn for å ikke ville ha noe med sine foreldre og deres juridiske heftelser å gjøre.

Når Kari signerer en leiekontrakt er det Karis ansvar å betale for seg, ikke barna hennes.

Når Kari misligholder leiekontrakten med kommunen, er det Kari kommunen må kontakte for å få pengene sine, ikke barna hennes.

Når Kari havner på sykehjem er det fortsatt Kari som har ansvar for sine leieavtaler og økonomiske plikter. 

Om de ansatte på sykehjemmet ser at Kari ikke er i stand til å ivareta egen økonomi er det sykehjemmet/sykehjemslege som må gjøre en vurdering på om Kari bør ha verge. 

Ja, sykehjemmet kan forespørre Karis nærmeste pårørende (barn) om de ønsker å være verge. Når barna svarer nei, vet sykehjemmet utmerket godt at de skal kontakte statsforvalter for å få oppnevnt verge.

Så lenge Kari er i live, er det Kari som er ansvarlig for Kari. Så enkelt.

Det er lover, regler og rutiner på plass for å sikre at eldre med og uten samtykkekompetanse ivaretas på beste måte helt uten at det er nødvendig å blande inn den eldres familie.

Anonymkode: e3f0a...e70

Men ved død er det de etterlate som må betale regninger osv som ikke er betalt, hvis de sier ja til å ordne dødsboet. Derfor i en del tilfeller lønner det seg å si nei eller offentlig skifte

Anonymkode: 3534f...273

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Herregud, innleggene dine er faktisk helt syke. Traumatiserte har vondt i viljen? Er du helt syk? Om noen har blitt utsatt for incest og nekter kontakt, så synes du de har vondt i viljen? 

Det er du som blir krenka for at folk ikke vil dele traumene sine med deg og andre. Det finnes masse folk der ute som er 100% åpen om traumene sine ned i detaljer, hvorfor prøver du å presse ts til å være en av de når hun åpenbart ikke vil? Du forstår ingenting. Jeg har kompleks ptsd og snakker aldri om traumer fordi de ikke er bearbeidet og jeg blir retraumatisert og psykisk syk av det. I tillegg forverrer stresset av det mine fysiske sykdommer. Jeg gir nå en lang faen i om de kan være en døråpner. Det er ikke hemmelig heller, det er privat. 

Noen her delte med deg hva de hadde blitt utsatt for, og du viste null empati og medfølelse. Du ga bare beskjed om at man ikke trenger å være så spesifikk. Fysj du er ekkel. Null respekt for andres grenser. Håper du ikke er mann, da er du antagelig en som påfører traumer.

Anonymkode: 41a2e...2cb

Vi er uenige i ting, legger den der jeg. 

1. Jeg har ikke svart ts direkte, jeg snakker generellt

2. Jeg har aldri sagt at detaljer trengs. Bare et par ord om at det finns en grunn for din handling.

 

Anonymkode: 51a9a...f5e

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (50 minutter siden):

Evt fordi foreldrene lurte seg unna og ikke gadd ting da de var barn. F eks aldri dukket opp på forestillinger eller fotballkamper. Prioriterte jobb foran ungene... Osv. Er ofte slik at man høster det man sår, noe jeg tenker giddaslausheten er et resultat av.

Da legger vi forskjellige ting i "gidder ikke". 

Anonymkode: 51a9a...f5e

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Da legger vi forskjellige ting i "gidder ikke". 

Anonymkode: 51a9a...f5e

Hvordan det? Det er en grunn for at man ikke gidder ting. Da er det fordi det er nederst på prioriteringslisten. Om egne foreldre er nederst på prioriteringslisten så er det en grunn til det. Det er fordi de bryr seg mer om noe annet/noen andre. Og hvorfor ikke bry seg om egne foreldre med mindre foreldrene har vært dårlige foreldre?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Vi er uenige i ting, legger den der jeg. 

1. Jeg har ikke svart ts direkte, jeg snakker generellt

2. Jeg har aldri sagt at detaljer trengs. Bare et par ord om at det finns en grunn for din handling.

 

Anonymkode: 51a9a...f5e

Det trengs - etter loven - ingen andre ord enn 'jeg ønsker ikke å stå som pårørende og ønsker ikke å bli kontaktet'. 

Hvis du absolutt skal diskutere det etiske rundt dette står du fritt til å opprette en diskusjon om det. Denne tråden er startet av en person som lurte på om vedkommende lovlig kunne si fra seg å bli kontaktet angående sin mor, og svaret er 'ja'. Dine synsinger er malplasserte i denne tråden, og burde egentlig vært rapportert som avsporing.

Anonymkode: e3f0a...e70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Men ved død er det de etterlate som må betale regninger osv som ikke er betalt, hvis de sier ja til å ordne dødsboet. Derfor i en del tilfeller lønner det seg å si nei eller offentlig skifte

Anonymkode: 3534f...273

Dermed 'så lenge Kari er i live'. Arveoppgjør kan jeg fint lite om, og uttaler meg heller ikke om det.

Anonymkode: e3f0a...e70

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS du kan evt ta kontakt med statforvalteren og si fra at din mor trenger en verge da du ikke ønsker ansvaret som pårørende, men hun står fritt til å velge den hun ønsker desverre, en form overgripere ofte bruker på sine ofre til siste slutt. 

 

Anonymkode: c7391...45b

Hun kan ønske verge men vergen hun ønsker kan jo ikke tvinges til å være verge

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det trengs - etter loven - ingen andre ord enn 'jeg ønsker ikke å stå som pårørende og ønsker ikke å bli kontaktet'. 

Hvis du absolutt skal diskutere det etiske rundt dette står du fritt til å opprette en diskusjon om det. Denne tråden er startet av en person som lurte på om vedkommende lovlig kunne si fra seg å bli kontaktet angående sin mor, og svaret er 'ja'. Dine synsinger er malplasserte i denne tråden, og burde egentlig vært rapportert som avsporing.

Anonymkode: e3f0a...e70

Be my guest!

Anonymkode: 51a9a...f5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 9.2.2025 den 20.03):

For det første, så klarte jeg ikke å finne ut hvilken avdeling jeg skulle legge dette inn i, så håper det er greit å sette det her.

Min mor har satt meg som sin nærmeste pårørende, og dette vil jeg ikke være. Er det noen som vet om det er mulig å fraskrive seg dette ansvaret? Hun ligger for døden, og de ringer og maser om at jeg burde komme å se henne, men det vil jeg ikke.

Jeg vokste kun opp med min mor, absolutt ingen annen familie...det var dessverre kun henne og meg. Hun hadde 4 barn før meg som alle ble tatt av barnevernet, men meg lot de bo hos personen selv etter at mange hadde sendt bekymrings meldinger. Jeg har ingen kontakt med de andre barna hennes og de har aldri vært i livet hennes etter at de ble tatt. Jeg har nesten ingen gode minner fra barndommen med henne, bare redsel og frykt, dette er da grunnen til at jeg ikke ønsker å ha noe med henne å gjøre. Men nå sier de at jeg må ordne med prest og begravelse, og jeg merker på tonefallet deres at de mener jeg er en kald person som ikke vil komme å besøke henne. Jeg har ikke lyst å fortelle de hvorfor. Kommunen sier og at jeg må ordne opp i den kommunale leiligheten hun har leid, det betyr jeg må betale for utvask og kasting av møbler og slikt. Jeg vil ikke ha noe med personen å gjøre, men alle legger ansvar på meg. Finnes det noe jeg kan gjøre? Jeg bor på den andre siden av landet fra henne (og det er med vilje)

 

 

Anonymkode: 4f7ba...9de

Takk for så mange gode og hjelpsomme svar. Jeg har foreløpig kun fått en slik automatisk svar fra statsforvalteren "vi har motatt søknaden din og vil ta kontakt..." Fikk igjen i dag en tlf fra kommunen (med den samme damen som tidligere) og hun var veldig ufin og "hard" og var fast bestemt på at det er mitt ansvar å ordne opp. Jeg ba henne om å ikke ringe meg flere ganger men heller sende det skriftlig i en email slik at jeg kunne ta dette videre med statsforvalteren og eventuelt advokat. Hun ble litt spakere, og sa hun skulle sende det. Hun har ikke sendt noe enda, og det var rundt kl 09.00 vi snakket sammen.

Jeg føler meg ikke vel om å snakke om det som skjedde, jeg vil bare gå videre. Til og med mannen min vet ikke mye, noe skammer jeg meg veldig for. Naboer visste litt, lærere visste litt, men de visste ikke alt, bare det de så selv når hun kom på skolen eller sto ute og skrek utenfor blokka både på dagen og natta. Min mor var psykisk syk har jeg jo forstått som voksen. Hun drakk også veldig mye. Det verste var ikke de fysiske smertene, men heller den konstante redselen for hva som ventet når jeg kom inn døra, eller om jeg ville bli dratt ut av senga om natta. Og gud nåde meg om jeg tissa i senga, og det gjorde jeg dessverre ofte, det var umulig å styre. Hun kunne presse meg mellom bena sine (hvis dere klarer å se tegninga) og hun kunne få mannlige venner til å late som de skulle kaste meg utenfor balkongen. Det er faktisk en av mine verste minner, det at disse mennene holdt meg i armene sine og liksom latet som de skulle kaste meg utenfor kanten. Mens min "mor" lo så hun grein, for det var visst så morsomt. Så derfor like hun å gjøre dette ofte. Jeg har to arr på leppene mine etter sigaretter, ett stort arr i panna og et under haka etter en slags kniv el ligende gjenstand. Fikk slått spiker i høyre fot. Dette er bare noe, jeg levde slik fra jeg var født til jeg kom meg vekk når jeg var 19 år. Jeg ble født på 70 tallet, så det var ikke like god hjelp å få på den tiden som nå. På den tiden var jeg med "moren" min på barer så og si hver dag, ingen sa noe på at småunger satt med folk som drakk. Heldigvis hadde ikke dette gått i dag. Sånn, nå klarte jeg faktisk å skrive bittelitt om hva jeg har opplevd. Trodde ikke jeg skulle greie det, men det hjelper å være anonym. Jeg blir litt dårlig merker jeg når jeg skriver dette, men gikk bedre enn jeg trodde. 

 

Tusen takk igjen for alle som har hjulpet meg, jeg føler jeg står litt sterkere nå som jeg vet litt mer.

Anonymkode: 4f7ba...9de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Man kan ikke bare få andres regninger.

Det er først hvis man takker ja til arv at også gjeld blir ens problem.

Like lite som jeg kan sende deg en regning på mine utgifter, man noen tvinge meg til å betale andres gjeld. 

Til ts ta kontakt med leder og be om å bli fjernet som pårørende med øyeblikkelig virkning.

Dersom noen kontakter deg igjen, be om navn på vedkommende og be om å bli satt over til deres leder igjen. 

Dersom du står som pårørende har de informasjonsplikt og MÅ derfor ringe deg i enkelte tilfeller..

Anonymkode: b2878...fc3

Ja, det har jeg gjort nå. Ba om å bli fjernet som pårørende. Hun spurte om det var noen andre de kunne kontakte, jeg svarte som sant var, at jeg ikke har sett damen på over 30 år så jeg vet ikke.

Anonymkode: 4f7ba...9de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Takk for så mange gode og hjelpsomme svar. Jeg har foreløpig kun fått en slik automatisk svar fra statsforvalteren "vi har motatt søknaden din og vil ta kontakt..." Fikk igjen i dag en tlf fra kommunen (med den samme damen som tidligere) og hun var veldig ufin og "hard" og var fast bestemt på at det er mitt ansvar å ordne opp. Jeg ba henne om å ikke ringe meg flere ganger men heller sende det skriftlig i en email slik at jeg kunne ta dette videre med statsforvalteren og eventuelt advokat. Hun ble litt spakere, og sa hun skulle sende det. Hun har ikke sendt noe enda, og det var rundt kl 09.00 vi snakket sammen.

Jeg føler meg ikke vel om å snakke om det som skjedde, jeg vil bare gå videre. Til og med mannen min vet ikke mye, noe skammer jeg meg veldig for. Naboer visste litt, lærere visste litt, men de visste ikke alt, bare det de så selv når hun kom på skolen eller sto ute og skrek utenfor blokka både på dagen og natta. Min mor var psykisk syk har jeg jo forstått som voksen. Hun drakk også veldig mye. Det verste var ikke de fysiske smertene, men heller den konstante redselen for hva som ventet når jeg kom inn døra, eller om jeg ville bli dratt ut av senga om natta. Og gud nåde meg om jeg tissa i senga, og det gjorde jeg dessverre ofte, det var umulig å styre. Hun kunne presse meg mellom bena sine (hvis dere klarer å se tegninga) og hun kunne få mannlige venner til å late som de skulle kaste meg utenfor balkongen. Det er faktisk en av mine verste minner, det at disse mennene holdt meg i armene sine og liksom latet som de skulle kaste meg utenfor kanten. Mens min "mor" lo så hun grein, for det var visst så morsomt. Så derfor like hun å gjøre dette ofte. Jeg har to arr på leppene mine etter sigaretter, ett stort arr i panna og et under haka etter en slags kniv el ligende gjenstand. Fikk slått spiker i høyre fot. Dette er bare noe, jeg levde slik fra jeg var født til jeg kom meg vekk når jeg var 19 år. Jeg ble født på 70 tallet, så det var ikke like god hjelp å få på den tiden som nå. På den tiden var jeg med "moren" min på barer så og si hver dag, ingen sa noe på at småunger satt med folk som drakk. Heldigvis hadde ikke dette gått i dag. Sånn, nå klarte jeg faktisk å skrive bittelitt om hva jeg har opplevd. Trodde ikke jeg skulle greie det, men det hjelper å være anonym. Jeg blir litt dårlig merker jeg når jeg skriver dette, men gikk bedre enn jeg trodde. 

 

Tusen takk igjen for alle som har hjulpet meg, jeg føler jeg står litt sterkere nå som jeg vet litt mer.

Anonymkode: 4f7ba...9de

Kjære deg, du skylder ingen svar. Veldig bra at du fikk satt foten ned da hun fra kommunen ringte. Kanskje du kan sende en mail til sykehjemmet,  så har du gitt beskjed skriftlig? 

Stor klem!

Anonymkode: 355e8...a81

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk for så mange gode og hjelpsomme svar. Jeg har foreløpig kun fått en slik automatisk svar fra statsforvalteren "vi har motatt søknaden din og vil ta kontakt..." Fikk igjen i dag en tlf fra kommunen (med den samme damen som tidligere) og hun var veldig ufin og "hard" og var fast bestemt på at det er mitt ansvar å ordne opp. Jeg ba henne om å ikke ringe meg flere ganger men heller sende det skriftlig i en email slik at jeg kunne ta dette videre med statsforvalteren og eventuelt advokat. Hun ble litt spakere, og sa hun skulle sende det. Hun har ikke sendt noe enda, og det var rundt kl 09.00 vi snakket sammen.

Jeg føler meg ikke vel om å snakke om det som skjedde, jeg vil bare gå videre. Til og med mannen min vet ikke mye, noe skammer jeg meg veldig for. Naboer visste litt, lærere visste litt, men de visste ikke alt, bare det de så selv når hun kom på skolen eller sto ute og skrek utenfor blokka både på dagen og natta. Min mor var psykisk syk har jeg jo forstått som voksen. Hun drakk også veldig mye. Det verste var ikke de fysiske smertene, men heller den konstante redselen for hva som ventet når jeg kom inn døra, eller om jeg ville bli dratt ut av senga om natta. Og gud nåde meg om jeg tissa i senga, og det gjorde jeg dessverre ofte, det var umulig å styre. Hun kunne presse meg mellom bena sine (hvis dere klarer å se tegninga) og hun kunne få mannlige venner til å late som de skulle kaste meg utenfor balkongen. Det er faktisk en av mine verste minner, det at disse mennene holdt meg i armene sine og liksom latet som de skulle kaste meg utenfor kanten. Mens min "mor" lo så hun grein, for det var visst så morsomt. Så derfor like hun å gjøre dette ofte. Jeg har to arr på leppene mine etter sigaretter, ett stort arr i panna og et under haka etter en slags kniv el ligende gjenstand. Fikk slått spiker i høyre fot. Dette er bare noe, jeg levde slik fra jeg var født til jeg kom meg vekk når jeg var 19 år. Jeg ble født på 70 tallet, så det var ikke like god hjelp å få på den tiden som nå. På den tiden var jeg med "moren" min på barer så og si hver dag, ingen sa noe på at småunger satt med folk som drakk. Heldigvis hadde ikke dette gått i dag. Sånn, nå klarte jeg faktisk å skrive bittelitt om hva jeg har opplevd. Trodde ikke jeg skulle greie det, men det hjelper å være anonym. Jeg blir litt dårlig merker jeg når jeg skriver dette, men gikk bedre enn jeg trodde. 

 

Tusen takk igjen for alle som har hjulpet meg, jeg føler jeg står litt sterkere nå som jeg vet litt mer.

Anonymkode: 4f7ba...9de

Godt jobba! Å be om å få kravet skriftlig var en genistrek helt ærlig! 

Og du? Ingenting av det som skjedde i barndommen var din feil. Det er ikke din skam. Det er din 'mor' som burde skamme seg - strengt tatt burde vært straffet etter love for en del av det hun gjorde. Det var ikke din feil.

Anonymkode: e3f0a...e70

[AnonymBruker]

Kjære deg ts, for en grusom oppvekst. Jeg håper for din skyld at du kunne finne noen å prate ut om dette med. Det er virkelig en tung bør å bære helt alene. Lykke til, håper du får satt sykehjemmet på plass slik at de slutter å mase.

Anonymkode: 9948b...8ae

[AnonymBruker]

Du trenger ikke bruke penger på advokat. Du er ikke forpliktet til å ta hånd om begravelse, rydde leilighet eller betale noe som helst. Det er bare å si at du ikke har noe med dette å gjøre. Én gang. Lytter de ikke, er det bare å la være å svare når de ringer igjen. 

Anonymkode: 40026...c1a

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Etter egen erfaring så VET jeg at det kan ligge mer bak. Dvs at man ikke gidder. Og det er det jeg er bekymret for,at dette er et fripass så du flere og flere tenker at :"dette tar det offentlige,så så slipper jeg å bruke tid på det. "

For det er den vegen det går i dette samfunnet. 

Anonymkode: 51a9a...f5e

Samme foreldrene som ikke giddet være barnevakt for barnebarna. Man høster det man sår, som oftest. 

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Takk for så mange gode og hjelpsomme svar. Jeg har foreløpig kun fått en slik automatisk svar fra statsforvalteren "vi har motatt søknaden din og vil ta kontakt..." Fikk igjen i dag en tlf fra kommunen (med den samme damen som tidligere) og hun var veldig ufin og "hard" og var fast bestemt på at det er mitt ansvar å ordne opp. Jeg ba henne om å ikke ringe meg flere ganger men heller sende det skriftlig i en email slik at jeg kunne ta dette videre med statsforvalteren og eventuelt advokat. Hun ble litt spakere, og sa hun skulle sende det. Hun har ikke sendt noe enda, og det var rundt kl 09.00 vi snakket sammen.

Jeg føler meg ikke vel om å snakke om det som skjedde, jeg vil bare gå videre. Til og med mannen min vet ikke mye, noe skammer jeg meg veldig for. Naboer visste litt, lærere visste litt, men de visste ikke alt, bare det de så selv når hun kom på skolen eller sto ute og skrek utenfor blokka både på dagen og natta. Min mor var psykisk syk har jeg jo forstått som voksen. Hun drakk også veldig mye. Det verste var ikke de fysiske smertene, men heller den konstante redselen for hva som ventet når jeg kom inn døra, eller om jeg ville bli dratt ut av senga om natta. Og gud nåde meg om jeg tissa i senga, og det gjorde jeg dessverre ofte, det var umulig å styre. Hun kunne presse meg mellom bena sine (hvis dere klarer å se tegninga) og hun kunne få mannlige venner til å late som de skulle kaste meg utenfor balkongen. Det er faktisk en av mine verste minner, det at disse mennene holdt meg i armene sine og liksom latet som de skulle kaste meg utenfor kanten. Mens min "mor" lo så hun grein, for det var visst så morsomt. Så derfor like hun å gjøre dette ofte. Jeg har to arr på leppene mine etter sigaretter, ett stort arr i panna og et under haka etter en slags kniv el ligende gjenstand. Fikk slått spiker i høyre fot. Dette er bare noe, jeg levde slik fra jeg var født til jeg kom meg vekk når jeg var 19 år. Jeg ble født på 70 tallet, så det var ikke like god hjelp å få på den tiden som nå. På den tiden var jeg med "moren" min på barer så og si hver dag, ingen sa noe på at småunger satt med folk som drakk. Heldigvis hadde ikke dette gått i dag. Sånn, nå klarte jeg faktisk å skrive bittelitt om hva jeg har opplevd. Trodde ikke jeg skulle greie det, men det hjelper å være anonym. Jeg blir litt dårlig merker jeg når jeg skriver dette, men gikk bedre enn jeg trodde. 

 

Tusen takk igjen for alle som har hjulpet meg, jeg føler jeg står litt sterkere nå som jeg vet litt mer.

Anonymkode: 4f7ba...9de

Knallbra jobba! 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Kjære deg, du skylder ingen svar. Veldig bra at du fikk satt foten ned da hun fra kommunen ringte. Kanskje du kan sende en mail til sykehjemmet,  så har du gitt beskjed skriftlig? 

Stor klem!

Anonymkode: 355e8...a81

Nei det har jeg ikke gjort. Kanskje lurt å gjøre det også.

Anonymkode: 4f7ba...9de