Flytte hjem uten samboer…

[AnonymBruker]

Jeg trenger utenforstående blikk på livet mitt: Jeg føler meg totalt lost i livet nå. Har slitt med depresjon det siste halvannet året, til tross for at jeg har «alt»: høyere utdanning, relevant jobb, ny leilighet - alt dette i hovedstaden. Jeg har samboer, og vi har også fått oss hund (jeg ville ha det, tenkte at «da» blir livet bra, så samboer kjøpte meg en valp, er uendelig glad i den hunden men livet ble ikke noe bedre..). Nå har vi også flyttet inn i splitter ny leilighet. Jobben min er faglig krevende og spennende og jeg er tett på «der det skjer» i samfunnet. Samboer er verdens snilleste fyr, som i teorien tikker av alle boksene mine på lista. 

Problemet er at jeg bare er sikkelig utilfreds med livet. Jeg er 31 år gammel og føler at jeg har kjørt meg fullstendig fast i tiden. Jeg føler meg for ung til å ta steget videre i livet, og for gammel til å prøve nye ting. Jeg syns gnisten mellom samboer og meg er borte (han er ikke enig, han elsker meg…), jeg føler meg helt malplassert sammen med svigerfamilien min, og jeg kjenner på et enormt stort savn etter min egen familie. Det er både fysisk og emosjonell avstand mellom meg og min egen familie. Jeg trappet kraftig ned på omgangen med mine foreldre (særlig mor) for en del år siden pga dysfunksjonelle relasjoner, slik at jeg kunne komme meg mer ovenpå psykisk. Jeg flyttet også til andre siden av landet for å starte litt på nytt, med nytt miljø, studier og jobb. Dette gikk fint i praksis, jeg besto både utdanning og fikk et nytt miljø som bygget meg mer opp. Familien min sluttet å ta kontakt meg meg da jeg sluttet å prøve så hardt med dem. Dette har jeg tatt svært tungt, og syns enda det er en stor sorg at vi ikke har særlig nære forhold med hverandre (det gjelder både meg og dem, men også dem i mellom, inkl mine søsken). Svigerfamilien min er rake motsetningen til min egen, og svigerforeldrene mine forsøker til stadig å adoptere meg inn i sin idylliske familiebobble. Problemet et bare at jeg ikke forstår humoren deres, ei heller interessene eller rollefordelingen de har gjort seg i mellom. Dette gjør at jeg ikke finner min plass blant dem, og blir sliten av å henge mye med dem. 
På vennefronten har det dabbet veldig av den siste tiden. Pga mye nedstemthet har jeg ikke hatt overskudd eller interesse av å være så mye sosial. Jeg kvier meg for å være sosial da jeg ofte lar meg irritere av bagateller - og jeg gidder liksom ikke utsette meg eller andre for denne irritasjonen. Da kan jeg heller være hjemme. 
 

Jeg innser at selv om ting er vanskelig for tiden, så har jeg samtidig mye i livet mitt som i utgangspunktet er bra. Jeg føler likevel at jeg ikke klarer å gripe de mulighetene jeg nå har, og føler meg såpass deppa at jeg ikke kan stå inne for min barnslige og utakknemlige oppførsel. Jeg lengter hjem. Og jeg lurer oftere på om jeg bør forlate samboer. Jeg føler det er noe her som ikke er rett for meg. Men det er bare så tøft å ta et valg her. Hva om jeg tar feil av å forlate samboer og flytte hjem? Det er ikke sikkert at familien min vil stille opp for meg denne gangen heller. Jeg syns samboer fortjener noen som er mer glad og familieorientert enn meg. Så kan heller jeg være enslig, jobbe mer og kanskje vurdere familieforøkelse om noen år hvis jeg senere skulle føle meg mer klar for slikt. 
 

Noen som har erfaringer eller innspill til dilemmaet mitt? 

Anonymkode: a22c1...b90

[AnonymBruker]

Jeg tenker at du først og fremst bør ta tak i nedstemtheten og depresjonen.

Å forlate samboer, svigerfamilien, venner og en jobb bb du liker, for å flytte hjem til hva? En familie du ikke har god kontakt med? Tror du virkelig det vil hjelpe på depresjon å flytte hjem? Eller vil behandling faktisk kunne være bedre?

Jeg har iallefall angret som bare rakkern på at jeg valgte gi opp alt som var bra i livet mitt pga depresjon....

Anonymkode: a4553...bfa

[AnonymBruker]

Ja, men du vil nok ikke like det jeg kommer til å si. Jeg har vært der selv, og jeg vet at det kanskje er nødvendig for deg å gjøre de samme feilene jeg gjorde for å innse det selv. Men, jeg forsøker likevel:

Du må jobbe med ditt tankesett. Du fokuserer kun på ytre omstendigheter, som om Det er dér problemet ligger. Det gjør det ikke. Problemene du føler på kommer til å følge deg uansett hvor du flytter til. Enten du forblir med samboeren, eller om du går fra han.

Det er ikke en eneste ytre omstendighet du kan endre på for å få dette til å bli bedre.

Du må gå innover. Du sier at du har slitt med depresjon i halvannet år: da går jeg utifra at du går til behandling hos en terapaut, stemmer det? Hvis ikke, begynn med det så fort som mulig. Det er stor hjelp til å få sortert tankene.

Du må rett og slett jobbe med å gå i dybden på HVORFOR du føler alt du føler, og mest sannsynlig ligger svarene i barndommen eller ungdomstiden din. Ubearbeidede følelser. Og som regel skaper man så en virkelighet som gjenspeiler det man manglet som barn.

For å nevne feilene jeg gjorde: jeg tok samboeren min fullstendig for gitt, fordi jeg druknet meg selv i tanker om alt som var feil og alt jeg følte jeg manglet. Jeg gikk fra han - heldigvis for hans del egentlig, selv om det knuste hjertet hans skikkelig. Det tok meg syv år å komme over hjertesorgen over han, fordi jeg innså hvor bra han egentlig var. Angeren vil nok være med meg for alltid, men heldigvis har jeg klart å komme meg ut av den negative tankespiralen. Nå fokuserer jeg på hva jeg er takknemlig for.

Det er den beste jukselappen for å begynne å endre tankesettet forresten. Du må trene opp hjernen til å legge merke til de gode tingene - det skjer nenlig ikke av seg selv, det må læres. Hver morgen og hver kveld burde du skrive opp fem ting du er takknemlig for. Etterhvert utvider du listen litt og litt. Og å stoppe deg selv i tankene,  som om du stopper et barn som klager: si til deg selv "men de tankene hjelper meg ikke nå, så de kan jeg legge bort".

Du må hjelpe deg selv, men det vil du kun klare ved å gå innover.

Anonymkode: ccb1f...41b

[fru Alving]

Kjære deg, du må rett og slett få hjelp med egne ting.

Det vil ikke hjelpe deg å flytte, få ny samboer, jobb eller noe som helst. 

jeg ville og vært forsiktig med å flytte tilbake til familien din om det ikke har fungert bra tidligere.

Og svigerfamilien din, forsøk å ikke prøve så hardt. Aksepter dem som de er og vær deg selv. Du trenger ikke å bli bestevenner med svigers men forsøk å ha et greit og ukomplisert forhold.

[Lofilteret]

Man skal ikke ta store avgjørelser når man er deprimert, så mitt råd er at du først søker effektiv behandling for depresjonen.

[AnonymBruker]

Jeg har definitivt vært der du er. Jeg prøvde alle de ytre løsningene, bli singel, bytte jobb, nye hobbyer, ny kjæreste. Ingenting av det hjelper, når man fortsatt går rundt og legger et mørkt negativt teppe over alt og alle.

Det som hjalp meg var en kombinasjon av behandlinger. Først og frem ketaminassistert psykoterapi. Det "nullstilte" hjernen slik at jeg kunne jobbe ordentlig bra med meg selv. Tidligere mønster for tanker og atferd sto ikke lenger i veien for å få til varig endring. Traumer og opplevelser fra tidligere i livet ble helt ubetydelige og bleknet. Jeg fikk en klarhet i hva som er viktig for meg.

Det andre er en form for terapi som heter acceptance and commitment therapy (ACT). Det hjalp meg å akseptere meg selv, de rundt meg, livet mitt, omstendighetene, alt egentlig. Jeg forsto endelig at jeg kastet bort ekstremt mye energi på ting jeg ikke kunne gjøre noe med. Når man klarer å akseptere det negative ved noe, så får man mye mer rom for å sette pris på de positive sidene. Dette hjalp meg også å innse at noen ting skulle jeg kutte ut av livet mitt, for det var ikke bra nok for meg. Dette gjorde at jeg sluttet å irritere meg over alt mellom himmel og jord.

Det tredje var mindfulness. Et fantastisk verktøy for å lære seg hvilke tanker som er konstruktive og hvilke man kan drite i. Man bestemmer selv hva man vil bruke tankekraft og følelsene sine på. Mindfulness hjalp meg å bli bevisst på hva som var hva, og hjelper meg å velge tanker og følelser som er bra for meg.

Det er 2 år siden jeg gjorde denne jobben, og tok disse behandlingene, og jeg får det bare bedre og bedre. Elsker livet og alt jeg har i det nå. Alle disse behandlingene tok forresten bare 2 måneder, siden har jeg ikke sett snurten av en psykolog.

Jeg anbefaler deg å lese mer om dette for å se om det er noe for deg. Du må nesten gå privat, men det var verdt det for meg.

Anonymkode: f0894...55a

[AnonymBruker]

Om du går fra samboer og flytter nærmere familien, og tenker at du skal få et bedre forhold til dem - da kommer alt til å bli mye mye verre, det kan jeg love deg.

Den aller beste indikasjonen på hvordan forholdet til familien kommer til å bli om du plukker opp den tråden igjen, er å se på hvordan forholdet var sist du hadde kontakt. Det kommer IKKE til å bli bedre denne gangen. 

Anonymkode: 7404d...778

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Jeg tenker at du først og fremst bør ta tak i nedstemtheten og depresjonen.

Å forlate samboer, svigerfamilien, venner og en jobb bb du liker, for å flytte hjem til hva? En familie du ikke har god kontakt med? Tror du virkelig det vil hjelpe på depresjon å flytte hjem? Eller vil behandling faktisk kunne være bedre?

Jeg har iallefall angret som bare rakkern på at jeg valgte gi opp alt som var bra i livet mitt pga depresjon....

Anonymkode: a4553...bfa

Jeg ga også så på alt det fine jeg hadde i livet da jeg var deprimert, angrer som bare det.  Og nå når jeg er frisk igjen, kan jeg ikke skjønne at jeg kunne gjøre det, og at jeg så på det som logisk at det var det beste å gjøre. 😭 Har mistet nesten alle jeg var glad i. 

Anonymkode: 809f3...ba9

[Sirah]

Hva er det egentlig du vil flytte hjem til? Dysfunksjonelle familieforhold? Du brøt kontakten av en grunn, ikke utsett deg selv for det en gang til ❤️

Har du fått noe behandling for tankene og nedstemtheten din? Om ikke så bestiller du legetime i morgen! Fortell legen akkurat det samme som du har skrevet her: Vis hen gjerne posten om nødvendig. 

Jeg sier ikke at det riktige er å bli hos samboeren din, men ikke ta disse store valgene mens du helt tydelig ikke har det noe greit,

Stor klem til deg ❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg trenger utenforstående blikk på livet mitt: Jeg føler meg totalt lost i livet nå. Har slitt med depresjon det siste halvannet året, til tross for at jeg har «alt»: høyere utdanning, relevant jobb, ny leilighet - alt dette i hovedstaden. Jeg har samboer, og vi har også fått oss hund (jeg ville ha det, tenkte at «da» blir livet bra, så samboer kjøpte meg en valp, er uendelig glad i den hunden men livet ble ikke noe bedre..). Nå har vi også flyttet inn i splitter ny leilighet. Jobben min er faglig krevende og spennende og jeg er tett på «der det skjer» i samfunnet. Samboer er verdens snilleste fyr, som i teorien tikker av alle boksene mine på lista. 

Problemet er at jeg bare er sikkelig utilfreds med livet. Jeg er 31 år gammel og føler at jeg har kjørt meg fullstendig fast i tiden. Jeg føler meg for ung til å ta steget videre i livet, og for gammel til å prøve nye ting. Jeg syns gnisten mellom samboer og meg er borte (han er ikke enig, han elsker meg…), jeg føler meg helt malplassert sammen med svigerfamilien min, og jeg kjenner på et enormt stort savn etter min egen familie. Det er både fysisk og emosjonell avstand mellom meg og min egen familie. Jeg trappet kraftig ned på omgangen med mine foreldre (særlig mor) for en del år siden pga dysfunksjonelle relasjoner, slik at jeg kunne komme meg mer ovenpå psykisk. Jeg flyttet også til andre siden av landet for å starte litt på nytt, med nytt miljø, studier og jobb. Dette gikk fint i praksis, jeg besto både utdanning og fikk et nytt miljø som bygget meg mer opp. Familien min sluttet å ta kontakt meg meg da jeg sluttet å prøve så hardt med dem. Dette har jeg tatt svært tungt, og syns enda det er en stor sorg at vi ikke har særlig nære forhold med hverandre (det gjelder både meg og dem, men også dem i mellom, inkl mine søsken). Svigerfamilien min er rake motsetningen til min egen, og svigerforeldrene mine forsøker til stadig å adoptere meg inn i sin idylliske familiebobble. Problemet et bare at jeg ikke forstår humoren deres, ei heller interessene eller rollefordelingen de har gjort seg i mellom. Dette gjør at jeg ikke finner min plass blant dem, og blir sliten av å henge mye med dem. 
På vennefronten har det dabbet veldig av den siste tiden. Pga mye nedstemthet har jeg ikke hatt overskudd eller interesse av å være så mye sosial. Jeg kvier meg for å være sosial da jeg ofte lar meg irritere av bagateller - og jeg gidder liksom ikke utsette meg eller andre for denne irritasjonen. Da kan jeg heller være hjemme. 
 

Jeg innser at selv om ting er vanskelig for tiden, så har jeg samtidig mye i livet mitt som i utgangspunktet er bra. Jeg føler likevel at jeg ikke klarer å gripe de mulighetene jeg nå har, og føler meg såpass deppa at jeg ikke kan stå inne for min barnslige og utakknemlige oppførsel. Jeg lengter hjem. Og jeg lurer oftere på om jeg bør forlate samboer. Jeg føler det er noe her som ikke er rett for meg. Men det er bare så tøft å ta et valg her. Hva om jeg tar feil av å forlate samboer og flytte hjem? Det er ikke sikkert at familien min vil stille opp for meg denne gangen heller. Jeg syns samboer fortjener noen som er mer glad og familieorientert enn meg. Så kan heller jeg være enslig, jobbe mer og kanskje vurdere familieforøkelse om noen år hvis jeg senere skulle føle meg mer klar for slikt. 
 

Noen som har erfaringer eller innspill til dilemmaet mitt? 

Anonymkode: a22c1...b90

Han er bare en du bor med, dere er ikke gift. Jeg hadde flyttet, hvis jeg var deg. Hadde han vært familieorientert, ville han ha giftet seg.

Anonymkode: 80d92...d61

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Han er bare en du bor med, dere er ikke gift. Jeg hadde flyttet, hvis jeg var deg. Hadde han vært familieorientert, ville han ha giftet seg.

Anonymkode: 80d92...d61

Er det det du leser ut av ts sin post?

[AnonymBruker]

Er det ikke mer tanken på det forholdet til familien din du skulle ønske du hadde som gir deg tanker om å flytte hjem? Det høres jo ikke ut som om det forholdet dere faktisk har til hverandre er grunn til å flytte. 

Tror og du bør jobbe med deg selv der du er. Det hjelper ikke å flykte rundt og tro det blir bedre en annen plass ❤️

Får du hjelp for depresjonen? 

Anonymkode: 5461b...6ba

[AnonymBruker]

Jeg hadde en traumatisk oppvekst og holder på å gjøre det samme som deg. Starte et nytt liv på andre siden av landet. Gleder meg som bare det. 🙂👍 Men det jeg er livredd for er at når jeg en dag har funnet en flott fyr og jeg endelig kan få det bra, så vil jeg gå i fra han. For dette har jeg lest om at sånne som meg (og muligens deg) gjør. Når jeg endelig treffer en snill mann så tror jeg ikke han elsker meg eller noe fordi jeg tror alt det negative som jeg vokste opp med var kjærlighet. Jeg har ikke opplevd det ennå. Jeg har kun fått det med meg tilfeldig flere plasser jeg har lest. Og er derfor forberedt på det, og skal snakke med min psykolog om det når tiden nærmer seg og forebygge.

Bare vær så snill og ikke gå tilbake til de du rømte i fra. Gå til psykolog og rydd opp i alt inni deg. Du blir ikke lykkelig av alt det du prøver nå fordi det er ytre ting. Er du ulykkelig så ligger svaret inni deg. Hva mangler du? Hva trenger du? Er det noe du savner i livet ditt?

Jeg har funnet sms utveksling på tlf mellom meg og min psykolog.

Jeg spurte min psykolog, "hva betyr det når jeg er ulykkelig?"

Svar: "Det betyr at du har behov inni deg som ikke er møtt eller dekket eller at du kjenner på tap."

Anonymkode: 2851a...fbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Han er bare en du bor med, dere er ikke gift. Jeg hadde flyttet, hvis jeg var deg. Hadde han vært familieorientert, ville han ha giftet seg.

Anonymkode: 80d92...d61

Ekteskap er ikke en medisin som får noen ut av depresjon...

Og det er like feil å inngå ett ekteskap, som å bryte ut av ett samliv, i håp om at det skal være løsningen på psykisk sykdom. Det er kun på film at man blir mirakuløst frisk av å få en ring på fingeren...

Anonymkode: a4553...bfa