Hvorfor går ikke du ned i vekt selv om du burde?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.2.2025 den 22.44):

Om du har gått ned i vekt og det var lett, så er det veldig bra for deg - men for de aller fleste er det kjempe vanskelig. Mange klarer å gå ned kiloene de skal, men så kommer de tilbake kort tid etter slankingen er ferdig. 

Jeg har vært sykelig overvektig i ca. 5 år. Var overvektig også før dette, men da ikke direkte tjukk slik jeg er i dag. Dessverre trodde jeg da at jeg var smellfeit, noe jeg i dag ser at jeg ikke var. Hadde former og en flott kropp. Jeg la på meg ganske mye da jeg sto på en høy dose av quetiapine over et par år - de som vet, de vet. Kiloene forsvant ikke når jeg slutta på medisinen og jeg har siden da hatt et veldig dårlig kosthold. 

Vil gjerne høre hvorfor dere syns det er vanskelig, eventuelt hva som er grunnen til at dere ikke har gått ned i vekt. Nå spør jeg de som har mange kilo for mye. Selv burde jeg gå ned minst 20 kg. Jeg er utrolig lei av å være tjukk, men samtidig bryr jeg meg på en måte ikke. Jeg føler virkelig jeg har ødelagt kroppen min og at jeg kommer til å se ut som et smeltet lys når jeg har gått ned i vekt, så da kan jeg like greit bare være tjukk. Er deprimert og ser ikke lyst på fremtiden, jeg bryr meg ikke om helsa mi da det ikke spiller noen rolle om jeg ikke blir gammel. Dermed blir det fryktelig vanskelig å skulle gå ned i vekt når jeg konstant finner mange grunner til at jeg bare kan spise og kose meg med det lille som faktisk gir meg noe glede her i livet. Jeg har også fryktelig dårlig selvkontroll og er generelt et grådig menneske tror jeg, å spise bare ett kakestykke er ikke en greie liksom. Det er flaut, men skammen er ikke sterk nok til at det hjelper på selvkontrollen. 

Og jeg klarer ikke skjønne at jeg kan forandre meg. 

Anonymkode: b8e96...8a3

Jeg har vært i akkurat samme situasjon. Ble helt likegyldig, og den eneste gleden jeg følte jeg hadde var å spise godteri. La på meg 30 kg på 3 år og brydde meg lite om kropp og vekt. Visste innerst inne at dette ikke var en livsstil jeg unnet andre, og at jeg egentlig ville leve et sunt liv. Det som ble vendepunktet for meg var å begynne på Wegovy. Og med legen på laget merket jeg at jeg fikk viljen til å endre livsstilen min, små grep hjalp masse. Ønsker deg alt godt og lykke til videre.

Anonymkode: a315a...578

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 8.2.2025 den 22.44):

Om du har gått ned i vekt og det var lett, så er det veldig bra for deg - men for de aller fleste er det kjempe vanskelig. Mange klarer å gå ned kiloene de skal, men så kommer de tilbake kort tid etter slankingen er ferdig. 

Jeg har vært sykelig overvektig i ca. 5 år. Var overvektig også før dette, men da ikke direkte tjukk slik jeg er i dag. Dessverre trodde jeg da at jeg var smellfeit, noe jeg i dag ser at jeg ikke var. Hadde former og en flott kropp. Jeg la på meg ganske mye da jeg sto på en høy dose av quetiapine over et par år - de som vet, de vet. Kiloene forsvant ikke når jeg slutta på medisinen og jeg har siden da hatt et veldig dårlig kosthold. 

Vil gjerne høre hvorfor dere syns det er vanskelig, eventuelt hva som er grunnen til at dere ikke har gått ned i vekt. Nå spør jeg de som har mange kilo for mye. Selv burde jeg gå ned minst 20 kg. Jeg er utrolig lei av å være tjukk, men samtidig bryr jeg meg på en måte ikke. Jeg føler virkelig jeg har ødelagt kroppen min og at jeg kommer til å se ut som et smeltet lys når jeg har gått ned i vekt, så da kan jeg like greit bare være tjukk. Er deprimert og ser ikke lyst på fremtiden, jeg bryr meg ikke om helsa mi da det ikke spiller noen rolle om jeg ikke blir gammel. Dermed blir det fryktelig vanskelig å skulle gå ned i vekt når jeg konstant finner mange grunner til at jeg bare kan spise og kose meg med det lille som faktisk gir meg noe glede her i livet. Jeg har også fryktelig dårlig selvkontroll og er generelt et grådig menneske tror jeg, å spise bare ett kakestykke er ikke en greie liksom. Det er flaut, men skammen er ikke sterk nok til at det hjelper på selvkontrollen. 

Og jeg klarer ikke skjønne at jeg kan forandre meg. 

Anonymkode: b8e96...8a3

Jeg er ikke sykelig overvektig, men har noen ekstra kilo, og en del magefett. Magefettet har sin grunn i flere kumulative forhold, som ubehandlet lavt stoffskifte (ikke at jeg ønsker å gå umedisinert, men medisinene funker ikke), tidlig overgangsalder og medisiner som gjør at jeg blir oppblåst og holder på vann. Jeg har forsøkt å gå ned i flere år. Spiser sunt, holder meg innenfor 1600 kcal per dag, trener 3-4 ganger i uka. Vekta går ikke ned, men går heller ikke opp. Ingen klær sitter pent, så jeg har egentlig gitt opp og sluttet å sminke meg noe særlig, gå i pene klær og sånt. Ser latterlig ut uansett.

Jeg har forsøkt forskjellige måter å gå ned på. Fikk kraftig, daglig migrene av lavkarbo, som ikke ga seg på flere uker. Etter uke 5 eller 6 med helvetet, ga jeg opp. Dette gikk ikke i lengden. Forsøkte å øke treningsmengde, men da streiker kroppen med masse vondter. Lavkalori gjorde meg slapp og ubrukelig på jobb. For øvrig har ingen av disse metodene gitt meg større vektnedgang enn 0,5 kilo i måneden, så jeg gadd ikke.

Jeg må bruke tid på å venne meg til den kroppen jeg har, for det ser ut som jeg er "stuck" med den for resten av livet. 

Anonymkode: a110c...e3a

[AnonymBruker]

Tja. Av mange grunner, har jeg oppdaget nylig. 
 

Først og fremst vokste jeg opp i et ganske giftig og kjipt hjem, fysisk avstraffelse og skremsel og generelt ikke rom for å være litt annerledes (som jeg selvsagt var). Ble også straffet med å ikke få spise. Det førte selvsagt til at jeg smugspiste ved hver anledning og når jeg fikk mat så overspiste jeg helt vanvittig for det kunne gå lang tid til neste måltid. 
 

Var lubben som barn, men strakk meg ut etterhvert. Så i tenårene fikk jeg former på helt vanlige kvinnelige områder og ble mye ertet for det hjemme. Breiræv var et vanlig kallenavn. 
 

Breiræva flyttet ut og ensomheten skylte over meg, jeg smugspiste igjen og overspiste for det var liksom den eneste overlevelsesteknikken jeg hadde lært. Jeg este ut mer og mer, men stoppet litt opp i midten av tjueåra. Var på vei til å finne meg selv og tryggheten min. De tykke lårene mine var også udiagnostisert lipødem. 
 

Men så fikk jeg barn og alt fra barndommen raste over meg igjen. Jeg møtte liksom lille meg døra hver eneste dag og nådde mitt topppunkt 120kg. På vei til barnehagen en dag vurderte jeg å slukke lyset for godt. Jeg orket ikke mer.
 

Jeg stoppet bilen på veiskulderen og gråt i en halvtime. Hva i helvete ER DET JEG TENKER PÅ???? Jeg la om livet tvert den ettermiddagen og har gått ned 41 kilo siden da. 

 

Anonymkode: a6414...7fc

[AnonymBruker]

Om det er vanskelig å gå ned i vekt? Det er det vanskeligste som finnes! De færreste lykkes med varig vektnedgang. Jeg har sluttet å røyke, og det var krevende, men da var det bare å kutte ut og ikke røyke noen gang igjen. Alt eller ingenting er lett når det gjelder røyk. Men ikke med mat, mat må man ha. 

Jeg har da klart å gå ned i vekt og være på en stabil +/- 5 kg vekt i 7 år. Men det er stadig en kamp. Jeg kom til et punkt hvor jeg hatet den jeg var blitt som trykket i meg sukker nesten hver dag, overspiste jevnlig på mat som kroppen ikke trengte, og var for stor til å bevege meg nok til å trene skikkelig. Jeg så hvor selvdestruktivt det var, jeg visste jeg at jeg ville få sykdommer og den store skrekken dø av fedme som tanten min gjorde i en alder av 62. Det kom til et punkt at jeg måtte velge liv eller sakte død. Gått fra fedme til BMI 24. 

I dag hadde jeg glatt tatt imot hjelpemidler. Dersom Wegyvy var tilgjengelig da. Nå lurer spøkelset bak i hodet om at jeg faktisk bare skal legge på meg igjen for å få rett til slankemedisin slik at jeg kan stoppe stemmen som av og til sier "så deilig å kunne numme seg med mat slik jeg gjorde før". Likevel så velger jeg å spise det jeg vet at kroppen trenger, og stille på trening hver uke. Og etter en treningsøkt hvor jeg opplever hvor lett det er å bevege seg, og hvor spretten og sterk jeg har blitt, så stoler jeg på kroppen og ikke på hjernen som bare vil sabotere meg. 

Anonymkode: ecef5...22e