Kontakt med faren min føles mer som en byrde enn noe annet. Normalt?

[AnonymBruker]

Lurer på om jeg bare må ta meg sammen her, eller om det jeg opplever er en vanlig reaksjon. Faren min var alltid oppfarende og hissig i oppveksten min. Han var snill også og verken slem eller voldelig, men følte likevel jeg måtte gå på eggeskall rundt ham, for han reagerte veldig raskt og veldig kraftig på den minste ting. 

Da jeg var 11 år og søsknene mine enda yngre skilte mamma og pappa seg, og han stakk til andre siden av landet. Det var en periode på et halvt år der vi ikke hadde noe kontakt, for han var på reise med nyedama i et annet europeisk land i et halvt år. Det sa han ikke fra om, og han sluttet å ta telefonen. Hadde vel kontakt noen ganger i året etter dette.

Ti år senere ble det slutt med dama, og plutselig bestemte han seg for å flytte tilbake hit. Han har aldri beklagd eller vist noe anger for at han bare stakk da vi var små, men han kom durende inn i livene våre igjen og forventer å bli behandlet som en helt vanlig forelder. Sannheten er at jeg er like lite knyttet til ham som enhver perifer grandonkel, og det er sånn jeg oppfører meg overfor ham også.

For noen måneder siden hisset han seg kraftig opp over en filleting som ingen normale mennesker i hele verden hadde reagert på, og sendte flere stygge meldinger til ene søskenet mitt, der han blant annet skrev at han kom til å kutte kontakten med oss. Budskapet gjorde meg ikke trist, bare sur på det som var en total overreaksjon fra hans side, og den totale mangelen på selvinnsikt og sosiale antenner. Etter det har vi ikke pratet noe utenom en nyttårshilsen, og unnskyldningen fra hans side har uteblitt. Han har hatt noen forsøk på å ta kontakt, men later som at de stygge meldingene han sendte ikke ekisterer. Han har forsøkt å "kjøpe" oss tilbake med blant annet noen julegaver, men det gjør meg bare kvalm.

Føler meg så kjølig overfor ham nå og har ingen ønske eller behov for kontakt. Samtidig er det vanskelig å aktivt bryte kontakten, og jeg vet ikke om det er det jeg vil. Hadde han bare latt oss være i fred hadde det vært lett, men han tar kontakt innimellom. 

Hva i allverden bør jeg gjøre her? Blir så sliten av å ha et familiemedlem som oppfører seg sånn.

Anonymkode: 826fe...6ab

[AnonymBruker]

Hva slags far truer med å "kutte kontakt igjen" ...virker ikke som om det er noe han angrer for å ha gjort tidligere  heller. 

Anonymkode: 76bfc...7c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Lurer på om jeg bare må ta meg sammen her, eller om det jeg opplever er en vanlig reaksjon. Faren min var alltid oppfarende og hissig i oppveksten min. Han var snill også og verken slem eller voldelig, men følte likevel jeg måtte gå på eggeskall rundt ham, for han reagerte veldig raskt og veldig kraftig på den minste ting. 

Da jeg var 11 år og søsknene mine enda yngre skilte mamma og pappa seg, og han stakk til andre siden av landet. Det var en periode på et halvt år der vi ikke hadde noe kontakt, for han var på reise med nyedama i et annet europeisk land i et halvt år. Det sa han ikke fra om, og han sluttet å ta telefonen. Hadde vel kontakt noen ganger i året etter dette.

Ti år senere ble det slutt med dama, og plutselig bestemte han seg for å flytte tilbake hit. Han har aldri beklagd eller vist noe anger for at han bare stakk da vi var små, men han kom durende inn i livene våre igjen og forventer å bli behandlet som en helt vanlig forelder. Sannheten er at jeg er like lite knyttet til ham som enhver perifer grandonkel, og det er sånn jeg oppfører meg overfor ham også.

For noen måneder siden hisset han seg kraftig opp over en filleting som ingen normale mennesker i hele verden hadde reagert på, og sendte flere stygge meldinger til ene søskenet mitt, der han blant annet skrev at han kom til å kutte kontakten med oss. Budskapet gjorde meg ikke trist, bare sur på det som var en total overreaksjon fra hans side, og den totale mangelen på selvinnsikt og sosiale antenner. Etter det har vi ikke pratet noe utenom en nyttårshilsen, og unnskyldningen fra hans side har uteblitt. Han har hatt noen forsøk på å ta kontakt, men later som at de stygge meldingene han sendte ikke ekisterer. Han har forsøkt å "kjøpe" oss tilbake med blant annet noen julegaver, men det gjør meg bare kvalm.

Føler meg så kjølig overfor ham nå og har ingen ønske eller behov for kontakt. Samtidig er det vanskelig å aktivt bryte kontakten, og jeg vet ikke om det er det jeg vil. Hadde han bare latt oss være i fred hadde det vært lett, men han tar kontakt innimellom. 

Hva i allverden bør jeg gjøre her? Blir så sliten av å ha et familiemedlem som oppfører seg sånn.

Anonymkode: 826fe...6ab

Man må ikke ha kontakt med giftige familiemedlemmer. Du har full rett til å kutte kontakten. Blokker i alle kanaler. Han høres ikke ut som en god far og det er du sikkert klar over selv..

Anonymkode: 0a919...c5c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hva slags far truer med å "kutte kontakt igjen" ...virker ikke som om det er noe han angrer for å ha gjort tidligere  heller. 

Anonymkode: 76bfc...7c8

Lurer jeg og på. Etter jeg fikk barn selv ble det veldig klart for meg hvor sykt det er å stikke fra barna sine som han gjorde.

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man må ikke ha kontakt med giftige familiemedlemmer. Du har full rett til å kutte kontakten. Blokker i alle kanaler. Han høres ikke ut som en god far og det er du sikkert klar over selv..

Anonymkode: 0a919...c5c

Jepp, veldig klar over det. 

Anonymkode: 826fe...6ab

[AnonymBruker]

Du må ikke kutte kontakten. Du kan fase ham ut så dere sjeldent ses og har kontakt, uten at det er avtalt noe rundt det. Så bare lar du være å føle ansvar for ham og relasjonen dere har. Det er helt naturlig at dere ikke har en tett relasjon med den historikken - og du behøver ikke late som. Det kan være lurt å ha tenkt ut på forhånd hvordan du vil forholde deg til ulike utspill. Hvis han vil møtes, så kan du si at han skylder X en ordentlig unnskyldning først, for slikt spetakkel vil dere ikke ha. Det må gå an å oppføre seg når man er voksen.

Anonymkode: 732e3...287

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Lurer på om jeg bare må ta meg sammen her, eller om det jeg opplever er en vanlig reaksjon. Faren min var alltid oppfarende og hissig i oppveksten min. Han var snill også og verken slem eller voldelig, men følte likevel jeg måtte gå på eggeskall rundt ham, for han reagerte veldig raskt og veldig kraftig på den minste ting. 

Da jeg var 11 år og søsknene mine enda yngre skilte mamma og pappa seg, og han stakk til andre siden av landet. Det var en periode på et halvt år der vi ikke hadde noe kontakt, for han var på reise med nyedama i et annet europeisk land i et halvt år. Det sa han ikke fra om, og han sluttet å ta telefonen. Hadde vel kontakt noen ganger i året etter dette.

Ti år senere ble det slutt med dama, og plutselig bestemte han seg for å flytte tilbake hit. Han har aldri beklagd eller vist noe anger for at han bare stakk da vi var små, men han kom durende inn i livene våre igjen og forventer å bli behandlet som en helt vanlig forelder. Sannheten er at jeg er like lite knyttet til ham som enhver perifer grandonkel, og det er sånn jeg oppfører meg overfor ham også.

For noen måneder siden hisset han seg kraftig opp over en filleting som ingen normale mennesker i hele verden hadde reagert på, og sendte flere stygge meldinger til ene søskenet mitt, der han blant annet skrev at han kom til å kutte kontakten med oss. Budskapet gjorde meg ikke trist, bare sur på det som var en total overreaksjon fra hans side, og den totale mangelen på selvinnsikt og sosiale antenner. Etter det har vi ikke pratet noe utenom en nyttårshilsen, og unnskyldningen fra hans side har uteblitt. Han har hatt noen forsøk på å ta kontakt, men later som at de stygge meldingene han sendte ikke ekisterer. Han har forsøkt å "kjøpe" oss tilbake med blant annet noen julegaver, men det gjør meg bare kvalm.

Føler meg så kjølig overfor ham nå og har ingen ønske eller behov for kontakt. Samtidig er det vanskelig å aktivt bryte kontakten, og jeg vet ikke om det er det jeg vil. Hadde han bare latt oss være i fred hadde det vært lett, men han tar kontakt innimellom. 

Hva i allverden bør jeg gjøre her? Blir så sliten av å ha et familiemedlem som oppfører seg sånn.

Anonymkode: 826fe...6ab

Kanskje bedre å bare ikke ha kontakt med han? Ikke bra for noen av dere. Ikke meningen dere skal gå på eggeskall rundt egen far, hvilken glede gir det i livet? Bare stress...

Det at han bare stakk og ikke har vist interesse på så mange år er hans egen feil, no er han ensom og alene og vil ha noen rundt seg, ikke være alene, men det der er absolutt ingen måte å gjøre det på. Mulig pga min oppvekst med så mye drit at jeg aldri hadde klart å forholde meg til den personen!Ville faktisk bare sagt, vi er ikke interessert i å ha noe med deg å gjøre , du har ikke brydd deg i alle år vi trengte deg. Du bare stakk fra oss. Så du kan bare stikke igjen!

 

Anonymkode: 1dcc0...59a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Du må ikke kutte kontakten. Du kan fase ham ut så dere sjeldent ses og har kontakt, uten at det er avtalt noe rundt det. Så bare lar du være å føle ansvar for ham og relasjonen dere har. Det er helt naturlig at dere ikke har en tett relasjon med den historikken - og du behøver ikke late som. Det kan være lurt å ha tenkt ut på forhånd hvordan du vil forholde deg til ulike utspill. Hvis han vil møtes, så kan du si at han skylder X en ordentlig unnskyldning først, for slikt spetakkel vil dere ikke ha. Det må gå an å oppføre seg når man er voksen.

Anonymkode: 732e3...287

Ja, det er egentlig det jeg har gjort i stor grad siden han flyttet tilbake, bare unngått å ta noe ansvar for relasjonen. Nylig tok han kontakt igjen og da konfronterte jeg ham med at han bør si unnskyld, men siden har han bare ignorert. Som han alltid gjør når det forventes ar han tar ansvar. Jeg er så drittlei hele fyren.

Anonymkode: 826fe...6ab