Mister meg selv når jeg er i parforhold, klarer ikke være MEG

[AnonymBruker]

Kvinne på 31 her. Har vært i flere langvarige forhold, nå sist over 6 år, der vi også bodde sammen en periode. 

Mitt problem er at jeg i parforhold mister meg selv, mer og mer, og til slutt helt. Jeg glemmer hva jeg liker, hva jeg ønsker, og jeg greier ikke å slappe av. 

Et eksempel er hvis vi f.eks kom hjem fra jobb en dag, der jeg nå når jeg bor med en venninna kanskje av og til ender opp med at vi bare slapper av på rommet hennes, tøyser og tuller litt og så plutselig kan jeg kjenne at "nå vil jeg gå og lage meg litt mat" eller "jeg kunne tenke meg å ta en tur eller en dusj", hadde det vært med kjæresten ville det vært sånn "hva skal VI nå", "skal du også ha litt mat", jeg bare mister det at jeg er et eget menneske. Kanskje ikke et godt eksempel.

Når jeg er sammen med venner, og da tenker jeg sånn hverdags, ikke at vi GJØR noe sammen, så hender det jeg bare havner inn i mine egne tankerekker, greier å gjøre min egen ting, la oss si at jeg leser en bok og hun scroller på tiktok. Eller f.eks jeg var en sydentur med flere venninner, så "gjør jeg MEG" innimellom, jeg tar de svømmelengdene, jeg sier "jeg går på rommet og henter boka mi" eller jeg går dypt inn i boka mi. Mens sammen med en mann (og dette har skjedd med alle tre) så vil jeg kanskje greie å ta de svømmelengdene mens jeg hele tiden er hyperoppmerksom på hva mannen gjør. Jeg er hele veien hyperoppmerksom på hva han skal og vil, og jeg kjenner meg fullstendig uselvstendig, men la meg forklare. Ikke som at jeg TROR at jeg ikke greier meg selv, og hjelpeløs, men som at jeg mister hodet. Blir årvåken på alt som er OSS og ikke meg, eller han som en selvstendig enhet. 

Alt dette gjør at jeg blir veldig bekreftelsessøkende, kjeder han seg, følger han med osv. Alt dette blir altfor slitsomt for meg. Og det gjør jo etterhvert at mannen faktisk ikke lenger er sammen med en hel person med egne ønsker og lyster. Hadde vi sex klarte jeg ikke være nok i min egen kropp til å nyte det. Tenker bare "er det bra nok, er det bra nok". 

Det høres kanskje ut som hovedpoenget er at jeg ikke har selvfølelse og selvtillit, men det har jeg. Jeg er glad i meg selv, og vet at jeg er god nok som jeg er, og jeg setter pris på å være i eget selskap. Men sammen med en mann jeg elsker mister jeg rota i meg selv. Likevel ønsker jeg naturligvis et parforhold og barn på sikt. Men jeg greier ikke å være med noen når det er sånn.

Hva feiler det meg, hva er problemet, og hva kalles det, andre som har opplevd lignende? Og hva kan jeg gjøre for å faktisk slutte med det? 

(Gikk til psykolog i halvannet år mot slutten av forholdet med eksen, men denne problematikken ble ikke bedre før det ble slutt, fordi det ble slutt.)

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Hva feiler det meg, hva er problemet, og hva kalles det, andre som har opplevd lignende? Og hva kan jeg gjøre for å faktisk slutte med det? 

Medavhengighet/codependency, les om det, når man enten lever gjennom andre eller må sette en annen person først helt. Jeg har det som du veldig etter dårlig oppvekst hvor meg var min mors mor fra jeg var liten egentlig. Hos meg er det så ille at jeg klarer ikke et forhold mer, har innsett det og det er rett og slett en lettelse å gi opp og gi faen. Jeg kan ikke bruke mer tid og energi på det, i  nære romantiske relasjoner blir jeg selvutslettende og lever for andre, som om jeg MÅ det enten jeg vil eller ikke. 

Anonymkode: 670a2...2cf

[AnonymBruker]

Les deg også opp på people-pleasing for å se om du klarer å forstå deg selv bedre

Anonymkode: 1646a...1f0

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Kanskje ikke nødvendigvis at alt jeg tenker er oss, men at jeg mister egendriven jeg har alene. Jeg har mye egenaktiviteter. En del av disse forsømmer jeg i forhold. Har feks. en tendens til å bli for mye tv, og jeg liker bare å se tv med måte alene. Så ser jeg for mye tv med vedkommende, mens jeg er misfornøyd og forvirra. Kan nesten bli litt apatisk, noe jeg ikke er alene.

Jeg er også glad i meg selv, men det skjer noe i forhold. Kan være at jeg ikke har vært med noen jeg er kompatibel nok med, og kan hende det er fordi det har vært deres hjem som har vært utgangspunktet. Ikke vet jeg.

Venter på svar til oss 😅

Anonymkode: 0b937...79a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Medavhengighet/codependency, les om det, når man enten lever gjennom andre eller må sette en annen person først helt. Jeg har det som du veldig etter dårlig oppvekst hvor meg var min mors mor fra jeg var liten egentlig. Hos meg er det så ille at jeg klarer ikke et forhold mer, har innsett det og det er rett og slett en lettelse å gi opp og gi faen. Jeg kan ikke bruke mer tid og energi på det, i  nære romantiske relasjoner blir jeg selvutslettende og lever for andre, som om jeg MÅ det enten jeg vil eller ikke. 

Anonymkode: 670a2...2cf

Takk! Jeg har lest om medavhengighet, og kan kjenne meg igjen i alt, og har jobbet på egen hånd med det underveis i forholdet, litt før jeg gikk hos psykologen, og underveis og nå etterpå, og jeg føler jo at jeg kommer fremover på et vis, men det gjorde ingen forskjell i forholdet. Og jeg kan jo si at det er mest på grunn av dette det ble slutt. Jeg var et skall av en person og var ulykkelig og jeg var ikke noe enkel å ha med å gjøre, enda samboeren min egentlig var helt fantastisk. 

Jeg ser liksom ikke at jeg har en oppvekst som har fungert slik at jeg var noens forelder, men at jeg ikke fikk dekket mine behov det stemmer, og at jeg kanskje underbevisst tenker noe slikt som "hvis jeg bare er perfekt for den andre, og hyperårvåken på den andre, vil den forstå meg fullt og dekke mine behov", mens faktum er at jeg ser at det er umulig fordi jeg aner ikke mine egne behov selv en gang når jeg er i et forhold. 

Det er leit å høre at du også har det sånn, og selv om det er en lettelse å gi opp høres det også vondt. Det er en tanke jeg også har hatt periodevis når jeg har vært i forhold, som om en del av meg KVELES av å være med dem og bare vil være fri. Men nå som jeg er fri, så vet jeg jo at egentlig drømmer jeg om mann og barn. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

Hva om du ble voksen, ikke bare i alder? 

Anonymkode: aaebd...c1c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Les deg også opp på people-pleasing for å se om du klarer å forstå deg selv bedre

Anonymkode: 1646a...1f0

Har lest en del om det, og selv om jeg har noen tendenser, så stemmer ikke det så bra. Jeg er mer kranglete og vrang, tror ikke jeg har pleaset noen. Det er ikke mest at jeg er redd for å si hva jeg vil eller mener, eller si mine meninger, men at jeg fullstendig mister kontakten med hva jeg vil i parforhold. Med venner er det helt annerledes. 

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har det på samme måte. Kanskje ikke nødvendigvis at alt jeg tenker er oss, men at jeg mister egendriven jeg har alene. Jeg har mye egenaktiviteter. En del av disse forsømmer jeg i forhold. Har feks. en tendens til å bli for mye tv, og jeg liker bare å se tv med måte alene. Så ser jeg for mye tv med vedkommende, mens jeg er misfornøyd og forvirra. Kan nesten bli litt apatisk, noe jeg ikke er alene.

Jeg er også glad i meg selv, men det skjer noe i forhold. Kan være at jeg ikke har vært med noen jeg er kompatibel nok med, og kan hende det er fordi det har vært deres hjem som har vært utgangspunktet. Ikke vet jeg.

Venter på svar til oss 😅

Anonymkode: 0b937...79a

Hehe, kjenner meg igjen der. Jeg havner inn i tiltaksløshet, bare som at jeg venter at den andre skal "drive livet mitt videre". Og så blir jeg jo misfornøyd naturligvis, fordi jeg vil jo egentlig ikke "se på TV" hele dagen. Og så kan jeg krangle og være misfornøyd fordi "han ser jo på TV hele dagen", men egentlig er det jo jeg som gjør det? 

Ja, samme! 😅

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva om du ble voksen, ikke bare i alder? 

Anonymkode: aaebd...c1c

Jo, det er jo det jeg ønsker. Å ta ansvar for meg selv, også når jeg er i parforhold. Derfor jeg skriver tråden for å få mer innsikt i hva som kan hjelpe. Har du noen forslag til hvordan?

Hva om du ble voksen, også? 😉

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Takk! Jeg har lest om medavhengighet, og kan kjenne meg igjen i alt, og har jobbet på egen hånd med det underveis i forholdet, litt før jeg gikk hos psykologen, og underveis og nå etterpå, og jeg føler jo at jeg kommer fremover på et vis, men det gjorde ingen forskjell i forholdet. Og jeg kan jo si at det er mest på grunn av dette det ble slutt. Jeg var et skall av en person og var ulykkelig og jeg var ikke noe enkel å ha med å gjøre, enda samboeren min egentlig var helt fantastisk. 

Jeg ser liksom ikke at jeg har en oppvekst som har fungert slik at jeg var noens forelder, men at jeg ikke fikk dekket mine behov det stemmer, og at jeg kanskje underbevisst tenker noe slikt som "hvis jeg bare er perfekt for den andre, og hyperårvåken på den andre, vil den forstå meg fullt og dekke mine behov", mens faktum er at jeg ser at det er umulig fordi jeg aner ikke mine egne behov selv en gang når jeg er i et forhold. 

Det er leit å høre at du også har det sånn, og selv om det er en lettelse å gi opp høres det også vondt. Det er en tanke jeg også har hatt periodevis når jeg har vært i forhold, som om en del av meg KVELES av å være med dem og bare vil være fri. Men nå som jeg er fri, så vet jeg jo at egentlig drømmer jeg om mann og barn. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

Vi trenger ikke å ha opplevd det samme for å føle det samme, men ett eller annet sted på veien har du, som du sier, sikkert følt at du enten må jobbe for å bli ivaretatt eller ha superkontroll på den rundt deg for å ha det bra. 

Hva slags behov har du og hvem du er er veldig viktig. Et av de tingene jeg prøvde å jobbe med (før jeg ga faen) var "hva skjer om jeg ikke hyperfokuserer/tenker på ham i stede for meg". I mitt tilfelle var det mye at hvis jeg ikke "love too much" (er ikke så mye kjærlighet i dette egentlig) så var jeg redd de stakk. Altså at ingen kan være i et forhold med meg uten at alt handler om ham på en måte.

Det er jo fordi jeg ikke har kontakt med meg selv og mitt, men jeg vil ikke jobbe overtid for å få det pga en fyr og forhold. Det er egentlig det jeg mener når jeg sier jeg gir opp, at jeg vil finne meg selv, for meg selv. Ikke for å fungere for noen andre. Og det var en lettelse

Anonymkode: 670a2...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jo, det er jo det jeg ønsker. Å ta ansvar for meg selv, også når jeg er i parforhold. Derfor jeg skriver tråden for å få mer innsikt i hva som kan hjelpe. Har du noen forslag til hvordan?

Hva om du ble voksen, også? 😉

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

En voksen person burde klare å reflektere og resonere seg frem til hvordan man skal være selvstendig og ta ansvar for seg selv. 

Forslag? Slutt å heng på andre, slutt å les deg opp på selvhjelpsbøker som ikke gir deg noe, slutt å måtte forhøre deg hva andre foreslår, slutt å søk råd for den minste ting(ink. dette).. 

For bare det at du stiller spørsmålet her forteller meg at du ikke klarer å stå på egne bein. 

Anonymkode: aaebd...c1c

[AnjaMV]

Jeg er også akkurat slik du beskriver. Så derfor har jeg valgt å leve som enslig. Har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Alt jeg tenker på hvis jeg er med noen er hvordan de tenker, hva de føler, om de kommer til å forlate meg osv. Det meste av energi og oppmerksomhet går til det. Så det er bare smertefullt og utmattende for meg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

En voksen person burde klare å reflektere og resonere seg frem til hvordan man skal være selvstendig og ta ansvar for seg selv. 

Forslag? Slutt å heng på andre, slutt å les deg opp på selvhjelpsbøker som ikke gir deg noe, slutt å måtte forhøre deg hva andre foreslår, slutt å søk råd for den minste ting(ink. dette).. 

For bare det at du stiller spørsmålet her forteller meg at du ikke klarer å stå på egne bein. 

Anonymkode: aaebd...c1c

Herregud gi faen du nå, gi råd på en skikkelig måte eller fuck off.

Anonymkode: 670a2...2cf

[AnonymBruker]

AnjaMV skrev (3 minutter siden):

Jeg er også akkurat slik du beskriver. Så derfor har jeg valgt å leve som enslig. Har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Alt jeg tenker på hvis jeg er med noen er hvordan de tenker, hva de føler, om de kommer til å forlate meg osv. Det meste av energi og oppmerksomhet går til det. Så det er bare smertefullt og utmattende for meg.

Mulig jeg har det som deg, nære relasjoner er smertefullt. 

Anonymkode: 670a2...2cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har det på samme måte. Kanskje ikke nødvendigvis at alt jeg tenker er oss, men at jeg mister egendriven jeg har alene. Jeg har mye egenaktiviteter. En del av disse forsømmer jeg i forhold. Har feks. en tendens til å bli for mye tv, og jeg liker bare å se tv med måte alene. Så ser jeg for mye tv med vedkommende, mens jeg er misfornøyd og forvirra. Kan nesten bli litt apatisk, noe jeg ikke er alene.

Jeg er også glad i meg selv, men det skjer noe i forhold. Kan være at jeg ikke har vært med noen jeg er kompatibel nok med, og kan hende det er fordi det har vært deres hjem som har vært utgangspunktet. Ikke vet jeg.

Venter på svar til oss 😅

Anonymkode: 0b937...79a

Kjenner meg veldig igjen her. Det blir så mye tv-titting og jeg blir aopatisk og sur av det. Vi bor også litt trangt, så da blir det til at alt vi gjør gjøres sammen. Dersom jeg f.eks. setter meg på soverommet og leser en bok istedenfor på se på tv med samboeren min så kjenner jeg på at jeg er avvisende, selv om det ikke er ment sånn. Jeg unngår å gjøre hobbyer fordi jeg kjenner på at de tar opp plass, drar ikke på trening fordi da er det ikke sikker vi rekker å være skikkelig sammen den dagen og da føler jeg at jeg avviser. Fryktelig slitsomt… 

Anonymkode: 71374...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Vi trenger ikke å ha opplevd det samme for å føle det samme, men ett eller annet sted på veien har du, som du sier, sikkert følt at du enten må jobbe for å bli ivaretatt eller ha superkontroll på den rundt deg for å ha det bra. 

Hva slags behov har du og hvem du er er veldig viktig. Et av de tingene jeg prøvde å jobbe med (før jeg ga faen) var "hva skjer om jeg ikke hyperfokuserer/tenker på ham i stede for meg". I mitt tilfelle var det mye at hvis jeg ikke "love too much" (er ikke så mye kjærlighet i dette egentlig) så var jeg redd de stakk. Altså at ingen kan være i et forhold med meg uten at alt handler om ham på en måte.

Det er jo fordi jeg ikke har kontakt med meg selv og mitt, men jeg vil ikke jobbe overtid for å få det pga en fyr og forhold. Det er egentlig det jeg mener når jeg sier jeg gir opp, at jeg vil finne meg selv, for meg selv. Ikke for å fungere for noen andre. Og det var en lettelse

Anonymkode: 670a2...2cf

Så fint at du fant noe som hjalp for deg. Det høres fint ut.

Hos meg tror jeg ikke at jeg lot det handle om ham, mer ... ja, jeg aner egentlig ikke hva det handlet om. tror det var ingen av oss, og egentlig bare mitt syke mønster.

Det pleide terapeuten min å spør om også, og svaret var bare en sånn vag følelse av at "da DØR jeg!". Uten kontroll, uten å være hyperårvåken i slike nære forhold så har jeg bare en sånn dyp følelse av at da dør jeg. Vet ikke om det handler om noen førverbale traumer eller noe slikt. For jeg vet jo at mest sannsynlig skjer ingenting om jeg "sjekker ut" litt noen dager for å f.eks kjenne innover, og f.eks er mer med venninner eller går masse turer uten ham og så snakkes på kvelden og god natt og hatt en fin dag blablabla. Men han måtte liksom vite alt om meg, det var egentlig ikke at det handlet mest om ham, men at jeg liksom tenkte at hvis vi ikke var "enmeshed" som jeg tror kanskje er slik jeg vokste opp, så var det ingenting, som at jeg ikke greier normal kontakt og "connection" bare alt for nært, eller ikke i det hele tatt. Som at en del av meg kunne tenke seg at vi lå oppå hverandre 24/7 og knapt pustet, for å være trygg. Noe som ville gjort meg gal, fordi jeg følte jo at jeg råtnet i det livet. Jeg vet jo at jeg scorer med desorganisert tilknytning, av og på, så egentlig er jo det stedet jeg har jobbet mest i det siste.  Og kanskje det er rett sted å jobbe, for all del, det bare går innmari treigt. 

Jeg bare innser hvor fæl og ekkel jeg har vært. Hvor mye jeg har projisert over på ham. Fordi jeg var for tett på, kunne jeg klage på at HAN var kjedelig, når sannheten er at jeg var kjedelig. 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

En voksen person burde klare å reflektere og resonere seg frem til hvordan man skal være selvstendig og ta ansvar for seg selv. 

Forslag? Slutt å heng på andre, slutt å les deg opp på selvhjelpsbøker som ikke gir deg noe, slutt å måtte forhøre deg hva andre foreslår, slutt å søk råd for den minste ting(ink. dette).. 

For bare det at du stiller spørsmålet her forteller meg at du ikke klarer å stå på egne bein. 

Anonymkode: aaebd...c1c

Haha! Du er ikke voksen du heller, hvis du tror det. Å være spydig og å skulle "oppdra andre" er ikke voksent. Jeg ser ikke et inngrodd relasjonsmønster som en "minste ting", hvordan en relaterer i parforhold som er en av de viktigste relasjonene en har i livet, baserer seg på tidlig tilknytningsforhold til sine foreldre, og er blant det som er vanskeligst å løse. Det en aldri har erfart, kan en heller ikke tenke seg frem til helt på egen hånd. Jeg setter pris på innspill og å tenke sammen med noen. Tusen takk for tilbakemeldingen og rådene. 

AnjaMV skrev (8 minutter siden):

Jeg er også akkurat slik du beskriver. Så derfor har jeg valgt å leve som enslig. Har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Alt jeg tenker på hvis jeg er med noen er hvordan de tenker, hva de føler, om de kommer til å forlate meg osv. Det meste av energi og oppmerksomhet går til det. Så det er bare smertefullt og utmattende for meg.

Høres vondt ut. Hvordan er det for deg å ta det valget, blir livet bedre alene, kjenner du liksom mer retning og at du kjenner deg selv nå, eller er det fremdeles vanskelig? 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kjenner meg veldig igjen her. Det blir så mye tv-titting og jeg blir aopatisk og sur av det. Vi bor også litt trangt, så da blir det til at alt vi gjør gjøres sammen. Dersom jeg f.eks. setter meg på soverommet og leser en bok istedenfor på se på tv med samboeren min så kjenner jeg på at jeg er avvisende, selv om det ikke er ment sånn. Jeg unngår å gjøre hobbyer fordi jeg kjenner på at de tar opp plass, drar ikke på trening fordi da er det ikke sikker vi rekker å være skikkelig sammen den dagen og da føler jeg at jeg avviser. Fryktelig slitsomt… 

Anonymkode: 71374...85d

Fryktelig slitsomt. ❤️ Og så er det så lett å se at klart en kan gjøre noe alene en dag, å tenke deg, men er vanskelig å gjennomføre likevel. Men greier du å kjenne i det minste hva du ønsker å gjøre av hobbyer og aktiviteter, og eventuelt hvordan kom du dit at du greidde å KJENNE det? 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Fryktelig slitsomt. ❤️ Og så er det så lett å se at klart en kan gjøre noe alene en dag, å tenke deg, men er vanskelig å gjennomføre likevel. Men greier du å kjenne i det minste hva du ønsker å gjøre av hobbyer og aktiviteter, og eventuelt hvordan kom du dit at du greidde å KJENNE det? 

TS

Anonymkode: 8e928...2e7

Han reiser en del i jobben, og jeg bare merker hvordan jeg blomstrer når han er bortreist. Det er så synd å si det, for han er skikkelig fin, jeg er uendelig glad i han. Men jeg er kanskje mer glad i meg selv når han ikke er her. Skikkelig snodig og ganske trist, jeg skjønner jo at problemet ligger hos meg. 

Anonymkode: 71374...85d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

En voksen person burde klare å reflektere og resonere seg frem til hvordan man skal være selvstendig og ta ansvar for seg selv. 

Forslag? Slutt å heng på andre, slutt å les deg opp på selvhjelpsbøker som ikke gir deg noe, slutt å måtte forhøre deg hva andre foreslår, slutt å søk råd for den minste ting(ink. dette).. 

For bare det at du stiller spørsmålet her forteller meg at du ikke klarer å stå på egne bein. 

Anonymkode: aaebd...c1c

Herregud, så sur du er da. Hvis du er så selvstendig og tar ansvar for deg selv, så har du vel ikke behov for å slenge med leppa.

Anonymkode: 0b937...79a

[AnjaMV]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Høres vondt ut. Hvordan er det for deg å ta det valget, blir livet bedre alene, kjenner du liksom mer retning og at du kjenner deg selv nå, eller er det fremdeles vanskelig

Jeg er fornøyd med å bare være singel. Er ikke veldig glad i å være sosial generelt, kan bli ensomt til tider, men kjenner aldri at jeg savner en mann heldigvis. Kjenner at jo mindre jeg er med folk, jo mindre kritisk og negativ blir jeg til meg selv. Så derfor har jeg det bedre uten for mye folk innpå meg.