Venner som ikke svarer – er det bare jeg som føler meg ubetydelig?

[AnonymBruker]

Jeg har lagt merke til et mønster i noen av vennskapene mine som begynner å tære litt på meg. Jeg tar ofte initiativ til kontakt og sender meldinger, ringer, foreslår å møtes men får enten ingen respons eller veldig sene og korte svar. Det føles som om jeg er den eneste som bryr meg nok til å holde relasjonene gående.

 

Jeg skjønner at folk er travle, og jeg forventer ikke svar med en gang. Men når det skjer gang på gang, begynner jeg å lure: Er jeg ikke viktig nok? Er jeg uinteressant? Hvis jeg sluttet å ta kontakt, ville jeg noen gang hørt fra dem igjen?

 

Jeg vet at vi alle har ulike måter å håndtere vennskap på, men hvor går grensen mellom å være forståelsesfull og å akseptere at noen bare ikke bryr seg nok? Bør jeg si noe? Eller bare ta hintet?

 

Er det noen andre her som kjenner seg igjen i dette? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 65e61...e97

[AnonymBruker]

Var helt nylig en tråd om - i bunn og grunn - det samme: 

 

 

Anonymkode: aee76...080

[AnonymBruker]

Ja! Tror sosiale medier har ødelagt oss. Vennskap er blitt bekjentskap. Skjønner ikke at folk ikke innser at de ødelegger for seg selv.

Anonymkode: fb4b4...bc0

[AnonymBruker]

Ellers så kan det være at du rett og slett er for mye for dem? Jeg tror nok det er et hint, men at de er redd for å si ifra i redsel for å såre deg.

Anonymkode: 6a3da...401

[Irak]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg har lagt merke til et mønster i noen av vennskapene mine som begynner å tære litt på meg. Jeg tar ofte initiativ til kontakt og sender meldinger, ringer, foreslår å møtes men får enten ingen respons eller veldig sene og korte svar. Det føles som om jeg er den eneste som bryr meg nok til å holde relasjonene gående.

 

Jeg skjønner at folk er travle, og jeg forventer ikke svar med en gang. Men når det skjer gang på gang, begynner jeg å lure: Er jeg ikke viktig nok? Er jeg uinteressant? Hvis jeg sluttet å ta kontakt, ville jeg noen gang hørt fra dem igjen?

 

Jeg vet at vi alle har ulike måter å håndtere vennskap på, men hvor går grensen mellom å være forståelsesfull og å akseptere at noen bare ikke bryr seg nok? Bør jeg si noe? Eller bare ta hintet?

 

Er det noen andre her som kjenner seg igjen i dette? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 65e61...e97

Om jeg ønsker kontakt med mine venner så tar jeg kontakt, og de tar ofte kontakt tilbake når de har anledning til det. Folk har travle liv med jobb, barn og forhold. Om du ønsker å tilbringe tid med vennene dine, så kan du jo invitere dem med på noe?

Her treffes vi fast en gang i måneden hos hverandre, spiser middag sammen og har det veldig koselig. Det er en fantastisk ordning synes jeg. Vi kaller oss for "Hyeneforeningen" 😂 Og når det er festlige anledninger med runde tall, konfirmasjon, bryllup o.l. så baker vi kaker til hverandre. 

Jeg orker ikke å ha vennskap som jeg må pleie hele tiden. Det synes jeg er slitsomt. Tar kontakt når jeg har lyst og føler for det. Vennene mine gjør akkurat det samme. Det ligger en frihet i det synes jeg. 

 

Endret 7. februar av Irak

[AnonymBruker]

Det er som jeg skulle sagt det selv for et par år siden. Jeg følte at det bare var jeg som tok initiativ til og opprettholde kontakten og jeg var litt redd for at hvis jeg slutter å ta kontakt, så vil jeg aldri høre fra dem igjen. 

Det skjedde, jeg sluttet å sende melding eller høre om vi skulle finne på noe etter hvert, og jeg har fortsatt ikke hørt fra de fleste av dem. Jeg innså at vi kanskje ikke var så gode venner, men noen av dem trodde jeg virkelig ville ta kontakt etter hvert, men nei, og det var jo ganske sårt egentlig, å skjønne at jeg aldri var viktig nok for dem å prioritere meg noen gang.  

Jeg har nå da fått noen nye venner, og jeg passer på at det er ganske gjensidig. Og så må jeg bare gi slipp på disse vennene jeg trodde jeg hadde...

Anonymkode: b4931...5e6

[AnonymBruker]

For en fin ordning dere har. Kanskje jeg foreslår det om de tar kontakt med meg en dag. 

Anonymkode: 65e61...e97

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er som jeg skulle sagt det selv for et par år siden. Jeg følte at det bare var jeg som tok initiativ til og opprettholde kontakten og jeg var litt redd for at hvis jeg slutter å ta kontakt, så vil jeg aldri høre fra dem igjen. 

Det skjedde, jeg sluttet å sende melding eller høre om vi skulle finne på noe etter hvert, og jeg har fortsatt ikke hørt fra de fleste av dem. Jeg innså at vi kanskje ikke var så gode venner, men noen av dem trodde jeg virkelig ville ta kontakt etter hvert, men nei, og det var jo ganske sårt egentlig, å skjønne at jeg aldri var viktig nok for dem å prioritere meg noen gang.  

Jeg har nå da fått noen nye venner, og jeg passer på at det er ganske gjensidig. Og så må jeg bare gi slipp på disse vennene jeg trodde jeg hadde...

Anonymkode: b4931...5e6

Det er sårt ja. kanskje like greit å gå videre først som sist. Stillhet sier mer enn 1000 ord.  Takk for svar. 

Anonymkode: 65e61...e97

[AnonymBruker]

Er vennskapene relativt nye hadde jeg latt de fare. Eldre vennskap hadde jeg nok gitt mer tid, dog ikke kontaktet de så ofte nå på en stund, kan jo være de står i noe vanskelig for tiden.

Anonymkode: 17ae6...05c